Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 3g7a28
(Skriv inn koden over.)

 

Alkoholforebygging - overflatisk problemtildekking eller nødvendig problemavgrensning

Forebyggende tiltak for å redusere etterspørselen etter alkohol, særlig blant ungdom, er satt under debatt fra mange innfallsvinkler i den senere tid. Særlig stilles det spørsmål om dokumenterte effekter av denne typen tiltak og hvilke krav som skal stilles til troverdig dokumentasjon. På et mer overordnet plan stilles det spørsmål om denne virksomheten overhodet har noen hensikt stilt overfor en stadig mer liberal alkoholpolitikk og drikkekultur i det norske samfunn. Er denne typen tiltak kun overflatisk problemtildekking eller nødvendig problembegrensning og nyttig vedlikehold av en restriktiv alkoholkultur? Dette drøfter vi i lys av utprøving av en primærforebyggende strategi i regi av Nordnorsk Kompetansesenter-Rus (NNK-rus[1]).

Vegard A. Schancke, Britt Unni Wilhelmsen og Øystein Henriksen (2006)

Alkoholbruk blant ungdom – utviklingstrekk og utfordringer i rusforebyggende arbeid

Forskning viser at det store flertallet av norske tenåringer har det rimelig bra på skolen, har et godt forhold til sine foreldre, gode venner og varierte fritidsaktiviteter (Rossow, 2003). Sammenliknet med ungdom i andre land, tyder mye på at ungdom i Norge ligger på topp når det gjelder levekår (ESPAD, 2003; Skretting, 2005). Det er likevel en del negative utviklingstrekk. Ett av dem er bruk av alkohol. Forbruket av alkohol viser en relativt dramatisk økning gjennom de senere årene (Skretting, 2005; Skretting & Bye, 2003). Siden midten av 1990-årene er alkoholbruken blant 15-20 åringer nær doblet (op.cit). Til forskjell fra narkotikabruken, som ser ut til å flate ut de siste årene, fortsetter alkoholforbruket å øke (SIRUS, 2005; Arbeids- og Sosialdepartementet, 2005; Pape & Fekjær, 2005). Mens guttene drakk omtrent dobbelt så mye som jentene tidligere, er bildet nå at jentene tar kraftig innpå. Alkoholforbruket blant jenter er i gjennomsnitt 30-40% lavere enn hos guttene. Debutalderen for alkoholbruk har imidlertid holdt seg stabil på 14,5 år gjennom mange år (op.cit).

En betydelig økning i alkoholbruk blant ungdom representerer en stor utfordring for samfunnet som helhet. Forskning dokumenterer en nær sammenheng mellom den mengde alkohol som konsumeres og de skader som oppstår (Babor et al. 2003: Fekjær, 2004). De negative konsekvensene kan avleses i statistikk i form av flere med avhengighetsproblemer, flere med skader og sykdommer og en økning i kriminalitet og dødsfall (op.cit). Den dramatisk negative utviklingen i Finland etter kraftig reduksjon i alkoholavgiftene kan tjene som et nærliggende eksempel på økning i alkoholrelaterte problemer (Stakes, 2004).

Et stort alkoholforbruk i unge år kan for den enkelte ungdom være som negative ”ringer i vann” (Pedersen, 1998). Alkoholens søte sider er lett å få øye på og kommuniseres gjerne fra voksenverdenen i åpne termer som avslapning, ”time off” og kos. Ungdom kan oppleve at sjekkingen glir lettere, festen blir mer gøy og kontakt generelt – og seksuelt spesielt - er lettere å få til. Alkoholens sosiale limfunksjon og viktige plass i ungdomssosialiseringen skal ikke undervurderes (Lilja og Larsson, 2003). Det er de søte sidene ungdom møter gjennom internasjonal reklame, såpeoperaer med lykkelige alkoholdrikkende aktører, matprogrammer og liberale holdninger til alkohol i hjem og lokalmiljø. Det er lettere å gjøre som foreldre og voksne gjør – ikke som de sier (Henriksen, 2000). Risikoen ved tidlig høyt alkoholforbruk er imidlertid betydelig mht. å gi avhengighetsproblemer og betydelig helserisiko. Et høyt alkoholforbruk i ung alder er dessuten vanskelig å kvitte seg med senere i livet.

I Sverige og det øvrige Norden er trenden den samme: Landene opplever en markant økning i alkoholforbruket hos ungdom. De bitre sidene kan nå avleses i statistikk. Hver 5. jente mellom 15-21 år i Sverige drikker så mye at forbruket regnes som alkoholisme (CAN, 2004). Langtidsvirkningene av dette virker skremmende. Er det mulig å demme opp for et stadig fuktigere samfunn? Er det mulig å forebygge alkoholmisbruk gjennom tilgjengelige virksomme strategier og tiltak?

Nasjonal utvikling og utprøving av en strategi for et skolebasert program

I helsefremmende og forebyggende arbeid er det behov for utvikling, utprøving og evaluering av strategier som kan utsette debutalder og redusere eksperimentering med alkohol blant unge. Strategier for programutvikling bør bygge på teoretisk kunnskap om årsaker til alkoholatferd blant unge. Valg av strategi for implementering av program bør bygge på målgruppeaktive tilnærminger og kunnskap om hva som fremmer engasjement og motivasjon i målgruppen for arbeidet. Skolebaserte opplegg bør inkludere foreldre/foresatte for å øke muligheten for forebyggende virkning gjennom utvikling av sosialt normative miljø.

Et eksempel på teoribasert utvikling, utprøving og evaluering av et skolebasert rusforebyggende tiltak, er ”Ungdom og alkohol” (Wilhelmsen, 1997). Målgruppen er 13-14-åringer, og målet med programmet er å påvirke årsaker til alkoholbruk i aldersgruppen.. Mer spesifikt er målsettingen å utvikle sosialt støttende klasse- og skolemiljø og påvirke kognisjon om alkohol: redusere sosiale forventninger om positive virkninger av alkohol (sosiale resultatforventninger), korrigere flertallsmisforståelser om drikking blant jevnaldrende, styrke sosiale normer for å la være å drikke (støttespillere) og styrke forventninger om kunne la være å drikke (op.cit). En elevaktiv tilnærming til læring (problembasert læring, PBL) er valgt som implementeringsstrategi. Tiltaket forutsetter arbeid i mindre grupper med skolerte medelever som gruppeledere. Et viktig programelement i gjennomføringen er elevenes (smågruppenes) egen utvikling og formidling av et forebyggende budskap (elevenes mening) til en selvvalgt målgruppe. Formidlingsformen kan være muntlig, skriftlig eller visuell i form av veggavis, rollespill, dramaforestilling, filmsnutt osv (op.cit). 

”Ungdom og alkohol” ble prøvd ut blant ca. 1000 elever ved 12 skoler i Bergen kommune (1992-94) i to pedagogiske implementeringsmodeller: en sterkt og en mindre sterkt strukturert versjon ble testet mot en kontroll- eller sammenligningsgruppe. Evaluering av fase 1-utprøving viste positive korttidseffekter (Wilhelmsen, Laberg og Klepp, 1994). Etter gjennomført opplegg hadde 25% av de som var begynt å drikke alkohol, sluttet med sin eksperimentering. Kognitive oppfatninger i form av persiperte eller subjektive normer ble også endret gjennom rapportert sterkere normer for å la være å drikke etter deltakelse i opplegget. Evalueringen i fase 1 viste at de beste forebyggende resultatene og størst grad av elevinvolvering ble oppnådd blant elever som arbeidet i sterkt strukturert versjon. Gjennom et samarbeid mellom Rusmiddeldirektoratet og Universitetet i Bergen ble den sterkt strukturerte versjonen av ”Ungdom og alkohol” prøvd ut (fase 2) og evaluert i Bergen og Sandefjord (1996-1997). Hovedoppgaven til Arnøy og Løhaugen (1998) viser at fase 2-utprøvingen gir samme positive resultater som fase 1-evalueringen. Etter to evalueringer ble ”Ungdom og alkohol” revidert og gitt til Rusmiddeldirektoratet som tok ansvar for utgivelse av tre ”Ungdom og alkohol”-permer (lærerveiledning, gruppelederhefte, elevhefte). ”Ungdom og alkohol” ble dermed en del av Rusmiddeldirektoratets tiltaksportefølje og fritt tilgjengelig for alle fra 1998.

Et annet eksempel på utvikling og utprøving av et tiltak med foresatte som spesifikk målgruppe ble gjennomført i Bodø kommune (Henriksen, 1999). Tiltaket ”Foreldresamarbeid” vektlegger at a) foreldre skal utfordres på egne grenser som oppdragere ved inngangen til ungdomstiden og b) temaet alkoholbruk representerer ”en alminnelig utfordring for alminnelige foreldre” (op. cit). For å møte disse utfordringene, ble det igangsatt en utprøving av et program for foreldre/foresatte med barn på ungdomstrinnet. Programmet hadde som målsetting å styrke fellesskapet mellom foreldre, styrke foreldres autoritet som verdiformidlere samt å bedre kommunikasjon om rus mellom foreldre og barn (op.cit). Programmet ble organisert som et foreldre-lærer-elevmøte-konsept.

Evalueringen av programmet avdekket et misforhold mellom de unges utfordringer overfor alkohol ved inngangen til ungdomsalderen og foreldrenes kunnskap og bevissthet om dette. Foreldrene opplevde også et press fra egne barn om å tilpasse sine grenser til det "alle andre får lov til". De opplevde derfor at foreldremøtene bidro til å øke bevisstheten om de utfordringer de står overfor som ungdomsforeldre og at enighet om felles grenser blant foreldrene var et effektivt tiltak for å redusere usikkerheten både om egne og andre grenser overfor barna. Dette sannsynliggjør at programmet bidrar til å styrke foreldrenes autoritet som verdiformidlere overfor barna (op.cit.).

Programmet skapte anledninger for at foreldrene tok kontakt med hverandre for å dele kunnskap om hva barna gjør og avklare felles grenser, samt anledninger for samtaler om rus mellom foreldre og barn. Et betydelig flertall både blant foreldrene og barna opplevde disse samtalene som positive. Foreldre som deltok i programmet var mer tilbøyelig til oftere å ta kontakt med andre foreldre og til samtaler om rus med barna, enn foreldre som ikke deltok. Det kan ikke dokumenteres med sikkerhet, men det sannsynliggjort at programmet bidrar til bedre kommunikasjonen om rus mellom foreldre og barn (op.cit.).

I hvilken grad programmet bidrar til å utsette rusdebut og redusere alkoholbruk blant de unge er ikke dokumentert, da dette ikke var formålet med evalueringen. Et stort flertall (over 90%) av foreldrene vurderer programmet som nyttig og mener programmet bidrar til å utsette rusdebut og redusere alkoholbruken. Samtlige foreldre som har hatt kontakt med andre foreldre utover møtene mener programmet har en slik effekt. Ca. halvparten av eleven mener programmet bidrar til utsatte debut og reduksjon i bruk av alkohol (op.cit)

Programmet oppfattes som enkelt å gjennomføre blant lærere, og det krever ikke mye ressurser. At lærerne som skal gjennomføre programmet gjennomgår et kurs og tilbys veiledning er viktig både for kvaliteten på den praktiske gjennomføringen og for å opprettholde en motivasjon over tid. En mer varig forankring av programmet forutsetter et engasjement fra skolens ledelse og at det blir en del av skolens virksomhetsplan.

I utprøving av ”Foreldresamarbeid” ble det gitt råd til skolene om iverksetting av rusforebyggende skoleprogram for elever i tillegg. Tiltaket ”Ungdom og alkohol” ble spesielt anbefalt (op.cit).

Tiltakene ”Foreldresamarbeid” og ”Unge og alkohol” har gjennomgått nye revisjoner og en utvikling mot ett integrert program under tittelen ”Unge & Rus”. Høsten 2004 var ”Unge & Rus” nettbasert, gratis tilgjengelig for bruk med tilpassede områder for elever, foreldre og lærere (forebygging.no/alkohol). Dette skjedde som en konsekvens av den statlige omorganiseringen av rusfeltet hvor en rekke av Rusmiddeldirektoratets arbeidsoppgaver ble overført til de regionale kompetansesentrene innen russektoren. Fra og med 1. januar 2001 fikk kompetansesentrene et økt ansvar for, og flere ressurser til forebyggende arbeid i sine regioner. Ifølge Sosial- og helsedepartementet var målet med den nye organiseringen å (sitat): "styrke og revitalisere det forebyggende arbeidet mot rusmiddelbruk og misbruk, og å føre den samlede innsatsen nærmere kommunene. Et nærmere samspill mellom kunnskaps- og informasjonsflyt og strategisk planlegging skal bidra til mer målrettede tiltak og bedre utnyttelse av kompetanse og ressurser på området." (Sosial- og helsedepartementet, 2001).

Nordnorsk kompetansesenter Rus (NNK-Rus)  formulerte følgende hovedmål for sitt FoU-arbeid: ”Bidra til utvikling og implementering av hensiktsmessige rusforebyggende og helsefremmende tiltak på ulike arenaer i Nord-Norge” (Andreassen et al 2002). Sentralt i dette var å videreutvikle og prøve ut tiltak basert på virksomme prinsipper. I det videre arbeidet ble det satt særlig fokus på tiltakene ”Ungdom og alkohol” og ”Foreldresamarbeid”. I et samarbeid mellom forfatterne (Wilhelmsen og Henriksen) og  NNK-Rus, er tiltakene videreutviklet, prøvd ut og evaluert (forebygging.no/alkohol). Erfaringene med utprøving av ”Unge & Rus” har i hovedsak vært positive, men det er også dokumentert behov for revideringer (Andreassen, 2003; Fauchald, 2004; Trondsen, 2005).

Diskusjon

Primærforebyggende innsats - problemtildekking eller problembegrensning?

Det nytter ikke hva man gjør på individ- og smågruppenivå dersom kulturelle strømninger, normer i storsamfunnet og samfunnsutviklingen går i andre retninger. Kan primærforebyggende innsatser forstås som ”sprøytelakkering av rusten bil”, slik noen spissformulert hevder (Klyve, 2004)? Poenget er interessant. Et sentralt spørsmål er om metaforen er egnet som inntak til hensiktsmessig forståelse og fortolkning av alkoholpolitikk og alkoholforebygging. Mye taler for at dette heller bidrar til overforenkling og tilsløring av de muligheter vi har til å arbeide systematisk med å begrense en negativ utvikling på alkoholområdet. Synet på danning, gjendanning og omdanning av kulturelle strømninger er del av dette. Gjennom moderne norsk historie har det vært spenninger knyttet til ambisjonsnivået med alkoholpolitikken og de muligheter som ligger i forebyggende arbeid. Tydeligst var dette knyttet til argumentasjoner for og imot alkoholforbudet tidlig i forrige århundre. Dette har også lagt som en spenning i avholdsbevegelsen. Noen har stått for en radikal linje hvor fokus ensidig har vært på restriktive tiltak for å redusere tilgjengeligheten. Andre har argumenter for at alkoholpolitikken hviler på den legitimiteten den har i en folkelig oppfatning - altså de normative reguleringene som finnes i vår kultur. Klyves metafor kan assosieres i retning av en 0-toleransevisjon i alkoholpolitikken som i sin konsekvens blir feil. Eventuelle oppfatninger om at det er et enten/eller mellom alkoholpolitiske tiltak og forebyggende virksomhet synes å være en lite hensiktsmessig posisjon. Det er nettopp den nøye sammenhengen mellom disse ulike aspektene som bør være i fokus. Vår argumentasjon for dette går langs tre linjer: 1. Synet på kulturelle strømninger; 2. Mulig samfunnsmessig betydning av forebyggende virksomhet og 3. Mulige langtidseffekter av forebyggende tiltak.

Synet på kulturelle strømninger

Globalisering og internasjonalisering gjelder klesstil, mote og ungdomstrender generelt. Rusmiddelbruk er del av bildet. Bruk av rusmidler generelt og alkohol spesielt er mulig å forstå på mange måter – med utgangspunkt i biologi, genetikk og medisin, med utgangpunkt i psykologi og/eller som konstruksjoner på makronivå og dermed knyttet til hele samfunnsutviklingen, levekårene mer generelt, ulikhet og kulturelle strømninger. Liberaliseringen på alkoholområder gjelder store deler av den vestlige verden med sterkt press mot lavere avgifter og lettere tilgang. Dette understøttes av ungdomskulturelle trender preget av individualitet, narsissisme og en til dels forherligende holdning til bruk av rusmidler. Klesbransjen internasjonalt har som eksempel gjennom flere år spilt på modeller med ”junky-look”. Narkotika og alkohol kan synes å være ”kult” i deler av ungdomsbefolkningen. Det er imidlertid ikke slik at liberalisering er en entydig, lineær og upåvirkelig trend. Det er heller ikke bare slik at kulturelle strømninger skaper våre holdninger og praksis. De historiske og internasjonale eksemplene på etablering av motkulturer er mange. Generelt er det da ikke bare slik at en liberal alkoholpolitikk ensidig skaper grunnlag for en liberal drikkekultur. Det er like nærliggende at folkelige bevegelser og kulturelle strømninger også skaper grunnlaget for en mer restriktiv alkoholpolitikk. Dette er fortsatt mulig - selv om det er mer krevende i en verden hvor både varer og verdier omsettes i globale markeder.

Mulig samfunnsmessig betydning av forebyggende virksomhet og dokumenterte langtidseffekter

Bør forebyggingsinnsatsen overlates til området for generell samfunnsbygging? Her utelukker ikke det ene det andre. Det er åpenbart viktig – lokalt og nasjonalt – å holde fokus på hva som hemmer og fremmer rusmisbruk og andre problemtilstander for så å søke gjennomgripende løsninger på utfordringene. Dette kan skje gjennom nasjonal rusmiddelpolitikk, f.eks på avgifts- og tilgangsområdet eller i det lokale kommunestyret når skjenkebevillinger skal behandles. Når det gjelder det siste, ser vi ofte i praksis at det hele kan fortone seg som et ”narrespill om rus” (Eriksen, 2004). Gode intensjoner slås effektivt i hjel i kampen om knappe kommunekroner. Rusfeltet er sterkt preget av paradokser (Mikkelsen, 2005). På kommunalt plan kan dette arte seg som et ”ja” til flere skjenkebevillinger og samtidig et rungende ”ja” til en forebyggende ungdomspolitikk. Tiltak som kan redusere etterspørselen etter alkohol og andre rusmidler kan ha en viktig plass i dette bildet. Slike tiltak retter seg mot å styrke enkeltindividets indre driv – basert på sosial støtte og mellommenneskelig kommunikasjon – til å utsette debut eller redusere alkoholforbruket. Tiltak av denne typen verken kan eller bør drives i et vakum, men må være del av lokalsamfunnets virksomhet. Det betyr at tiltak som iverksettes i skolen også bør rettes mot foresatte, fritidsarenaen og – ikke minst – det politiske liv. Her hersker nok avstand mellom idealer og realiteter. Kunnskapsbaserte tiltak i skolen som inkluderer foresatte og viktige andre virker imidlertid lovende. Forskning dokumenterer effekter av slike tiltak (Wilhelmsen, 1997) og kvalitative studier dokumenterer lovende gjennomføring (Adferdssenteret, 2004; Andreassen, 2003; Fauchald, 2004; Trondsen, 2005).

Basert på internasjonal forskning er det sannsynliggjort at de mest effektive alkoholforebyggende virkemidlene er knyttet til regulering av priser og tilgjengelighet (Babor et al. 2003). Det er imidlertid dokumentert at kunnskapsbaserte etterspørselsregulerende tiltak kan virke forebyggende både i forhold til røyking, alkohol, narkotika, kriminalitet, mobbing og andre tilgrensende problemområder (Schancke, 2003). Dette framheves ofte kun å dreie seg om korttidseffekter (Babor et al. 2003; NoU:2003:4). At vi vet mindre om mulige langtidseffekter, har med forskningsinnsatsens innretning å gjøre og vi bør kanskje i større grad stille det forskningsmessig åpent hvilke eventuelle langtidseffekter slik innsats kan ha. Det er knapt gitt noen å si sikkert hva utsatt alkoholdebut for store deler av ungdomsbefolkningen har å si over tid. Likedan vet vi ikke nok om hva en betydelig reduksjon i frekvensen av mobbing har å si for de senere liv som skal leves. Det vi kan si, er at disse problemområdene representerer åpenbare risikofaktorer som øker den enkeltes sårbarhet (Andreassen, 2003; Sørlie, 2000; Killen og Olofsson, 2003) Øker vi sårbarheten, øker også sannsynligheten for å sende flere inn i kronisk avhengighet og andre problemområder. Problemområdene som rus, mobbing, kriminalitet, utagerende atferd osv behandles dessuten ofte på en måte som indikerer tette skott. Rusen for seg, psykiatrien i den båsen, utagering der, røyking sånn osv. Dette avtegnes også i byråkratiet med ulike avdelinger for de ulike problemområder. Ser vi derimot på barn og ungdom med atferdsproblem, er bildet som oftest sammensatt – der det ene trigger det andre – som ringer i vann (Pedersen, 1998) og er vevet sammen i mønstre av negative sirkler – rus – psykiatri – kriminalitet, atferdsproblem –osv. (Nordahl, Sørlie, Tveit og Manger, 2003; Ogden, 2002; Rutter, Giller og Hagell, 1998).

Kravet om ”evidens” preger rusfeltet som de fleste andre fagområder. Begrepet er ikke entydig. En vanlig fortolkning er at randomiserte kontrollerte forsøk (RCT) rangerer øverst på en skala over forskningsdesign som gir ”sanne” svar (Marthinsen og Tjelflaat, 2004). Legger vi lista der og ekskluderer kvalitative studier og erfaringsbasert forskning og kunnskap, gjenstår det knapt noe i Norge som kan rubriseres som evidensbasert rusforebygging. Dette gjelder i første rekke primærforebyggende og helsefremmende innsatser. En kunnskapsbasert profil på det rusforebyggende området er imidlertid viktig og nødvendig. Spørsmålet er vel mer om hvordan slik kunnskapsproduksjon skjer. På dette området man kan oppleve seg hensatt til positivismedebatten på 60- og 70 tallet (Mjøset, 1991) og bruke unødvendig mange verdifulle krefter på endeløse diskusjoner om hvilken verdi ulike typer forskningsbidrag har. Vi trenger kunnskap om hva som virker hvordan. Her kan åpenbart RCT-forskningen bidra. Selv om vi nok er i randsonen av hva samfunnsvitenskapen kan framskaffe når det gjelder ”sikker viten” på forebyggingsområdet, representerer denne forskningen en klar indikasjon på hvilken vei en bør gå. Her er forskningsmiljøene rimelig samstemte (Schancke, 2003). Problemet oppstår når man lar seg blende av effektmålinger og kun har fokus der. Minst like viktig som å finne ut hva som virker hvordan, er det å finne mer ut av hvordan få det som virker i forskning til å virke i praksis. Slik implementeringskunnskap vinnes muligens best gjennom kvalitative studier. Det burde på dette området være mulig å sikre takhøyde for begge deler.

Vår hovedkonklusjon er derfor at kunnskapsbasert forebyggende virksomhet ikke kan beskrives som ”sprøytelakkering av rusten bil”, men som virksomt vedlikehold av en restriktiv drikkekultur, fornuftige ambisjoner i alkoholpolitikken og redusert sårbarhet for problemutvikling.

Behovet for økt satsing på evaluering av forebyggende innsats

En annen konklusjon er behovet for styrket forskning på dette feltet: Mer kunnskap om ”hva som virker” vil være avgjørende for å sikre best mulig ressursutnyttelse og positive effekter av innsatsen i skoler, nærmiljø og kommuner. I denne sammenheng er evalueringsforskning knyttet til programgjennomføring av største betydning. Forskningen og utviklingsarbeidet knyttet til ”Unge & Rus” er ett eksempel på hvordan dette kan løses i praksis. I Norge er dette et lite påaktet forskningsområde. Like viktig er det imidlertid å ha fokus på ”hvordan få det som virker under forskningsbetingelser til å virke i vanlig praksis”. Her er evalueringsforskning knyttet til gjennomføring og implementering av forebyggende og helsefremmende innsats av stor betydning.

I tillegg til disse kunnskapsområdene er det åpenbart at forskning på langtidseffekter av forebyggende virksomhet - eller forsøk på risikoanalyser for problemutvikling i forhold til aktiv forebyggende innsats, eventuelt fravær av forebyggende innsats – bør være et innsatsområde. Mulige sammenhenger mellom aktiv forebyggende virksomhet og oppslutning om alkoholpolitiske tiltak og mulig ambisjonsnivå i alkoholpolitikken er videre et komplisert, men sentralt område for forskning og kunnskapsutvikling.


[1] NNK-Rus er ett av 7 regionale kompetansesenter innen rusfeltet i Norge. Kompetansesentrene arbeider på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet.
 
Strategier i rusforebyggende arbeid

I rusforebyggende tenkning og arbeid er det er vanlig å skille mellom tilbudsreduserende og etterspørselsreduserende tiltak og program. Tiltak som regulerer tilgjengeligheten og betingelsene for bruk er tilbudsreduserende. Eksempler på slike tiltak er aldersgrenser, avgifter/priser, begrensninger i antall salgssteder/bevillinger, begrensninger i åpningstider, offentlige monopoler og regulering av reklame. Generelt er dette ofte upopulære tiltak, men de hevdes å være av de mest virksomme (Babor et al. 2003; NOU 2003:4).

Med etterspørselsreduksjon menes forebyggende program og tiltak som har til hensikt å begrense folks søken etter rusmidler. Slike program kan være:i) Informasjonsbaserte tiltak setter fokus på kunnskap om og skadevirkninger av rusmidler. Informasjonen skal etter intensjonen forebygge rusmiddelmisbruk. Antakelsen er at “den som vet det rette, gjør det rette”; ii) Alternative tiltak med mål om å redusere rusmiddel(mis)bruk ved å fokusere på alternative positive aktiviteter. Antakelsen er at “lediggang er roten til alt ondt”; iii) Affektive strategier som tar utgangspunkt i barn og unges følelser og holdninger, deres modenhet og sosiale kompetanse. Affektive strategier har to underkategorier: I): trening i sosiale ferdigheter/problemløsning og II): tiltak for å skape et følelsesengasjement.

Omfattende internasjonal programforskning viser at informasjonsbaserte, alternative og affektive tilnærminger i liten grad kan dokumentere kvantifiserbare forebyggende eller helsefremmende effekter (Wilhelmsen, 1997; NOU 2003:4; Schancke, 2003). Dette må imidlertid ikke forstås som en dom over slike tiltak når det gjelder å oppnå forebyggende og helsefremmende resultater. Forskning knyttet til lokalsamfunnstiltak kan som eksempel dokumentere en rekke positive prosesser (Fosse, 2001; Baklien & Carlsson, 2000). Informasjon har åpenbart sin plass i forebyggende og helsefremmende arbeid i kombinasjon med andre virkemidler. Når det gjelder affektive strategier, er en av tilnærmingene trening i sosiale ferdigheter og problemløsning. Et av de mest anerkjente tiltakene innen denne genren er Botvins “Life Skills Training” (Botvin, Baker, Dusenbury et al., 1995; Botvin, 1995). Et annet eksempel på et lovende program er ”CARES” (Elliot og Gresham, 1991). Det er dokumentert forebyggende effekt av dette og et mindre knippe andre tiltak innen denne kategorien (Schancke, 2003). Det foreligger positive resultater ved bruk av situasjonsspill/teater mht. å skape engasjement og motivasjon (Hauger 2002; Hauger og Grejs, 2002; Hauger og Grejs, 2003; Nesje og Hauger 2002). Den faglige utfordringen ligger her først og fremst i å sikre at engasjement og motivasjon koples til en kunnskapsbasert forebyggende og helsefremmende innsats. De fleste innsatser synes å stanse med det førstnevnte. Dermed er sannsynligheten for å oppnå forebyggende effekter liten.

I kategorien etterspørselsreduserende tiltak og program finner vi sosial-kognitive strategier (sosiale påvirkningsmodeller) som forsøker å påvirke det sosiale miljøet i retning av mindre bruk av rusmidler. Dette er en fellesbenevnelse på tilnærninger som vektlegger fortolkning/forståelse av (problem)atferd som resultat av interaksjon mellom faktorer på ulike nivå: Personfaktorer, situasjonsfaktorer, atferdsfaktorer (Bandura,1977;1986; Wilhelmsen, 1997; Natvig, 2000) og sosiokulturelle faktorer (Bronfenbrenner; 1977; 1979; 2000, Henriksen, 2000; Berger & Luckmann, 1979; Goffmann, 1959; Pedersen, 1998). Fokus flyttes fra å betrakte individet isolert til å vektlegge en mer helhetlig forståelse av atferd som inkluderer familie, skole, lokalsamfunn og kulturelle forhold. Hovedmålsettingen i sosial-kognitive strategier er å utvikle målgruppens sosiale og kognitive ferdigheter slik at de virker forebyggende på en eller flere typer helserelatert atferd (Natvig, 2000).

Gjennom omfattende internasjonal programforskning evalueres sosial-kognitive strategier gjennomgående positivt (Schancke, 2003; Gravrok, Schancke, Andreassen og Domben, 2006). Det er dokumentert at en slik tilnærming til forebyggende opplæring har mulighet for å påvirke faktorer som har vist seg å ha stor betydning som prediktorer for rusmiddelbruk blant barn og unge. Disse mellomliggende variablene kan forstås som “forebyggingsagenter” som er nødvendige å påvirke om målet er virksom forebygging og effektiv helsefremming. Hansen (1998) har presentert en liste med 12 sentrale mellomliggende variabler der de viktigste er verdier, sosiale normer, personlige forpliktelser, mestrings- og resultatforventinger (op.cit).

År:
2006

Utgiver:
KoRus-Nord

Av:
Vegard A. Schancke, Britt Unni Wilhelmsen og Øystein Henriksen

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer