Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: wiy560
(Skriv inn koden over.)

 

Oversikt over ny lovgivning relatert til forebyggende og helsefremmende arbeid

Av: Tine Kristiansen, Advokat, advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS (2014)

Advokat Tine Kristiansen er utdannet cand. jur. fra Universitet i Tromsø i 1996. Hun har bred erfaring fra juridiske stillinger i offentlig forvaltning  i perioden  1996-2005, og som høgskolelektor ved  Høgskolen i Harstad  i perioden 2005-2010.  Hun er nå advokat i advokatfirmaet Eurojuris i Harstad hvor hun har vært ansatt siden 2010. Hennes hovedarbeidsområder er arbeidsrett, offentlig rett, helse- og sosialrett,  familie -og barnerett, Odel- og konsesjonssaker samt  forretningsjuridiske fag. I tillegg holder hun kurs og foredrag for høgskolen i Harstad og næringslivet.   Kristiansen har siden 2008 vært leder  i skatteklagenemden i Nord-Norge. 

1.  Innledning

 Denne artikkelen skal gi en oversikt over de viktigste nye lover og bestemmelser som har relevans for helsefremmende og forebyggende arbeid.  Formålet er å gi leseren en oversikt og hjelp til å finne fram i regelverket.

Tidligere var forebyggende og helsefremmende arbeid ensbetydende med kampen om livstruende sykdommer. I dag har forebyggende arbeid i tillegg fokus på folkehelsearbeid.

Med folkehelse menes befolkningens helsetilstand og hvordan helse- situasjonen fordeler seg innenfor befolkningen. Folkehelsearbeid er samfunnets innsats for å påvirke forhold som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, som forebygger sykdom, skade og lidelse, og som beskytter mot helsetrusler[1].

Det er mange lover som fremmer folkehelse og forebygger at sykdom, skade eller lidelse oppstår eller utvikler seg. Det gjelder for eksempel lovgivning innenfor skole, barnehage, bolig, kultur, nærings og vegsektor, forurensing, arbeidsmiljø, helse- og omsorg.

I denne artikkelen har jeg begrenset meg til utvalg av ny lovgivning og lovbestemmelser relatert til folkehelsearbeid innenfor helse- og omsorgslovgivningen. Den videre strukturen er som følger.

I neste kapittel vil jeg gjennomgå lovgivningshistorikken og myndighetenes ansvarsfordeling. I kapitel 3 vil jeg gi en kort omtale av ny lovgivning og forebyggingsbestemmelser jeg mener er mest sentral innenfor folkehelsearbeidet i helse- og omsorgslovgivningen. Avslutningsvis vil jeg i kapittel 4 komme med noen avsluttende merknader.

 

 

2. Lovgivningshistorikk – helsefremmende og forebyggende arbeid

Sunnhetsloven av 1860 var hjørnesteinen i landets forebyggende helselovgivning. Det var ønsket om å forebygge infeksjonssykdommer som førte til sunnhetsloven, som har vært regnet som det forebyggende helseverns grunnlov.

Sunnhetsloven ble avløst av kommunehelsetjeneste- loven av 19. november 1982 nr. 66, endringene i kommunehelsetjeneste loven om miljørettet helsearbeid av 12. juni 1987 nr. 67 og smittevernloven av 5. august 1994 nr. 55. Kommunehelsetjenesteloven påla kommunene å drive en del aktiviteter for å fremme folkehelsen, herunder særlig å drive miljørettet helsevern.

Styrking av forebyggende og helsefremmende arbeid har ført til ny lovgivning av 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid som skal medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Loven trådte i kraft 1. januar 2012 og avløste lov 19. juni nr. 65 om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet og deler av lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.

Helsefremmende og forebyggende helsearbeid har inntil folkehelseloven trådte i kraft ikke vært regulert i egen lov. Gjennom folkehelseloven er det helsefremmende arbeidet tenkt mer helhetlig ivaretatt, og det er gitt mange bestemmelser i folkehelseloven som forplikter ulike aktører.[2] Se nærmere nedenfor under folkehelseloven.

Det viktigste fundamentet for helsefremmende og forebyggende arbeid i Norge finner vi i lovforarbeider:

Disse dokumenter betyr mye for den økte satsingen på helsefremmende og forebyggende arbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Departementets underliggende forebyggingsinstitusjoner har over flere år engasjert seg sterkt i den nasjonale oppfølgingen av innsatsområdene for den statlige forebyggingen.  På regionalt nivå har de bidratt til at mange fylkeskommuner har utpekt forebyggende arbeid som ett av hovedsatsningsområdene i fylkesplansammenheng. Mange kommuner har aktivt tatt del i prosjekter knyttet til hovedinnsatsområdene for den statlige forebyggingen.

Staten har et overordnet ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid. Stortinget er lovgivende myndighet og gir lover og bestemmer de økonomiske rammebetingelser. Statens ansvar omfatter tilsyn, erfaringsinnhenting og erfaringsevaluering, adgang til å gi forskrifter, retningslinjer og instrukser, plikt til å sørge for forsking, utdanning og generell informasjon.

Stortinget har med virkning fra 1. januar 2004 vedtatt å overføre fylkeskommunens ansvar for behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere til Staten ved de regionale helseforetakene.

De regionale helseforetakenes ansvar er definert som «tverrfaglig og spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a) første til fjerde ledd.

Kommunene har ansvar for den lokale forvaltning, hvor kommuneloven danner grunnlaget for det kommunale selvstyre. Kommunene og fylkeskommunene har på mange områder det endelige ansvaret for å iverksette den politikken som Stortinget og Regjeringen vedtar.

Under finner du en oversikt over et utvalg av de viktigste lover/forskrifter innenfor helsefremmende og forebyggende arbeid som relaterer seg til helse -og omsorgslovgivningen.

 

3. Relevante lover - helsefremmende og forebyggende arbeid

 I denne delen vil jeg gi en kortfattet omtale av følgende lover:

1. Lov om folkehelsearbeid 24. juni 2011 nr. 29

2. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 24. juni 2011 nr. 30

3. Lov om spesialisthelsetjenester 2. juli 1999 nr. 61

4. Lov helsemessig og sosialt beredskap 23. juni 2000 nr.29

5. Smittevernloven 5. august 1994 nr. 55

6. Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 30. mars 1984 nr. 15

 

 

3.1 Lov om folkehelsearbeid 24. juni 2011 nr. 29 (Folkehelseloven)

3.1.1 Generelt om loven, kilder og dens hovedtrekk

Folkehelseloven av 24. juni 2011 trådte i kraft 1. januar 2012. Den hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).

Loven skal medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Videre skal loven gi et grunnlag for bedre samordning på tvers av sektorer og mellom kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter.

Folkehelselovens forarbeider er Prp. 90 L (2010-2011) og Innst. 423 L (2010-2011). Innstilling til Stortinget fra helse og omsorgskomiteen om lov om folkehelsearbeid.

Av lovens forarbeider Prp. 90 L (2010) side 11-12 framgår at det med loven skal etableres et nytt fundament for å styrke et systematisk folkehelsearbeid i politikk- og samfunnsutvikling og i planarbeid ut fra regionale og lokale utfordringer og behov. Videre skal loven gi et grunnlag for bedre samordning av folkehelsearbeidet på tvers av sektorer og mellom kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter.

Folkehelseloven må sees i sammenheng med Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse -og omsorgstjenester, (helse- og omsorgstjenesteloven). Loven er videre samordnet med lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (Plan og bygningsloven).

Forskrift til folkehelseloven er av 28. juni nr. 692 om oversikt over folkehelsen. Den har bestemmelser som skal legge til rette for systematisk og kunnskapsbasert helsearbeid og bidra til samordning og standardisering av arbeid med oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan innvirke på folkehelsen.

Det er også laget rundskriv til folkehelseloven, jf. Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-6/2011, Ikraftsetting av lov om folkehelsearbeid (Folkehelseloven) og rundskriv I-1-2012 om godkjenning av barnehager og skoler etter regelverket for miljørettet helsevern.

Fortsatt er det stort potensial i å fremme folkehelse og forebygge sykdom og for tidlig død, og det er et samfunnsansvar å bidra til god helse i hele befolkningen.

Folkehelseloven løfter frem fem grunnleggende prinsipper for folkehelsearbeidet; prinsippet om å utjevne sosiale helseforskjeller, « helse i alt vi gjør » (Health in All Policies), bærekraftig utvikling, føre-var og medvirkning.

Juridisk teori som omtaler folkehelseloven: Asbjørn Kjønstad og Aslak Syse, Velferdsrett I, 5. utgave, Oslo 2012 side 167 og Olav Molven, Helse og jus, 7. utgave, Oslo 2012 side 123-125. Annen helsefaglig litteratur: J.G. Mæland, Forebyggende helsearbeid, Folkehelsearbeid i teori og praksis, 3. utgave, Oslo 2012.

 

3.1.2 Ansvar og virkemidler i folkehelsearbeidet  

Kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter har alle et ansvar i folkehelsearbeidet, og loven retter seg mot samtlige forvaltningsnivåer.

Regelverket legger til rette for bedre samordning på tvers av forvaltningsnivåer og på tvers av sektorer. Statlige helsemyndigheter og fylkeskommunene får en tydeligere rolle i å bistå kommunene. Folkehelseloven legger til rette for politisk forankring av folkehelsearbeidet.

Mens kommunehelsetjenesteloven la oppgavene direkte til helsetjenesten i kommunen, er nå ansvaret løftet til kommunen som sådan, og prinsippet om å fremme folkehelse i alle sektorer (« helse i alt vi gjør ») gjelder for kommune, fylkeskommune og stat. Dette innebærer at helsehensyn skal integreres i beslutningsprosesser og for eksempel i utøvelse av rollen som eier av virksomhet og eiendom, arbeidsgiver, utviklingsaktør, tjenesteyter.

Det nye regelverket angir en arbeidsform for folkehelsearbeidet, og bestemmelsene er tilpasset plan- og bygningsloven av 26. juni 2008 nr. 71.  Gjennom å få oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer skal man identifisere folkehelseutfordringer. Disse skal inngå som grunnlag for planlegging etter plan- og bygningsloven, og som grunnlag for tiltak.

 

3.1.3 Viktige forebyggingsbestemmelser i folkehelseloven

Loven har seks kapittel som skal sikre ansvarsfordeling mellom myndighetene, slik at helsefremmende og forebyggende arbeid blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Det gis i det følgende en oversikt over innledende bestemmelser i hvert kapittel, med henvisning til lovens forarbeider.

Lovens kapittel 1 - lovens formål § 1

Formålet med loven er omfattende: å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelsen, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal også fremme trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, se nærmere under forebyggingsbestemmelser.

Det vises for øvrig til forarbeidene side 204, som nærmere beskriver innholdet i bestemmelsen.

Lovens kapittel 2 - kommunens ansvar

Lovens kapittel 2 §§ 4-7 regulerer kommunens ansvar.

Kommunen har ansvaret for folkehelsearbeidet og skal også medvirke til at andre organer bidrar. I den anledning plikter kommunen å skaffe seg oversikt over helsetilstanden i egen befolkning gjennom det som er tilgjengelig av informasjon, jf. lovens §§ 4 og 5. Kunnskapen skal anvendes i den alminnelige kommunale planleggingen, jf. lovens § 6. Det innebærer at folkehelsearbeid skal inngå i kommunens sektorovergripende planarbeid.  Videre forutsettes det at kunnskap om folkehelsen får konsekvenser i form av konkrete «nødvendige» folkehelsetiltak, jf. lovens § 7[3].

Det vises til lovens forarbeider Prp. L 90 side 207 for nærmere kommentarer til bestemmelsene.

Lovens kapittel 3: Miljørettet helsearbeid

Lovens kapittel 3 §§ 8-19 har bestemmelser om miljørettet helsearbeid.

Folkehelsearbeidet omfatter også miljørettet helsearbeid, som tidligere var regulert i kommunehelsetjenesteloven. Miljørettet helsearbeid innebærer særlig å følge med i og reagere på faktorer i miljøet som kan ha innvirkning på helsen, blant annet å føre internt tilsyn med innretninger og aktiviteter med stor risiko.

Det vises til lovens forarbeider Prp. L 90 side 213 flg. for nærmere kommentarer til bestemmelsene.

Lovens kapittel 4: Fylkeskommunens ansvar

Fylkeskommunens ansvar følger av lovens kapittel 4 §§ 20-21.

Fylkeskommunen skal på samme måte som kommune drive folkehelsearbeid innenfor de samfunnsoppgaver de er tillagt. Fylkeskommunen har samfunnsoppgaver som har stor betydning for folkehelsen, eksempelvis innenfor skole og samferdsel.

Det vises til lovens forarbeider Prp. L 90 side 219 flg. for nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsene.

Lovens kapittel 5: Statlige myndigheters ansvar

Statlige myndigheters ansvar er regulert i lovens kapittel 5 §§ 22-25.

Det følger av lovens kapittel 5 at statlige myndigheter, herunder Fylkesmannen, Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt, skal bidra til kommunenes folkehelsearbeid.

Det vises til lovens forarbeider Prp. L 90 side 221flg. for nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsene. 

Lovens kapittel 6: Samarbeid, beredskap, internkontroll, tilsyn mv.

Lovens kapittel 6 §§ 25-26 har bestemmelser om samarbeid mellom myndighetene, krav til beredskap og internkontrollsystemer, tilsyn, straff mv. Det vises til lovens forarbeider Prp. L 90 side 222 for nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsene.

 

3.2 Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 24. juni 2011 nr. 30.  (Helse- og omsorgstjenesteloven)

3.2.1 Generelt om loven, kilder og dens hovedtrekk

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) trådte i kraft 1. januar 2012. Den er en videreføring av deler av lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og deler av lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (sosialtjenesteloven). Loven hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). 

Kommunehelsetjenesteloven er i tillegg delvis videreført i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid, folkehelseloven. Sosialtjenesteloven er i tillegg delvis videreført i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, (lov om sosiale tjenester i NAV).

Kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven ble opphevet ved helse- og omsorgstjenestelovens ikrafttredelse 1. januar 2012. Flere andre lover ble endret fra samme tidspunkt. Det vises til lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven), som har endret navn til pasient- og brukerrettighetsloven. Loven inneholder alle rettighetsbestemmelsene for både pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester. Tidligere gjaldt pasientrettighetsloven rettigheter for pasienter i primær- og spesialisthelsetjeneste. Ny lov er samordnet og understreker kommunenes helhetsansvar for både helse- og omsorgstjenester.

Loven regulerer kommunens plikter, mens de individuelle rettigheter reguleres i pasient- og brukerrettighetsloven av 2. juli 1999 nr. 63.

Helse- og omsorgstjenestelovens forarbeider er Prop. 91 L (2010-2011) og Prop. 90 L (2010-2011).

Proposisjonen er en oppfølging av St.meld.nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen og Innst. 212 S (2009-2010) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og om en ny velferdsreform. I tillegg følger proposisjonen opp NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene og NOU 2005:3 Fra stykkevis til helt – En sammenhengende helsetjeneste.

Samhandlingsreformen bygger blant annet på en overordnet målsetting om å redusere sosiale helseforskjeller, og at alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Når sykdom rammer, er det viktig at folk skal oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Reformen skal også bidra til en mer effektiv ressursbruk samlet sett, og sikre en bærekraftig utvikling av helse- og omsorgssektoren. Målene med samhandlingsreformen er blant annet:

  • Økt livskvalitet og redusert press på helsetjenesten gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid.
  • Dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del av helsetjenestene ytes av kommunehelsetjenesten – forutsatt like god eller bedre kvalitet, samt kostnadseffektivitet.
  • Mer helhetlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp.

Helse- og omsorgstjenesteloven tydeliggjør kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester (« sørge-for-ansvar »), uten at kommunene samtidig pålegges bestemte måter å organisere tjenestene på. Kommunens plikter skal videreføres, men pliktene er etter loven utformet mer overordnet og profesjonsnøytralt. Dette gir kommunene et tydeligere og mer helhetlig ansvar, samt større frihet til å organisere og tilpasse tilbudet i samsvar med lokale behov. Det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester oppheves ved en felles helse- og omsorgstjeneste med felles regelverk, herunder felles klage- og tilsynsinstans.

Pasient- og brukerrettigheter knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester videreføres, men er samlet i pasientrettighetsloven. Det vil medføre at rettighetene blir mer entydige og helhetlige for pasientene og brukerne, som ofte forholder seg til flere deltjenester i kommunen eller til tjenester både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.

Samhandlingsreformen fremhever kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid.

Nye forskrifter til loven etter 1. januar 2012 (Lovdata):   

  • 2012.08.29 nr 0842: (HOD) Forskrift om fastlegeordning i kommunene
  • 2013.06.24 nr 0787: (HOD) Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi mm.
  • 2013.11.29 nr 1373: (HOD) Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr               
  • 2014.02.14 nr 0137: (HOD) Forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i kommunal helse- og omsorgsinstitusjon og i helseinstitusjon i spesialisthelsetjenesten.

Noen forskrifter som er gitt med hjemmel i opphevet eller endret lov, gjelder fortsatt. Dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 13-2.

Rundskriv til helse- og omsorgstjenesteloven er I-2013-3 Rundskriv fra helse- og omsorgsdepartementet. Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjeneste.

Juridisk teori som omhandler tidligere sosialtjenestelov og kommunehelsetjenestelov er fortsatt relevant for tolkingen av helse- og omsorgstjenesteloven, begrunnet i at loven er en videreføring av disse to lover.

Ny lov er blant annet omtalt i artikkelen til Alice Kjellevold, (2012) Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester - verdivalg og rettslig regulering, i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett s. 15-43.

 

3.2.2 Viktige forebyggingsbestemmelser

Helse- og omsorgstjenesteloven har 19 kapittel. Kapittel 1 og 3 har viktige bestemmelser som skal sikre ansvarsfordeling mellom myndighetene slik at helsefremmende og forebyggende arbeid blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Det gis i det følgende en oversikt over formålsbestemmelsen i § 1 og forebyggingsbestemmelser § 3-2 i kapittel 3, med henvisning til lovens forarbeider.

Lovens kapittel 1-lovens formål § 1

Lovens formål lyder:

§ 1-1. Lovens formål

      Lovens formål er særlig å:

1.

forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne,

2.

fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

3.

sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,

4.

sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud,

5.

sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov,

6.

sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet og

7.

bidra til at ressursene utnyttes best mulig. 

Av lovens forarbeider Prop. 91 L (2010-2011) s. 484; Innst. 424 L (2010-2011) s. 21 følger til bestemmelsen at lovens formål er ny og presiserer et felles verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Formålsbestemmelsen kombinerer innholdet i tidligere gjeldende sosialtjenestelov § 1-1, kommunehelsetjenestelov § 1-2 og spesialisthelsetjenestelov §1-1. Departementet vil også påpeke at det i sameloven er fastsatt bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. også § 3-10 fjerde ledd.

Formålsbestemmelsen er et viktig tolkningsmoment i skjønnsvurderinger som tas når lovens andre bestemmelser skal fortolkes.

 

Lovens kapittel 3 – forebyggingsbestemmelser

§ 3-1. Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.

Kommunens ansvar etter første ledd innebærer plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om pliktens innhold.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune.

Tjenester som nevnt i første ledd, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras.

Det vises til lovens forarbeider Prop. 91 L (2010-2011) s. 487 for nærmere redegjørelse av lovens innhold.

§ 3-3. Helsefremmende og forebyggende arbeid

Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning.

Helse- og omsorgstjenestene skal bidra i kommunens folkehelsearbeid, herunder til oversikten over helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5.

Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det.

Det vises til lovens forarbeider Prop. 91 L (2010-2011) s. 49 for nærmere redegjørelse av lovens innhold.

 

3. 3 Lov om spesialisthelsetjenester 2. juli 1999 nr. 61

3.3.1. Generelt om loven, kilder og dens hovedtrekk

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenester, (spesialisthelsetjenesteloven) hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet. Lovens forarbeider er blant annet Innst.nr. 65 (1998-99).

Vedtaket av spesialisthelsetjenesteloven var en del av en større helsereform og lovarbeid med fire nye helselover, som må sees i sammenheng.

Spesialisthelsetjenesteloven (Lov-1999-07-02-61)

Pasientrettighetsloven (Lov-1999-07-02-63)

Helsepersonell (Lov-1999-07-02-64)

Etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (Lov-1999-07-02-62)

Helselovene var et ledd i regjeringens arbeid for å fremme helse -og velferdspolitikk bygd på respekt for menneskeverdet, rettferdig fordeling av rettigheter og plikter, likeverdighet og lik tilgjengelighet av tjenester, og en styrket rettsstilling for den som trenger disse ytelser.  Samlet skulle helselovene gi et moderne rammeverk for utvikling av et nasjonalt helsetilbud som er rasjonelt drevet, har god kvalitet og står i en tjeneste for enkeltmennesket. I tillegg satset regjerningen på en opptrapping av ressursinnsatser innen forsømte områder som psykiatri, kreftomsorg, utsyr og forebygging.

Ved lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak (helseforetaksloven) ble flere bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven endret.  Forarbeidene til loven er Ot.Prp. nr. 66 (2000-2001) og Innst. nr. 118 (2000-2001). Loven trådte i kraft 1. januar 2002.  Staten overtok eieransvaret og styringen av sykehusvirksomhet innenfor spesialisthelsetjenesten.

Stortinget overførte 1. januar 2004 fylkeskommunens ansvar for behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere til Staten ved de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakenes ansvar er definert som «tverrfaglig og spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a) første til fjerde ledd.

Det helsefremmende og forebyggende arbeidet utviklet seg videre og medførte vedtakelse av ny helse- og omsorgstjenestelov av 24. juni 2011 nr. 30, som trådte i kraft 1. januar 2012.  Samhandlingsreformen av helse- og omsorgslovgivningen medførte en rekke endringer i spesialisthelsetjenesteloven. Det ble bl.a. gitt lovregulering om samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen, jf. lovens § 2-1e, jf. helse -og omsorgstjenesteloven § 6-1.

3.3.2. Viktig forebyggingsbestemmelse 

§ 1-1. Lovens formål

       Lovens formål er særlig å:

1.

fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning,

2.

bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet,

3.

bidra til et likeverdig tjenestetilbud,

4.

bidra til at ressursene utnyttes best mulig,

5.

bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes behov, og

6.

bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene.

Av lovens forarbeider til bestemmelsen Prp. 91 L (2010-2011) følger at det er viktig å fremheve at bestemmelsen om lovens formål i tillegg til å være en tolkningsnøkkel til de enkelte paragrafer, må forstås slik at de målene som angis er mål for all spesialisthelsetjeneste som omfattes av loven.

For det annet fremgår det av ordet «særlig» innledningsvis i § 1-1 at målene som nevnes i nr 1 til 6 ikke er uttømmende. § 1-1 tilsikter å nevne en del mål som er fremhevet som viktige i helsepolitiske dokumenter de senere år.

Som eksempler på viktige og anerkjente mål for helsetjenesten som ikke er nevnt i § 1-1 kan nevnes økt demokratisering, brukerinnflytelse, rettssikkerhet og stimulering av rekrutteringen av personell til helsetjenesten.

 

§ 2-1e. Samhandling og samarbeid

Det regionale helseforetakets ansvar etter § 2-1 a første ledd innebærer også en plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom ulike helseforetak innad i det regionale helseforetaket, med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.

De regionale helseforetakene skal sørge for at det inngås samarbeidsavtaler som nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1. Det regionale helseforetaket kan beslutte at ett eller flere av helseforetakene det eier, skal inngå og være part i slike avtaler.

Av lovens forarbeider til bestemmelsen Prp. 91 L (2010-2011) presiseres at det regionale helseforetakets ansvar etter § 2-1 a første ledd også innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere, der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av loven her.

Andre ledd pålegger de regionale helseforetakene en plikt til å sørge for at det blir inngått samarbeidsavtaler med alle kommuner. En tilsvarende plikt er pålagt kommunene i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1. De regionale helseforetakene blir ikke forpliktet til å inngå avtalene selv, men kan pålegge de helseforetakene de eier å inngå avtale med en eller flere kommuner, for eksempel alle kommunene i et sykehus sitt opptaksområde. De kan også pålegge helseforetakene å inngå avtaler med kommuner om spesifikke tjenester og tiltak. Det ligger ikke i pålegget at alle avtalene helseforetakene inngår skal være identiske. Avtalene må tilpasses lokale forhold og behov.

 

3.4 Lov om helsemessig og sosial beredskap 23. juni 2000 nr. 56

3.4.1 Generelt om loven, kilder og dens hovedtrekk

Lov om helsemessig og sosial beredskap 23. juni 2000 nr. 56, (helseberedskapsloven) trådte i kraft 1. juli 2001. Loven hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet.

Lovens forarbeider er Ot. prp. nr. 89 (1998-1999) og Innst. O. nr. 79 (1999-2000).

Ved folkehelseloven av 24. juni 2011 nr. 29 og helse- og omsorgstjenesteloven av 24. juni 2011 nr. 30 ble det vedtatt en rekke tekniske endringer i loven. Den har blant annet fått kortnavnet helseberedskapsloven. Videre gjøres det endringer i §§ 1-1 første ledd, 1-3 første ledd, 2-2, 2-3, 3-1 første ledd, 5-1 og 6-2 første ledd.

Lov om helsemessig og sosial beredskap må sees på bakgrunn av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen som fant sted på begynnelsen av 1990 årene. Loven må betraktes som en fullmaktslov. Lovteksten er generelt utformet, noe som kan forklares med at lovens virkeområde er omfattende. Videre kan det bli behov for ulike tiltak i ulik gitte situasjoner. Det er derfor hensiktsmessig at de mer detaljerte bestemmelser gis i forskrift.

 

3.4.2 Nye forebyggingsbestemmelser

§ 1-1. Lovens formål og virkemidler

Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid.

For å ivareta lovens formål, skal virksomheter loven omfatter kunne fortsette og om nødvendig legge om og utvide driften under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, på basis av den daglige tjeneste, oppdaterte planverk og regelmessige øvelser, slik det er bestemt i eller i medhold av loven.

 

§ 2-2. Planlegging og krav til beredskapsforberedelser og beredskapsarbeid

Kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og staten plikter å utarbeide en beredskapsplan for de helse- og omsorgstjenester eller sosialtjenester de skal sørge for et tilbud av eller er ansvarlige for. Kommuner skal også utarbeide beredskapsplan for sine oppgaver etter folkehelseloven kapittel 3. Beredskapsplanen skal også omfatte tjenester som etter lov eller avtale tilbys av private virksomheter som en del av de respektive tjenester. Det skal også i nødvendig utstrekning utarbeides delplaner for aktuelle institusjoner og tjenesteområder.

Sykehus som omfattes av § 1-3 første ledd bokstavene a og b, og virksomheter nevnt i bokstavene d og e, plikter å utarbeide beredskapsplan for virksomheten.

Departementet kan gi forskrift om at virksomheter nevnt i § 1-3 første ledd bokstavene c og f, samt virksomheter omfattet av loven etter § 1-3 annet ledd, skal ha plikt til å utarbeide beredskapsplan for virksomheten. Departementet kan bestemme at virksomheter som nevnt skal inngå i beredskapsplan som nevnt i første ledd.

Departementet kan gi forskrift om krav til beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet, herunder sette krav til driftssikkerhet, lagring av materiell og utstyr, og til øvelser og opplæring av personell.

Departementet kan gi forskrift om plikt for virksomheter etter loven til å kvalitetssikre beredskapsforberedelsene og beredskapsarbeidet.

Det vises til forarbeider Ot.prp. nr. 89 (1998-1999) og Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) hvor det er gitt merknader til bestemmelsen.

Forskrifter til bestemmelsen:

  1. Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) (FOR-2007-12-21-1573  HOD)
  2. Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus (FOR-2005-03-18-252 HOD)
  3. Forskrift om vannforsyning og drikkevann (Drikkevannsforskriften) (FOR-2001-12-04-1372 HOD)
  4. Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap (FOR-2001-07-23-881 HOD)
  5. Forskrift om grossistvirksomhet med legemidler (FOR-1993-12-21-1219 HOD)

 

 

3.5 Lov om vern om smittsomme sykdommer (smittevernlov) 5. august 1994 nr. 55

3.5.1 Generelt om loven, kilder og dens bakgrunn

Smittevernloven av 5. august 1994 nr. 55 trådte i kraft 1. januar 1995. Den hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Loven erstattet blant annet sunnhetsloven av 16. mai 1860.

Forarbeidene til smittvernloven er NOU 1990:2, Ot.prp. nr. 91 (1992-1993), Ot.prp. nr. 28 (1993-1994) og Innst.O. nr. 37 (1993-94).

Smittvernloven betegnes å være en fullmaktslov. Det er gitt en rekke forskrifter i medhold av loven. Se nedenfor under forebyggingsbestemmelser.

Lovens formål, jf. § 1, er å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Videre skal loven sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. Loven skal ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

3.5.2 Viktig forebyggingsbestemmelse

 7-1. Kommunens oppgaver

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven, herunder skaffe seg oversikt over arten og omfanget av de smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen, drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges, sørge for at individuelt forebyggende tiltak blir satt i verk, sørge for at andre tiltak etter loven her, folkehelseloven eller helse- og omsorgstjenesteloven blir satt i verk.

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført, skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene.

Kommunen skal føre tilsyn og sørge for at reglene i loven blir overholdt og at vedtak i medhold av loven blir gjennomført.

Ved iverksetting av tiltak etter §§ 3-1 og 3-8 kan kommunen mot vederlag bruke og om nødvendig skade andres eiendom.

Kommunens myndighet etter denne lov kan delegeres etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ.

Forskrifter til lovens § 3-1 og 3-8:

  1.  Forskrift om tuberkulosekontroll (FOR-2009-02-13-205 HOD)
  2. Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) (FOR-2007-12-21-1573 HOD)
  3. Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram (FOR-2009-10-02-1229 HOD)
  4. Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK-registerforskriften) (FOR-2003-06-20-739 HOD)
  5. Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (FOR-2003-04-03-450 HOD)

 

 

3.6. Lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten 30. mars 1984 nr. 15

3.6.1 Generelt om loven, kilder og dens bakgrunn

Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten ble vedtatt 30. mars 1984 nr. 15, men fikk navnendring til tilsyn med helse- og omsorgstjenesten fra 1. januar 2012. Dette i forbindelse med samordningsreformen, herunder ny lovgivning om kommunale helse- og omsorgstjenester 24. juni 2011 nr. 30. Loven hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet.

Helsetilsynsloven bygger på en tilsynsordning med en kombinasjon av statlig tilsyn og krav om at virksomhetene i helse- og omsorgstjenesten selv fører internkontroll.

Forarbeidene til loven er Ot.prp.nr. 33 (1983-1984) og Innst. O. nr. 42 (1983-1984).

Fra 1. januar 2010 ble Statens helsetilsyn også tillagt det overordnede faglige tilsynet med barnevernets virksomhet i de enkelte kommuner.

Ordningen med helsetilsynet i fylket ble opphevet fra 1. januar 2012.  Myndigheten som helsetilsynet hadde ble overført til fylkesmannen. Bestemmelsen om at det skal være en fylkeslege i hvert fylke er videreført.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten i NAV og barneverntjenesten. Fylkesmannen er underlagt Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige tilsyn. Fylkeslegen er underlagt Fylkesmannen.

Forskrifter til loven:

  • 2001.12.21 nr. 1481: (HOD) Vedtak om etablering av tre organer under Helsedepartementet og om opphevelse av instruks for Statens helsetilsyn.
  • 2014.03.14 nr. 0271: (ASD) Delegering av myndighet til Arbeids- og   sosialdepartementet etter lov om spesialisthelsetjenesten og § 7-2 og lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten § 5
  • 2002.12.20 nr. 1731: (HOD) Forskrift om internkontroll i helse- og omsorgstjenesten
  • 2005.02.04 nr. 0080: (HOD) Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften)
  • 2008.03.07 nr. 0222: (HOD) Forskrift om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev
  • 2013.11.22 nr. 1334: (HOD) Forskrift om kvalitet og sikkerhet for humane organer beregnet for transplantasjon
  • 2013.11.29 nr. 1373: (HOD) Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr

 

3.6.2 Forebyggingsbestemmelser

§ 1. Tilsynsmyndighetene  

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i landet og skal utøve myndighet i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter.

Statens helsetilsyn ledes av en direktør. Direktøren utnevnes av Kongen på åremål.

I hvert fylke skal det være en fylkeslege. Fylkeslegen utnevnes av Kongen.

Fylkesmannen er tillagt myndighet til å føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og er da direkte underlagt Statens helsetilsyn.

Kongen kan bestemme at en fylkesmann skal ha mer enn ett fylke i sin embetskrets. Statens helsetilsyn kan gi den enkelte fylkesmann oppgaver som omfatter et større geografisk område enn eget fylke.

§ 2. Fylkesmannens og Statens helsetilsyns oppgaver

Fylkesmannen skal føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i fylket og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse- og omsorgstjenester.

I tilknytning til tilsynet skal Fylkesmannen gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester blir dekket.

Fylkesmannen skal holde Statens helsetilsyn orientert om forholdene i helse- og omsorgstjenesten i fylket og om forhold som innvirker på disse.

Fylkesmannen skal informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven kapittel 11.

Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner etter reglene i lov om helsepersonell kapittel 11. Fylkesmannen og Statens helsetilsyn kan ikke bruke melding til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 første ledd som grunnlag for å innlede sak eller fatte vedtak om administrativ reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11. Det samme gjelder begjæring om påtale med hjemmel i helsepersonelloven § 67 andre ledd.

Når Statens helsetilsyn mottar varsel etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, skal Statens helsetilsyn snarest mulig foreta stedlig tilsyn dersom dette er nødvendig for at tilsynssaken skal bli tilstrekkelig opplyst.

Fylkesmannen og Statens helsetilsyn skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven kapittel 11.

Fylkesmannen og Statens helsetilsyn skal informere personellets arbeidsgiver om advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven kapittel 11.

 

 

4.  Avsluttende merknader   

Oversikten ovenfor er som nevnt innledningsvis ikke fullstendig, men er skjønnsmessig utvalgt innenfor ny helse- og omsorgslovgivning.

Som det følger av ovennevnte lover har kommune, fylkeskommunen og stat plikt til å samarbeide om forebyggende og helsefremmende folkehelsearbeid. Dette slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet. Videre skal myndighetene samarbeide om å gi pasienter nødvendig helsehjelp innenfor spesialist og primærhelsetjenesten. I denne sammenheng kan det nevnes at de regionale helseforetak skal legge til rette for nødvendig samarbeid mellom ulike helseforetak, kommuner og fylkeskommuner.

Fra 2012 er samarbeidet klarere formalisert og tydeliggjort gjennom samhandlingsreformen. 

Denne gjennomgangen viser at dette er et forholdsvis komplekst fagområde. Jeg håper at denne gjennomgangen kan være til nytte for brukere enten de befinner seg i kommunale eller statlige virksomheter, eller andre institusjoner.

 

 



[1] Olav Molven, Helse og Jus, 7. utgave side 123 pkt. 5.

[2] Olav Molven, Helse og jus, 7. utgave pkt. 5 side 123 

[3] Olav Molven , Helse og Jus , 7. utgave side 124.

År:
2014

Av:
Tine Kristiansen

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer