Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 24u1f2
(Skriv inn koden over.)

 

Behovet for skadereduksjon på tobakksområdet

Av: Karl Erik Lund, Dr. Polit og forskningsleder ved SIRUS (2015)

I forbindelse med Folkehelsemeldingen 2015 sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut en bred invitasjon til å komme med innspill. På departementets nettsider ble det opplyst at ‘helsevennlige valg’ ville bli ett av tre innsatsområder i den forestående meldingen. «Vi trenger dine innspill på hvordan vi kan gjøre det enklere å motivere folk til å ta de sunne valgene, slik at vi kan hindre at folk dør for tidlig og blir unødvendig syke?» var oppfordringen på departementets nettside (http://folkehelsemelding.regjeringen.no/). I et innspill til departementet fra Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS) drøftet forskningsleder Karl Erik Lund hvordan skadereduksjon på tobakksområdet ville kunne fremme ‘helsevennlige valg’, men samtidig utfordre viktige prinsipper i det sykdomsforebyggende arbeidet. Forebygging.no har fått anledning til å publisere en bearbeidet versjon av innspillet fra Lund og SIRUS.  

Siden 1930 er 1,3 trillioner sigaretter konsumert i Norge. Om lag 50 sykdommer er satt i sammenheng med sigarettrøyking – omtrent 20 av disse er dødelige. Siden 1950 har sigarettene forårsaket om lag 200 000 dødsfall her i landet. Etter nærmere 50 år med opplysningsvirksomhet, salgsrestriksjoner, atferdsbegrensninger, avgiftsøkninger og terapeutiske tiltak røyker fortsatt rundt 700 000 nordmenn. Årlig dør 5 000 personer av røykerelaterte sykdommer, og i økende grad rammer disse sosialt skjevt. Dagens røykere har andre hjelpebehov enn de røykerne som helsemyndighetene adresserte på 1970 og 80-tallet. Norge har tatt i bruk de fleste av de virkemidlene som Verdens helseorganisasjon anbefaler for å redusere røykingen, men vi står likevel igjen med et enormt tobakksproblem. Det er i denne kontekst vi må betrakte behovet for skadereduserende tiltak på tobakksområdet.

Framveksten av elektroniske sigaretter har intensivert debatten om skadereduksjon bør være et supplement til den tradisjonelle tobakkspolitikken. På tobakksområdet innebærer skadereduksjon

i) å sette mislykkede røykesluttere i stand til å redusere sin egen risiko for tobakksrelaterte sykdommer og død ved å informere om, tilrettelegge for og oppfordre til å bytte til mindre farlige nikotinprodukter – selv om bruk av disse innebærer fortsatt eksponering for giftstoffer og fare for nikotinavhengighet.

For nye brukere i kommende generasjoner innebærer skadereduksjon

ii)  å gjøre tilgjengelig mindre farlige nikotinprodukter for ungdom som ellers ville ha begynt å røyke sigaretter – til tross for at slike produkter også vil kunne bli brukt av ungdom som ikke ville ha begynt med nikotin.

Mens skadereduksjon har blitt en integrert – og akseptert - del av narkotikapolitikken med uttrykksformer som legemiddelassistert behandling (LAR), sprøyteutdeling og sprøyterom, har debatten om skadereduserende tiltak på tobakksområdet fått en trang fødsel. Hittil har verken aktører i det tiltaksrettede tobakksforebyggende arbeidet eller i det helsepolitiske embetsverket invitert til noen systematisk behandling av skadereduksjonsprinsippet. Dette har som konsekvens at skadereduksjonspolitikken ikke blir tatt opp av dem som har innflytelse på den.

 

E-sigaretter – det mest aktuelle produkt i skadereduksjon

Riktignok ble varianter av skadereduksjonsdebatter ført ved introduksjonen av filtersigarettene på 1960-tallet, og ved lanseringen av de såkalte ‘light-sigarettene» med nedsatte verdier av tjære og kullos i 1980-årene. Forskning avdekket imidlertid at helsegevinstene forbundet med overgang til slike produkter var liten – om noen i det hele tatt. Dårlige erfaringer har ført til en avmålt entusiasme for forebyggingsstrategier som inkluderer overgang til mindre farlige tobakks- og nikotinprodukter. I 2013 vedtok Stortinget å lovfeste en langsiktig intensjon om et tobakksfritt samfunn i tobakksskadeloven, og utelukket dermed at også snus kunne inngå som et akseptert alternativ i gruppen av potensielt skadereduserende inntaksmetoder for nikotin.   

Dagens skadereduksjonsdebatt handler derfor primært om elektroniske sigaretter. E-sigaretter inneholder ikke tobakk, men de fleste produktene på det internasjonale markedet inneholder nikotin i ulike mengder. I likhet med de nikotinholdige legemidlene er nikotinet i e-sigaretter også utvunnet fra tobakksblader. I prinsippet kan nikotin også framstilles syntetisk, eller utvinnes fra tomat- og potetplanter, men dette har foreløpig ikke vist seg økonomisk drivverdig. De aller fleste av de om lag 450 ulike merkene blir verken produsert av tobakks- eller legemiddelindustri, men begge aktører har fra 2012 begynt å teste egne produkter i markedet. Distansen til tobakksblader og tobakksindustri, som f.eks. snus mangler, har hatt betydning for e-sigarettenes status som et produkt som potensielt kan aksepteres i en myndighetslegitimert strategi for skadereduksjon.     

Grunnet e-sigarettenes korte brukshistorie (ca fra 2007), foreligger det ennå ikke epidemiologiske undersøkelser av eventuelle følgeskader ved lang tids bruk. Toksikologiske undersøkelser, dyreeksperimentelle studier og målinger av akutte fysiologiske konsekvenser hos mennesker tilsier at overgang fra tobakkssigaretter til e-sigaretter vil medføre en betydelig risikoreduksjon for den enkelte røyker. Uvisshet om e-sigaretter også vil føre til gevinst på folkehelsenivå har imidlertid ført til en noe blandet mottakelse fra helsesiden.

Statlig politikk for å forebygge tobakksrelatert syke- og dødelighet har tradisjonelt vært bygget langs fire områder; opplysning, restriksjoner, beskatning og assistanse til røykeslutt. I eksisterende strategiplan mot tobakksskader er denne politikken videreført og foreslått intensivert. Skadereduksjon, slik begrepet ble definert innledningsvis, har til nå ikke hatt noen plass i norsk tobakkspolitikk. Utviklingen på tobakksområdet innbyr imidlertid til en nytenkning omkring skadereduksjon som supplerende strategi i tobakkspolitikken.  

 

Holder de tradisjonelle virkemidlene?

Norge har langt på vei allerede utnyttet de virkemidlene for å forebygge tobakkskader som Verdens Helseorganisasjon anbefaler. Landet fikk en omfattende tobakklovgivning fra 1975 som bl.a. førte til et totalt forbud mot all tobakksreklame, innførte helseadvarsler på tobakkspakkene og satte en 16-års aldersgrense for kjøp og salg. Loven skulle siden bli utvidet med paragrafer som beskyttet mot passiv røyking på arbeidsplasser og transportmidler (1989), serveringssteder (2004), satte forbud mot nye nikotinprodukter (1989), innførte flere (1984) og større helseadvarsler (2003) -  etter hvert også med bilder av røykingens følgeskader på emballasjen (2010). Heving av aldersgrensen til 18 år (1996), forbud mot produktbetegnelser som ‘light’ og ‘mild’ (2003), forbud mot synlige vareoppstillinger (2010), forbud mot tipakninger (2014) og opphør av røykerom i offentlig virksomhet (2014) har kommet til. En bevillingsordning for tobakksforhandlere er under utredning og standardiserte innpakninger av tobakk er nylig foreslått. Parallelt har realprisen på tobakk økt, kampanjevirksomheten har blitt intensivert og systematiske avvenningstiltak har blitt satt i verk med bl.a. opprettelse av gratis innringing til Røyketelefon og ekstra betaling til allmennleger for veiledning i avvenning fra røyking. I systematiske rangeringer av de europeiske lands tobakkskontroll utført siden 2003, har Norge hele tiden vært blant de tre-fire beste nasjonene.  

Dagens røykere har langt på vei gjort informerte valg, de er villige til å betale en høy pris og må akseptere at atferden kun kan utøves på anviste steder (utendørs). Mer informasjon, høyere avgifter og enda sterkere reguleringer vil naturlig nok ha begrenset effekt i et samfunn som allerede har en robust infrastruktur for tobakkskontroll. Dessuten er det praktisk-politiske problemer forbundet med en intensivering av de tradisjonelle virkemidlene. Grensehandel og reiseimport av tobakk utgjør nå ca. 40 % av totalforsyningen, og det vil trolig være politisk vanskelig å gjennomføre annet enn kun inflasjonsjusterte avgiftsendringer. Ytterliggere intensivering av informasjonsvirksomheten er svært kostnadskrevende og vil i hovedsak kun gi kunnskapsbekreftelse til allerede opplyste observatører. Flere kampanjer vil kunne ha normdannende effekt på unge, tidligere ueksponerte observatører som har vokst opp til røykeferdig alder siden forrige kampanje, men i et allerede tobakksnegativt normklima vil også denne effekten være begrenset. Ytterligere begrensninger for røyking i et samfunn hvor atferden allerede langt på vei betraktes som et sosialt avvik, vil sannsynligvis også ha marginal betydning. Samfunnet er endret, og i tillegg er også røykerne endret.    

 

Sosial ulikhet i røykevaner      

Røykerne (både de etablerte og de som kommer til) har nå andre karakteristika og andre hjelpebehov enn de som helsemyndighetene adresserte før århundreskiftet. Den sosiale gradienten i utbredelsen av røyking vil komme til å forsterke de sosiale forskjellene i framtidig helsestatus som allerede finnes. I følge Folkehelseinstituttet er røyking den viktigste enkeltårsaken til forskjeller i levealder mellom personer med høy og lav sosioøkonomisk status. I land som har adoptert en aktiv skadereduksjonspolitikk på tobakksområdet, som f.eks. England, begrunnes strategivalget bl.a. i muligheten dette gir for å utlikne framtidige sosiale helseforskjeller. E-sigaretter ser ut til å kunne ha brukspotensial i marginaliserte røykepopulasjoner med høy immunitet for tradisjonelle røykepreventive virkemidler, og blant røykere uten planer om røykeslutt (såkalte accidental quitters).

Mesteparten av effektforskningen omkring tobakkspreventive tiltak har blitt utført i populasjoner av røykere med en annen sosial sammensetning enn i dag. Overføringsverdien fra disse resultatene kan derfor være noe begrenset. F.eks. ble det ikke funnet noen effekter fra en syv ukers informasjonskampanje om røyking fra Helsedirektoratet vinteren 2012. Tiltak med spesielt god effekt blant røykere som bl.a. kjennetegnes av kort utdanning er ikke identifisert i de systematiske oppsummeringene som er foretatt av forskningslitteraturen på området. Myndighetene ser ut til å mangle skreddersydde virkemidler som kan bevege de mest innbarkede røykerne. 

SIRUS har beregnet at om lag 200 000 av de 700 000 daglig-røykerne her i landet har karakteristika som er assosiert med lav sannsynlighet for røykeslutt. En ytterligere intensivering av de tradisjonelle virkemidlene vil for denne gruppen innebære økt sosial eksklusjon, økt eksponering for ubehagelig informasjon, større økonomiske utlegg, sterkere følelse av stigmatisering osv. Dette er såkalte ‘kontrollskader’ som i liten grad har blitt viet oppmerksomhet i offentlige tobakkspolitiske dokumenter.

Folkehelseinstituttet har anslått at det årlig dør ca 5500 personer av sykdommer som direkte eller indirekte har sammenheng med røyking. Mange av tobakksykdommene oppstår først etter eksponering over lang tid, noe som sannsynligvis innebærer at dagens tapstall reflekterer et etterslep fra røykemønsteret flere tiår tidligere. Ventelig vil derfor omfanget av tobakksskader fra røyking reduseres i årene som kommer. Denne positive utviklingen vil likevel ikke hindre at sigarettrøyking i lang tid vil fortsette å være den viktigste årsak til sykdom og tidlig død som lar seg forebygge, og at dette vil ramme de som fra før er vanskeligst stilt.

 

Risiko i et skadereduksjonsperspektiv

Anvendelse av en skadereduksjonsstrategi på tobakksfeltet vil utfordre den konvensjonelle måten å tenke omkring risiko. Tradisjonelt har myndighetenes virkemiddelbruk for å redusere tobakksbruk hatt sin forankring i tre prinsipper innen medisinsk etikk. Ikke-skade prinsippet legger opp til at man skal fraråde bruk av produkter som vil ha åpenbare følgeskader pga. av sitt giftinnhold. Føre-var prinsippet advarer mot bruk av produkter der man ikke kan utelukke at uoppdagede følgeskader kan oppstå i framtiden, og at disse kan være irreversible. Tap-av-autonomi prinsippet advarer mot bruk av produkter som kan være avhengighetsskapende.

Med enerådende bruk av dette risikoperspektivet – ofte kalt det biokjemisk-reduksjonistiske perspektiv – vil bruk av e-sigaretter ikke kunne tilrås.  Fra denne vinkel fokuseres det utelukkende på mulige skader på brukere fra potensielt farlig innhold – enten det er i væsken som ligger i ampullene eller i dampen som inhaleres/ekshaleres. Kjemiske innholdsanalyser, resultater fra eksperimenter på dyr og påvisning/selvrapportering av akutte medisinske virkninger hos brukere ligger gjerne til grunn for risikovurderinger på dette nivået. Observasjonstiden er ennå ikke tilstrekkelig for å kunne si noe om eventuelle skader på mennesker etter lang tids bruk, og dette er en viktig usikkerhet i vurderingen av risiko. De medisinske bekymringene er i første rekke knyttet til eventuelle respiratoriske effekter ved gjentatt inhalasjon av propylenglykol, og til langtidseksponering for formaldehyd og acreolein, som det er funnet spor av i noen typer e-sigaretter. Inhalasjon av diacetyl og acetyl propionyl, som er identifisert i noen søtlige tilsetningsvæsker, er også blant de stoffene som forskere mener en framtidig produktregulering bør forsøke å fjerne.  

Fra et komparativt perspektiv bruker man skadevirkninger fra sigarettrøyking som sammenligningsgrunnlag for skadevirkninger fra bruk av e-sigaretter. Konvensjonelle sigaretter og e-sigaretter er nikotinprodukter i et såkalt substitusjonsforhold i den forstand at bruksfunksjoner og brukergrupper er sterkt overlappende. På dette nivået er vi interessert i å vite hvilken endring i risiko hel eller delvis overgang fra røyking til damping vil innebære for den enkelte bruker. Størrelsen på risikoreduksjonen ved overgang fra sigaretter til e-sigaretter vil selvsagt kunne variere for ulike sykdommer. Det overordnede estimatet for risikoendring vil derfor være en funksjon av risikoforskjeller mellom røyking og damping regnet ut for en rekke enkeltsykdommer, i kombinasjon med den vekt hver av disse sykdommene har for det totale skadepanorama fra tobakksbruk.

samfunnsnivå – også kalt folkehelsenivå - er vi interessert i å finne ut om e-sigarettene eventuelt vil komme til å redde flere liv enn de eventuelt vil ta. Her balanserer vi den positive effekt e-sigaretter kan ha for å redusere røyking, mot de negative effektene produktet kan ha f.eks. ved å rekruttere brukere som ellers aldri ville begynt med tobakk. Å veie nytte mot skade er den største utfordringen når det gjelder å vurdere e-sigarettenes potensial i skadereduksjon.   

Vurderingskriterier for skadereduksjon på individ- og samfunnsnivå

For at et nikotinprodukt skal karakteriseres som skadereduserende krever det amerikanske Food and Drug Administration (FDA) at effekten må dokumenteres både på individ- og samfunnsnivå. I Tobacco Control Act Section 911 (g) går det fram at FDA anser et product som skadereduserende dersom «the product will significantly reduce harm and the risk of tobacco related disease to individual tobacco users” og i tillegg “benefit the health of the population as a whole taking into account both users of tobacco products and persons who do not currently use tobacco products”. 

Selv uten presis kunnskap om eventuelle langtidseffekter fra bruk av e-sigaretter virker det å være en utbredt medisinsk enighet om at en overgang fra røyk til damp vil være gunstig for det enkelte individ. Størrelsen på risikoreduksjonen ved en slik overgang vil variere med type sykdom, men ekspertgrupper har anslått at den samlede helserisiko ved damping sannsynligvis utgjør mindre enn 10% av den samlede risiko ved sigarettrøyking. FDA’s krav til dokumentert skadereduksjon på individnivå legger altså opp til bruk av det komparative perspektiv. FDA har bl.a. nylig anvendt det komparative perspektivet ved vurderingen av en søknad fra en snusprodusent som ønsker å merke 12 av sine produkter med en tekst som opplyser om relativ skadeevne i forhold til sigaretter. 

Mens FDA vektlegger et komparativt perspektiv, har helsemyndighetene i Norge frarådet bruk av et komparativt perspektiv ved vurdering av snus. I Helse- og omsorgsdepartementets proposisjon 55 L (2012–2013) «Endringer i tobakksskadeloven (bevillingsordning mv.) slås det eksplisitt fast at myndighetene vil avstå fra å bruke skadevirkninger fra røyking som sammenligningsgrunnlag for skadevirkninger fra snusbruk. Om dette også vil komme til å gjelde e-sigaretter er foreløpig uvisst. Myndighetenes politikk på snusområdet tar utgangspunkt i det bio-kjemiske perspektivet; snusbruk skal bekjempes fordi produktet inneholder kreftfremkallende stoffer, fordi det kan føre til helseskader som vi i dag ennå ikke kjenner til og fordi snusbruk kan føre til nikotinavhengighet.

 

Samfunnsnivå

Mens det ser ut til å være stor enighet om at dokumentasjon av skadereduksjon for e-sigaretter på individnivå virker overbevisende, er det en større utfordring å forske fram resultater som kan kaste lys over effektene på samfunnsnivå. Til tross for en åpenbar helsegevinst på individnivå, kan effekten på samfunnsnivå likevel kunne bli negativ dersom flere av følgende mekanismer skulle inntreffe;

i) dersom svært mange flere ikke-røykere enn røykere/potensielle røykere skulle begynne å dampe e-sigaretter

ii) dersom e-sigarettene skulle bidra til å utsette røykeslutt hos svært mange personer som ellers hadde klart å slutte

iii) dersom eksperimentering med e-sigaretter skulle være kausal årsak til påfølgende oppstart av tobakksrøyking blant svært mange ungdommer

iv) dersom dobbeltbruk av e-sigaretter og ordinære sigaretter skulle føre til unike følgeskader og/eller øke risikoen for følgeskader utover den risiko som eksisterer ved tobakksrøyking

På den annen side så vil folkehelseeffekten derimot trekkes i positiv retning:

i)  desto større andel røykerne utgjør blant damperne i forhold til ikke-røykerne

ii)  dersom e-sigaretter vil bidra til å øke slutteraten for sigarettrøyking

iii) dersom tilgjengelighet til e-sigaretter vil redusere rekrutteringen til røyking blant ungdom

iv)  dersom dobbeltbruk av e-sigaretter og ordinære sigaretter skulle bidra til å redusere konsumet av sistnevnte i et omfang som skulle minke risiko for røykerelaterte følgeskader

 

På folkehelsenivå – eller samfunnsnivå – avgjøres altså e-sigarettenes skadeevne ut fra forholdet i opptak og bruk av produktet mellom røykere og ikke-røykere, den effekt e-sigarettene eventuelt har for å modifisere røykevaner, konsekvenser av et eventuelt omfattende dobbeltbruk, samt den preventive eller forsterkende effekt de eventuelt har for insidensraten av tobakksrøyking. Selv om hel eller delvis overgang fra røyking til damping vil være skadereduserende for den enkelte røyker, så kan produktet likevel komme til å rekruttere ikke-røykere, utsette røykeslutt, føre til dobbeltbruk og rekruttere ungdom til røyking (gateway) i et slikt omfang at skadene vil utligne eller overgå den skadereduksjonen som inntreffer i den gruppen som velger damping framfor røyking. Det er i denne balansen vi må lete opp nettoeffekten - og dermed skadereduksjonspotensialet – ved å tillate markedsadgang for nikotinholdige e-sigaretter.  

I likhet med det komparative perspektivet, er heller ikke folkehelseperspektivet særlig vektlagt i snuspolitikken. Å veie nytte mot skade er en utfordring som helsemyndighetene i dette spørsmålet ikke har engasjert seg i. Det gjenstår å se om myndighetenes reguleringspraksis for e-sigarettene utelukkende vil bygge på den reduksjonistiske tenkning som har ligget til grunn for politikkutformingen på snusområdet, eller om det på dette området vil bli anvendt flere perspektiver.

Skadereduksjon og føre-var-prinsippet

I tillegg til at skadereduksjonsideologien utfordrer den dominans som det biomedisinske (reduksjonistiske) risikoperspektivet har hatt i tobakkspolitikken, så vil det også inspirere til debatt om føre-var-prinsippet kan brukes for å utestenge potensielt skadereduserende produkter. Føre-var-prinsippet har til formål å beskytte samfunnsmedlemmene mot framtidig skade. I det moderne risikopregete samfunn tas viktige avgjørelser ofte under stor grad av usikkerhet, og det følger med et spesielt ansvar når man skal ta disse på samfunnets vegne. "Føre-var"-prinsippet brukes da som et normativt ledemotiv for politiske beslutningstakere når de skal forholde seg til usikre virkninger av egne handlinger. Føre-var prinsippet er det mest brukte argument mot å oppheve forbudet mot nikotinholdige e-sigaretter. 

Det kan reises flere spørsmål som vil problematisere riktigheten av å anvende "føre-var"-prinsippet som beslutningskriterium for å opprettholde forbudet mot nikotinholdige e-sigaretter. Dette har både å gjøre med prinsippets relevansområde og dets kostnader. I artikkelen «Føre-var-prinsippet som rasjonelt beslutningskriterium» har professor i statsvitenskap Jon Hovi (2001) framhevet noen generelle forhold som må være til stede når man skal påberope seg prinsippet:

i) det må forekomme stor grad av usikkerhet, og jo større usikkerhet desto mer legitimt er det å bruke prinsippet

ii) det må eksistere scenarier eller modeller basert på vitenskapelig resonnement som viser at skadevirkninger av stort omfang er mulig eller sannsynlig

iii) den sannsynlige skaden må ha høy grad av irreversibilitet – altså være uopprettelig eller alvorlig for nålevende og kommende generasjoner, eller på annen måte moralsk uakseptabel 

Usikkerhet om konsekvenser ved langtids bruk har ligget til grunn for anvendelsen av et føre-var-argument mot markedsadgang for nikotinholdige e-sigaretter. Det kreves at risikoforskjellene mellom tobakk og e-sigaretter må bekreftes i omfattende epidemiologiske undersøkelser hvor observasjonstiden nødvendigvis er svært lang. En eventuell reduksjon av usikkerheten vil altså ligge langt fram i tid (jf pkt i).

På en annen side er det heller ikke publisert modeller basert på vitenskapelig resonnement som skulle tilsi at skadevirkninger av et stort omfang er sannsynlig (jf pkt ii). Det er også lite sannsynlig et en eventuell skade ved å oppheve slagsforbudet vil være uopprettelig eller alvorlig for nålevende og kommende generasjoner (jf pkt iii). Konsistente forskningsresultater viser at brukerne av e-sigaretter nesten utelukkende er røykere eller forhenværende røykere, og at bruksformålene er å redusere tobakksforbruket, slutte å røyke eller hindre tilbakefall til røyking. Dette brukermønsteret vil sammen med den store risikoforskjellen mellom tobakk og e-sigaretter bety at tilgjengelighet til e-sigaretter rent logisk ikke vil skade nålevende generasjoner. Et logisk resonnement vil snarere være at e-sigarettene vil bedre helsen for den store majoritet av brukerne – som altså er røykere.   

For kommende generasjoner må det skje svært store endringer i sammensetningen av brukere dersom e-sigarettene skal kunne resultere i skade. Det er lite trolig at de framtidige brukerne av e-sigaretter i kommende generasjoner vil domineres av personer som aldri ville ha begynt med sigaretter.

I tillegg til at "føre-var"-prinsippets relevansområde (høy usikkerhet, stort skadeomfang, irreversibel beskadigelse) ser ut til å passe dårlig for e-sigarettene, poengterer Hovi at kostnadene ved å anvende denne forsiktighetsregelen også må tas i betraktning av beslutningstakerne. Kostnadene ved å opprettholde forbudet mot e-sigaretter vil bl.a. være knyttet til at nålevende og framtidige røykere hindres overgang til en skadereduserende form for nikotinopptak. Prinsippet har også en kostnad dersom ny ungdom som er disponert for sigarettrøyking forblir uten valgmulighet mellom et farlig og et mindre farlig produkt. Det er sannsynlig at markedsadgang til et substitutt for de livsfarlige sigarettene vil kunne bidra til færre ungdomsrøykere i kommende generasjoner.

Sannsynligvis ville flesteparten av de 5500 årlige dødsfallene som skyldes sigarettrøyking i Norge vært unngått dersom røykernes nikotinopptak isteden hadde skjedd fra en elektronisk sigarett. Om lag halvparten av røykerne som begynner i tenårene og fortsetter å røyke utover 35 årsalder blir syke og dør av en tobakksrelatert sykdom. Følgelig vil det slå negativt ut for folkehelsen dersom "føre var"-prinsippet forhindrer eller forsinker røykere i å foreta overgang til et skadereduserende nikotinalternativ.  

En tredje kostnad kan være relatert til at forbudet tvinger forbrukerne til å bestille e-sigaretter på internett. Det hevdes at dette er en usikker forsyningskilde da den raske markedsveksten har dratt med seg useriøse salgsaktører som selger dårlige og i verste fall helsefarlige produkter. Forskning har avdekket at det er enorm produktvariasjon og etterprøving har vist at innholdsdeklarasjoner ikke nødvendigvis er konsistent med de konsentrasjoner som faktisk finnes. Dersom skadereduksjon skulle bli adoptert som et supplerende element i norsk tobakkspolitikk, kunne man stille kvalitetskrav til produktene og få omsetningen regulert.

Skadereduksjonstanken legger opp til at den framtidige usikkerheten knyttet til fravær av langtidsobservasjoner må veies opp mot i) kostnadene ved status qua, samt ii) gevinstene som kan høstes ved å gjøre tilgjengelig et mindre farlig nikotinprodukt. 

 

Konklusjon

Myndighetens eksisterende tobakksforebyggende strategi går i hovedsak ut på å intensivere bruken av de tradisjonelle virkemidlene; mer informasjon, flere kampanjer, høyere avgifter og sterkere restriksjoner. I et samfunn som allerede har en godt utbygd infrastruktur for tobakkskontroll vil en ytterliggere forsterkning ventelig gi marginal avkastning, og kunne gi uønskede kontrollskader som sosial eksklusjon, stigmatisering, tap av selvfølelse og reaktans. Dette, i kombinasjon med røykernes negative klassereise, påkaller valg av supplerende strategier. Som på narkotikaområdet, bør myndighetene også adoptere skadereduksjon på tobakksområdet. Å gi skadereduserende nikotinprodukter markedsbetingelser som gjør at de kan konkurrere med – og aller helst ut – de livsfarlige sigarettene, vil kunne redusere den enorme sigarett-relaterte dødeligheten mer enn noe annet tiltak. Dette krever imidlertid at myndighetene må gi avkall på det biomedisinske reduksjonistiske perspektivet som til nå har vært enerådende for vurdering av skadereduserende alternativer til sigaretter.

År:
2015

Av:
Karl Erik Lund

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer