Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 0q55we
(Skriv inn koden over.)

 

Begynnelsen på slutten for nye psykoaktive stoffer?

Av: Ola Røed Bilgrei, stipendiat ved avdeling for rusmiddelbruk, Folkehelseinstituttet (01/2018)

Inntoget av nye psykoaktive stoffer (NPS) på det norske narkotikamarkedet vakte stor interesse og bekymring på starten av 2000-tallet. Stoffene representerte noe nytt og skremmende, de var potente og lett tilgjengelige, og beslagene økte for hvert år. Mange var redd for at NPS skulle bli det nye store. Noen år senere er det imidlertid mulig å se konturene av en annen utvikling – beslagene går nedover og brukere advarer andre fra å eksperimentere med dem. Er NPS på vei ut igjen av det norske narkotikamarkedet?

Nøkkelord

Nye psykoaktive stoffer, rusmidler, internett, legal highs.

Hva er nye psykoaktive stoffer?

Ifølge EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) henviser begrepet nye psykoaktive stoffer til en stor gruppe rusmidler som ikke er regulert gjennom internasjonale narkotikaavtaler (f.eks. United Nations Single Convention on Narcotic Drugs (1961) eller United Nations Convention on Psychotropic Substances (1971)). Disse stoffene utgjør likevel en trussel mot folkehelsen som er sammenlignbar med andre stoffer omfattet av disse avtalene. Da NPS først ble introdusert på markedet rundt 2004, ble de gjerne markedsført som lovlige varianter til mer kjente illegale rusmidler, slik som cannabis, amfetamin, kokain og MDMA (EMCDDA, 2012; Schifano et al., 2009; Winstock & Ramsey, 2010). Sekkebetegnelsen var gjerne ‘legal highs’ og et av de mest kjente varemerkene var ‘Spice’ – angivelig en blanding av eksotiske urter som skulle gi en cannabislignende ruseffekt (Vardakou, Pistos, & Spiliopoulou, 2010). Produktene var i tillegg merket med «not for human consumption», for å omgå narkotikalovgivning og regulering (Vandrey, Dunn, Fry, & Girling, 2012). De ble gjort tilgjengelige for salg på internettbutikker og i såkalte «head shops» i enkelte europeiske land. Vurderingene fra brukerne var overraskende: ‘Spice’ ga ikke bare en ruseffekt som lignet på cannabis, den var enda sterkere (Griffiths, Sedefov, Gallegos, & Lopez, 2010). Produktene ga imidlertid ingen utslag på rusmiddeltester. Dette overrasket både forskere og brukere. Kunne disse eksotiske urtene virkelig produsere en så sterk ruseffekt?

En tysk forskergruppe ønsket å undersøke dette fenomenet nærmere. I 2008, hele fire år etter at produktene først ble lansert på markedet, gjennomførte to av forskerne et eksperiment der de blant annet selv røykte ‘Spice’ (Auwärter et al., 2009). De ble overrasket over den sterke ruseffekten produktet ga. De kunne imidlertid ikke finne forklaringen. Ikke før de hadde gjennomført nøye kjemiske analyser, klarte de å finne spor av såkalte syntetiske cannabinoider i urteblandingen. Ruseffekten viste seg dermed å komme fra en kjemisk komponent som var tilsatt blandingen, ikke fra de eksotiske urtene slik markedsføringen hevdet.

Etter denne avsløringen ble flere ulike syntetiske cannabinoider gjort tilgjengelig for salg på internett, ikke lenger bare som del av urteblandinger, men også i sin rene pulverform (Griffiths et al., 2010). I tillegg til syntetiske cannabinoider, eksploderte det europeiske NPS-markedet med en rekke andre stoffgrupper, blant annet syntetiske katinoner, opioider, benzodiazepiner og fenetylaminer. Økningen var formidabel og ved utgangen av 2016 overvåkte EMCDDA over 620 nye psykoaktive stoffer på det Europeiske narkotikamarkedet (EMCDDA, 2017). Den raske produktinnovasjonen skyldtes i hovedsak juridiske endringer ment for å bremse markedet. Så fort et NPS ble definert inn under narkotikalovgivningen, dukket det raskt opp substitutter der den kjemiske strukturen var endret, og således ikke underlagt den samme lovgivningen. Eksempelvis førte Statens Legemiddelverk opp åtte syntetiske cannabinoider på den norske narkotikalisten i desember 2011. Den uintenderte effekten ble imidlertid at nye, potensielt mer helseskadelige produkter ble gjort tilgjengelig på markedet. Fra 2008 til 2012 økte det årlige antallet ulike beslaglagte NPS-varianter i Norge fra 17 til 91, noe som tilsvarer mer enn en femdobling i antall stoffer (KRIPOS, 2017). For å imøtekomme denne utviklingen, ble det i februar 2013 derfor innført en ny forskrift om narkotika i Norge. En såkalt generisk oppføring av narkotiske stoffer skulle gjøre det enklere å definere et stoff som narkotika, dersom det hadde svært store likheter med stoffer som allerede var definert slik. Det var dermed ikke lenger nødvendig å foreta individuelle vurderinger av hvert enkelt nye stoff. Man kunne heller definere hele stoffgrupper inn under narkotikalovgivningen, noe som skulle gjøre det lettere for kontrollmyndigheten å være i forkant av utviklingen. Disse endringen har nok hatt innvirkning på markedet for- og bruken av NPS, men slik vi skal se, skyldes nok endringene i større grad andre forhold som ligger utenfor myndighetenes direkte kontroll.

Omfang av bruk – hva vet vi?

For å tegne et bilde av hvor utbredt bruken av NPS er i Norge og hvordan den har utviklet seg, så er det nødvendig å benytte ulike datakilder. Den vanligste metoden for å få kjennskap til forekomsten av et fenomen i en befolkning, er gjennom spørreundersøkelser. Folkehelseinstituttet gjennomfører i samarbeid med SSB årlige spørreundersøkelser for å kartlegge befolkningens bruk av ulike rusmidler. For å supplere dette bildet benyttes gjerne beslagsstatistikk fra politi og Tollvesenet, samt andre geografisk avgrensede eller målrettede spørreundersøkelser.

Figur 1 viser andel i alderen 16-64 og 16-34 år, som oppga å ha brukt NPS noen gang og siste 12 måneder. De årlige målingene i 2014, 2015 og 2016 er slått sammen. Basert på dette materialet fremstår bruken av NPS som et marginalt fenomen i den generelle befolkningen i Norge. Ser man på andelen i alderen 16-64 år som oppga å ha brukt NPS noen gang i løpet av livet, er andelen så lav som 0,5 prosent. Til sammenligning er andelen som oppga å ha brukt cannabis noen gang i løpet av livet over 21 prosent. Blant de som oppga å ha brukt NPS i løpet av siste 12 måneder, er andelen nede i 0,1 prosent. I aldersgruppen 16-34 år, som er en aldersgruppe der rusmiddelbruken generelt sett er høyere enn i hele den voksne befolkningen, er NPS-bruken noe høyere, men fortsatt marginal. 1,1 prosent oppgir å ha brukt NPS noen gang, mens 0,1 prosent oppgir bruk siste 12 måneder. Samlet sett tyder disse tallene på at bruken av NPS er marginal i Norge. Andelen som oppgir at de har forøkt NPS noen gang, er høyere enn de som har brukt siste 12 måneder. Selv om andelene er små og variasjonene marginale, så tyder dette på at de aller færreste som noen gang har forsøkt et NPS, fortsetter med slik bruk.

Figur 1: Andel i alderen 16-64 og 16-34 år som oppga å ha brukt NPS noen gang og siste 12 mnd., 2014-2016

Kilde: Folkehelseinstituttet

 For å supplere slike befolkningsundersøkelser, har Folkehelseinstituttet også gjennomført målrettede undersøkelser der utvalget har et høyere forbruk av både legale- og illegale rusmidler enn befolkningen generelt. Et slik eksempel er den såkalte «Utelivsstudien», der en gruppe på nesten 1100 personer som var på byen i Oslo, deltok i undersøkelsen (Nordfjærn, Bretteville-Jensen, Edland-Gryt, & Gripenberg, 2016). Deltagerne blåste blant annet i alkometer og fylte ut et spørreskjema om egen rusmiddelbruk. Hele 67 prosent av utvalget oppga å ha brukt et illegalt rusmiddel noen gang, noe som er langt høyere enn i den generelle befolkningen. Her fant man også en høyere andel som oppga bruk av NPS. Slik det fremgår av figur 2, oppga hele 7 prosent at de hadde forsøkt NPS noen gang. I undersøkelsen spurte forskerne også om bruk i nyere tid: henholdsvis siste 12 måneder, sist måned og siste 48 timer. Her var andelene som forventet langt mindre. 1 prosent oppga å ha brukt NPS siste 12 måneder, 0,3 prosent fortalte at de hadde brukt siste måned og 0,1 prosent oppga å ha brukt i løpet av siste 48 timer. Samlet sett tyder disse resultatene på at en del personer har eksperimentert med NPS, men at de aller færreste fortsetter et slikt bruk.

Figur 2: Andel som oppga å ha brukt NPS noen gang, siste 12 måneder, sist måned og siste 48 timer (n=1099)

Kilde: (Nordfjærn et al., 2016).

Beslagsstatistikk fra politi og tollvesenet kan supplere disse spørreundersøkelsene og bidra til et mer komplett bilde av NPS-markedet i Norge og dets utvikling. Slik vi kan se av figur 3, var det få årlige beslag av NPS frem til 2006. Deretter økte det. Fra 2008 til 2009 tilsvarte økningen i antall NPS-beslag mer enn en tredobling. I tråd med politi- og tollvesenets økte fokus, fortsatte antall beslag å øke for hvert år. En foreløpig topp ble registrert i 2014, med totalt 965 NPS-beslag. Deretter er utviklingen en annen. På tross av utvidet lovgivning og økt fokus blant politi- og tollvesen, har beslagene gått kraftig ned. I perioden 2014-2016 ble beslagene nesten halvert. Foreløpige tall fra 2017 viser at antall beslag fortsetter å gå nedover.

Figur 3: Antall beslag av nye psykoaktive stoffer (NPS) pr. år*

 

Kilde: (KRIPOS, 2017)

*Merk avvikende rapporteringsperiode. Grafen viser hele kalenderår 2000-2016 og første halvår 2017.

Med utgangspunkt i spørreundersøkelsene og beslagsstatistikken som her er vist, tegner det seg et begynnende bilde. I den generelle befolkningen synes NPS-bruken å være marginal. Få personer oppgir å ha brukt NPS noen gang og enda færre i løpet av siste 12 måneder. Blant folk som ble rekruttert på byen i Oslo sentrum, fant man en høyere andel personer som oppga å ha brukt NPS noen gang, men disse personene brukte også mer rusmidler enn i den generelle befolkningen. Samlet for de to undersøkelsene ser man at små andeler oppga nylig bruk, noe som kan tyde på lite vedvarende bruk av NPS i Norge. Det tydeligste bildet ser vi imidlertid i Kripos sin beslagsstatistikk. På tross av mer omfattende lovgivning og økt fokus og kunnskap blant politi- og tollvesen, har antall NPS-beslag gått drastisk ned. På bakgrunn av dette kan man spørre: hva gjør at stoffene ikke er mer populære i Norge og hvorfor kan det se ut til at bruken er avtagende? Svaret på dette finner man trolig blant dem som har erfaring med bruk av NPS. 

Hva sier brukerne?

En sentral del av utviklingen i markedet for nye psykoaktive stoffer har vært den nære koblingen til internett, ikke bare for kjøp og salg, men også for utveksling av brukerinformasjon (Bretteville-Jensen, Tuv, Bilgrei, Fjeld, & Bachs, 2013). Ettersom NPS-markedet er preget av en enorm innovasjonsiver, blant annet for å omgå lovendringer, har nye og hittil ukjente stoffer stadig blitt introdusert på markedet. Bare siden 2010 er det registrert i overkant av 150 helt nye stoffer i Norge. Brukshistorikken for de enkelte stoffene er følgelig kort og kunnskapen om bruken av dem begrenset. Av den grunn har brukere og potensielle brukere søkt seg til internett for å dele og finne brukerinformasjon, og det har etter hvert bygget seg opp egne nettforum dedikert til diskusjoner omkring bruk av NPS (Soussan & Kjellgren, 2014).

I markedsføringssammenheng har internett også vist seg å være viktig for å nå etablerte og potensielle kunder (Deluca et al., 2012; Hillebrand, Olszewski, & Sedefov, 2010).  Griffiths  og kolleger (2010) trekker paralleller til moderne virale markedsføringsteknikker for å forklare den voldsomme veksten i NPS-markedet og særlig for interessen knyttet til ‘Spice’ på starten av 2000-tallet. De mange internettdiskusjonene hadde trolig en viktig rolle for stoffenes raske spredning (Sumnall, Evans‐Brown, & McVeigh, 2011). Nettbutikkene, brukerforaene og den massive medieinteressen innebar at alle som var nysgjerrige på de nye stoffene ble eksponert for en stor mengde informasjon og tilhørende brukererfaringer. Enkelte hevder at slik rusmiddelrelatert informasjon på internett kan påvirke ungdoms tilbøyelighet til å prøve rusmidler (Bogenschutz, 2000). Det kan også bidra til økt bevissthet om nye stoffer som gjøres tilgjengelig på markedet (Griffiths et al., 2010; Schifano et al., 2009; Vardakou, Pistos, & Spiliopoulou, 2011; Wax, 2002). Særlig unge, som har god erfaring med å navigere på slike sider, kan være spesielt utsatt for en slik påvirkning (Wax, 2002). Andre studier viser at brukernes oppfatning av stoffene som trygge, kombinert med positiv omtale på internett, er viktig for at de skal fremstå som attraktive for potensielle brukere (Freeman et al., 2012; Sumnall et al., 2011). I starten var også den brukergenerte nettomtalen av NPS entusiastisk og positiv, noe som bidro til å akselerere utviklingen i markedet (Bilgrei, 2016).

For at et rusmiddel skal forbli populært, må det fortsette å produsere en ruseffekt som oppleves som positiv. Når nye stoffer gjøres tilgjengelig på markedet, lytter gjerne potensielle brukere på erfaringene til andre brukere for å vurdere hvor attraktive de er (Agar & Reisinger, 2004). Da NPS først ble lansert på markedet, var omtalen fra brukerne ofte positiv – stoffene var ikke svindel, man ble faktisk ruset av å bruke dem (Griffiths et al., 2010). Etter hvert kunne man imidlertid se en dreining: mange opplevde negative effekter og overdoseringer, og etter hvert ble den brukergenererte nettomtalen dominert av advarsler mot å eksperimentere med stoffene (Bilgrei, 2016). Diskusjonene i brukerforumene gikk fra å være positive til å være regelrett avskrekkende.

Slik Agar og Reisinger (2004) argumenterer, har de ulike rusmidlenes omtale i brukermiljøene en viktig betydning for deres popularitet. Hvis negative historier produseres, vil man også kunne observere en nedadgående trend i bruken av dem. Derfor er de ‘folkelige’ oppfatningene om stoffenes virkning viktige for deres popularitet og bruksutvikling (Carlson, Falck, McCaughan, & Siegal, 2004). Det er derfor ikke slik at all publisitet er god publisitet. Selv om den massive internettomtalen av NPS medførte et økt fokus da de ble introdusert på markedet, er de nettbaserte diskusjonene også preget av et fokus på sikkerhet og skadereduksjon blant brukerne (Soussan & Kjellgren, 2014). I så måte vil de negative omtalene av NPS føre til at mange opplever den potensielle risikoen som for stor (Bilgrei, 2016; Bretteville-Jensen & Bilgrei, 2015). Dette kan bidra til å forklare hvorfor man ikke har sett noen videre oppblomstring i bruken av NPS i Norge.

Denne utviklingen illustrerer også de betydelige endringene som er gjort mulig av økt internettbruk blant rusmiddelbrukere. Skadereduksjonslogikken er ikke lenger generert ovenfra-ned og dominert av profesjonaliserte stemmer, men heller brukerledet og produsert gjennom samhandling i store brukergrupper (Boothroyd & Lewis, 2016; Irwin & Fry, 2007). Det etableres dermed en motsats til allmenne og offentlige definisjoner av risiko, basert på opplevde hendelser og egne erfaringer. Med andre ord foregår det en definisjonskamp om hva risiko er og hva det innebærer. Makt, autoritet og kredibilitet henger tett sammen med dette forståelsesgrunnlaget. Den offentlige definisjonen utledes som regel fra politikere, representanter fra helsevesenet og gjennom media. Her ses rusmiddelbruk på som en negativ risikofaktor, slik at bruken må kontrolleres. På den andre siden har vi brukernes forståelse, som er utledet av meningen de tillegger bruken, og i hvilke sosiale og kulturelle sammenheng det skjer. Blant sistnevnte ser man ofte en frustrasjon ovenfor den offentlige definisjonen som er dominert av autoritetspersoner, med få eller ingen levde erfaringer hverken når det gjelder bruken av rusmidler eller de sosiale og kulturelle felleskapene der bruken skjer. Forskjellen reflekterer en tydelig avstand mellom ekspertenes og brukernes vurdering av risiko (G. P. Hunt, Evans, & Kares, 2007). Med NPS så har en slik utvikling sett ut til å ha en positiv effekt, der brukerne selv har mobilisert til avstandtaking fra en stoffgruppe de vurderer som lite attraktiv og for risikabel.

I en omfattende studie gjennomført i en rekke vestlige land fant man lignende beskrivelser av NPS. Her ble brukere som oppga å ha brukt både organisk cannabis og de syntetiske variantene bedt om å sammenligne de to stoffene. Av de 15 000 brukerne som svarte, mente 93% at organisk cannabis var å foretrekke (Winstock & Barratt, 2013). Samtidig er eksperimentering med rusmidler ofte knyttet til noe mer enn selve rusen – det kan like fullt være eksperimentering med roller og opplevd tilhørighet til kulturelle bevegelser, som gjør enkelte rusmidler attraktive (Bretteville-Jensen & Bilgrei, 2015). Cannabis har for eksempel lenge vært forbundet med motkulturelle idealer og «grønne» verdier (Sandberg & Pedersen, 2010). Cannabisplanten er et viktig symbol. Den kjemiske strukturen av et NPS har ikke den samme appellen. De nye stoffene må derfor ikke bare ha en attraktiv rusvirkning, de må også ha en viss betydning i miljøene der de brukes. For at de skal bli populære må de konnotere en ønskelig identitet – de må inneha en kulturell verdi som går utover de rent psykoaktive virkningene (M. G. Hunt, Bergeron, & Milhet, 2013). Per i dag er det lite som tyder på at NPS hverken innehar en positiv kulturell betydning eller gir en opplevd god ruseffekt.

Så, hva betyr dette? Er nye psykoaktive stoffer ikke lenger et problem? Dessverre er det for tidlig å komme til en slik konklusjon. Fortsatt er det personer i Norge som eksperimenterer med disse stoffene og stadig nye varianter gjøres tilgjengelig på markedet. Særlig bekymring er viet fremveksten av nye og særdeles potente fentanyler. Flere dødsfall er registrert i tilknytning til slike stoffer det siste året. Imidlertid tyder funnene på at de omkomne som regel har inntatt noe annet enn det de tror, noe som illustrerer en av de største utfordringen ved markedet for NPS, nemlig den store uvissheten om hva stoffene faktisk inneholder. Imidlertid ser man en positiv utvikling gjennom tilgjengelige datakilder, og ved at brukerne selv ser ut til å avvise disse stoffene. De nye psykoaktive stoffene produserer for ustabile effekter, de har ikke innarbeidet noen positiv kulturell verdi i brukermiljøene og uvissheten om produktenes faktiske innhold gjør at de fleste ser ut til å vurdere risikoen som for stor. Dette illustrerer også et viktig poeng som ofte underkommuniseres i diskusjoner om brukere av illegale rusmidler. Majoriteten av brukerne er ikke marginale og avhengige, uten hensyn til eget liv og helse – de fleste ønsker snarere å oppleve en positiv ruseffekt uten stor risiko. Diskusjonsforum på internett har blitt en viktig plattform for utveksling av slik brukerinformasjon. Det preventive arbeidet i Norge burde ta innover seg denne utviklingen og ha en større tilstedeværelse på slike plattformer. Internett kan være en effektiv kanal for å spre advarsler om stoffer som kan være spesielt ustabile og farlige, eller om stoffkopier som selges under andre navn enn hva det faktisk er. Muligheten til å nå ut til mange potensielle brukere som man ellers ikke ville nådd, gjør dermed internett til en spesielt effektiv kanal for informasjonsspredning, noe som hittil er lite utnyttet i det preventive arbeidet i Norge. Det kan være nødvendig med en større tilstedeværelse i slike virtuelle rom, for nettopp å kunne tilby verifisert informasjon. Den effektive og hurtige spredningen av informasjon som kjennetegner brukerstyrte internettsider, fører derfor med seg nye muligheter for forebyggingen av rusmiddelrelaterte skader. Så langt har dette skjedd på brukernes premisser. Det er nok ikke bare negativt, for slik vi kan se har det trolig ført til begynnelsen på slutten for markedet for nye psykoaktive stoffer i Norge.

Referanser

Agar, M., & Reisinger, H. S. (2004). Ecstasy: commodity or disease? Journal of Psychoactive Drugs, 36(2), 253-264.

Auwärter, V., Dresen, S., Weinmann, W., Müller, M., Pütz, M., & Ferreirós, N. (2009). ‘Spice’and other herbal blends: harmless incense or cannabinoid designer drugs? Journal of Mass Spectrometry, 44(5), 832-837.

Bilgrei, O. R. (2016). From “herbal highs” to the “heroin of cannabis”: exploring the evolving discourse on synthetic cannabinoid use in a Norwegian Internet drug forum. International Journal of Drug Policy, 29, 1-8.

Bogenschutz, M. P. (2000). Drug information libraries on the Internet. Journal of Psychoactive Drugs, 32(3), 249-258.

Boothroyd, D., & Lewis, S. (2016). Online drug scenes and harm reduction from below as phronesis. Contemporary Drug Problems, 43(3), 293-307.

Bretteville-Jensen, A. L., & Bilgrei, O. R. (2015). Nye psykoaktive stoffer. En rusmiddelrevolusjon? Oslo: Universitetsforlaget.

Bretteville-Jensen, A. L., Tuv, S. S., Bilgrei, O. R., Fjeld, B., & Bachs, L. (2013). Synthetic cannabinoids and cathinones: prevalence and markets. Forensic Science Review, 25, 7-26.

Carlson, R. G., Falck, R. S., McCaughan, J. A., & Siegal, H. A. (2004). MDMA/Ecstasy use among young people in Ohio: perceived risk and barriers to intervention. Journal of Psychoactive Drugs, 36(2), 181-189.

Deluca, P., Davey, Z., Corazza, O., Di Furia, L., Farre, M., Flesland, L. H., . . . Pasinetti, M. (2012). Identifying emerging trends in recreational drug use; outcomes from the Psychonaut Web Mapping Project. Progress in Neuro-Psychopharmacology and Biological Psychiatry, 39(2), 221-226.

EMCDDA. (2012). Understanding the 'Spice' phenomenon. Retrieved from http://www.emcdda.europa.eu/system/files/publications/537/Spice-Thematic-paper-final-version.pdf

EMCDDA. (2017). European Drug Report 2017: Trends and Developments. Retrieved from http://www.emcdda.europa.eu/system/files/publications/4541/TDAT17001NON.pdf

Freeman, T. P., Morgan, C. J., Vaughn‐Jones, J., Hussain, N., Karimi, K., & Curran, H. V. (2012). Cognitive and subjective effects of mephedrone and factors influencing use of a ‘new legal high’. Addiction, 107(4), 792-800.

Griffiths, P., Sedefov, R., Gallegos, A., & Lopez, D. (2010). How globalization and market innovation challenge how we think about and respond to drug use:‘Spice’a case study. Addiction, 105(6), 951-953.

Hillebrand, J., Olszewski, D., & Sedefov, R. (2010). Legal highs on the Internet. Substance use & misuse, 45(3), 330-340.

Hunt, G. P., Evans, K., & Kares, F. (2007). Drug use and meanings of risk and pleasure. Journal of youth studies, 10(1), 73-96.

Hunt, M. G., Bergeron, H., & Milhet, M. (2013). Drugs and culture: knowledge, consumption and policy: Ashgate Publishing, Ltd.

Irwin, K. S., & Fry, C. L. (2007). Strengthening drug policy and practice through ethics engagement: an old challenge for a new harm reduction. International Journal of Drug Policy, 18(2), 75-83.

KRIPOS. (2017). Narkotikastatistikk 1. halvår 2017. Retrieved from https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/narkotika/narkstat_1-halvar-2017.pdf

Nordfjærn, T., Bretteville-Jensen, A. L., Edland-Gryt, M., & Gripenberg, J. (2016). Risky substance use among young adults in the nightlife arena: An underused setting for risk-reducing interventions? Scandinavian journal of public health, 1403494816665775.

Sandberg, S., & Pedersen, W. (2010). Cannabiskultur. Oslo: Universitetsforlaget.

Schifano, F., Corazza, O., Deluca, P., Davey, Z., Di Furia, L., Farre', M., . . . Peltoniemi, T. (2009). Psychoactive drug or mystical incense? Overview of the online available information on Spice products. International Journal of Culture and Mental Health, 2(2), 137-144.

Soussan, C., & Kjellgren, A. (2014). Harm reduction and knowledge exchange—a qualitative analysis of drug-related Internet discussion forums. Harm reduction journal, 11(1), 25.

Sumnall, H., Evans‐Brown, M., & McVeigh, J. (2011). Social, policy, and public health perspectives on new psychoactive substances. Drug Testing and Analysis, 3(7‐8), 515-523.

Vandrey, R., Dunn, K. E., Fry, J. A., & Girling, E. R. (2012). A survey study to characterize use of Spice products (synthetic cannabinoids). Drug and Alcohol Dependence, 120(1), 238-241.

Vardakou, I., Pistos, C., & Spiliopoulou, C. (2010). Spice drugs as a new trend: mode of action, identification and legislation. Toxicology letters, 197(3), 157-162.

Vardakou, I., Pistos, C., & Spiliopoulou, C. (2011). Drugs for youth via Internet and the example of mephedrone. Toxicology letters, 201(3), 191-195.

Wax, P. M. (2002). Just a click away: recreational drug web sites on the internet. Pediatrics, 109(6), 1-4.

Winstock, A. R., & Barratt, M. J. (2013). Synthetic cannabis: a comparison of patterns of use and effect profile with natural cannabis in a large global sample. Drug and Alcohol Dependence, 131(1), 106-111.

Winstock, A. R., & Ramsey, J. D. (2010). Legal highs and the challenges for policy makers. Addiction, 105(10), 1685-1687.

 

År:
2018

Av:
Ola Røed Bilgrei

llustrasjonsfoto: Shuttertock

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer