Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 6uy47o
(Skriv inn koden over.)

 

Familiens rolle i rusmiddelforebygging

Av: Grete Eide Rønningen, 1. lektor, Institutt for Helsefremmende arbeid, HIVE (2012)

 Familien og spesielt foreldre, er betydningsfulle for barn og unges utvikling og forhold til rusmidler. Hvordan kan foreldre støtte sine egne barn og unge for å unngå rusproblemer? Hvor kan familiene selv hente støtte? Hva kan familiene gjøre i fellesskap? Hva kan offentlige instanser bidra med? 

 

Til tross for store endringer i familie- og oppdragelsesmønstrene de siste tiårene, er forskningen entydig i familiens grunnleggende betydning for barn og unges utvikling. Sammen med sosiale, miljømessige og individuelle faktorer, spiller spesielt foreldrene en svært viktig rolle for barna sine også i rusmiddelforebygging (Sosial og helsedirektoratet 2007). Til tross for medieoppslag om en bortimot ukontrollert utvikling av unges bruk av illegale rusmidler, viser de reelle tallene at de fleste barn og unge klarer seg bra, og man antar at 85 – 90 prosent av de unge utgjør liten risiko for å rekrutteres til såkalte misbrukergrupper (Klyve 2004). Tallene viser også en nedgang i ungdoms bruk av illegale stoffer etter tusenårsskiftet (Skretting og Storvoll 2011). De fleste ungdommer vil likevel komme til å ruse seg, og selv om langvarige og problemfylte rusmiddelrelaterte skader ikke rammer tilfeldig, gjør de akutte skadene som kan oppstå i ”ungdomsfylla” det. Vold, overgrep, ulykker og fornedrelse er noen stikkord for det som kan skje i forbindelse med ungdoms utprøving og omgang med rusmidler. For å unngå denne type skader, anbefales det ofte å rette rusmiddelforebyggingen bredt (Storvoll og Rossow 2011), men familiens innsats vil uansett være av stor betydning. Spesielt fremheves foreldres varme og utviklingsstøttende omsorg, foreldres deltagelse og interesse i barns liv, konsistens i oppdragelsen, foreldre som tillater barnet å motta hjelp fra andre, og også tar imot sosial støtte fra naboer, venner og familie, som viktige elementer som styrker barnets egne motstands- og mestringsressurser (Helsedirektoratet 2007).

Barn som har vært utsatt for en rekke påkjenninger i oppveksten, er av dem som er spesielt utsatt i forhold til å utvikle alvorlige og langvarige rusproblemer. Slike påkjenninger beskrives gjerne ved flere sammenfallende forhold knyttet til individuelle, sosiale og miljømessige faktorer, men forskning viser til dårlige familieforhold som et gjennomgående og alvorlig trekk. Spesielt utsatt er barn i familier hvor en eller begge foreldrene selv er rusmiddelmisbrukere, og/eller psykisk syke (Helland & Øia 2000, Sosial og helsedirektoratet 2007, Helsedirektoratet 2010a og 2010b, Lauritzen 2011).  Å avdekke risikofaktorer og iverksette rett hjelp til rett tid eller tidligst mulig, er mål for arbeid rettet mot familier i risikogruppene. Viktige aktører i så måte er barnehagepersonell, lærere og ansatte i SFO, ansatte i den kommunale helsetjenesten og ansatte i spesialisthelsetjenesten. Det er selvsagt mange i risikogruppene som aldri kommer til å utvikle problemer med rusmidler. Blant annet kan individuelle beskyttelsesfaktorer og beskyttelsesfaktorer i oppvekstmiljøet redusere sannsynligheten for negativ utvikling. Sannsynligheten for å utvikle alvorlig og langvarige rusmiddelproblemer, varierer med andre ord ut fra den samlede belastningen som omgir den enkelte, og hvilke beskyttelsesfaktorer som er til stede (Sosial og helsedirektoratet 2007, Helsedirektoratet 2010b).  

Selv om de fleste barn og unge synes å klare seg relativt bra og har god støtte i egen familie, er det mange foreldre som ikke føler seg trygge i oppdrager- og omsorgsrollen. Støttende sosiale nettverk kan kompensere for slik usikkerhet (Helsedirektoratet 2007). Samarbeid mellom barne- og ungdomsfamilier i nærmiljøet om å enes om felles regler og støttende holdninger, kan være viktige bidrag til å utvikle gode oppvekstmiljø generelt. Samarbeid mellom foreldre kan skje uformelt, men utvikling av felles lokale normer og verdier basert på uformelle relasjoner er sannsynligvis mer idealbeskrivelse enn en speiling av dagens lokal- og nærmiljø (Rønningen 2003). Kontakt mellom familier hvor foreldrerollen og gode oppvekstmiljø står i fokus, er derfor noe man kan legge til rette for gjennom organiserte nærmiljøtiltak, i tilknytning til barn og unges fritidsaktiviteter, i skole og i barnehage, og gjerne i samarbeid på tvers av disse arenaene. Samarbeid med foreldre er også anbefalt i helhetlige helsefremmende tilnærminger i skoler og barnehager generelt, og i rusmiddedelforebyggende arbeid spesielt (Utdanningsdirektoratet 2005, Helsedirektoratet 2010). De helhetlige og mer åpne tilnærmingene synes likevel i størst grad å nå de ressurssterke familiene, og det er derfor en utfordring å etablere strategier som inkluderer alle foreldre, barn og unge. Inkluderende nærmiljø, skole og stabile voksenkontakter utenfor familien, kan også kompensere for ulike risikofaktorer (Helsedirektoratet 2010b).

Helsestasjonen kan være en viktig støtte for familiene også i rusmiddelforebygging. Helsestasjonene er lavterskeltilbud, og helsesøstrene har gjennom sin virksomhet stor mulighet til tidlig forebygging, identifikasjon og intervensjon rettet mot gravide og småbarnsfamilier. Metodene ved helsestasjonen har i senere tid endret karakter fra rene helseopplysningstiltak til mer prosessorienterte tiltak, og tiltak som i større grad inkluderer hele individet og dets miljø. Selve konsultasjonen kan skje enten individuelt eller i grupper, og gruppekonsultasjoner blir stadig mer vanlig når en skal behandle foreldrerollen og foreldres forhold til rusmidler generelt. Gjennom gruppekonsultasjoner får deltagerne anledning til å bygge på hverandres erfaringer og drøfte ulike holdninger til rusmidler.  Den generelle tilnærmingen rettes mot alle gravide, spe- og småbarnsfamilier, mens man gjerne tar i bruk mer tilrettelagte tilnærminger for familier der det er identifisert rusmiddelmisbruk eller mistanke om rusmiddelmisbruk. I arbeidet med familier i risikosonen, samarbeides det ofte med andre instanser, blant annet kan barnevernet være en støttende instans for familien. Utover i småbarnsalder og småskolealder, kan skolehelsetjenesten og helsesøster også samarbeide med andre både i generelle og mer tilrettelagte tilnærminger (Helsedirektoratet 2007, Sosial og helsedirektoratet 2004). Eksempler på slikt samarbeid kan være nærmiljøtiltak som åpen barnehage, lekegrupper, arbeid med foreldreveiledningsprogram og lignende. Mange foreldre og familier kan både være en ressurs og finne støtte i arbeid i regi av helsestasjonen, eller gjennom kontakt og samarbeid med skole og barnehage.

I flere lokalmiljøer legges det vekt på familieorienterte forebyggende støttetiltak. Hvordan disse organiseres og ledes varierer sterkt alt etter intensjonene med gruppene, men også i forhold til hvilken ideologi som legges til grunn for arbeidet. I de nyere tilnærmingene innen sosialt, forebyggende og helsefremmende arbeid, ser vi stadig større vektlegging på empowerment og prosesser der det er et mål at foreldrene blir i stand til å definere sine egne problemer og egne løsninger. En slik tilnærming innebærer en ny profesjonsrolle, hvor den profesjonelle blir mer en tilrettelegger og støtteperson for foreldrene enn en ekspert som kan levere riktige svar i oppdragelsen (Rønningen 2002, Askheim og Starrin 2007). Tilnærmingene innebærer også i følge Schultz – Jørgensen (1996), at man tar utgangspunkt i ressursene i familien og at disse ressursene trenes, utvikles og styrkes. Man arbeider ut fra prinsipper om å ta familiens egne formuleringer av situasjonen alvorlig, respekt for familiens forslag til løsninger og å støtte familiens initiativ til å forbedre situasjonen. Man vektlegger også å bygge på potensialene familie og nærmiljø samlet besitter.

Betydningen av familien som arena i rusmiddelforebyggende arbeid og i behandling av rusmiddelproblemer, har i de senere årene fått spesiell stor oppmerksomhet. Kompetansesentrene innen rusforebygging og behandling kan gi utfyllende råd og veiledning, og har utviklet god kompetanse i tilknytning til familieperspektivet i forebygging og behandling.

I tilknytning til Barne- og familiedepartementets Foreldreveiledningsprogram, er det utarbeidet et temahefte om foreldrerollen i rusforebyggende arbeid (Klyve 2004). Hensikten med Foreldreveiledningsprogrammet er å legge til rette for at foreldre skal kunne møtes og utveksle erfaringer og ta opp spørsmål i tilknytning til foreldrerollen. Materialet blir gjerne tatt i bruk i regi av helsestasjonene og skolene, men også andre kan ta dette i bruk.

Litteratur:

Askheim, Ole Petter og Bengt Starrin (2007). Empowerment i teori og praksis, Gyldendal Akademisk, Oslo.

Helland, Håvard og Tormod Øia (2000). Forebyggende ungdomsarbeid. Fagbokforlaget, Bergen.

Helsedirektoratet (2007). Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. IS 1405, Oslo.

Helsedirektoratet (2010a). Folkehelsearbeidet – veien til god helse for alle. IS – 1846, Oslo.

Helsedirektoratet (2010b). Fra bekymring til handling. En veileder om tidlig intervensjon på rusområdet. IS-1742, Oslo.

Klyve, Arne (2004). Foreldrerollen i rusmiddelforebyggende arbeid – ærlighet, humor og utholdenhet. Barne- og familiedepartementet, Q – 1077 B, Oslo.

Lauritzen, Grete (2011). Barn som pårørende til rusmiddelbrukere. I Skretting og Storvoll (2011): Utviklingstrekk på rusmiddelfeltet. Grunnlagsmateriale til regjeringens stortingsmelding om rusmiddelpolitikken. SIRUS – rapport nr. 3/2011, Oslo.

Rønningen, Grete Eide (2002). Du bestemmer! Evaluering av et familieorientert tiltak. Delprosjekt i rusmiddelforebyggende arbeid i nærmiljøet. Et samarbeid mellom Borgestadklinikkens kompetansesenter og Borre kommune. HENÆR – rapport nr. 3. Høgskolen i Vestfold, Tønsberg.

Rønningen, Grete Eide (2003). Nærmiljø. Nostalgi eller aktuell arena i forebyggende og helsefremmende arbeid? I Hauge og Mittelmark (2003). Helsefremmende arbeid i en brytningstid. Fra monolog til dialog? Fagbokforlaget, Bergen.

Schulz – Jørgensen, Per (1996). Risiko og mestring – på vej mot et paradigme. I Sandbæk, Mona og Gunnar Tveiten (1996). Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier. Kommuneforlaget, Oslo.

Skretting Astrid, og Elisabet E. Storvoll (2011): Utviklingstrekk på rusmiddelfeltet. Grunnlagsmateriale til regjeringens stortingsmelding om rusmiddelpolitikken. SIRUS – rapport nr. 3/2011, Oslo.

Sosial og helsedirektoratet (2004): Kommunenes forebyggende og helsefremmende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. IS – 1154, Oslo.

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Tidlig intervensjon på rusområdet. Sentrale perspektiver – aktuelle målgrupper og arenaer. IS-1455, Oslo.

Storvoll, Elisabeth E. og Ingeborg Rossow (2011). Alkoholrelaterte skalder og problemer. I Skretting og Storvoll (2011). Utviklingstrekk på rusmiddelfeltet. Grunnlagsmateriale til regjeringens stortingsmelding om rusmiddelpolitikken. SIRUS – rapport nr. 3/2011, Oslo.

Utdanningsdirektoratet (2006). Forebyggende innsatser i skolen. Rapport fra forskningsgruppen oppnevnt av Utdanningsdirektoratet og Sosial og helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, lærere som leder og implementeringsstrategier, Oslo.

 

 

År:
2012

Av:
Grete Eide Rønningen

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer