Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 261468
(Skriv inn koden over.)

 

Primærforebyggende arbeid i skolen; hovedroller og nyttige biroller

Av: Øystein Henriksen, dosent ved Universitetet i Nordland (2012)

Primærforebyggende arbeid i skolen er forebyggende innsatser som er rettet inn mot alle barn og unge. Målsettingene varierer etter hva slags type programmer som drives, det kan være å utvikle sosial kompetanse, hindre mobbing, redusere aggressiv atferd eller annen problematferd. For rusforebyggende program er utsettelse av alkoholdebut og redusere rusmiddelbruk sentrale målsettinger. Vi har etter hvert betydelig kunnskap om virksom forebygging. En sentral konklusjon er at gode forebyggingsprogrammer inkluderer flere av de unges livsarenaer; særlig er samspillet med foreldrene viktig. Men hvem skal ha ansvaret for å drive primærforebyggende arbeid i skolen?  Vi vil argumentere for at lærerne skal ha en hovedrolle i dette arbeidet. Men finnes det rom for å bruke andre yrkesgrupper eller privatpersoner i skolens rusforebyggende arbeid. Det er ofte spørsmål om å invitere politiet, helsesøstre, sosialarbeidere, utekontakter eller andre som i kraft av sitt yrke regnes som eksperter. Og det er også spørsmål om å invitere mennesker med egen erfaring med rusmisbruk, som oftest tidligere narkomane.

Det er gode grunner til å være restriktiv med å anbefale dette. Begrunnelsen for dette er knyttet til overordnede faglige synspunkter på hva som er godt rusforebyggende arbeid i skolen. Skolen har dessverre en lang og tung tradisjon for at rusforebyggende arbeid i sin helhet har vært overlatt til eksterne eksperter med varierende kunnskap og formidlingsevne. Innholdsmessige og pedagogiske begrunnelser har vært fraværende, for ikke å snakke om andre former for kvalitetssikring og dokumentasjon. Oppleggene har i hovedsak vært ulike former for opplysninger om rusmidler og deres skadevirkninger eller følelsesladede bidrag i form av filmer eller sterke personlige beretninger. Felles for samtlige bidrag er at de ikke har særskilt kjennskap til de unge fra før og ikke kommer til å ha en relasjon i fortsettelsen. Det har generelt vært viktig å bryte denne tradisjonen og bidra til en bedre utvikling av forebyggende innsatser i skolen.

Men det er også en del særskilte faglige begrunnelser som gir lærerne en hovedrolle. Det er viktig at primærforebyggende arbeid er en del av skolens alminnelige virksomhet og at det gjennom dette er forankret i skoleinstitusjonen. Målgruppen er ”alminnelige barn og unge” med alminnelige utfordringer og deres ”alminnelige foreldre og foresatte”. Det er altså ikke særskilt problemutsatte eller problembelastede barn og familier som er i fokus. Dersom det er det, kreves i så fall andre innsatser fra andre yrkesgrupper med særskilt kompetanse. Men budskapet om alminnelig virksomhet og allmenn målgruppe formidles best både eksplisitt og implisitt, gjennom lærerne. Dette gjelder ikke minst overfor foreldre og foresatte hvor det er nærliggende å oppfatte en invitasjon til møte hvor tema er barn og unges rusbruk, som noe problematisk og dramatisk. Det er også slik at ved siden av foreldrene er det lærerne som har den mest kontinuerlige relasjonen til barn og unge i vårt samfunn. Dette er viktig når rusforebyggende arbeid ikke bare handler om formidling av informasjon, men om å utvikle holdninger og ferdigheter. Lærerne har også en nødvendig pedagogisk kompetanse til å gjennomføre primærforebyggende arbeid og har som oftest god erfaring i å samarbeide med foreldre og foresatte.

Så tilbake til spørsmålet: Finnes det rom for å inkludere andre yrkesgrupper eller privatpersoner i skolens allmenne rusforebyggende arbeid. Svaret er delvis ja; det finnes rom for biroller, men det forutsetter en klar oppfatning om hva som er hovedrollen. Det betyr at bruk av andre hviler på en del bestemte forutsetninger.

For det første er det viktig at alle som bidrar i et rusforebyggende program arbeider ut fra de samme målsettingene og har en bevissthet om hvem som er målgruppen. Dersom programmet er rettet inn mot yngre ungdom med målsetting om å utsette alkoholdebut, har det liten hensikt å invitere bidrag som har hovedfokus på for eksempel tegn og symptomer på narkotikabruk, eller livssituasjonen for tungt belastede rusmisbrukere. Slike bidrag vil ofte få stor oppmerksomhet enten ut i nysgjerrighet eller frykt. Men det vil også ta oppmerksomheten bort fra det som er den reelle utfordringen for de aller fleste i målgruppa; å utsette alkoholbruk.

For det andre bygger gode primærforebyggende program på en pedagogisk plattform som fremmer aktivitet og dialog. Det er derfor viktig å vurdere hvorvidt eksterne bidrag fremmer aktiv deltagelse, eller om det snarere bidrar til en passiv rolle som tilhører. Formålet med forebyggende arbeid er ikke begrenset til å formidle opplysning og øke kunnskap. Det dreier seg om å påvirke holdninger, handlingsvalg og ferdigheter.

Og for det tredje vil de fleste primærforebyggende program ha en egen oppbygging og logikk. Det betyr at en god implementering av et program forutsetter opplæring. Dette er i de fleste tilfeller ikke så strengt regulert at det ikke finnes rom for ulik utforming av programmet, inkludert ulike bidrag. Det er ikke snakk om å realisere en ”håndbok i forebygging” men å lære seg en tenkning og en strategi. I primærforebyggende program er det som regel lærerne som får slik opplæring. Det betyr også at lærerne må ha et bevisst forhold til hvor og hvordan eksterne bidrag skal innpasses i programmet.

Dersom disse forutsetningene er på plass, er det generelt ikke avgjørende hvem som bidrar. Det vil være avhengig av formålet med bidraget. Men det er selvsagt også avhengig av at de som bidrar er gode formidlere. Det betyr at det finnes gode formidlere blant politifolk, helsesøstre, sosialarbeidere og også for eksempel blant tidligere narkomane. Men det finnes også det motsatte. Skolene som gjennomfører programmene må ta ansvar for å vurdere dette, eventuelt i samråd med de kompetansemiljøer som har et overordnet faglig ansvar for programmet. Dersom det er klart hvem som har hovedrollen, kan ulike biroller være et positivt bidrag til primærforebyggende arbeid i skolen.

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer