Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 30jgme
(Skriv inn koden over.)

 

Barn i familier med rusmiddelproblemer

Av: Hilde Evensen Holm, informasjonsrådgiver ved Borgestadklinikken (2012).

Barn som vokser opp i en familie med rusmiddelproblemer kan vise klare tegn til mistilpasning i skole og fritid, ha psykiske vansker og somatiske plager, og de kan klare seg svært godt i skolen, ha en alminnelig god sosial atferd og utvikling. Denne artikkelen tar utgangspunkt i erfaringer ved behandlings- og kompetansesenteret Borgestadklinikken, samt forskning og andres erfaringer fra feltet. Den redegjør for risikofaktorer og beskyttende faktorer hos barn i rusfamilier, og den legger vekt på barnas situasjon i skolen - som den viktige oppvekstarena dette er for alle barn.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer og symptomer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon/ angstlidelser, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006). En dansk undersøkelse understreker også alvorlighetsgraden i vanskene barn av alkoholmisbrukere kan ha i voksen alder. Der fant en økt risiko for tidlig død, psykiske lidelser, voldelig kriminalitet, tenåringsgraviditet og selvmordsforsøk (Christoffersen & Soothill, 2003).

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Arbeids- og sosialdepartementet skriver i en rapport i 2005 at det kan dreie seg om så mange som 200000 barn. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Rus i et familieperspektiv

Men hvordan definere hva som er et misbrukerproblem? Det er flytende grenser mellom hva som er vanlig forbruk, misbruk og avhengighet. Når er de voksnes bruk av rusmidler problematisk for barnet? Ved Borgestadklinikken definerer vi dette slik: «Det eksisterer et rusrelatert problem når en person bruker rusmidler på en slik måte at det går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket». Det er ikke mengde alkohol som inntas eller hvor ofte en bruker narkotika som er avgjørende, men familiens fungering og de emosjonelle båndene i familien – og hvordan dette blir påvirket av rusmiddelbruken.

I en familie med rusmiddelproblemer kan barnet oppleve å bli belastet av foreldres rusmiddelinntak lenge før den voksne opplever rusbruken som et problem. Det er ikke selve inntaket av rusmidler som forstyrrer barnet, det som skaper uro er de atferdsmessige forandringene som skjer hos den voksne som ruser seg. Endringer i holdninger til barnet kan komme plutselig, uten forvarsel og uten noen direkte tilknytning til hva barnet gjør eller ikke. Far var så ekstra snill og blid før han startet på fylla. Han kunne gå taus rundt i huset, ofte sur og grinete, og så plutselig ble han blid. Jeg husker hvor redd jeg ble når han begynte å bli så glad og fornøyd”[1]

Når rusen får høyeste prioritet i en familie, blir grunnleggende ideer brutt om hva foreldre skal være for barna sine. Foreldre- barn relasjonen blir snudd på hodet. Det blir foreldrenes behov og ikke barnets behov som bestemmer hvilke regler som gjelder til enhver tid. Det innebærer at barna kan få en relasjon til foreldrene fylt med konflikter og skuffelser. Jeg husker at mamma kom fra et av sine mange behandlingsopphold, og lovet meg at hun aldri skulle drikke mer. Jeg pleide å si til mamma at har vi det ikke fint nå, og så plutselig var hun full igjen. Jeg klarte aldri å forstå hva det var som gjorde at hun begynte å drikke igjen”.

Barnet er opptatt av å forsøke og forstå hvorfor mor eller far drikker eller ruser seg. Mange får ingen forklaring. Noen vikles inn i en evig kamp for å bevise at mor eller far har brukt rusmidler. De kan fortelle at de setter merker på flasker for å se om noen har drukket. Når hendelsene ikke blir snakket om, eller bekreftet som virkelige, opplever barnet at det er som om hendelsene ikke eksisterer. Det som har skjedd blir bagatellisert så mye at det ikke får noen sosial gyldighet, og barnet mister muligheten til å bearbeide det følelsesmessig.

Så skrev jeg brev til mamma og hengte det på vinflaskene hun hadde gjemt i vaskekjelleren. Dagen etterpå løp jeg dit og fant at mamma hadde fjernet alle flaskene og laget seg et nytt gjemmested”

Når foreldre har et rusproblem vil det påvirke evnen og kapasiteten til å fylle foreldrerollen og være oppmerksomme og sensitive for barnas behov (Sundfær, 2012). Samtidig ser vi at vanskene hjemme ofte er tabu. Barna kan tidlig oppleve at rusen er et ”ikke- tema” og at dette er skamfullt. Fordi de voksnes problemer ikke skal snakkes om, mangler barna språk og ord for opplevelsene sine. De lærer seg imidlertid til å følge med i mors eller fars atferd og humør, og ”ha radaren på” for å fange opp signaler om når en rusperiode begynner igjen. Barna blir derfor vant til å holde følelsene sine skjult. En løsningsstrategi er å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp. De kan ta på seg ansvar for at nødvendige oppgaver hjemme blir utført. Når den rusfrie forelderen oppleves sliten og ulykkelig, forsøker barna å være ekstra snille og hjelpsomme ved å trøste og oppmuntre den voksne, og hjelpe til med småsøsken og husarbeid. Lojaliteten til foreldrene er stor og forsøkene mange for å gjøre de voksne mer kompetente. Mens de voksne administrerer rusmisbruket, administrerer barna hus og familie (Sundfær, 2004 ).



[1] Sitatene i denne artikkelen er hentet fra ”Rusmiddelmisbruk i et familieperspektiv” av Frid Hansen(1990)

Hva beskytter det risikoutsatte barnet

Barn av rusmiddelmisbrukere er ingen heterogen gruppe med hensyn til barnets psykiske helse og generelle fungering. Familier med rusproblemer er, i likhet med andre familier hvor det er store livsproblemer eller andre risikofaktorer, ulike når det gjelder omsorgsevne og hvordan de fungerer (Haugland, 2008).

Hva vet vi om hvilke mekanismer som beskytter mot en negativ utvikling? Finner vi fram til de mekanismer som virker beskyttende, kan en utvikle mer effektive tiltak for barn i risiko (Borge, 2005). Beskyttende faktorer kan defineres som de faktorer som muliggjør heldig tilpasning på tross av ufordelaktige forhold, og som øker motstandskraft mot senere vansker (Masten & Coatsworth, 1998).

Den danske forskeren Helle Lindgaard (2006) peker på betydningen av i hvilken grad den edru forelder kan kompensere for den som har et rusmiddelmisbruk. Hun peker videre på betydningen av informasjon og følelsesmessig støtte, og at konfliktnivået i familien holdes nede. I følge Bente Haugland (2007) er familiens sosioøkonomiske status en viktig faktor, og om familien har sosial støtte og et sosialt nettverk. I en tidligere publikasjon fra Haugland (2005) beskriver hun betydningen av opprettholdelse av rutiner og ritualer i familier der en av foreldrene misbruker alkohol.

Egenskaper hos barnet selv kan også virke beskyttende og verne det, til tross for at det er risikoutsatt. Det handler om barnets intelligens, temperament, den sosiale kompetanse det har og evne til å knytte bånd til personer rundt seg. Det å ha tilgang på et ytre støtteapparat i skolen og/eller på fritiden er betydningsfullt. Videre tro på egen mestring, grad av sårbarhet, om barnet har et positivt selvbilde og evne til å distansere seg fra det som er vanskelig hjemme (Borge, 2005).

Skolen er en viktig arena for barn med store belastninger i oppveksten. Her er muligheter for mestring, gode opplevelser, faglig- og personlig utvikling som kan være en beskyttende faktor. Det gir økt selvfølelse. Positive relasjoner til voksne som støtter, anerkjenner og gir trygge grenser er viktig for dem, samt det å ha anledning til å utfolde seg med jevnaldrende. Forskning viser at å styrke barns kognitive og sosiale funksjoner gjør det mindre sårbart for en rekke problemer (ibid).

Barn i en familie med rusmiddelproblemer kan altså både vise klare tegn til mistilpasning i skole og fritid, ha psykiske vansker og somatiske plager- og de kan klare seg svært godt i skolen og ha en alminnelig god sosial atferd og utvikling. Selv med store belastninger og høy risiko er det ikke uvanlig med en adekvat tilpasning. En amerikansk undersøkelse viser imidlertid at barn i risikogrupper kan vise eksemplarisk sosial atferd, men likevel vil mange av dem ha det ganske vanskelig (Luthar og Cicchetti 2000).

Hvordan identifisere barnets problemer

Når barnet er utrygt og lever med mye bekymring for hvordan det er hjemme, kan det få konsekvenser for hverdagen på skolen. Lærerne opplever barnet som ukonsentrert, det har vanskelig for å følge med og huske det læreren forteller. Bekymringen over hjemmeforholdene kan også forstyrre barnet sosialt. Det må hjem å sjekke forholdene først, før det tør ta noen med seg hjem, eller gjøre avtaler om å være hos andre.

Aase Sundfær (2012) skriver at barn som vokser opp i et hjem med rus kan mangle den støtten fra familien som er nødvendig for å kunne yte optimalt på skolen eller på fritidsarenaen. Hun påpeker også hvordan sosial og kulturell kapital er et sentralt arvegods i dagens utdanningssamfunn og at den sosiale arven dreier seg om foreldrenes evne til å bidra her. Skolen legger vekt på at de unge skal jobbe selvstendig og prosjektbasert og at barnas hjemmemiljø skal veilede og yte hjelp. Barn i rusfamilier kan mangle denne muligheten og det kan øke risikoen for dårlig mestring i skolen, særlig når kravene øker i slutten av barneskolen og på ungdomskolen.

Barn i familier med rusproblemer forteller også at det ikke nødvendigvis er periodene med mye rus og drikking som er de vanskeligste. Det kan være minst like vanskelig for dem når rusmiddelmisbrukeren er edru, fordi da er de fylt av bekymring og engstelse for når neste periode med rus kommer og hvordan det blir. Det innebærer at også rolige perioder i familien uten rusing, kan være problematisk for barnet.

Signaler fra et barn som har det vanskelig på grunn av rusmisbruk i hjemmet kan være: tristhet, mangel på mimikk, konsentrasjonsproblemer, ufrivillig vannlating, motorisk uro, angst, problemer med venner og sosial tilhørighet. Andre tegn kan være manglende matpakker og gymtøy, dårlig tøy, manglende hjemmearbeid, mye fravær oglite oppfølging fra hjemmet. Videre kan problemene gjenspeile seg i dårlig samspill med foreldre, et samspill preget av konflikt og lite medfølelse for barnet. Barn kan også kompensere ved å være overdrevent ansvarlige og tilpasningsdyktige, de blir barn som ikke får være barn, men som er små voksne. Dette er et vanlig fenomen i familier med rusmiddelmisbruk (Helsedir, 2009. Fra bekymring til handling). Det er imidlertid viktig å påpeke at disse signalene selvsagt også kan skyldes andre vanskeligheter i barnets/familiens liv.

Uavhengig av hva som ligger bak barnets signaler på en livssituasjon med utilstrekkelig omsorg, så kan de voksne i skolehverdagen støtte barnet følelsesmessig så barnet får satt ord på, bli lyttet til, få bekreftet følelser, tanker, opplevelser og tidligere erfaringer.

Fra bekymring til handling

En lærer er ikke barnets terapeut, men kan være en viktig støttespiller ved å høre på barnet, og hjelpe barnet videre til eventuelt andre hjelpeinstanser. Det bør være naturlig å ta bekymringen for barnet opp med foreldrene. Mange vil kvie seg for en slik samtale - den kan oppleves vanskelig. Det kan handle om skam og tabuer knyttet til foreldreskap og rusmisbruk. Mange fagfolk forteller også at de er redde for å ta feil, og de er redde for å gjøre situasjonen verre for barnet.

I forberedelsene med en slik nødvendig samtale, er det et råd å gjøre en vurdering av bekymringen en har ved å skrive ned observasjoner og diskutere dette med kollegaer og leder, innenfor rammene av taushetsplikten. I tidlig intervensjonsveilederen ”Fra bekymring til handling” (Helsedirektoratet, 2009) er det ganske utførlig beskrevet hvordan en kan gå fram i gjennomføring av samtaler med foreldre, og hvordan skolen kan handle når det er bekymring. Er barnets situasjon slik at skolen kan håndtere dette selv.? Skal det henvises til PPT eller settes inn andre støtte/hjelpetiltak? Det må også gjøres en vurdering om det er grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Et generelt råd i denne prosessen er å fokusere på barnet og barnets tegn på mistilpasning og problemer, og ikke på de voksne og deres problemer.Det kan lette ”trykket” i samtaler og intervenering.Foreldre ønsker det beste for sine barn, også foreldre som sliter med rusproblemer.

Vår erfaring på Borgestadklinikken, hvor vi behandler både rusmisbrukere og pårørende, er at rusmiddelmisbruk fortsatt er et tabuområde i det norske samfunnet. Å tabubelegge et problem fører til usynliggjøring. Mytene er at problemene bare rammer noen få og at det rammer folk som er annerledes. Men det er sjelden at du uten videre kan se på folk at de lever med et rusproblem som belaster og forstyrrer egne barn. Det er et stort paradoks at disse problemene som er så utbredt, møtes med så mye taushet. Særlig er det tabubelagt hvis det er mor som drikker.

Å ruse seg når du er kvinne og har barn er ikke akseptert, derfor må rusmisbruket hemmeligholdes. Forskeren Åse Sundfær (2004) fant i sin oppfølgingsstudie av barn født av rusmisbrukende mødre at mødrene og barna hjalp hverandre med å holde rusmisbruket hemmelig, slik at det ikke ble snakket om verken innad i familien, i barnehagen, på skolen, i hjelpeapparatet eller i det offentlige rom.

Det er en stor utfordring å gjøre rusbruk til en sosial realitet - noe vi kan snakke om på godt og vondt. Det kan bryte ned noen av de barrierene som hindrer åpenhet. En av våre tidligere pasienter, ”Nina” sier det slik: ”Våkne opp og snakk om det! Min drøm er at samfunnet våkner opp. At det blir åpenhet rundt problemet med alkohol og rus i familier. Åpenhet vil redde mange små mennesker som i dag er opplært til å tie for enhver pris”.

Skolen er en viktig bidragsyter i forhold til denne åpenheten. Psykolog Frid Hansen ved Borgestadklinikken sier til www.blakors.no: ”Mange av de berørte barna forteller historier om skolen som et fristed, og om læreren som den viktige støttespilleren. Større åpenhet vil redde flere barn! Vi vegrer oss mot barns smerte, derfor lukker vi øynene. Skolen og lærerne har et medansvar når det gjelder å bidra til større åpenhet og å se de berørte barna for å hjelpe dem så de slipper å bære hemmeligheten alene. Lærerrollen er ikke å være terapeut, men å gå sammen med barnet.”


Litteraturliste

Borge, A. I. H. (2005). Resiliens risiko og sunn utvikling. Gyldendal Akademisk.

Christoffersen og Soothill (2003). Journal of substance abuse treatment, s 107-116, Sept. 2003.

Hansen, F. (1990). Rusmiddelmisbruk i et familieperspektiv. Hvilke utviklingsmessige konsekvenser kan det få for barn? Borgestadklinikken. Publisert første gang i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 27/91. ISBN 82-90354-19-3.

Hansen, F. (1992). Fra avmakt til handlekraft. En terapeuts møte med voksne barn av misbrukere. Borgestadklinikken. Publisert første gang i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 29/92. ISBN 82-90354-17-7.

Hansen, F. (1994). Er det barnet eller den voksne som skal behandles? Refleksjoner knyttet til kriterier for inkludering av barn av alkoholikere i behandling. Borgestadklinikken. Foredrag holdt på Nordisk Psykologkongress, Oslo 1994.

Haugland, B. S. (2003). Når far eller mor drikker. Helsenytt for alle.

Haugland, B. S. (2007). Konferansen ”Mer enn forebygging”.

Lindgaard, H. (2002).Voksne barn fra familier med alkoholproblemer – mestring og motstandsdyktighet. Center for rusmiddelforskning, Aarhus Universitet.

Lindgaard, H. (2006). Familieorientert Alkoholbehandling- et litteraturstudium at familiebehandlingens effekter, Sundhedsstyrelsen.

Luthar, S. S. og Cicchetti, D.(2000). The construct of resilience.Implications for interventions and social politics. Development and Psychopathology.

Masten, A. S. & Coatsworth, J. D. (1998) The development of competence in favourable and unfavourable environments. American Psychologist Vol, 53, No2, 205-220.

Rossow, I., Moan, I. S. & Natvig, H. (2009). Nære pårørende av alkoholmisbrukere- hvor mange er de og hvordan berøres de. SIRUS 9/2009.

Sundfær A. (2004). Barna til 31 kvinner med rusproblemer er blitt 20 år, hvordan har det gått? Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri. Ullevål Universitetssykehus.

Sundfær, A(2012). Goddag, jeg er et barn. Fagbokforlaget.

Helsedirektoratet (2009). Fra bekymring til handling, en veileder om tidlig intervensjon på rusfeltet.

Folkehelseinstituttet (2011). Barn av foreldre som har psykiske lidelser eller misbruker alkohol. Rapport 2011/4

Hansen, F (2012). Råd fra psykologspesialist Frid Hansen. http://www.blakors.no/?ItemID=1376

År:
2012

Utgiver:
Borgestadklinikken

Av:
Hilde Evensen Holm

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer