Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: m7r876
(Skriv inn koden over.)

 

Harde stoffer: Psykedelisk renessanse

For hundre år siden ville en ofte finne opium i et vanlig husapotek, og misbruk av opium og morfin har vi hatt lenge. Men gårsdagens narkotikamisbrukere hadde andre kjennetegn enn dem vi finner hos dagens misbrukere.

Hvilke historiske røtter har narkotikaproblemet? Hva skjedde på 1960-tallet? Hvor mange tyngre misbrukere har vi i dag? Er det tegn til en oppblomstring av misbruket?

Musikere og andre med inspirasjon fra amerikansk jazz og poesi trakk med seg bruken av hasj til Norge. Men stoffet skulle raskt få fotfeste. Hasjbruk har nå vært en realitet i mer enn tre tiår i Norge. Samlet har nok 300 000 nordmenn prøvd stoffet. En spådom fra 1970-tallet innebar at vi ville få to typer hasjbrukere: "motkulturenes opposisjon" og "moderkulturenes tapere" . Traff spådommen?

Sammendrag

  • Hasj ble introdusert på 1960-tallet, bruken økte fram til midt på 1970-tallet, dernest har det vært små svingninger. De siste årene har bruken økt. I Oslo prøver én av tre hasj, på landsbasis rundt femten prosent.

  • Det er små kjønnsforskjeller i eksperimentell bruk, men menn er oftere i gruppa med høyt forbruk. Hasj er noe mer utbredt blant ungdommer i de øvre sosiale sjikt, og det er positiv forbindelse til høy "kulturell kapital" i familiebakgrunnen.

  • Det er fellestrekk mellom opposisjonslystne ungdommer som introduserte hasj på 1960-tallet, og dagens eksperimentbrukere. Fortsatt finner vi at hasjbruk er knyttet til normer og verdier i utakt med majoritetsbefolkningens normer og verdier. Ungdom i miljøbevegelsen har høyere forbruk enn andre. Blant tyngre brukere er imidlertid ideologi og kulturelle faktorer mindre viktige.

  • Hasjbruk er knyttet til ritualisert og symbolsk samhandling. Mange bruker særegne røykeredskaper som chillum og krittpiper. Slike symboler bidrar til å holde hasjkulturene sammen.

  • På overflaten tar omsetningen form av vennskapsbasert og uformell samhandling. Men dypere nede finnes det ofte formaliserte strukturer og en mer profesjonalisert økonomi.

  • En rekke studier viser at hasjbruk kan ha alvorlige sosiale konsekvenser og bidra til å marginalisere ungdom i forhold til skole, arbeid og familie. Lite taler for at dette primært skyldes stoffets farmakologiske virkninger, selv om enkelte helt nye studier har stilt dette mer åpent. Snarere skyldes det at hasj de facto er knyttet til subkulturer og marginale miljøer og slik symboliserer avstand til vanlige normer og verdier.

Jeg veit hvordan det er i hælvete, jeg har vært der

Mette bodde sammen med samboeren Rune i en drabantby vest for Oslo. Drabantbyen besto av blokker omkranset av tradisjonell villabebyggelse. Hasj hadde det alltid vært “på senteret“. Da Mette kom inn i tenårene, kom det også heroin inn i miljøet, og hun var blant dem som ble hekta. Det hadde gått galt for Mette. Da jeg sist intervjuet henne, gikk hun på legalt foreskrevet Temgesic – et syntetisk narkotisk stoff – etter å ha misbrukt heroin i fem år. Mette hadde vært til avrusning et utall ganger, hun hadde vært ved en rekke behandlingskollektiver, og hun hadde sprukket gang på gang.

Men det var mange tegn til at det begynte å lysne. Hun hadde fått en jobb som hun hadde klart å passe i et halvt år, uten sprekk. Leiligheten hadde sosialkontoret gitt dem. Den var enkel, men hjemmekoselig, og hun disket opp med kaffe og småkaker. Samboeren puslet i bakgrunnen, og tilsynelatende var de to et vanlig par å se til. Men like under overflaten lå fortvilelsen: Etter en halv time hentet hun fotoalbumet, hvor samme motiv gikk igjen: Sønnen som leker, sønnen på julaften, sønnen på stranda. En rødlett og smilende pjokk. De fikk treffe ham hver fjortende dag – alltid på onsdag, aldri mer enn to timer. Tårene rant, mens hun fortalte: “Du aner ikke hvordan det er. Det er hos gutten min jeg vil være. Jeg vil være mor, passe på ham. Kanskje kan vi bli en skikkelig familie en gang? Kanskje kan jeg få flere unger? Hva tror du?“ 

Mettes foreldre ble skilt da hun var åtte år. Moren hadde kjempet for å holde henne og tvillingbroren på rett kjøl, men begge begynte tidlig å drifte ute om kvelden. Broren fikk også problemer, om enn mindre enn Mette. Sniffet gjorde hun første gang da hun var elleve. Så ble det hasj og piller. Faren var en grunn til at det tidlig skar ut, mente hun:

–  En gang kom han inn til meg på soverommet. Samboeren sov, og han kom labbende i bare underbuksa. Han var full og tok meg på puppene. Jeg var fjorten år. Jeg satt og grein og rista som et aspeløv i senga resten av natta. Fikk ikke sove. Neste morgen kom han inn med tusen kroner, angra seg, det var første gang jeg hadde hatt en tusenlapp. Han sa at jeg ikke skulle si det til noen. Jeg fikk tak i en sprøyte. Det var første gang jeg satte et skudd.

Mette hadde gjennom oppveksten vært utsatt for en rekke risikofaktorer for tyngre stoffmisbruk: en voldelig og alkoholisert far, seksuelle krenkelser, foreldre som sluttet å kommunisere, en unnvikende mor som ikke maktet å sette grenser. Tidlig fikk hun problemer på skolen, og etter hvert knyttet hun seg til et jevnaldermiljø hvor rusmidlene fløt fritt. Først brukte hun det som fantes i nærmiljøet – sniffestoffer, piller som ungdommene tok fra mødrenes medisinskap, og hjemmebrent som de stjal fra fedrene. Så prøvde hun hasj, dernest amfetamin og til slutt heroin. Heroin hadde spredd seg fra Oslo sentrum og ble etter hvert omsatt i drabantbyen hvor hun bodde. Mette er atypisk for gruppa av tyngre misbrukere på én måte – ved sitt kjønn. Oftere er de menn. Men ellers har hun mye til felles med andre i denne gruppa. De fleste er ungdommer med belastninger og som tidlig kommer skjevt ut.

Tidlig skjevt ut

På slutten av 1960-tallet slo det nye narkotikamisbruket rot, ved at hasj fikk innpass. I kjølvannet fikk vi en økning av tyngre, injeksjonsbasert misbruk av særlig amfetamin og opiater. De nye misbrukerne hadde en uryddig livsstil, ofte hadde de også psykiske lidelser – såkalte dobbeltdiagnoser. Flere beskrev misbrukerne på 1970-tallet, spesielt kan nevnes psykiaterne Hans Jacob Stang og Per Vaglum.

De viste at sammensatte forhold lå bak skjevutviklingen, men de alvorligste problemene var gjerne å finne i ungdommenes opphavsfamilie. Men problemene festnet og forsterket seg også gjennom nederlag i skole og arbeidsliv. Narkotikaproblemene rammet framfor alt sårbare ungdommer, hevdet de to, og brøt på denne måten rett inn i den samfunnsmessige diskusjonen om narkotika som gikk heftig. Mange trodde nemlig vi sto overfor en epidemi som blindt og tilfeldig ville rive med seg store deler av norske ungdomskull. 

Stang fulgte ungdommene over tre år, og fikk slik vurdert forløpet. Utvalget delte seg i tre: én tredjedel var ute av misbruket og viste god tilpasning, en annen tredjedel var fortsatt i en usikker situasjon, og den siste tredjedelen fungerte dårlig. De som klarte seg best, la vekt på egen vilje og motivasjon for å komme ut av misbruket. Videre var en sterk forankring i misbrukermiljøet en alvorlig hindring for å bryte.

Disse funnene har blitt stående som kjernepensum i arbeidet med misbrukere. Per Vaglum leverte tre år seinere en studie som også fikk stor betydning. Den omhandlet misbrukere som var innlagt ved avdeling Lien, på Dikemark sykehus – en viktig institusjon for behandling av de nye misbrukerne. Vaglum delte sitt utvalg i to.

Den første gruppa brukte alkohol, hasj, LSD og “piller“, og disse kalte han “psykedeliske brukere“. Den andre brukte i tillegg morfin, heroin og amfetamin, og disse kalte han “opiatmisbrukere“. Tradisjonelt hadde det vært best behandlingsresultater i den første gruppa. Vaglum viste at de to gruppene hadde ulike behov. Det var derfor viktig med så vel beskrivelse av rusmisbruket som psykiatrisk diagnostikk for å kunne hjelpe misbrukerne. Men det var også fellestrekk mellom de to gruppene, som pekte mot overordnede behov:

De fleste manglet “en familieliknende base“. De var ensomme og sårbare. Vendepunktet kom når de fikk tilknytning til andre mennesker – behandlere, kjærester eller foreldre. På denne måten torde de å prøve seg ut i skole, arbeid og overfor jevnaldrende. Vaglum konkluderte slik: “Alle hjelpetiltak må derfor ha som et viktig mål å etablere en tilknytning til et menneskelig fellesskap som kan gi økt tillit til andre, bedre selvfølelse og økt evne til å mestre sosiale oppgaver“.

Hvor mange misbrukere?

Det har vært uenighet om hvor mange tunge stoffmisbrukere vi har i Norge. Politiet har ofte rapportert høyere tall enn forskere. Dels har dette bunnet i begrepsmessige uklarheter. Noen har kalt omfattende bruk av hasj, kombinasjoner av alkohol og benzodiazepiner eller bruk av amfetamin gjennom piller for  tungt misbruk . Andre har reservert betegnelsen for dem som injiserer stoff med sprøyte. Men uenighetene har nok også vært uttrykk for kamp om ressurser. Forskeren Ole-Jørgen Skog estimerte antallet sprøytemisbrukere i 1990 og konkluderte slik:

  • Tilveksten av nye sprøytemisbrukere økte tidlig på 1970-tallet, den var stabil fram til midten av 1980-tallet, men gikk så dramatisk ned.

  • Omtrent 70 % av misbrukerne er menn og 30 % er kvinner.

  • Omtrent 2 % av aktive misbrukere dør per år, oftest på grunn av overdose, selvmord, ulykker, vold og sykdom.

  • Samlet var det i 1990 8000 10 000 mennesker som hadde tatt eller fortsatt tok stoff med sprøyte, mens det var 4000 5000 aktive misbrukere.


Figur: Bruk av narkotika blant 16-17-åringer i Oslo.
(Kilde: "Ung i Oslo")

Men seinere studier, særlig av Anne-Line Bretteville Jensen,  har vist  at det har vært en økning i misbruket gjennom hele 1990-tallet. Dette siste er nok en tendens som har fortsatt. Mange vil i dag antyde at vi har rundt 12 000 injiserende misbruklere. I byer som Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Haugesund, Tønsberg og Drammen har vi lenge hatt miljøer med heroinbruk. Også i beltet rundt Oslo, på Romerike og i Asker og Bærum festnet det seg tidlig tyngre sprøytebasert misbruk. Politiets beslagstall viser at heroin nå også brer seg utenfor disse områdene. Det er nå heroinbeslag i nesten alle politidistrikter, og den relative andelen av beslag i Oslo synker. De fleste vil enes om at situasjonen er temmelig bekymringsfull. 

Det nye narkotikaproblemet slo rot kort etter hasjbrukens gjennombrudd i Norge, seint på 1960-tallet. Nytilgangen på misbrukere stabiliserte seg på 1970-tallet, og gikk ned mot slutten av 1980-tallet. Men de siste årene har misbruket igjen økt. Situasjonen er nå mer labil enn den har vært. Mye tyder på at vi ser en økning i bruken av hele spektret av illegale rusmidler. Dessuten tyder mye på at selve begrepet  sprøytemisbruker ikke lenger er så godt egnet for å beskrive gruppa av de hardest belastede. Nye mønstre av sniffing og røyking av heroin og amfetamin brer seg antakelig raskere enn det tradisjonelle sprøytemisbruket. Men om dette har vi fortsatt for liten kunnskap.

Ecstasy og nye trender

Alt tyder på en økning i bruken av illegale stoffer, særlig av ecstasy og amfetamin. Hvem blir brukere? Det er få skikkelige studier av ecstasybruk og -brukere. Den beskjedne litteraturen er dels fagpsykiatrisk – stort sett kliniske studier av enkeltpersoner som har kommet i kontakt med helsevesenet – og dels er den biomedisinsk og farmakologisk, oftest basert på dyreforsøk (for en oversikt, se McCann & Ricaurte 1995). Typisk for begge gruppene studier er at funnene foreløpig er lite konkluderende, dessuten forteller de lite om brukernes kjennetegn.

Større studier fra normalpopulasjonen er så å si fraværende. Det finnes derimot noen få studier av selekterte brukergrupper. Her finner vi at stoffet symboliserer rekreasjon, “time out“ og utfoldelse. House- og rave-parties har vi hatt, også i Norge, siden slutten av 1980-tallet. Midt på 1990-tallet åpnet også de første klubbene med morgen-parties i Oslo. Houseklubbene hadde forbilder fra London og Berlin og navn som Caramba, Gamle Bank og Que.

Det hele ble også her hjemme satt i medienes søkelys: Observatører påsto at ni av ti gjester var påvirket av ecstasy, og ansatte i Utekontakten mente at det var nye ungdommer, og ikke de vanlige byvankere i drift, som var gjester. – Mange skulle være fra Oslos velstående vestkant. Mange skulle være ukjente med bruken av rusmidler. Stemmer det?

Bare delvis. Pedersen & Bakken (1998) belyste bruk av ecstasy blant norske undommer. Både for ecstasy og for amfetamin fant vi et bruksmønster som det som er rapportert for illegale rusmidler helt siden 1970-tallet. Stoffene veves sammen med høyforbruk av legale rusmidler og også av det vanligste illegale rusmidlet – hasj. Bruken følger i tid i kjølvannet av legale rusmidler, hasj og amfetamin.

Videre fortsetter ecstasybrukeren å bruke sigaretter, alkohol, hasj og ofte også amfetamin. Det er verd å merke seg at ikke bare bruk av alkohol, men også alkoholmisbruk slo sterkt ut. Rundt halvparten av ecstasybrukerne hadde alkoholproblemer på et nivå som reflekterer misbruk etter diagnostiske konvensjoner. Dette står altså i motstrid til myter om stoffet – som innebærer at ecstasy ofte brukes av ungdommer uten eller med få erfaringer med andre rusmidler. Hovedmønsteret er dette: Også ecstasybrukeren har mye til felles med gårsdagens bruk av illegale rusmidler. Mediene har beskrevet fenomenet på en feilaktig måte, og også myndighetene har nok latt seg prege av stereotypiene på dette feltet.

Blandingsmisbruk og favorittstoffer

Blandingsmisbruk er det typiske mønsteret når ungdom begynner med illegale rusmidler. Likevel har mange enkelte favorittstoffer, samtidig som de misliker andre stoffer. Gaute er et eksempel. Han hadde lenge brukt store mengder hasj, men også mye amfetamin og kokain (“cola“), og han hadde nokså subtile distinksjoner mellom disse stoffene. Han brukte derimot ikke og var svært skeptisk til ecstasy og LSD, og på andre premisser var han skeptisk til heroin:

– Hva synes du om bruken av ecstasy?

– Helt jævlig. Se deg rundt, det er jo et hav av zombier som kommer gående, mens de knasker E. Idioter, siste sort, jeg rører aldri stoff som kødder med det psykiske. LSD er også jævli farlig. En kompis er på Gaustad. Han trippa over med LSD. Tenk på hvordan det vil bli
om noen år. Du vil møte et hav av psykotiske zombier på gatene. De er jo helt grønne, ungdommene som bruker E, vet overhodet
ikke hva de driver med. [...]

– Har du vært fristet til å prøve heroin?

– Aldri. E er noe dritt, men det verste, det er heroin. Det er megadritt. Det gir kålrus. Du blir helt ape. Du flyter rundt. Tenk på dem som går på det i hverdagen. Kålrus er noe jævli dritt. Det er forresten mange åndelig laverestående som driver med det. Masse dritt og søppel flyter rundt på Grünerløkka. Folk som er på kålrus gir alltid faen i hverandre ... 

– Men amfetamin og kokain bruker du?

– Joda, cola er bra. Det gir deg full kontroll.
Du bruker det, får full effekt, så er du helt fin igjen etter en time. Du er klar og åpen. Men både cola-rus og annen rus er egentlig hva du selv gjør den til. Cola bare får fram det som er der fra før. Er du i godt humør, så kommer du i enda bedre humør. Er du i dårlig humør, går det rett nedover. Kul dop er bra, hvis du sjøl er kul. Amfetamin kan også være bra. Også her kan du ha full kontroll. Du kommer inn i et rom. Du ser med en gang hvem du liker og hvem du ikke liker. Du kan sitte der en halvtime. Du sier ikke et ord, men du er helt klar. Du har full oversikt over rommet. Du har full sansing på hva som skjer. Det er noe av det som er finest med amfetamin: Du sanser uhyre bra.

For Gaute falt altså de ulike stoffene inn i brede systemer – hele pakker – av tilskrevne meninger. Hans egne erfaringer blander seg med et vell av myter fra misbrukermiljøet. Gaute viser hvordan det er en sosial konstruksjon av misbruket vi alltid står overfor.

Kulturøkonomisk avhengighet

Mange ungdommer prøver illegale stoffer. Hvilken fare representerer det? Folk flests bekymring ligger selvsagt i faren for å vikle seg inn i tyngre misbruk og avhengighet. Mange har opplevd at misbrukere raskt har festnet seg i mønstre de ikke har kommet ut av. For noen tiår siden ble det en kalte fysisk avhengighet, vektlagt. Lenge har dette blitt mindre fokusert. Men de siste årene har igjen den nevrobiologiske forskningen vært i rask utvikling, og den viser at narkotiske stoffer påvirker viktige sentre i hjernen.

Psykoaktive stoffer som skaper avhengighet hos mennesker, kan også gjøre det hos høyerestående dyr. Grunnlaget ligger i påvirkning av de delene av sentralnervesystemet som regulerer velvære og lyst. I neste omgang får disse opplevelsene også betydning for motivasjon og preferanser. Til slutt påvirkes mer komplekse prosesser som hukommelse og læring, etiske vurderinger og refleksjon. Mange har nok opplevd hvordan hele tenkesettet til en rusmisbruker over tid påvirkes. Nyere nevrobiologisk forskning har bidratt med innsikt i hvilke prosesser som faktisk er i virksomhet (Goldstein 1994).

Men også sosiale og kulturelle sider ved misbruksutviklingen er viktige. Geir hadde god innsikt i hvordan det hele hadde utviklet seg for ham. Han beskrev hvordan det hele går langsomt og umerkelig, men hvordan de som bare ser deg nå og da, vil merke det. “For du blir sløv,“ som han sa. 

I flere av intervjuene våre har dette mønsteret vært tydelig: Gradvis har ungdommene som bruker mye hasj og andre illegale rusmidler, fått avstand til det de etter hvert begynner å omtale som “straight“ ungdom. I stedet knyttes de til miljøer hvor bruken av rusmidler, står i sentrum. Dess tidligere det hele starter, dess lenger det varer, dess vanskeligere blir retretten.

En norsk forskergruppe beskrev nylig en gruppe tyngre stoffmisbrukere fra et tilsvarende perspektiv. De viste hvordan misbrukerne ble vevet inn i relasjoner og en svart økonomi som bandt dem fast, som gjorde dem avhengige, ikke bare av rusmidler, men av et helt levesett. Kultur, økonomi, identitet – alt dette ble også viktige aspekter ved avhengigheten (Smith-Solbakken & Tungland 1997). Dette er også en grunn til at det blir så vanskelig å bryte. Det som gir en god tilpasning i misbrukerlivet, kan være umulig å gjøre seg nytte av i et rusfritt liv. Er misbrukeren “talent eller klient“? spør forskerne.

Fra det vanlige samfunnets perspektiv, fra “den hvite økonomien“, er misbrukeren en tvilsom outsider med uakseptabel oppførsel. Han har falt ut av skolen, han har ingen yrkeskompetanse og et dystert rulleblad. Han oppleves som en belastende klient, som det blir vanskelig å få inn på et bedre spor. Sett fra “den svarte rusøkonomien“ kan derimot den samme personen ses som erfaren og kompetent, som en person som passer godt inn, som er til å stole på. Her kan han være et etterspurt talent. Kanskje er han dyktig som pusher, kanskje er han god til reseptfalsk eller til bedragerier. Kanskje har han omdømme som en som er til å stole på, som en som aldri tyster. I den svarte, kriminelle økonomien vil han på dette grunnlaget ha god kredittverdighet, selv om han i en vanlig bank eller forretning aldri ville få lån eller akseptert et kjøp på avbetaling. 

Den svenske forskeren Bengt Svensson (1996) beskriver en gruppe tunge misbrukere av amfetamin og heroin i boka Pundare, jonkare och andra, på en måte som minner: Nød og elendighet var en synlig del av deres hverdag, men også aktivitet, opplevelsesrikdom og tallrike relasjoner kjennetegnet misbrukerne. De tok del i stoffomsetning og annen kriminalitet som både ga kompetanse og følelsen av å være verdsatt, og alternativet ville ofte vært isolasjon og tomhet, hevder Svensson. Slik beskriver han hvordan nøkkelpersonen Harry opplever avreisen fra Malmö til et hjem for utbrente alkoholikere etter tjue års tungt misbruk av amfetamin: 

Han lämnar ingenting bakom sig, ingen lägenhet, inga magasinerade möbler, inga pågående kärleksförhållanden, inget arbete. Samtidigt lämnar han allting. Han lämnar “pundarstaden“, där han känner flera hundra personer som håller på med amfetamin, där han har langarkontakter, hälare, flickvänner, män som han har suttit tillsammans med och som han har förtroende för. Den stad där han känner nästan varje gata, där hans yrkeskompetens som amfetaminist, som fixare, förmedlare, smålangare och tjuv alltid kommer till sin rätt. Det är också den stad där hans bekantskapskrets av “vanliga människor“ kan räknas på ena handens fingrar. (Svensson 1996, s. 183)

Det rammeverket Svensson skisserer, passer også godt for å forstå Ulf. Han hadde vært involvert i pushing, og store penger hadde flytt gjennom hans hender. Gradvis utviklet han selv omfattende bruk av hasj, amfetamin og kokain, og etter hvert endte han på et behandlingskollektiv. Her intervjuet jeg ham, og han formulerte seg slik: 

 – Intensiteten er så jævlig høy når du pusher. Du er på vakt. Du har avtaler døgnet rundt, med opplegg for tusener av kroner. Det skjer noe hele tida. Nå skal jeg ut av kollektivet og inn i en vanlig jobb, hvis jeg får noen. Kanskje ender jeg på et lager til seksti kroner timen. Det er klart det blir vanskelig. Det er rytmen som er den største forandringen når du skal inn i et vanlig liv. Alt går så veldig sakte. Det er klart du savner intensiteten og spenningen.  

For Mette var det nesten umulig å finne sosiale miljøer som aksepterte henne som den hun var, og som samtidig hadde et forsiktig forbruk av rusmidler. Mange har det som henne. Mange beskrev dessuten hvor dypt livene deres var preget av et innhold og en rytme knyttet til kriminalitet og rus. Her er vi ved en kjerne, tror jeg. Rusmidlene gir nok en lystfølelse som kan være vanskelig nok å gi opp. Men de binder deg også til aktiviteter og miljøer som er i dramatisk utakt med det vanlige, “straighte“ samfunnet. Du lærer et språk, og du utvikler kompetanse og ferdigheter som gir deg en særegen identitet. I ruskulturen kan alt dette være verdifullt, i en større sammenheng teller det mot deg. 

Ved omfattende rusmisbruk er kostnadssiden nesten alltid dominerende. Men ofte har jeg blitt slått av hvor viktig misbrukerrollens fortrinn oppleves, og hvor spinkle alternativene synes. Er det derfor alderen for debut har så stor betydning? Dess tidligere hele toget settes i bevegelse, dess mindre får du med deg av det andre. – Mindre av alt det som betyr noe om du skal få etablert deg i det vanlige samfunnet, om du skal få en plass i utdanning, få arbeid og få etablert et vanlig sosialt nettverk.

Gårsdagens narkotikamisbruk

I 1964 – et par år før det nye narkotikaproblemet brøt ut – utga Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet, og boka vakte stor oppmerksomhet. Det var en biografi-roman om forfatteren Ragnhild Jølsen, og Bjørneboe gir et innforlivet bilde av et særpreget forfatterskap. Jølsen kom fra et velstående miljø, var forfatter og intellektuell, men hun var i det skjulte også misbruker av morfin, og dette er et avgjørende poeng i biografien. Hun var dessuten nokså typisk for de narkotikamisbrukere vi hadde her i landet fram til et godt stykke ut på l900-tallet. De var ofte kvinner. De var godt voksne. De kom gjerne fra høyere sosialklasser. 

Fra nyere samfunnsforskning er beskrivelsen av gårsdagens misbruker velkjent – om en snur den fullstendig på hodet. Dagens tyngre stoffmisbrukere er oftest menn. De er relativt unge, selv om alderen nå øker. De er ressurssvake, og de lever i en marginal posisjon i ytterkant av samfunnet. De er involvert i alvorlig kriminalitet. Mange sitter til enhver tid fengslet – for omsetning av stoff eller annen kriminalitet. Det har altså skjedd en drastisk forandring i løpet av noen tiår. Godt skjulte hemmeligheter i borgerlige familier har flyttet seg ut på gata og kommet i skarp belysning. Igjen et eksempel på at rusmiddelbruk og -problemer er sosialt skapte fenomener, som endrer seg, hele tida.

Norske kilder konkluderer med at narkotikamisbruket var lite fram til annen verdenskrig. I midten av 1950-årene foretok Helsedirektoratet en kartlegging. Konklusjonen ble at det fantes rundt 300 morfinister og 400 som misbrukte andre legemidler, særlig barbiturater. Tre grupper var utsatt: leger og andre helsearbeidere, personer tilvent gjennom sykdom og en mindre gruppe med uryddig livsførsel, som hadde lært seg å bruke stoffene direkte som rusmidler. Men disse tallene er for lave. Det var umulig å foreta en skikkelig opptelling, fordi misbruket var skjult, tett knyttet til legeprofesjonen. Gårsdagens narkotikaproblem var altså nær knyttet til  helsevesen og var derfor hva vi kaller iatrogent – utløst av helsevesenet.

Anbefalt litteratur

For en beskrivelse av “gårsdagens“ narkotikamisbruk kan anbefales D.T. Courtwrights Dark Paradise. Opiate Addiction in America before 1940 (1982). Her gis en faglig veldokumentert skildring av utviklingslinjen i USA. En annen fin tekst som behandler amerikanske forhold, er D.F. Mustos American Disease (1973). Det britiske bildet er inngående beskrevet av historikeren V. Berridge og et nøkkelnavn i britisk alkoholforskning, psykiateren G. Edwards, i deres Opium and the people (1981).

Faghistorikerens og alkoholforskerens perspektiv gir samlet et godt og dekkende bilde. Om legens bruk av narkotika kan en lese i C. Winicks artikkel “Physician narcotic addicts“ (1964). Edward Preble og John Casey publiserte i 1969 en artikkel om heroinmisbrukernes strevsomme liv, “Taking care of business“, i International Journal of the Addictions, hvor bredden i misbrukerens aktiviteter betones i kontrast til den typiske stereotypien om de utslåtte heroinvrak.

Denne artikkelen har blitt en klassiker, og en viktig tekst om en skal forstå den tilbøyelighet til skjønnmaling av misbrukerlivet som mye av den etnografiske tradisjonen seinere har hatt. Antropologen Terry Williams har skrevet to gode bøker om kokain og crackkulturer i New York, The Cocaine Kids (1989) og Crack House (1992), basert på tette feltstudier av brukere og pushere. I Glasgow gjorde Avril Taylor en observasjonsstudie av kvinnelige heroinmisbrukere, beskrevet i Women Drug Users (1993), hvor perspektivet minner om Preble og Caseys bilde: De kvinnelige misbrukerne er aktive, engasjerte personer som klarer å holde kontroll over sine liv, og mange fungerer bra som mødre.

I nordisk sammenheng er Birgitta Stenbergs bok Rapport fra 1969 en rystende beskrivelse av en etablert forfatters vei inn i amfetaminavhengighet. Boka er velskrevet, med gode portretter av det tidlige svenske misbrukermiljøet og med særlig vekt på kvinnens perspektiv og sammenhengen mellom amfetamin og sex. Bengt Svenssons studie Pundare, jonkare och andra (1996) er også en referansetekst: et omfattende forskningsarbeid om tunge misbrukere, som knapt har noe motstykke i norske bidrag. Her finnes også en gjennomgang av andre bidrag i den etnografiske tradisjonen.

Situasjonen i Norge i forrige århundre er ufullstendig beskrevet. Det viktigste bidraget er den upubliserte hovedoppgaven til U.-B. Lilleaas, Stoff som ressurs. Om legeprofesjonens bruk av narkotiske stoffer i forrige århundre (1987). De første kapitlene i Brit Bergersen Linds Narkotika-konflikten (1974) gir et grovt riss av utviklingen i vårt århundre. Ragnar Hauge har skrevet flere viktige arbeider, blant annet Fra opiumskrig til legemiddelkontroll (udatert), hvor det internasjonale samarbeidet om narkotikakontrollen står i fokus. Han har også skrevet om den selsomme utviklingen av LSD-bruk – for psykologisk krigføring, terapi og rus – i Historien om LSD (1990).

Bøkene av Hans Jacob Stang og Per Vaglum som ble beskrevet tidligere i kapitlet, gir et godt riss av situasjonen rundt 1970. Hva angår de seinere års utvikling, gir Ole-Jørgen Skog (1990b) en grei oversikt i artikkelen “Utviklingen av det norske narkotikaproblemet“, i boka Narkotikaforebygging mot år 2000 (Waal & Middelthon 1990). Også flere andre bidrag i denne boka er viktige. Den beste boka basert på etnografiske metoder om tyngre misbrukere her hjemme, er Narkomiljøet: Økonomi, kultur og avhengighet (1997), skrevet av Marie Smith-Solbakken og Else M.Tungland. 

Om ecstasy og housekulturen finnes det en rekke dårlige bøker. Boka XTC-generasjonen (Böpple & Knüfer 1997) tar utgangspunkt i den tyske scenen og er positiv til hele bevegelsen, men innholdsrik og grundig og vel verd å lese. Det samme er Mattew Collins Altered State (1997), som beskriver røttene blant annet i New York og på Ibiza, men særlig har London som referanse og også beskriver trekk i samtidskulturen som disponerer for ecstasy.

År: 1998 Av: Willy Pedersen
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)