Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: u8f774
(Skriv inn koden over.)

 

Elevmedvirkning

Av: Paul Viktor Wiker (2015)

Elevmedvirkning blir først reell når alle enkeltelever i en gruppe opplever å få medvirke på områder som er viktige for dem, over tid. Det er sjelden vare i skolen. Denne artikkelen gir deg både innsikt i hva reell elevmedvirkning innebærer, og oppskriften på hvordan du som lærer kan få det til.

Verktøyet Elevsamtalen er universalverktøyet som foruten å sikre elevmedvirkning, også bygger gode en-til-en relasjoner, bidrar til endring av uønsket atferd, gjør at eleven er med i prosess over tid, og sikrer at enkelteleven har en god hverdag i skolen. 

For de aller fleste som arbeider i skolen er «elevmedvirkning» både en selvfølgelighet, og en udiskutabel verdi, på linje med viktigheten av demokrati og den gode lærer-elev relasjonen. Mange lærere vil dertil hevde at det er «noe jeg driver med hver dag, i alt jeg gjør». Mens Thomas Gordon for noen tiår siden løftet frem «Snakk med oss, lærer», så er det svært mange lærere som i dag har «Snakk med meg, elev» som et mantra. «Kom til meg dersom det er noe», er en setning som går igjen på mange skoler, og i mange klasserom.

Likevel er det denne artikkelens påstand at reell elevmedvirkning er en sjelden blomst, som krever aktivt handlende voksne, for at den både skal gro og blomstre. Idealer, visjoner, og dyptfølte mål om elevmedvirkning betyr lite, dersom enkelteleven ikke opplever dette. Det er den enkelte elev som er fasit på hvorvidt voksne i skolen lykkes med elevmedvirkning, eller ikke.

Prøv å se elevmedvirkning med elevens øyne: Blir alle elever i en gruppe involvert, eller er det bare noen få ivrige, synlige eller heldige som når frem? Får enkelteleven medvirke på områder som er viktig for henne? Er det noen som bryr seg om hva eleven mener eller ønsker, og som velger å grave aktivt for å finne det ut? Er involvering og medvirkning en av-og-til aktivitet, eller er det noe som gjennomsyrer lærerens holdning og tilnærming til eleven, over tid? Og til sist: Er medvirkning fra eleven bare en rettighet? Eller kan det også være en plikt?

Reell elevmedvirkning

Kjernen i elevmedvirkning, sett fra elevens ståsted, er at enkelteleven skal oppleve seg sett, lyttet til, informert, involvert, spurt, og tatt på alvor, og dermed også oppleve en grad av innflytelse over egen skolehverdag. Skal medvirkningen oppleves som reell av alle, så må tre hensyn være oppfylt.

  • Elevmedvirkning må omfatte alle og gjelde for den enkelte. Det gir ikke mening å tenke elevmedvirkning uten også å tenke enkeltelev. Den enkelte må få mulighet til å medvirke uten hensyn til klassemeningen, gruppepress eller roller som elever har seg i mellom.
  • Elevmedvirkning må få skje på områder som er viktig for den enkelte elev. Elever er forskjellige på alle vis, så også med hensyn til hvor skoen trykker, hva de ønsker og trenger, eller hva som bør endres.
  • Elevmedvirkning må skje over tid, i en linje. Glimt av medvirkning, uten langsiktighet og oppfølging fra den voksne, kan lett bli uten substans.

På alle tre områdene finnes det mangler i skolen. Medvirkning er ofte mest for de få som gjør mest ut av seg, som oppsøker og som står frem. Områdene man får medvirke i er oftest begrenset, og det kan være vanskelig å involvere alle godt over tid.

Skolens hovedmål angir rammene for hva elever skal kunne medvirke om. All aktivitet i skolen, så også elevmedvirkning, bør rettes inn for best mulig å nå disse målene.

  • Alle elever skal oppleve god, relevant og tilpasset læring, i et godt læringsmiljø.
  • Alle elever skal oppleve tilhørighet, og ha en god og trygg hverdag i skolen.
  • Skolen må sikre at den har med seg enkelteleven i prosess, over tid.

Ansvaret for å nå hovedmålene ligger først og fremst på skolen, og de voksne som arbeider der. Men også eleven må være med. Eleven er på den ene siden den som best kan si noe om hva han eller hun trenger for at målene skal nås. På den annen side trenger skolen elevens medvirkning for å kunne lykkes.

Hva er viktigst for eleven?

For enkelteleven er læreplaner og overordnede mål for skolen, voksenprat. I elevens hverdag er det de nære og helt grunnleggende ting som gjelder. Medvirkning blir spesielt viktig når skoen trykker, og noe på et eller annet vis ikke kjennes godt. For noen kan det gjelde fag, men det er ofte ikke det området som står fremst.

For enkelteleven er det viktigst å tilhøre, å få til, å være trygg, å ikke oppleve negativitet, å bli sett og lyttet til, og å ha en grad av innvirkning på egen hverdag. Spør du en elev om hva som er viktigst av dette, og av arbeid med fag, så skal du ikke være i tvil om svaret. Trygghet, tilhørighet og å bli sett, trumfer alt.

Da Ella på 8 år ble spurt om hva som var viktigst for henne i skolen, ga hun følgende svar i rekkefølge.

  1. «Å ikke stå alene i skolegården, men ha noe å gjøre.»
  2. «Å ha en jeg vet jeg kan være sammen med.»
  3. «At jeg har det bra.»
  4. «At jeg kan være med å bestemme, og at det ikke bare er en som gjør det.»
  5. «Å ha det gøy mens jeg sliter.»
  6. «At læreren er streng, men ikke for streng.» (Her utdypet hun at hun ble utrygg når læreren ble sint, og at det var det hun mente med «for streng».)

Svarene er representative for de fleste, også for elever som har det godt i skolen. Det er lett å forstå. Også voksne kan kjenne på dype behov for å tilhøre, oppleve trygghet, og å ha innflytelse i gruppa.

Elevansvaret

Det råder et enøyd syn på elevmedvirkning i skolen. Elevmedvirkning blir oftest forstått som en rettighet eleven har, og som noe skolen og læreren både må invitere til, og legge til rette for. Eleven skal kunne medvirke, og dermed også ha noen grad av innflytelse på egen hverdag i skolen.

Medvirkning fra eleven bør være mer enn en rettighet. Medvirkning er en vesentlig del av elevansvaret, og bør også være en plikt som favner alle. Elevmedvirkning blir bare en halvveis øvelse dersom eleven ikke har føringer og forventninger hvilende på seg, om aktiv deltakelse og om å ta ansvar. Skolen er et fellesskap, der alle må ha et selvstendig ansvar for å medvirke for at absolutt alle skal ha tilhørighet, trygghet og en god hverdag.

Elevansvar er dessuten et spørsmål om respekt, og om å ta enkelteleven på alvor. Elever må sees som hele mennesker som ikke bare skal betjenes, hjelpes, lyttes til og legges til rette for, men som også skal kunne stilles krav til. Til sist så kan det også være vanskelig å nå hovedmålene for skolen, uten at enkelteleven medvirker ved å ta gode valg, inkludere medelever og informere når noe ikke er godt. Både retten og plikten til å medvirke bør være uttalt og fulgt opp av voksne i skolen.

En sneversynt læreplan

Læreplanen «Kunnskapsløftet» gir føringer og rammer for hvordan elevmedvirkning i skolen skal forstås. Læreplanen kobler elevmedvirkning først og fremst opp mot fag og læring, men gir også som føring at elever skal kunne medvirke til «utvikling av sosiale relasjoner», samt at skolen skal legge til rette for elevers «deltakelse og medvirkning i demokratiske prosesser».

«Kunnskapsløftet» er ingen god rettesnor for hva elevmedvirkning både kan og bør være. En hovedmangel er at læreplanen ikke kobler elevmedvirkning med skolens arbeid for trygghet, tilhørighet og et godt læringsmiljø for alle. En annen hovedmangel er at elevmedvirkning kun blir løftet frem som en rett eleven har. Læreplanen kobler ikke elevmedvirkning og ansvaret alle elever bør ha for å medvirke til det beste for alle.

Manglene er alvorlige ettersom det er læreplanen som legger rammene for hvordan skolen skal forstå elevmedvirkning, og dermed også for hvordan skolen velger å involvere elevene. Læreplanens mangler og snevre tilnærming er begrensende, både for å nå hovedmålene for skolen, og for elevers aktive deltakelse. Ansatte i skolen bør ha et bredere perspektiv enn hva læreplanen legger opp til.

Elevens medvirkning i fag og læring

Skolen er best på elevmedvirkning når det kommer til fag og læring. Det kan handle om nivå, mengde og vanskelighetsgrad, det kan gjelde arbeidsmåter, det kan gjelde innhold og det kan gjelde motivasjon. Det er likevel ikke gitt at læreren lykkes godt med å involvere alle elever i arbeid med fag. Elevmedvirkning fra alle er tids- og arbeidskrevende, og stiller store krav til læreren, både som initiativtaker, drivkraft og tilrettelegger.

Initiativet for at elever skal få medvirke i arbeid med fag og læring, bør alltid ligge hos voksne. Det er verken gitt at eleven tar initiativ, eller at han har et eget driv for å ønske aktiv medvirkning. Ønsket om å kunne medvirke, ha innflytelse, bli sett, lyttet til, forstått, informert, spurt og tatt på alvor, er ofte mer presserende på andre områder enn fag. Skjønt, det er ikke alltid sant. Elevens ønske om medvirkning i arbeid med fag og læring, kan gi seg uttrykk på vis vi voksne verken har invitert til, eller setter pris på.

Når læreren hører utrop som «kjedelig!», «åhhhh, må vi?», eller «gidder ikke!», så er det uttrykk for at eleven ønsker noe. Det samme gjelder når eleven melder seg ut av timen, eller uteblir helt. Og med motsatt fortegn, når en elev roper begeistret: «Kan vi ikke gjøre dette en gang til! Det var gøy.» Alle utsagnene er uttrykk for ønsket om å ville medvirke, på den ene siden for at noe skal endres til det bedre, og på den annen som et ønske om at noe burde skje mere.

Elevmedvirkning i fag handler om «hvor er du, hvor skal du, og hva trenger du for å komme dit». Læreren må derfor velge å grave i eleven, for å forske i forståelse, motivasjon, behov for tilrettelegging, ønske om endring, forslag til innhold og arbeidsmåter, etc. Hva opplever eleven som kjedelig, vanskelig, uforståelig, dårlig forklart, eller unødvendig? Og hva oppleves som godt, motiverende, engasjerende, morsomt og lærerikt?

For mange elever er ikke dette et stort eller viktig tema. De har det greit, og har derfor ikke store behov for endring. Men mange kan likevel ha innspill og ønsker på noen områder, som både kan være et korrektiv for lærerens måte å gjøre ting på, og som kan gi læreren innsikt og inspirasjon. For å få slike innsikter og korrektiver, må voksne velge å kartlegge aktivt, og å stille spørsmål til den enkelte elev.

Fire utfordringer

Når læreren og skolen ønsker å sikre at enkelteleven både får medvirke, og faktisk medvirker, så kan det være lettere sagt enn gjort. De fleste skoler har ikke gode nok arenaer eller kanaler der det både er mulig for voksne å se og å grave i enkelteleven, og samtidig er mulig for enkelteleven å meddele, ønske, bli tatt på alvor, og oppleve en grad av medvirkning, over tid.

Det er imidlertid ofte ikke viljen til læreren det står på. For mange lærere er det ikke et spørsmål om man bør involvere eleven for å sikre medvirkning, men om hvordan man skal få det til, både med hensyn til tid, sted og metode. En rekke forhold er begrensende for at reell elevmedvirkning skal foregå i skolen. Fire av disse skal vi se på nedenfor.

Utfordring I: Klasserommet som arena for elevmedvirkning

Klasserommet er hovedarenaen i møtet mellom lærer og elev. Det er her man tilbringer mest tid sammen, og det er her det meste av interaksjonen finner sted. Lærerens jevne dialog med elevgruppa, klasseromsamtalen, er en hovedvei til involvering av, og interaksjon med elever. Mange lærere bruker klasseromsamtalen som sin viktigste kanal for medvirkning fra elever.

Klasserommet er imidlertid en lite egnet arena for å sikre god og reell medvirkning, for alle elever. Medvirkning i klasserommet er ofte forbeholdt de få som oppsøker, som velger å være synlige, som tar initiativ, og som har en sterk vilje til medvirkning. Mange elever er i motsatt ende av skalaen. En rekke forhold gjør at disse ikke medvirker, slik skolen kunne ønske.

  • Elever i ulike roller. Elever er forskjellige på alle vis, og vilje til deltakelse og synlighet i gruppa varierer stort. Mens noen er pratmakere, ledere og drivkrefter, så er andre stille, lukkede, passive og lite synlige. Elever kan velge å være usynlig på grunn av sjenanse, usikkerhet, ønske om ikke å skille seg ut, eller bekvemmelighet.
  • Dominans. Noen elever kan dominere på bekostning av andre. Elever som tar mye plass, gir desto mindre plass for elever som kanskje trenger å bli dratt med for å bli hørt.
  • Ønske om tilhørighet. Elever kan følge gruppemeningen, eller ønsker til enkeltelever man ønsker å tilhøre, heller enn å fremme egne meninger og ønsker. Voksne i skolen må være klar over at eleven kan si og stå for ulikt i gruppe, i forhold til når de er alene med en voksen. For noen elever kan det dessuten ligge en vedvarende frykt for å skille seg ut, og at andre elever skal synes noe negativt om dem.
  • Gruppepress og «klassemeningen» kan være markant. Det kan være vanskelig å stå i mot gruppa, selv om det ikke ligger en mulig trussel om negative sanksjoner i lufta.
  • Bruk av makt, undertrykking og negative signaler fra noen elever, kan legge lokk på elevens deltakelse. (Blikk, latter, kommentarer, stønn, baksnakking, utestenging, trusler, mm.)
  • Tema for klasseromsamtalen kan oppleves som lite relevant. Det er ikke gitt at tema i samtalen har relevans eller interesse for den enkelte. Klasseromtid er fellestid, og innhold i timer bør som hovedregel ha relevans for de aller fleste.
  • Tema kan være sårbart eller for privat til å bli løftet frem i plenum. Det kan være tema som krever fortrolighet, eller som bare har gyldighet for noen.

Disse begrensningene gjør at læreren trenger en annen arena enn klasserommet for å sikre at enkeltelever både får medvirke, og faktisk medvirker til det beste for fellesskapet.

Utfordring II: Elevers forskjellighet

Elever er forskjellige på de fleste vis, både i hva de mener, hva de ønsker, hva de får til og hva de forstår.  Forskjelligheten er også total når det gjelder muntlighet, ønske om å synes i en gruppe, vilje til deltakelse, initiativ inn mot voksne, og ønske om å hevde egne meninger. Og til sist er elever også svært ulike når det kommer til behov, og opplevelse av om og hvor det er behov for endring.

Elevers forskjellighet kan være utfordrende når skolen skal sikre opplevd medvirkning fra den enkelte. Skolens og lærerens vilje og evne til å se den enkelte, kan være avgjørende for om de medvirker, hvordan de medvirker, og på hvilke områder de medvirker.

Elevmedvirkning i skolen foregår på flere arenaer, og i en rekke kanaler. Foruten klasserommet, så kan medvirkning også foregå via loggbok, ad-hoc samtaler med grupper eller enkeltelever, elevråd, og den årlige elevsamtalen forut for utviklingssamtalen. Utfordringen er imidlertid at ingen av disse kanalene sikrer godt nok at alle blir sett og får medvirke regelmessig, på områder som er viktig for den enkelte.

Elevers forskjellighet tilsier at alle bør sees en-til-en, regelmessig og over tid. Bare da kan det bli tatt individuelle hensyn for at eleven skal kunne medvirke i egen skolehverdag. 

Utfordring III: En trang og hektisk hverdag

Å se enkelteleven regelmessig, krever tid. Det er ofte mangelvare i skolen. Lærere flest, og spesielt kontaktlærere, kan oppleve at hverdagen i skolen er mer enn hektisk og trang. Mye skal gjøres og følges opp i den tiden elevene er på skolen, og tiden deretter er også ofte bundet opp til gjøremål som må følges opp.

Lærerens handlingsrom for å sikre aktiv medvirkning fra den enkelte elev kan derfor ofte synes svært begrenset. En ting er at arbeidstidsavtalen kan være full. En annen er at hullene i timeplanen kan være få. Og de som finnes kan være fylt av nødvendig ad-hoc arbeid.

Selv om timer, undervisning, og arbeid er forberedt, så går læreren på direkten i møtet med elevene. Mye kan skje. Timer tar uventede retninger, elever må fanges inn og elever må fanges opp, planer må endres, og læreren må både ha evne til multitasking og improvisasjon. Noen lærere opplever det som en evig runddans, der man konstant henger etter. Under slike forhold er det ikke enkelt å mobilisere tid og krefter for å prioritere, og å finne plass til medvirkning fra den enkelte elev.

En trang og hektisk hverdag gjør at læreren trenger en fast og forhåndsdefinert tid for å kunne ta regelmessige og hyppige samtaler med alle sine elever.

Utfordring IV: Lærere som står alene, uten gode fellessystemer

Læreryrket kan være ensomt, og medvirkning fra elever er bare en del av alt læreren har ansvar for. Enkeltlæreren står ofte alene i arbeidet med både fag og elever. Det blir oftest opp til den enkelte lærer å finne tilnærminger, og å løse utfordringer etter hvert som de dukker opp.

Spørsmålene melder seg derfor raskt dersom man skal sikre medvirkning fra alle elever. Hvilken tid skal jeg bruke? Hva skal jeg velge bort? Hva kommer først og hva kommer deretter? Hvilke verktøy kan jeg bruke? Hvordan får jeg innsikt i metode og tilnærming som virker? Og til sist: Hvordan få det til, men samtidig bruke minst mulig tid?

Når utfordringene blir mange, og tiden og metoden verken strekker til for å avdekke, få innsikt, skape nødvendig endring eller være i forkant av trøbbel, er det fort gjort å gå på tap, både inn mot enkeltelever og inn mot elevgruppa. Da er det ikke enkelt å få til god nok elevmedvirkning.

En hovedmangel ved mange skoler, er fellesføringer, praktisk tilrettelegging og fellessystemer som forteller at «slik gjør vi det her». På skoler hvor det blir opp til den enkelte lærer å finne sin egen vei på alle områder, vil man også se en voksengruppe som spriker i alle retninger, som tar ulike valg, som ser og forstår ulikt, og som fanger opp ulikt. Der noen lærere har egne og gode systemer for både involvering og medvirkning, finnes det andre lærere, kanskje i naboklasserommet, som kan mangle mye av dette. Læreres forskjellighet, og ulik lærerpraksis er en utfordring for enhver skole og skoleleder.

Også skoleledere er forskjellige på alle vis, så også i forståelse av egen rolle, både som systembygger og tilrettelegger. Skoleledere som hevder at «du er læreren, så dette er ditt ansvar alene», ser ikke godt nok at læreres forskjellighet stiller store krav til både markant og tydelig skoleledelse, og til at skolelederen ikke bare må ville sin skole i en retning, men også må arbeide aktivt og tilretteleggende for at den skal komme dit.

Utfordringer kan møtes

Utfordringene over; - en trang og hektisk hverdag, - lærere som opplever å stå alene, - elevers forskjellighet, og - mangel på en god nok arena der alle elever skal kunne sees regelmessig, er uttrykk for at skolen mangler gode nok fellessystemer. For å sikre at elever får medvirke godt nok, trenger skolen systemer for alt fra metode og tilnærming til eleven, til tidsbruk, organisering, langsiktighet, og praktisk hjelp når man står fast.

Systembygging i skolen er alltid et skolelederansvar. Aktiv skoleledelse, og vekt på systembygging og langtidsvedlikehold, er avgjørende for å bygge den gode skolen generelt, og for å lykkes med god elevmedvirkning spesielt. Skoleleder har mange roller i skolen. En av de viktigste er å være tilrettelegger for at lærere skal få gjort en god nok jobb. Det kan gjøres gjennom innføring av fellessystemer og fellesverktøy.

Elevsamtalen er et slikt fellesverktøy. Det må ikke forveksles med den pålagte samtalen kontaktlæreren må ha med eleven i forkant av utviklingssamtalen, selv om navnet er likt. Verktøyet Elevsamtalen gjør, gjennom godt definert metode, innhold, tilnærming, organisering og tidsbruk, at det er mulig å se alle elever regelmessig og enkeltvis.

Verktøyet Elevsamtalen

Verktøyet Elevsamtalen er i denne sammenheng hyppige men korte 3 til 10 minutters samtaler med alle elever i en gruppe, regelmessig og over tid. Alle elever bør sees av en voksen i skolen, under fire øyne, og minst hver 2-3 uke.

Mange voksne snakker mye med elever i skolen. Verktøyet Elevsamtalen er imidlertid noe langt mer enn å snakke med elever. Elevsamtalen hjelper læreren, gjennom tilnærming og metode, til å oppnå det som hun ønsker i møte med eleven, uten å bruke mye tid. Ettersom tid alltid er mangelvare i skolen, blir korte samtaler desto viktigere dersom alle skal sees regelmessig.

Elevsamtalen er viktigst som olje i dag-til-dag maskineriet. Verktøyet er best når læreren bruker det for å være i forkant av at uønsket og negative forhold skal oppstå, eller bli store, og av elevers forskjellighet og behov. Og verktøyet kan være avgjørende ved «brannslukking», for både å få en rask ende på negative forhold som har oppstått, og for å sikre at de ikke oppstår på nytt.

Spesielt forebyggingsperspektivet er viktig. For mange lærere er samtaler med elever mest et verktøy for å rydde opp når noe har skjedd, heller enn et verktøy for å være i forkant av uønskede forhold. Hyppige elevsamtaler med alle elever i en gruppe er forebygging i praksis.

Elevmedvirkning er et selvfølgelig hovedelement i Elevsamtalen, men verktøyet er godt for så mye mer. Det er ikke uten grunn at Elevsamtalen blir kalt for Universalverktøyet.

  • Elevsamtalen bygger og vedlikeholder den gode en-til-en relasjonen mellom lærer og elev
  • Den gir læreren nødvendig innsikt i enkelteleven og i elevgruppa, gjennom aktiv kartlegging
  • Den gir rom for aktiv normdanning, en-til-en
  • Den endrer uønsket elevatferd, og reduserer krenkelser og utenforskap
  • Den hjelper elever til å lykkes

Elevsamtaletiden bør være vel definert, både i arbeidstidsavtalen og på timeplanen. Er arbeidstidsavtalen full, så må noe ut. Det er ikke godt nok å gå på jakt etter tid til samtaler fra uke til uke. En vel definert tid på timeplanen sikrer at elevsamtaler ikke må konkurrere med alle andre nødvendige gjøremål.

Har du en for trang timeplan, der du ikke ser åpninger for ukentlige elevsamtaler, så gjelder det å finne ad-hoc løsninger ut skoleåret, for så å be skoleledelsen legge inn en ukentlig time når timeplanen blir lagt for neste skoleår. Ad-hoc løsninger kan være timer med dobbel dekning av lærere, bruk av assistenter i arbeidsplantimer, midttimer, SFO-tid, eller å bytte en undervisningstime med en annen lærer for å få et hull i timeplanen.

Elevsamtaletiden er ikke undervisningstid, men lærerens «utgift til inntekts ervervelse» for å være i forkant av at uheldige forhold skal oppstå og få utvikle seg. Lærere som får tidlig innsikt i elever som kommer til kort, krenkelser, eller behov for tilrettelegging, er samtidig i posisjon til å forhindre at problemene får vokse seg store. Det sparer både tid og ergrelser. Noen skoler velger imidlertid også å gi lærere noe tid til elevsamtaler, slik at elevsamtalen lettere skal få mulighet til å sette seg som verktøy i hele lærergruppa.

Elevmedvirkning i Elevsamtalen

Elevmedvirkning foregår på tre måter i elevsamtalene.

  • Den første sikrer at enkelteleven får medvirke på områder som er viktige for henne, over tid. Hvor har eleven behov for endring? Er det noe som kan bli bedre? Er det noe vi voksne kan gjøre?
  • Den andre sikrer at eleven gjennom handling faktisk medvirker der det er viktig for skolen, for fellesskapet, og for at absolutt alle skal ha en god hverdag i skolen.
  • Den tredje sikrer at læreren får nødvendig innsikt i elevgruppa og enkelteleven. Oppdatert innsikt er avgjørende for å kunne ta nødvendige grep, slik at trygghet, tilhørighet, og god relevant læring i et godt læringsmiljø blir gjeldende for alle.

Alle samtaler med elever, uansett hva årsaken er til at man ønsker å prate med eleven, bør inneha noen faste elementer uten at samtalene av den grunn trenger å ta mange minutter ekstra. Voksne bør alltid:

  • Drive aktiv kartlegging, både av krenkelser, trygghet og tilhørighet, men også av fag, tilkortkomming, og av hva voksne kan gjøre annerledes.
  • Være på tilbudssiden inn mot eleven, som hjelper, tilrettelegger og korrektiv.
  • Løfte frem arbeid med læringsmiljøet, med elevens behov for endring på den ene siden, og arbeid med elevens uvaner, og evt. ødeleggende atferd på den annen.
  • Konkretisere elevens medvirkning for trygghet, tilhørighet og et godt læringsmiljø, blant annet gjennom aktiv handling inn mot medelever.
  • Normdanne og forsterke opp ønsket atferd og innsats.

I en egen klamme på slutten av artikkelen kan du se eksempel på en kort samtale, der alle elementene er med, og der samtalen ofte bare varer noen få minutter, dersom eleven ikke har mye på hjertet.

Å innby til medvirkning

For eleven så handler, som tidligere omtalt, den gode samtalen om å bli sett, spurt, anerkjent, informert, lyttet ut, og tatt på alvor. Elevsamtalen er skreddersydd for å få til dette, hver gang.

Voksne på tilbudssiden, med varianter av spørsmålet «Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få det bedre på skolen?», er viktig av flere grunner. Først og fremst så skjer det ofte at læreren får innsikt i forhold som eleven ikke ville ha kommet med av seg selv, men som nå blir synliggjort. Elever flest er verken storforlangende eller etterspør urealistiske ting. Noen kommer med gode innspill, mens andre svarer «vet ikke», eller «nei, jeg har det godt her.»

Tilbydende voksne, som velger å spørre og lytte ut, er dessuten et tydelig signal om at «jeg er her for deg», og at «jobben min er at du skal ha det best mulig i skolen, og lære mest mulig.» Det skaper tillit og relasjon, og er viktige signaler for å komme i posisjon hos eleven, og for å få eleven med seg i sin retning.

Dersom eleven skulle komme med et ønske eller et behov som læreren ikke kan oppfylle eller dekke, så er det bare å si det. «Vet du, akkurat det kan jeg ikke gjøre noe med, men er det noe annet du trenger for å ha det best mulig i skolen?» Er læreren redd for tullesvar, kan det løftes frem inn mot elevgruppa i forkant. «En gang var det en elev som kom med et tullesvar, og det måtte jeg jo ta opp med den eleven. Jeg regner med at det kommer ikke dere til å gjøre.»

Åpne spørsmål gjør at det er opp til eleven å definere behov og ønsker, der og da. Det kan være at man ikke ser tavla godt nok når man sitter bakerst. Det kan være at man ønsker å bytte plass fordi naboeleven forstyrrer, ødelegger eller plager. Det kan være ting med fag og læring som er nytt, det kan være voksne som ikke er synlige i friminutt, eller det kan gjelde utrygghet i friminutt og områder i skolegården det oppleves utrygt å gå i.

Lærere som kjenner elevene godt kan også være mer spesifikt på tilbudssiden. Lærere har ofte innsikter som gjelder den enkelte elev, og dette kan brukes i elevsamtalen. «Jeg ser at du melder deg litt ut når de andre jentene er sammen i gangen. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal ha det best mulig med jentene?» «Jeg ser at du av og til er uvirksom i engelsktimene. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få jobbet bedre i de timene? Er det for vanskelig? Er det for lett? Hvordan ville du like at timen var?»

Også elevansvaret må være tydelig i Elevsamtalen. De overordnede forventningene til eleven bør være glassklare: «På denne skolen har alle et ansvar for at alle skal ha det bra. Vi forventer at du medvirker til at alle opplever tilhørighet, trygghet og et godt læringsmiljø.» Elevansvaret kan realiseres på to vis; først ved at eleven gir nødvendige informasjoner til voksne som kartlegger aktivt, og dernest gjennom aktiv handling fra eleven.

Hva ser du? Hva vet du?

Den ene siden av elevansvaret realiseres ved at læreren kartlegger aktivt, og «graver» i elevene, for å finne ut av negative og uønskede forhold som går utover medelever. Voksne i skolen trenger til enhver tid den innsikten elevene har, oppdatert til her og nå, for å kunne gjøre skolen god for alle. Innsikt i relasjoner mellom elever, krenkelser, mobbing, elever som ikke har det godt, elever som styrer, etc. gir skolen mulighet til å forebygge, og til å skape nødvendig endring.

Gravende voksne er spesielt viktig for elever som er utsatt for krenkelser, utestenging og negativitet, og for elever som kommer til kort, som er i negative roller, og som har et sterkt behov for endring. Oppfordringer som «kom til meg dersom det er noe», eller «si i fra dersom du ser eller opplever noe som ikke er bra», er aldri godt nok. De fleste elever går ikke til læreren for å si i fra om det de vet. Men velger voksne å spørre, så kan de svare.

For at elever skal prate og informere fritt, bør læreren ha løftet frem to forhold. Det første er å klargjøre forskjellen på «sladring» og «å si i fra». Mens det å si i fra handler om å ta ansvar, så er sladring om småting som ikke går utover noen, uønsket. Det andre forholdet som må til for at elever skal prate fritt, er forsikringer om at alt som blir snakket og informert om, vil bli tatt godt vare på av voksne. Ingen elever vil få innsikt i hva andre elever har sagt.

Mye av det som skjer av negative ting mellom elever, skjer fordi elever tror at voksne ikke får vite, og at voksne ikke vil gripe fatt i, og skape nødvendig endring. Når dette endres, så har elever en mye høyere terskel for både å krenke andre, og for å gjøre uakseptable ting.

Regelmessige samtaler med alle elever, der læreren er tydelig på at ingen andre elever får vite hva vi snakker om, gir stor innsikt og er et nødvendig utgangspunkt for både forebygging, og å skape endring. Læreren bør være tydelig på at «Jeg kommer til å prate med alle regelmessig, for å finne ut hva dere ser, opplever, og ønsker endret. «Jobben min er at alle skal ha en god hverdag i skolen, og oppdager jeg at noen tar dårlige valg, og gjør uakseptable ting mot andre, så vil jeg stoppe det.»

Endringen har imidlertid ofte startet allerede. Når elever vet at læreren kartlegger aktivt, og dermed får god innsikt, og dessuten vet at læreren vil gripe fatt i forhold der det kreves endring, da faller omfanget av krenkende og uønskede forhold markant. Dette kalles «allviter-mekanismen», og kan fremstå som noe magisk for voksne i skolen som opplever virkningen den har på elevene.

Aktiv kartlegging: Hva ser eller opplever eleven av krenkelser, elever som bestemmer og styrer andre, elever som går alene, eller som får negative signaler eller kommentarer, som blir utestengt, etc? Hvem forstyrrer for deg? Får du konsentrert deg godt nok? Er det noen fag eller timer der det er mer uro? Hva kreves av endring fra de voksne, og på hvilke områder?

 

Aktiv handling fra eleven

Den andre siden av elevansvaret realiseres gjennom aktiv handling fra eleven. For elever flest, det vil si alle de som i liten grad gjør negative ting mot andre, kan elevansvar og aktiv medvirkning handle om å bidra til inkludering og opplevd fellesskap, til normdanning inn mot medelever for hva som er ok og ikke, og som forbilder. Da gjelder det for eleven å bruke gode blikk, velge å invitere med, både si hei til venner og til de som står rundt, omtale andre positivt, samt følge med på utenforskap, om noen er utsatt, og på alt annet som gjør at elever ikke har en god hverdag.

Ressurssterke elever, som kanskje er populære og i lederposisjoner, kan brukes aktivt. Skolen trenger elever som er i en lederposisjon inn mot medelever, men lederskap forplikter. Hva dette innebærer kan være tema i elevsamtalen.

Medvirkning får en litt annen valør der det har foregått krenkelser, undertrykking, trusler og negativitet rettet mot enkeltelever. For elever som har gjort, og kanskje fortsatt gjør ting de ikke bør gjøre mot andre, kan medvirkningen skje i tre trinn.

Første trinn er at uønsket atferd må opphøre helt. Eleven må ta gode valg inn mot omgivelsene. Dersom atferden har vært rettet mot medelever, må eleven som et trinn to, også rydde opp etter seg. Det kan for enkelhets skyld være, på en fin måte, å beklage inn mot de som har vært utsatt, og understreke at det ikke vil gjenta seg. Tredje trinn handler om å sende gode signaler, og gjøre godt. Det kan være å sende gode blikk, si hei, omtale positivt, invitere med, etc.

Hva det innebærer for eleven å rydde opp etter seg, ta gode valg og sende gode signaler, må konkretiseres i hvert enkelt tilfelle. Læreren må også synliggjøre hvordan dette vil bli fulgt opp over tid, og forespeile hvordan skolen og læreren vil ta grep dersom atferd ikke stopper, og dersom eleven ikke tar bedre valg, og sender gode signaler. Terskelen for kontakt med hjemmet bør som hovedregel alltid være lav.

For noen elever kan det være vanskelig å få til endring av atferd, kanskje fordi de har vært i en negativ rolle over år, og kanskje fordi også disse elevene har en opplevelse av å bli krenket, utestengt, eller på annet vis være utsatt for noe som ikke er godt. Det er fort gjort for voksne i skolen å overse krenkelser og negativitet som er rettet mot de mest utfordrende og negative elevene.

Voksne i skolen har et selvfølgelig ansvar for også å lytte ut og stoppe det disse elevene er utsatt for, selv om de er i en negativ rolle, og til og med gjør ting mot andre som ikke er bra. Det bør alltid være en rettesnor at det er handlinger som skal stoppes, uansett hvem som gjør disse, og uansett hvem som er utsatt.

Voksenansvaret troner alltid øverst

Voksne er alltid hovedansvarlige i skolen. Elevmedvirkning er således alltid et voksenansvar, og det bør være uttalt i et hvert klasserom. «Jeg snakker med deg fordi det er mitt ansvar at du både skal ha det best mulig i skolen, at du skal lære best mulig, og at du skal bidra best mulig til fellesskapet.» Verktøyet Elevsamtalen hjelper voksne til å realisere sitt voksenansvar.

Voksne er ansvarlig for at elever over tid ikke har handlingsrom til å ta dårlige valg, krenke andre, ødelegge eller skape usikkerhet. Men hva skal voksne gjøre dersom positiv medvirkning fra elever uteblir? Hva dersom elever fortsetter med uønsket atferd? Hva dersom eleven ikke vil eller får til nødvendig endring?

Da er det ene og alene voksne som må ta ansvar for at negative forhold stopper. Det kan gjøres på mange vis, der den gode en-til-en relasjonen, aktiv kartlegging og tilrettelegging ligger i den ene vektskåla, og ansvarliggjøring og begrensning av elever ligger i den andre.

Til syvende og sist skal elever vite at de både kan bli ansvarliggjort og begrenset i sin frihet, dersom atferden som går utover andre, fortsetter. Det er ingen menneskerett å få gå fritt ute i friminutt, dersom man fortsetter å krenke andre. Det er heller ingen menneskerett å være i klasserommet dersom man fortsetter å ødelegge, eller ikke jobber. Tiltak må imidlertid alltid gjøres i samarbeid med foreldre, og aller helst som del av et systemarbeid, med skoleleder i front.

Elevmedvirkning i en linje

Samtaler med elever bør foregå i en linje, der en samtale hviler på den forgående. Førstegangssamtalen vil ofte være noe lengre, fordi eleven kan ha mye å fortelle om, og fordi læreren må bruke noe tid på å gi føringer. Samtalene deretter vil være desto kortere, til man etter noen samtaler kan være nede i 3-5 minutter pr. elev, pr samtale. Korte samtaler krever disiplin fra læreren, som ikke har tid til å la samtaler skli ut.

Korte samtaler krever at enkelteleven blir sett hyppig. Går det for lang tid vil man miste linja, det kan bli for mange ting å gripe fatt i, og læreren må ta førstegangssamtalen på nytt. Og motsatt: Jo hyppigere man får til samtaler, jo bedre opplever eleven seg sett, jo færre ting dukker opp som man må ta grep om, og jo kortere kan samtalene være.

Noen lærere lar det gå sport i å se flest mulig elever i løpet av elevsamtaletiden. Et praktisk tips er å ha en rulleringsordning, slik at en ny elev alltid venter utenfor elevsamtalerommet. Da går mindre tid bort når en ny elev skal inn til samtale.

Noen lærere har dertil gått til innkjøp av et «egge-ur», som de stiller inn på for eksempel fire minutter. Elever med behov for lengre samtaler, kan få tilbud om dette på et annet tidspunkt. Den definerte elevsamtaletiden bør ikke brukes til de lange samtalene, siden det vil gå utover lærerens mulighet til å få sett alle sine elever.

Dersom læreren står alene

Skoler som ikke har gode nok fellessystemer for elevsamtaler generelt, og for elevmedvirkning spesielt, overlater ansvaret for å få til dette, og for å finne tid, rom og metode til enkeltlæreren.  Dersom du ønsker å innføre elevsamtalen som et verktøy i arbeidet med dine elever, kan du gjøre som følger:

  • Definer ditt eget handlingsrom. Gå først på jakt etter en tid der du kan ha elevsamtaler, og der elevene samtidig er tilgjengelige for samtaler. Det kan for eksempel være mellomtimer, der du ikke har undervisning. Noen timer, for eksempel gymtimer, er ofte dårlig egnet. For småtrinnet kan SFO-tid være en mulighet, selv om den tiden har begrensninger fordi ikke alle elever er tilstede.
  • Finn et fast sted du kan ha elevsamtaler, aller helst i nærheten av der elevene er. Reserver dette rommet på fast basis. En måte å reservere på, er å henge opp en timeplan på yttersiden av døren, samt informere berørte lærere. Det er misbruk av tid å måtte jakte på rom fra gang til gang.
  • Avtal møte med skoleleder der du legger frem saken, og ditt forslag til hvordan det kan gjøres. Har du flaks, kan det være at skoleleder ser saken som deg, og til og med velger å sette i gang systemarbeidet som kreves for å gjøre det til et skoleverktøy.
  • Skjer ikke dette, så kjemp din egen sak. Dersom du ikke fant egnet tid til elevsamtaler på egenhånd, be om hjelp og tilrettelegging for å få en fast elevsamtaletid på plass.
  • Få Elevsamtalen inn som del av arbeidstidsavtalen. Be samtidig om at du ikke blir brukt som vikar i elevsamtaletiden. Elevsamtaletiden bør være hellig tid, på linje med undervisningstimer. En time i uka er ofte nok. For å komme godt i gang kan det imidlertid være nødvendig at du bruker enda mer tid de første ukene.
  • Er ikke skoleleder behjelpelig, så bør du jakte mulige ad-hoc løsninger ut skoleåret. Be skoleledelsen om å sette av minst en time på timeplanen din for neste skoleår.
  • Avtal med lærer som har elevene at du kan hente elever ut fra deres time. Det er viktig å avtale for ikke å skape konflikt. I noen timer eller fag kan det være viktig at alle elever er til stede de ti første minuttene av timen, når nytt stoff skal gjennomgås.
  • Etabler en/ flere elevsamtalebøker, der alle elever har avsatt godt med plass. Ha navneliste på innbretten, og noter dato når du har hatt elevsamtale med den enkelte. Vær oppmerksom på at alle skal sees, også de som er stille, usynlige og som gjør lite ut av seg.
  • Start opp enkelt, gjerne med to tema: «Jobben min er at du skal ha det best mulig på skolen. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få det best mulig?» og «Alle skal ha det bra på skolen, hele tiden. Vet du om noen som ikke har det bra, som er utsatt for…., som blir utestengt,… Vet du hvem som gjør disse tingene? Det vi snakker om blir bare mellom deg og oss voksne.»
  • La det gå sport i å ha korte samtaler med elevene. Unngå mye hentetid. Når man har korte samtaler kan gjerne neste elev vente noen minutter på gangen.
  • Informer foreldre om at du vil snakke med alle regelmessig, og avslutt alltid samtalene med «Hils hjem, og fortell gjerne litt om det vi har snakket om.»

Eksempel på kort elevsamtale som har med fire faste elementer :

Hei Albert. Så fint å se deg igjen. Sist gang nevnte du at Kristian gikk mye alene, og at det hendte han fikk kommentarer fra noen av de andre gutta. Hvordan har det vært den siste uka? (….) Har du sett eller hørt noe annet som du tenker ikke har vært bra mellom elevene?  (….)(Aktiv kartlegging) 

Og så fikk du et oppdrag av meg, om å sende gode signaler i alle retninger, og spesielt til Kristian og de du ser er litt på utsiden. Hvordan har det gått?(….) (Elevens medvirkning) 

Så bra at du har fått det til. Jeg kommer til å snakke med alle om dette, slik at jeg er sikker på at alle både sender og får gode signaler fra medelever, som «hei», gode blikk, at de blir invitert med, eller får gode kommentarer. Fortsett som du holder på. (Normdanning, forsterking av atferd) 

Hvordan er det med deg og uvaner i klasserommet nå for tiden? (.…) Vet du, jeg har også lagt merke til at du har blitt mye bedre mht. småprat i timene, og det å komme for sent til timene. Vi voksne kommer til å følge med på uvaner, og gripe fatt i elever som ikke får til endring. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal bli enda dyktigere? (….) (Medvirkning til godt læringsmiljø, normdanning,  og voksne på tilbudssiden.) 

Er det noe mer du ønsker at vi voksne skal gjøre for at du får en best mulig hverdag her på skolen? (….) Hils hjem, så snakkes vi på nytt om ikke så lenge. (Voksne på tilbudssiden)

 

Elevmedvirkning i skolen

  • Elevmedvirkning handler om å bli sett, hørt, tatt på alvor, og til en viss grad kunne ha innvirkning på egen hverdag i skolen.
  • Elevmedvirkning er først reell dersom alle elever i en gruppe får medvirke på områder som er viktige for dem, over tid.
  • Mål med elevmedvirkning bør være nært knyttet til hovedmålene med å drive skole: At alle skal oppleve trygghet og tilhørighet, god relevant læring i et godt læringsmiljø, og at enkelteleven er med i prosess over tid.
  • Elevmedvirkning har to sider. Det bør både være en rettighet og et gode for enkelteleven, og en del av ansvaret som hviler på alle elever.
  • Behov og ønsker er individuelle. Skal elevmedvirkningen bli god for den enkelte, må den også foregå individuelt, og den enkelte må sees regelmessig.

Lærere kan oppleve at det ligger en rekke utfordringer på veien, som kan gjøre det vanskelig å få til reell elevmedvirkning i det daglige arbeidet.

  • Elever er forskjellige på alle vis, både i behov, men også i deltakelse og ønske om å være synlig.
  • En rekke forhold, blant annet elevers forskjellighet og ulikhet i roller, gjør at klasserommet er en lite egnet arena for å sikre reell elevmedvirkning for alle.
  • Lærerens hverdag er ofte trang og hektisk, spesielt i den tiden elevene er til stede. Lærerens handlingsrom for å sikre medvirkning fra den enkelte elev, er ofte svært begrenset.
  • Skolen mangler ofte gode fellessystemer og praktisk tilrettelegging for lærere, slik at reell elevmedvirkning fra alle kan la seg gjennomføre.

Verktøyet Elevsamtalen er som skapt for at lærere skal lykkes med god og reell elevmedvirkning for alle, over tid.

Du kan lese mer om Elevsamtalen og andre verktøy på godskole.no

År:
2015

Av:
Paul Viktor Wiker

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer