Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 170777
(Skriv inn koden over.)

 

Veien videre

Rusmidlene kan beskrives gjennom teorier, tall og tabeller. Likevel er det hele tida en etisk og moralsk klangbunn som også åpnes opp. Kanskje har samfunnsforskerne bidratt til å trekke disse dypt politiske spørsmålene bort fra dagliglivet til folk flest og gjøre dem til en sak for spesialister? Men denne linjen har blitt utsatt for kritikk, og det finnes andre tradisjoner å søke tilbake til.

Sammendrag

  • Etterkrigstida innebar en konsolidering av velferdssamfunnet, viktige reformer og økt velstand. Paradokset er at dette gikk parallelt med økende forbruk av alkohol, introduksjonen av nye narkotiske stoffer og også økte rater for kriminalitet og andre psykososiale problemer blant ungdom. Mønsteret gjenfinnes i de fleste vestlige land.

  • Nyere studier tyder på at tradisjonelle psykososiale risikofaktorer ikke kan bidra til å forklare denne utviklingen. Snarere er vi nødt til å se nærmere på mer komplekse forhold knyttet til det høymoderne samfunns uoversiktlige og komplekse ungdomsrolle, sekularisering og svekket normativt fundament, foreldres manglende evne til å gi stabile rammer til sine barn og et stadig mer konsumorientert levesett med tilhørende uklare verdier.

  • Dette kan også utgjøre en ramme for forståelse av rusmidlenes plass i samfunnet: Deres gleder og "søte aspekter" faller godt på plass i levesett med vekt på øyeblikkets gleder. Tunge kommersielle aktører er viktige på dette som på andre felt. Rusmidlene er varer på et internasjonalt marked, og bidrar også til identitets- og stilutvikling. Endrede bruksmønstre i sentrale grupper kan likevel raskt avleses i kostnader for hele samfunnet.

  • Mer presist synes både sigaretter, alkohol, cannabis og andre narkotiske stoffer stadig tydeligere å appellere til ulike grupper: Ressurssterke grupper i det sosiale sentrum er innovatører og ofte eksperimentelle brukere. Men vanene diffunderer stadig raskere til mer marginale grupper, hvor kostnadskontoen er tydeligere. Nytt er det at endog tyngre stoffer som heroin koples opp mot motebildet og estetiserende bruksformer.

  • Karl Evang var en nøkkelperson i både den norske velferdsstatens historie og i utviklingen av norsk rusmiddel- og narkotikapolitikk. På tross av et radikalt politisk engasjement viser det seg tidlig en tendens til "vitenskapeliggjøring" av politikken og til en for dårlig sondring mellom faglige og normative problemstillinger. Seinere har dette vært et problem: Rusmidlene har blitt trukket ut av det politiske feltet og blitt en sak for spesialister i medisin og jus.

  • Selv om mye av arbeiderbevegelsen ble trukket inn i en slik innsnevret forståelse, finnes det likevel etter mitt skjønn tradisjoner å søke tilbake til, som ser solidaritetsbegrepet som sentralt i rusmiddelpolitikken. Selv om dagens rusmiddelpolitikk står overfor nye utfordringer, er det atskillig å hente fra denne politiske linjen.

Fremmedgjøring som bieffekt av velstand

Gymnassamfunnet Akropolis. Jeg var ung gymnasiast og innlederen selveste helsedirektør Karl Evang. Året var 1970, og temaet var narkotika. Han ble sittende rett foran meg, og jeg så at han var gammel. Dype rynker, tynn hud i nakken. Men han hadde crew cut – som hos en amerikansk romfarer, og da han reiste seg, var det med lette steg. 

Foredraget bød på et riss av de narkotiske stoffenes historie, atskillig om medisinske virkninger og mye om marihuana og hasj. Til avrunding litt om hva det var i vårt samfunn som ga grunnlag for den nye bruken av narkotika. “Fremmedgjøring“ var begrepet han endte opp med. “Fremmedgjøring“ som bieffekt av et samfunn preget av velstand.

En av mine medelever tok ordet. Han var tidas motkultur personifisert, digger av Frank Zappa og med skulderlangt hår. Vi visste han blåste, og beina var godt festet i redaksjonen til den hasjliberale Gateavisa. Han var for frihet og mot det råtne forbrukersamfunnet, forklarte han. Dessuten mente han at hasj var bedre enn “det sløvende statsdopet som ble pushet av Polet, med helsedirektørens velsignelse“. Hvordan reagerte Evang? Han var selvsagt en gammel rev. Polemisk viklet han motstanderen inn i selvmotsigelser og vant vel diskusjonen. Likevel var det noe uforløst som hang i luften. Hva?

Jeg tror det var et selsomt paradoks: Evang var i ferd med å avrunde en karriere som nøkkelfigur i oppbyggingen av den suksess den norske velferdsstaten hadde blitt. Men her var han satt til å forklare unge mennesker noe som var nesten umulig å gi mening: Landet hadde vunnet både krigen og freden. Vekstkurvene hadde gått rett i været. Industrien reiste seg. Velstanden økte. Arbeidsløshet fantes ikke. Arbeiderpartistaten innførte stadig nye reformer. Skoleverk, trygder, legetjenester, sykehus og sosialkontorer – alt ble bygd i et tempo ingen hadde sett maken til. I denne situasjonen begynner ungdom å bruke narkotika. Hvorfor i all verden?

Det samme mønsteret utviklet seg over hele den vestlige verden. Først marihuana og hasj, så LSD og etter hvert amfetamin og opiater. Også en rekke andre psykososiale problemer blant ungdom utviklet seg i dramatisk negativ retning. Nylig ble kunnskapen på feltet vesentlig styrket. En forskergruppe under ledelse av briten Michael Rutter gjennomførte en omfattende studie. Alkoholproblemer, narkotika, kriminalitet, selvmord og depresjon var områdene som ble belyst. En gjennomgang av eksisterende data fikk gruppen til å konkludere slik: Det har vært en økning. Den startet rett etter krigen, og reflekterer ikke noen trend fra tidligere i århundret. Hvorfor?

Forskergruppa drøftet en rekke hypoteser. Noen fikk ikke støtte: Dårligere levekår var ikke årsaken. Motsatt kan heller ikke pengerikelighet og velstand alene ta skylden – det var en markert velstandsøkning også i første halvdel av århundret, men ingen tilsvarende problemutvikling. Arbeidsløshet gir nok individuell risiko, men har ingen betydning på aggregert nivå. Konklusjonen ble at de enkle svar ikke holder vann. Mer sannsynlig er det at svarene ligger i størrelser som er vanskeligere å måle.

Rolleutformingen til ungdommer er ett inntak til forklaring. Særlig spenningen mellom langvarig økonomisk avhengighet av foreldre og tidlig selvbestemmelse blant annet på det seksuelle området er et tema som fortjener undersøkelser. Skilsmisseraten og foreldrenes mangel på evne til å organisere egne samliv har sannsynligvis betydning. Det er neppe grunnlag for å hevde at det har vært et moralsk forfall blant unge, men all grunn til å undersøke nærmere hvordan moralske begreper og prioriteringer faktisk har utviklet seg. Til slutt er velstand alene neppe noen årsak, men koplingen til et konsumorientert levesett kan være viktig.

Rusmidlenes gleder og skader

Sosiologer beskriver dagens samfunn som høy- eller postmoderne, og hevder at det har et svekket grep om sine innbyggere. I dagens sjargong heter det at ungdom er “kulturelt fristilt“ og preget av “refleksivitet“. De tvingende bånd er færre, mulighetsrommet større, de potensielle identiteter mange. Nye rusmidler brer seg i en flimrende kontekst av kultforfattere, musikkvideoer og nye danseformer.

I sitt vesen er disse kulturmønstrene internasjonale. Det hele diffunderer stadig raskere, understøttet av aggressiv kapital, ubundet av landegrenser, og brer seg til bredere grupper enn tidligere. Likevel – og det er vel så viktig – er det noe velkjent i det nye og spektakulære: Brukerne av for eksempel ecstasy er på ett vis nye, men de har likevel kjennetegn som gjør det vanskelig å skjelne dem fra gårsdagens brukere av rusmidler. Her er vi ved ett av våre hovedbudskap, som leseren nok allerede har fanget opp: Hele tida er det to aspekter ved rusmidlene.

Det søte og det bitre er ett sett metaforer. Gleder og skader er et annet. Nytt og gammelt er et tredje. Bruken har både en gledes- og en kostnadskonto. For de fleste dominerer vel gledene – i hvert fall på kort sikt. Men tett forbundet er det kostnader, og de følger hverandre, for den enkelte og for samfunnet i stort.

Sigarettenes standhaftige skyggeliv

Sigarettene beveger seg mot samfunnets ytterkant. Lav utdanning og inntekt i økende grad kjennetegner røykerne. I hvert fall gjelder det dagligrøykerne. Derimot tyder mye på at mønstrene når det gjelder sporadisk røyking og sigaretter til festbruk, er mer uklare. Her holder nok sigaretter posisjonen i sentrale grupper, og gruppa som røyker av og til, har ikke blitt mindre. Helsefarene forbundet med røyking er velkjente, også blant ungdom. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – har røyking fortsatt viktige symbolfunksjoner.

Sigarettene forbindes i økende grad med avhengighet, sykdom og død. Men de representerer også frihet, spenning, kafékultur og urban estetikk. Kanskje er det, paradoksalt nok, nettopp kunnskapen om farene for avhengighet som gjør at festrøyking kan ha så potente symbolske funksjoner: Lek med sigaretter er farlig lek. Det vet folk. Nettopp derfor kan det også være tegn på viljestyrke og selvstendighet å røyke til festbruk. Samtidig får festrøykeren annet med på kjøpet: Han får fortalt at han har sansen for nytelse. Lyst, nytelse og synd er den undertekst vi finner under sigarettenes blålige slør.

Festrøyking holder kanskje sin posisjon. Men røykerne blir derved klarere delt i to grupper, for dagligrøyking blir i økende grad arbeiderklassens vane, og stadig sterkere framstår sigaretter brukt til hverdags som et stigma. Sosiologen Sverre Lysgaards klassiske studie Arbeiderkollektivet kan med fordel leses i denne situasjonen. Den viste hvordan det utviklet seg en motkultur blant arbeiderne på en industribedrift. Arbeiderne tok del i et skyggeliv utenfor ledelsens lyssetting – med egne normer og verdier.

Mye tyder på at dette kan være et bilde på hva som nå skjer med sigaretter. Det norske antitobakk-establishment har kanskje vært for nedlatende mot røykerne? Kanskje er dette én grunn til de dårlige resultatene på feltet? På den annen side tyder mye på at de nye forebyggende prosjektene i skolen har blitt mer effektive, i hvert fall på kortere sikt. Antakelig skyldes det at de nedtoner helsebaserte argumenter og angriper dypstrukturen i røykevanene: sigarettenes evne til å symbolisere spenning, voksenhet og jevnaldertilknytning (Jøsendal m.fl. 1995, 1998).

Alkohol - nytelsers regulering

Kjernepensumet i alkoholforskningen de siste tiårene har vært dette: Bruksmønstrene brer seg og bæres oppe gjennom grupper preget av sosialitet, stil og utadvendt levesett. Men uavvendelig er det en kostnadskonto, og i økende grad også en forbindelse mellom høykonsum av alkohol og bruk av narkotika. Der alkoholen flyter mest rikelig, finner vi også hasj, ecstasy og piller.

Men alkoholbruk er og vil forbli en legal og dypt rotfestet skikk hos oss. Bruken innebærer nytelse for mange, og opprettholdes i økende grad av ressurssterke mennesker i det sosiale sentrum. Måter å regulere deres nytelse på blir nok sentrale stikkord i morgendagens alkoholpolitikk.

Fortsatt vil det hele måtte reguleres “ovenfra“ gjennom offentlig kontroll. På lengre sikt blir likevel noe annet viktigere: Også “nedenfra“ må politikken få legitimitet, gjennom folkelig tilslutning og engasjement. Ikke minst hvordan ressurssterke og politisk aktive ungdommer med interesse for miljø og natur vil stille seg, blir nok avgjørende. Men motkreftene er sterke: en aggressiv konsumkultur hvor alkohol veves inn i bredere konsummønstre og populære levesett.

Hasj på apoteket?

Marihuana og hasj har fått økende fotfeste i ressurssterke grupper verden over. Den seriøse britiske avisen The Independent har lenge drevet en kampanje for frigivelse av stoffet, støttet av blant annet Paul McCartney. I EU-parlamentet har det vært flertall for en resolusjon om fri hasj, selv om den ikke ble bindende for medlemslandene. Mange ville vært helt avvisende til dette for få år siden, men også her hjemme har legaliseringsbølgen fått økt tilslutning.

Fra å være knyttet til esoteriske utgrupper, har slike standpunkter beveget seg inn i ansvarlige aviser og tidsskriftredasjoner. Stadig flere politikere fremmer synspunkter som for kort tid siden ville blitt sett som uansvarlige og rabulistiske. “Cannabussen“, som tar med ungdommer til Amsterdam på charterturer for å røyke hasj, får velvillig medieomtale.

Den australske rapporten Report of the national task force on Cannabis er det grundigste arbeidet som belyser medisinske, sosiale og politiske aspekter av cannabisbruk. Også den er et eksempel på at nye strømninger også har nådd det medisinske og akademiske establishment. Den er basert på en kritisk gjennomgang av tilgjengelig litteratur på feltet, og gjennomgår mulige politiske strategier – fra fortsatt forbud, over delvis nedkriminalisering til full legalisering. Kriminologen Nils Christie har lenge stått for en liberaliseringslinje. For mange var det uventet at også nestor og “grand old man“ i norsk jus – Johs. Andenæs – presenterte synspunkter i denne retningen (Christie 1996, Andenæs 1996). 

En viktig grunn til debatten ligger i at cannabis ikke tilhører våre farligste rusmidler – i hvert fall ikke med de bruksmønstre som er mest vanlige. Sigaretter representerer en helt annen trussel mot folkehelsen. Alkohol har større konsekvenser for skader og sosiale problemer.

Hasj er viktig i sosialiseringen til generell rusbruk. Bruken faller de facto inn i et mønster av atferdsproblemer og sosial marginalitet. Økt bruk vil gi økt storforbruk. Men mens argumenter som dette ses som gyldig på alkoholfeltet, er det motvilje i sentrale “progressive“ grupper hva angår cannabis. Hasj har fortsatt å ha en sterk subkulturell pregning. Kjernespørsmålet blir nok dette: Vil det lykkes å mobilisere politisk for at ideen om totalkonsumets betydning for misbrukets omfang også har gyldighet for bruken av cannabis?

Heroin look og overdoser

Cosmopolitan spurte nylig – med eggende oppslag: “Is heroin sexy?“ Gjennom intervjuer med misbrukere som minner lite om dem vi vanligvis forbinder med heroin, ble svaret langt på vei ja. Tilsvarende ser vi i magasiner og avisreportasjer verden over. Nye typer misbrukere er et hett tema. De er aktive og engasjerte. De bruker stoffer som ecstasy, amfetamin eller kokain – enkelte også heroin. Budskapet er nok at bruken på sikt har en kostnadskonto. Mest slående er det likevel at fargerike og intense levesett, hos the beautiful people, kombineres med et forbruk av narkotika som de fleste så langt har forbundet med nød og død.

Fortsatt er heroinbruk et marginalt fenomen i Norge. Men ecstasy har blitt introdusert i bredere grupper. Hvem ble brukere? Funnet falt pent på plass blant tidligere studier som har vist at nye illegale rusmidler normalt introduseres på et sted i sekvensen som reflekterer stoffets grad av “avvik“. Ecstasy ble hos oss tatt i bruk av ungdom som allerede var godt erfarne med andre rusmidler og som også hadde andre kjennetegn vi vet gir risiko for misbruk.

Da crack ble tatt i bruk, falt det på samme måte inn etter kokain i sekvensen (Kandel & Yamaguchi 1993). Ecstasy og økt bruk av hasj er foreløpig de synligste uttrykk for at den illegale rus-scenen har vært i endring. Alt tyder på at endringene vil fortsette. Spørsmålet blir hvor mange av dem som i dag leker med amfetamin og ecstasy, som vil gli til røykeheroin eller sprøyter i morgen.

For det er når det gjelder de tyngre stoffene at den dobbeltheten som kjennetegner rusmidlene, er aller mest åpenbar. Selv om heroin enkelte steder skulle forbindes med glamour, er sprøytemisbrukerne som samler seg i våre storbyer – og i økende grad også i andre deler av landet – blant de aller mest elendige i vårt samfunn. Mange har holdt på i mange år. Mange tradisjonelle misbrukere har glidd fra alkohol og piller til amfetamin og heroin. De eldes, de blir svakere, de dør stadig hyppigere av sykdom og overdoser. Dette vil fortsatt være den viktigste heroin look hos oss.

Velferdsstat og instrumentalitet

Karl Evang ledet oss inn i dette kapitlet. Han var mannen som utformet den første stortingsmeldingen om narkotikapolitikken. Han ga derved den første autoriserte fortolkning av vårt nye narkotikaproblem. Nå, i betryggende ettertid, er det kanskje grunn til å spørre om det er sider ved hans virke og forståelse som kan kritiseres? Jeg tror det er det. For Karl Evang ble samfunnsspørsmål i for høy grad tekniske spørsmål.

Han mente at ekspertene burde få makt og at grensene for statens virksomhet skulle utvides. Sosialpolitikk ble “sosialhygiene“ for Evang, og politikken skulle “vitenskapeliggjøres“. Han ble som meget ung mann utnevnt til medisinaldirektør og fikk selv en nøkkelrolle i det ambisiøse prosjektet.

Så viser det seg at disse tiårene, hvor Arbeiderpartiet – og ikke minst Evang – nesten uten motstand bygger landet, også er en periode hvor alkoholforbruket går rett til værs og også andre psykososiale problemer skyter fart. Velferdsstaten konsolideres. Levealderen stiger, og den fysiske helsen blir bedre. Men kurvene for kriminalitet, alkohol, suicid og depresjon blir jevnt styggere.

På slutten av 1960-tallet kommer nye illegale rusmidler vevet inn i hippiekultur og et brudd med USAs ideologiske hegemoni. Dette var altså det sosialpolitiske bakteppet for Evang, da han sto på talerstolen i vårt gymnassamfunn.

Gro Harlem Brundtland ble kanskje politikeren som tydeligst var forankret i tradisjonen etter Evang. Også hun lege, også hun med tro på den kjølige analyse, på vitenskap som grunnlag for politikk. Da hun lanserte sine memoarer, beskrev hun kontinuiteten mellom medisin og politikk: “Min rolle som politiker kan ses som en forlengelse av legerollen“ (Brundtland 1997). Hva mente hun? At politikk vil si å helbrede sykdommer i samfunnslegemet? At politikerlegen bruker sin vitenskapelig baserte kunnskap til alles beste, hevet over normer og konflikter? Mange trekk ved hennes virke peker i den retningen, og hun befinner seg også i en tradisjon i arbeiderbevegelsen som rommer flere enn Evang.

En mindre synlig linje

Alkohol kan gi helseskader. Dette ble stadig sterkere dokumentert i løpet av etterkrigstida, og folkehelseperspektivet ble en bærebjelke i alkoholpolitikken. Men dette bidro også til at rusfeltet ble trukket bort fra folks dagligliv og avpolitisert. Parallelt med at arbeiderbevegelsen fikk makt og forskning ble en del av samfunnsplanleggingen, ble rusmidler i økende grad flyttet inn i medisinernes laboratorier og affektløst beskrevet i samfunnsforskernes tabeller.

Linjen fra Evang til Brundtland innebar også en teknokratisering av moralske spørsmål og verdispørsmål. Det ble vanskeligere å se forbindelsen mellom folk flests drikkemønstre og alkoholens skadekonto.

Det er verd å merke seg at dette var en ny situasjon. Martin Tranmæl trodde nok at ingeniørkunnskap kunne gi et bedre samfunn. Men han og hans likesinnede så likevel rusmidler fra en politisk synsvinkel. Agitasjonen foregikk på politisk grunn. Fra arbeiderbevegelsen ble dette argumentet hamret løs: Uten bruk intet misbruk! Også andre organisasjoner gikk med, i en bred allianse. Avholdsfolk, venstrefolk og kristne flokket seg under felles paroler.

Alle mente at problemenes kjerne lå i de sterke vaner og tradisjoner som knyttet seg til alkoholbruken i seg selv. Agitasjonen rettet seg mot forbindelsen mellom det vanlige konsum og skadespekteret, og ikke minst kvinnene ble sett som viktig målgruppe. – De visste bedre enn mange hvordan alkoholen kunne male i stykker en familie. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i pinsen 1919 vedtok en denne uttalelsen: “Rusdrikken har i lange tider vært en av arbeiderklassens verste fiender. Både økonomisk og kulturelt har den satt arbeiderklassen tilbake, og derved også bidratt til at den sosiale reising har gått langsommere.“ Alkoholmisbruk var ikke bare et symptom på arbeidernes undertrykkelse, men også en årsak til at den kunne opprettholdes. Solidaritet var grunnlaget for å mobilisere. Begrepet brukes nå sjelden i rusmiddelpolitikken. Jeg tror det er et tap.

Begrepet gjenfinnes i det franske solidarité, nærliggende begreper er samhold eller samhørighet, og det stammer fra latin, hvor det har felles rot med solid – som betyr “massiv“ eller “sterk“. Dette knippet av begreper sikter oss inn mot den innholdsmessige essens – tenk på sammenstillingene “sterkt samhold“ eller “massiv samhørighet“. Sosiologen Dag Østerberg (1981) viste at solidaritetsbegrepet rommer to dimensjoner, en politisk og en teoretisk.

Den politiske dimensjonen innebærer at mennesker eller grupper av mennesker gjør felles sak, “står last og brast“ med andre, gjerne slike som står i en vanskelig stilling. Som eksempel foreslår Østerberg denne situasjonen: “Hvis noen avstår fra å drikke alkoholholdige drikker i et selskap der det befinner seg gjester med alkoholproblemer, av hensyn til disse, viser de som avstår, solidaritet med alkoholikerne.“ Mønsteret for den solidariske handling er å gi avkall på kortsiktige gleder og fordeler en måtte få på andres bekostning. Men grunnlaget ligger i at en selv på lengre sikt kan komme i samme situasjon. “Det kunne vært meg“ – er fundamentet for den solidariske handling. 

Rusmidlene har søte og bitre sider. For å beskrive dem kan vi støtte oss til teorier, statistikk og tall. Dypest sett er det likevel etiske og politiske spørsmål vi hele tida støter på når vi skal stikke ut kursen, for hver og en av oss og for samfunnet i stort. Rusmidlene gir oss spenning, lyst og gleder, men de har også kostnader og medfører smerte. Regnskapet over de to konti må vi hele tiden føre, hver og en i vår hverdag, og sammen som fellesskap i et større rom.

Anbefalt litteratur

Historikeren Per Fuglum er den som har arbeidet mest inngående med norsk alkoholpolitikk i historisk perspektiv. Mest omfattende er de to bøkene Kampen om alkoholen i Norge 1816–1904 (1972) og Brennevinsforbudet i Norge (1995). Kortere og mer populær er artikkelen “Alkohol eller avhold“ i Norges kulturhistorie, bd. 5 (1980).

Samlet gir Fuglums arbeid en imponerende oversikt over de lange linjer i alkoholpolitikken og dens forankring i de brede folkebevegelser på slutten av 1800-tallet. NOU 1995: 24 Alkoholpolitikken i endring? er en velskrevet og veldisponert tekst, som gir et fint riss av historisk stoff og samler mye norsk empiri. I boka Rusmidler og veivalg (Pedersen & Waal 1996) gir de tre første artiklene en god introduksjon til dilemmaer på et bredere rusmiddelpolitisk felt: Psykiateren Helge Waal beskriver “byggesteiner“ rusmiddelpolitikken har blitt basert på, og hvilken forskningsmessig evidens som har ligget til grunn, ekspedisjonssjef Knut Brofoss gjennomgår norsk alkoholpolitikk og beskriver utfordringer for årene som kommer, og økonomen Øyvind Horverak gir en polemisk karakteristikk av troen på den verdifrie fagkunnskap som grunnlag for politikken.

Forbundet Mot Rusgift har nylig utgitt en unnselig liten pamflett: Narkotikascenen – ecstasy, ekstase og eksistens (1997), som gir en bakgrunn for norsk narkotikapolitikk og en god oversikt over den seinere tids utviklingsmønstre hva angår legaliseringsbevegelse, og som skisserer et mulig grunnlag for narkotikapolitikken. Langt på vei det motsatte utgangspunkt av denne pamfletten har kriminologen Nils Christie hatt i en årrekke. Mest systematisk har han skissert sin posisjon i boka Den gode fiende, som han utga sammen med den finske alkoholforskeren Kettil Bruun allerede i 1985, med ny utgave i 1996.

Men også i den ovenfornevnte boka Rusmidler og veivalg har han et sterkt polemisk angrep på norsk narkotikapolitikk i artikkelen “Forbudstidens siste dager“. I den samme boka slår nestor i norsk jus, Johs. Andenæs, følge med ham i kritikken av norsk narkotikapolitikk, mens den norske forskeren Svanaug Fjær beskriver narkotikapolitikk innen rammen av EU og samordningsforsøk på den europeiske scenen.

År: 1998 Av: Willy Pedersen
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)