Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 440dy5
(Skriv inn koden over.)

 

Hasj: To ansikter

Musikere og andre med inspirasjon fra amerikansk jazz og poesi trakk med seg bruken av hasj til Norge. Men stoffet skulle raskt få fotfeste. Hasjbruk har nå vært en realitet i mer enn tre tiår i Norge. Samlet har nok 300 000 nordmenn prøvd stoffet. En spådom fra 1970-tallet innebar at vi ville få to typer hasjbrukere: "motkulturenes opposisjon" og "moderkulturenes tapere" . Traff spådommen?

Sammendrag

  • Hasj ble introdusert på 1960-tallet, bruken økte fram til midt på 1970-tallet, dernest har det vært små svingninger. De siste årene har bruken økt. I Oslo prøver én av tre hasj, på landsbasis rundt femten prosent.

  • Det er små kjønnsforskjeller i eksperimentell bruk, men menn er oftere i gruppa med høyt forbruk. Hasj er noe mer utbredt blant ungdommer i de øvre sosiale sjikt, og det er positiv forbindelse til høy "kulturell kapital" i familiebakgrunnen.

  • Det er fellestrekk mellom opposisjonslystne ungdommer som introduserte hasj på 1960-tallet, og dagens eksperimentbrukere. Fortsatt finner vi at hasjbruk er knyttet til normer og verdier i utakt med majoritetsbefolkningens normer og verdier. Ungdom i miljøbevegelsen har høyere forbruk enn andre. Blant tyngre brukere er imidlertid ideologi og kulturelle faktorer mindre viktige.

  • Hasjbruk er knyttet til ritualisert og symbolsk samhandling. Mange bruker særegne røykeredskaper som chillum og krittpiper. Slike symboler bidrar til å holde hasjkulturene sammen.

  • På overflaten tar omsetningen form av vennskapsbasert og uformell samhandling. Men dypere nede finnes det ofte formaliserte strukturer og en mer profesjonalisert økonomi.

  • En rekke studier viser at hasjbruk kan ha alvorlige sosiale konsekvenser og bidra til å marginalisere ungdom i forhold til skole, arbeid og familie. Lite taler for at dette primært skyldes stoffets farmakologiske virkninger, selv om enkelte helt nye studier har stilt dette mer åpent. Snarere skyldes det at hasj de facto er knyttet til subkulturer og marginale miljøer og slik symboliserer avstand til vanlige normer og verdier.

Dere gamle er så opphengt på det med tjall

- Dere gamle er så opphengt på det med tjall. Hva er det som er så underlig med det? Jeg røyker litt nå og da. Ikke noe å gjøre noe nummer av, synes nå jeg.“ – Karl var det som sa dette, en av deltakerne i studien vår, en alminnelig norsk gutt. Slike synspunkter har blitt stadig mer utbredt de seinere årene. Stadig flere ser på hasj som et nokså alminnelig og trivielt rusmiddel.

Annerledes var det med flere av dem som hadde fått størst problemer med rusmidler i vår studie. Blant dem var det flere som så på hasj med skepsis. Mette, som vi presenterer seinere, fikk ungdomslivet ødelagt av rus, og hun gikk på heroin i flere år. Da jeg intervjuet henne, hadde hun blitt fratatt barnet sitt på grunn av heroinbruk under svangerskapet. Om hasj sa hun dette:

   – Hasj er faktisk jævlig farlig. Bruker du mye hasj, kommer det garantert andre ting etter hvert. Dessuten blir du sløv: Hvis jeg har tatt en bønne, merker jeg det godt dagen etterpå. Jeg blir sløvere og tyngre. Hvis jeg noen gang får omsorgsrett for ungen min, og merker at han røyker hasj i tenårene, kommer jeg til å gjøre hva som helst for å få slutt på det. Jeg flytter til verdens ende! Til verdens ende! For begynner du med hasj, så går det til hælvete. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har vært der!

Flere hadde samme type synspunkter som Mette. Likevel er nok alminneliggjøring hovedmønsteret når det gjelder hasj. Stoffet slår rot og brukes i stadig bredere miljøer. Også i eldre aldersklasser ser en med økt aksept på hasj. Det kan derfor være vanskelig å forestille seg den dramatikk det var forbundet med da stoffet ble introdusert i Norge seint på 1960-tallet. For det var først så seint at cannabis kom i bruk – både i Norge og i resten av den vestlige verden.

Foran Kongens slott

De første årene var hasjbruken vevet inn i hippiekultur og radikalt politisk engasjement. I Slottsparken i Oslo, foran selveste Kongens slott, kunne en først oppleve brukerne. Miljøet i Slottsparken var fremmedartet og eksotisk. Mange ble fascinerte, og forfattere som kriminologen Nils Christie (1968) og psykologen Carl Erik Grennes (1968) portretterte det med sympati.

Hasj ble et tvetydig fenomen: på den ene siden bekymring – noen vil si panikk – hos politi, påtalemyndigheter og brede lag av befolkningen, på den andre siden fascinasjon blant mange. For dem som hadde bygd opp landet etter krigen, var kombinasjonen av et fremmedartet rusmiddel og ungdommenes avvisning av økonomisk velstand provoserende. Hasj falt – antakelig litt tilfeldig – inn som et rusmiddel med en helt særegen mening i denne situasjonen. I internasjonal forskning betones det samme. E.A. Suchman (1968) utmyntet termen “the hang-loose ethic“ som kjennetegn ved marihuanabruk i USA.

Bruken representerte motpolen til karrierisme og streberi. Sosiologen Jock Young (1971) mente at kampen mot cannabis ble en boomerang. Stoffet kom til å representere opprør, kjærlighet og kamp mot USAs engasjement i Vietnam. Dersom ikke stoffet hadde fått denne symbolske pregningen, taler alt for at bruken ville forblitt mer perifer, hevdet Young. 


Figur: Hasjbruk blant ungdom i Oslo og i hele Norge
(Kilde: SIFA 1997)

Hasj kom altså til landet, brått og uventet. Men stoffet slo raskt rot. For Oslo-ungdom har vi tidsseriedata for bruken av hasj fra slutten av 1960-tallet. Lenge har det vært rundt én av fem som har prøvd hasj i løpet av tenårene. Nå er det én av fire. Stoffet var populært rundt 1980, bruken avtok noe gjennom 1980-tallet, men de siste årene har det vært både økt bruk og økt aksept.

Fordi en del debuterer først i begynnelsen av tjueårene, er det nok rundt én av tre i Oslo som nå prøver stoffet. På landsbasis er bruken om lag halvparten så vanlig. Men selv om bruken er vanlig, er det er få som jevnlig bruker hasj: bare tre prosent av ungdomskullene i Oslo har brukt det mer enn ti ganger siste halvår (Skretting 1997). Men flertallet av dem som eksperimenterer med hasj, legger enten bort vanen, eller de utvikler et lavfrekvent bruksmønster.

En tjall i storefri

En av gjengene som hadde høyt forbruk av hasj, var en beryktet del av et ungdomsskolemiljø i et av Oslos velstående strøk (for en beskrivelse, se Pedersen 1990a). Klikken omfattet tre fire ungdommer, mens tre fire andre tidvis droppet innom. Gjengen hadde tilhold i et hjørne av skolegården i frikvarterene. De var svært synlige med særpregete frisyrer og uvanlige klær.

Da jeg intervjuet dem, hadde én barbert seg på hodet, mens en annen hadde farget håret lilla. Selvbevisst slo de om seg med kunnskaper om nye musikkformer og band som var ukjente for andre ungdommer. Dessuten hadde de et subtilt kodespråk, med stikkord, tegn og fakter, knyttet til leveranser av tjall og planlegging av stevner . Men selv om det hele hadde et mystisk og hemmelighetsfullt skjær, var de synlig stolte av hasjbruken. Andre elever, foreldre og lærere var også klar over at de brukte stoffet. 

Hasjbruken økte på i løpet av åttende klasse, særlig for de to som utgjorde kjernen. Gaute og Niklas startet gjerne dagen sammen, med en mornings en hasjpipe i en park nær skolen. Dernest var det gjerne en storefri-tjall , og etter skolen samlet de seg på en snackbar i nabolaget. Her lot de ettermiddagen gå med å røyke mer hasj på toalettet eller utendørs.

Dessuten spilte de på automater og hang og ventet på at noe skulle skje. Ofte stakk andre ungdommer, fra andre skoler, innom. Praten gikk, og oftest om hasj hvem som hadde stoff, hvor den var fra, hvor gode kvaliteter det dreide seg om. De snakket om hvor de skulle tilbringe lørdagskvelden, og hva de skulle røyke. Også amfetamin var de opptatt av. Ingen av dem hadde prøvd, men flere hadde lyst til å gjøre det. Men praten gikk også om farer de sto overfor: politispanere de mente å ha sett og bekjente i stoffmiljøet som var arrestert. 

Intervjuene viste hvordan gjengen var bygd opp. Gaute og Niklas utgjorde altså kjernen og var storbrukere av hasj. Særlig Niklas hadde på overflaten en ressursrik familiebakgrunn. Familien var velstående, far var en offentlig kjent person i kulturlivet, mens mor var en godt etablert interiørarkitekt. Intervjuene viste imidlertid at lite tid var avsatt til gutten gjennom oppveksten: Det er kvaliteten, ikke kvantiteten av samværet som er viktig, pleier de kulturradikale foreldrene mine å si, fortalte Niklas ironisk. Far var ofte lange perioder i utlandet, og gutten fortalte at han lett følte seg brydd dersom han krevde for mye av farens tid. 

For eldrene var kjent med guttens hasjbruk, men hadde bare kommet med halvhjertede formaninger for å få ham til å slutte, slik han selv opplevde det. Niklas mor hadde tidligere drukket nokså tett en periode. Hun var alkis i mange år, men nå er hun tørr, fortalte han. Heller ikke Gaute fikk særlig sterk oppfølging hjemmefra. Moren var tidlig død, også hun etter å ha hatt problemer med alkohol. Han bodde sammen med far, som var lege. Far klarte seg relativt bra, men var periodisk deprimert og brukte nokså mye piller , fortalte Gaute.

Disse to hadde igjen kontakt med en gjeng eldre ungdommer, som forsynte dem med hasj. Disse eldre ungdommene holdt til ved en hamburgerbar i nærheten, og ble kalt Mac-gjengen . De hadde droppet ut av skolen, ingen jobbet, og de var nokså kriminelt involvert. De brukte mye hasj og amfetamin. De to så på denne gjengen med ambivalens: De er nokså voldelige og bruker mye dop, men mot oss er de greie. Vi kan krite hasj hvis vi mangler penger. Av andre ungdommer på skolen ble Niklas og Gaute sett på som tapere og sløvinger .

Felles for alle hasjbrukerne på denne skolen var altså en bestemt stil, en særegen estetikk. Men mens noen som Stein var velfungerende og hadde lite påfallende familiebakgrunn, hadde andre som Gaute og Niklas slitt med personlige og familiære vansker i mange år. Jeg opplevde de to som ungdom i drift, uten klare holdepunkter i livet, og fikk en klar følelse av at de ville kunne få problemer. Dette doble mønsteret er typisk for hasjbruk.

Motkulturens opposisjon og moderkulturens tapere

 

Noe av det som først slo oss var det tvetydige preget til hasjbrukerne. Enkelte virket engasjerte og ressurssterke. Andre hadde hatt en vanskelig oppvekst og syntes raskt å bevege seg mot atferdsproblemer og sosial marginalitet. Vår innledende hypotese ble at fenomenet kanskje er tvetydig: Kanskje hasj fortsatt representerer motkultur, men kanskje hasjmiljøet også rekrutterer ungdom som har det vanskelig? Et dobbelt sett forklaringsvariabler – knyttet til både ideologi og psykososiale problemer – ble derfor testet ut.

Lett var det ikke, å trevle opp disse sammenhengene. Opposisjonelle normer kan være en grunn til å begynne med hasj, men det kan også være en måte å legitimere bruken på. Det er vanskelig å få grep om slike forbindelser hvis en innhenter informasjon på bare ett tidspunkt. I et longitudinelt prosjekt er det lettere: Dersom normer og ideologi øker sannsynligheten for seinere debut på hasj, er det sannsynlig at vi er på sporet av en årsakssammenheng.

Særlig gjelder dette dersom vi på en meningsfull måte kan kople funnet til hasjbrukens historie i landet og til funn fra andre forskere, eller annerledes formulert: dersom vi kan innfri Diane Baumrinds krav som vi skisserte over, om å antyde en generativ forståelse av sammenhengen. Tilsvarende gjelder for mental helse. Dårlig mental helse hos brukerne kan være en årsak til å begynne å bruke hasj. Men finner vi en opphoping av slike kjennetegn hos brukerne, kan det også være en konsekvens av bruk. Begge muligheter kan utprøves vitenskapelig. I flere artikler har jeg belyst temaet (Pedersen 1990b, Pedersen 1991b).

Et utgangspunkt for å studere verdier og normer fant vi helt tilbake hos den tyske frankfurter-filosofen Theodor Adorno. Mens han bodde i eksil i USA, var han sentrum i en forskergruppe som arbeidet med temaet “den autoritære personlighet“. I kjølvannet etter Adornos bok om denne personlighetstypen, utviklet det seg frodig forskning på temaet ideologi og normer.

Basert på denne tradisjonen identifiserte vi to profiler – en “tradisjonell“ og en “opposisjonell“. Den opposisjonelle indikerte politisk opposisjonelt engasjement og skepsis til et tradisjonelt verdi- og normgrunnlag i skole og samfunnsliv. Den tradisjonelle viste det motsatte mønsteret. La det med en gang være sagt at det i hele denne forskningstradisjonen har vært skepsis til den konforme, adlydende personlighetstype. I våre studier er det imidlertid ikke blind autoritetstro, men snarere engasjement i bærende institusjoner – skole, politikk, frivillig organisasjonsliv – som kjennetegner det vi kaller “tradisjonelt“ engasjement. Hva var sammenhengen til hasjbruk? 

Analysene viste et komplekst bilde. De forskjellige faktorene hadde ulik betydning på de ulike trinnene i utviklingen. For å bevege seg over grenselinjen til hasjbruk, for å debutere på hasj, hadde disse faktorene betydning: 

  • Opposisjonslyst var en sterk prediktor for debut.

  • Tilknytning til tradisjonelle normer, verdier og institusjoner bremset opp.

  • Dårlig mental helse predikerte ikke debut, det gjorde derimot foreldres skilsmisse.

Rekrutteringsbasen for hasjdebut tydet altså på et dobbelt mønster: Opposisjonelle normer økte risikoen. Men det gjorde også foreldres skilsmisse. Det er rimelig å ta foreldres skilsmisse som en indikator på psykososiale problemer. Så vel opposisjonslyst som problemer var altså knyttet til debut på hasj. Vår innledende hypotese fikk med andre ord støtte.

Gruppa av hasjdebutanter er tvetydig. Men var det mulig å sondre innenfor gruppa som debuterte? Det viste seg at majoriteten lot det bli med få gangers bruk, men en minoritet, der flertallet var gutter, utviklet mer omfattende bruk. Vi sammenliknet gruppene. De som bare prøvde stoffet noen få ganger, var kort og godt en ressurssterk gruppe. Det tydeligste kjennetegnet var nettopp deres opposisjonelle engasjement. Men de var også aktive på de tradisjonelle arenaene – i elevrådet, i frivillige organisasjoner og de var interessert i politikk. Eksperimentbrukerne avtegnet seg som en gruppe engasjerte og “sinte“ unge mennesker. De var skeptiske til mye, men de brant også for saker, og gjorde sitt for å endre verden. Midt i skolemiljøet utgjorde de en synlig opposisjon.

De tyngre brukerne var også, i en viss forstand, opposisjonelle. De hadde skepsis til det bærende verdigrunnlaget i samfunnet, og de så liten grunn til å innordne seg skikk og bruk og skolens regelverk. Men det var avgjørende forskjeller mellom dem og eksperimentbrukerne: De tyngre brukerne manglet tradisjonelt engasjement. De var mer passive og hadde også svakere bånd til skole og samfunn.

De hadde dessuten dårlig mental helse, og barn av skilte foreldre hadde mye høyere sannsynlighet enn andre for å falle i denne gruppa. Vi fant altså svært tydelige tegn på en dobbelt rekrutteringsbase. Sånn sett hadde nok sosiologen Brit Bergersen Lind rett i sin spådom fra tidlig 1970-tall: Både “motkulturens opposisjon“ og “moderkulturens tapere“ gjenfinnes fortsatt blant brukerne i tenårene.

Å kjøpe hasj

Undersøkelser viser at de fleste ungdommer er i stand til å skaffe seg hasj om de ønsker. Våre data viste at kjøp og salg typisk foregikk blant venner eller bekjente. Noen ganger finner en også normer om hvem som bør og ikke bør få kjøpt hasj. Slik forteller Geir om de første gangene han selv brukte hasj:

– Jeg begynte å vanke i en nokså rølpete gjeng hvor vi begynte å blåse. Det kunne være ti–femten stykker i den gjengen, men poff – så ble den blåst opp til førti stykker. Særlig om sommeren, når det var varmt og fint, kom folk sigende fra andre steder. Det er sånn gjenger er – folk glir inn og ut. Rykter går om at det foregår ting. Noen blir borte, men noen blir værende.

Vi hadde det temmelig kult, spilte fotball og røyka hasj. Men det var ikke så lett å få tak i hasj i begynnelsen, da jeg var tretten–fjorten år. Det var mange som solgte, men bare et par av dem solgte til de aller yngste. De var ute å kjøre, trengte vel penga – brukte stoff sjæl. Ellers måtte du bruke jævli lang tid på å overtale folk til å selge. De eldre prøvde å skjerme de yngre. Men til slutt fikk jeg lov da.

Nina var 23 år. Hun og samboeren var begge i jobb, men brukte likevel hasj daglig. De bodde i en nabokommune til Oslo, og ofte samlet det seg folk hos dem for å røyke. Slik beskrev hun hvordan hun fikk kjøpt stoff:

– Vanligvis har vi ti–femten alternativer for å kjøpe. Vi har jo holdt på lenge, så vi kan dette her. Noen driver stort, dem er det dumt å kjøpe av, ofte kan det være narkospanere rundt dem. Det er bedre å holde seg til småpushere. Vanligvis er det samboeren min som får tak i stoff. Jeg liker best å holde meg hjemme og vente, og få når han så kommer tilbake. Det er én bestemt person vi særlig ofte kjøper av. Han er en god venn, en slags slektning, og han har minimal profitt av å selge. Men det er klart at han røyker på oss av og til. Det er venner vi kjøper av, ingen har noe særlig profitt av dette blant de folka jeg kjenner best.

Nina betonte altså vennskap og nærhet som grunnlag for omsetningen av hasj. Geir hadde også en slik oppfatning, og det samme hadde andre av dem vi intervjuet. Men dette er nok bare delvis riktig: På overflaten framtrer omsetningen av hasj som lite profesjonalisert, men ofte er det underliggende strukturer som ikke er så synlige.

Marie Smith-Solbakken og Else Tungland (1997) viser at hasjbrukerne oppfatter omsetningen som preget av amatørmessig, uformell og vennskapsbasert samhandling. “Spleiselaget“ vil være det vanlige uttrykket for hasjomsetningen. Under det hele vil det imidlertid ofte ligge formaliserte strukturer – “agenturer“ med betydelige kapitalinteresser, bindinger til andre deler av den illegale økonomien og ulik grad av kontroll over markedene.

En kaskade av konsekvenser

Er hasj farlig? I så fall hvorfor? På 1970-tallet ble det presentert data som tydet på at hasjbrukere kunne rammes av et såkalt amotivasjonssyndrom: De skulle bli sløve og miste interessen for verden rundt seg. Lite tyder på at dette er riktig annet enn i få tilfeller av langvarig, tung hasjbruk, og – som vi vil komme tilbake til – for noen få personer som kanskje forløser en latent sårbarhet for schizofreni.

En rekke studier fra mange land har derimot vist det samme som vi har funnet: Hasjbruk er knyttet til overhyppighet av sosiale problemer som kriminalitet, redusert funksjonsnivå i utdanning og arbeid og ustabile samlivsforhold. Problemet er at årsakssammenhengene sjelden har framgått. Mange studier er av kliniske utvalg, mange har dårlig svarprosent, få studier har vært longitudinelle. Opphopingen av problemer kan tyde på at hasjbruk gir risiko for slik utvikling, men den kan også være uttrykk for at sårbare og marginale grupper trekkes mot hasj (Ali og Christie 1994).

De første longitudinelle undersøkelsene på feltet ble gjennomført i USA på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. De hadde små og selekterte utvalg, men ga bare moderat støtte for at hasjbruk var en risikofaktor for skjevutvikling. Studier med bedre utvalg ble iverksatt på slutten av 1970-tallet. De hadde klarere konklusjoner og tydet på at bruk av cannabis har negative psykososiale konsekvenser. Viktigst synes å være en negativ effekt på evnen og viljen til å påta seg vanlige roller i arbeid, skole og familieliv.

Bruken ser også ut til å øke sannsynligheten for å bli involvert i ikke-stoffrelatert kriminalitet (Kandel 1984b, Kandel m.fl. 1986). Bruk av cannabis kan “sette et tog i bevegelse,“ sier Denise Kandel. En rekke ting kan skje. Personlige relasjoner kan endres. Identitet og selvbilde forandres. Gamle miljøer forlates og nye og mer marginale blir viktige. Resultatet kan bli en “kaskade av konsekvenser“, hevder hun. Også i en god longitudinell studie fra New Zealand ble det gjort funn som gir et liknende bilde: Tidlig cannabisdebut ble knyttet til seinere rusmiddelmisbruk, kriminalitet, redusert mental helse, økt dropp-ut fra skole og arbeidsløshet (Fergusson & Horwood, 1997). Denne studien er særlig interessant.

Dels fordi den har uvanlig høy kvalitet, men også fordi New Zealand – på tross av at landet ligger på den andre siden av jordkloden – har mange fellestrekk med Norge. En nærmere analyse viste at bakenforliggende kjennetegn ved de tidlige misbrukerne, i familie og nærmiljø, forklarte en god del av de seinere problemene, men slett ikke alt.

Konklusjonene ble to: For det første at de som debuterer tidlig på cannabis, er sårbare ungdommer. Men like viktig er det at de gjennom cannabisbruk trekkes mot vagabonderende jevnaldermiljøer, de får svekket kontakten med hjem og skole, og slik får de nye risikofaktorer for skjevutvikling.

Mye tyder altså på at hasjbruk sjelden går sammen med en ansvarlig og aktiv livsførsel. Særlig gjelder det høyt forbruk, og særlig i eldre aldersklasser. Tvert imot synes bruk å forsterke marginaliseringsprosesser i grupper som på forhånd er sårbare og svakt integrert i samfunnet. Er da hasj farlig? Jeg kjenner jeg nøler litt med å svare. Lite tyder nemlig på at det er stoffet alene, at det er de psykoaktive virkninger av den virksomme komponent THC, som er nøkkelen til å forstå disse mønstrene.

Snarere er det den særegne sosiokulturelle pregning stoffet har fått hos oss som gjør seg gjeldende. Situasjonen er derfor labil. Den kan endre seg om cannabis skulle komme i bruk på nye måter, i nye grupper. La oss anta at marihuana – som gjerne er litt svakere enn hasj – skulle bli mye mer utbredt i velintegrerte miljøer, med rekreerende og lavfrekvente bruksmønstre. Et stykke på vei har nettopp dette skjedd i enkelte middelklassemiljøer i deler av USA. Da er det sannsynlig at de prosessene som i dag kan knyttes til stoffet, vil observeres sjeldnere. Slik situasjonen er i dag, er svaret likevel nokså enkelt.

Hasj inngår i en samfunnsskapt realitet. I den virkeligheten vi faktisk observerer rundt oss, er det knyttet stor risiko til bruk. Mitt svar til foreldre og unge er derfor: Hasj er farlig.

Anbefalt litteratur

En fascinerende skjønnlitterær beskrivelse av bruk av hasjisj i Nord-Afrika på 1930-tallet er gitt av forfatteren Klaus Mann (sønn av Thomas Mann) i boka Forandringen (norsk utgave 1994). Her beskrives både en dramatisk opplevelse og hvordan en høyintellektuell europeer møter en tradisjonell afrikansk bruksmåte for stoffet. Særlig på 1970-tallet ble det publisert en omfattende forskningslitteratur om cannabis.

Etter som stoffet viste seg å være mindre farlig enn antatt, har publiseringsaktiviteten avtatt. En grei oversiktsbok (kanskje litt vel negativt agitatorisk) særlig for de kulturelle og historiske aspektene ved bruken, er Thomas Nordegren og Kerstin Tunvings Hasch, Romantik och fakta (1984). I norsk sammenheng er det særlig Ingvar Ambjørnsen som har beskrevet hasjbruk i skjønnlitterær sammenheng. Boka Den siste revejakta (1983) gir et kraftig forsvar for bruken, men også et innlevende portrett av den norske hasjkulturen på 1970-tallet. En viktig tidlig studie av det nye misbruket her til lands, som fortsatt er verd å lese, er Brit Bergersen Linds Narkotikakonflikten (1974).

Et varmt forsvar – men likevel basert på grundige litteraturstudier – gir pamfletten av samfunnsviteren Lynn Zimmer og farmakologen John P. Morgan: Exposing Marijuana Myths: a review of the scientific evidence (1995). Den går løs på en del myter om skadevirkningene, som avvises. Den gir imidlertid ikke noe godt bilde av hvilke farer som faktisk synes å være forbundet med bruken. En annen viktig tekst er Marihuana, the Forbidden Medicine, av Lester Grinspoon og James Bakalar (1993), utgitt på velrenommerte Yale University Press.

Budskapet er at stoffet – som medisin, særlig for smertestillende formål – er verdifullt. Denne boka er interessant av følgende grunn: Det er ikke verdien av rusvirkningen til stoffet som framheves gjennom boka, snarere mulige medisinske fordeler. Derimot avsluttes boka med en nærmest visjonær hyllest av den betydningen marihuana har hatt i Lester Grinspoons liv. Linjen i boka er typisk for i hvert fall deler av debatten: Argumentene for liberalisering av cannabis støtter seg til bruken som legemiddel. Underliggende er det imidlertid de psykoaktive virkningene og rusbruken som faktisk søkes legitimert.

Den grundigste utredningen om cannabis er gjort av en gruppe australiere og publisert av R. Ali og P. Christie: Report of the national task force on cannabis (1994). Rapporten er basert på en rekke delstudier, hvorav den som omhandler de psykososiale konsekvensene av bruk, vil ha størst allmenn interesse: The health and psychological effects of cannabis (Hall m.fl. 1994).

År: 1998 Av: Willy Pedersen
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)