Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 30vy45
(Skriv inn koden over.)

 

«Binge drinking»-problematikken i Skottland – Stikker EU-domstolen kjepper i hjulene for skotsk alkoholpolitikk?

Av: Martin Hennig, post doc. ved Universitetet i Tromsø og forsker på EU- og EØS-rettslige problemstillinger (2015)

 

Det skotske parlamentet vedtok i 2012 å innføre tvungne minstepriser for alkohol som et virkemiddel i skotsk alkoholpolitikk. Formålet med tiltaket er å begrense problemer knyttet til overstadig beruselse, ofte omtalt som «binge drinking». Nå skal EU-domstolen avgjøre om virkemidlet er forenelig med EU-rettens markedsregler.

Bakgrunn

Såkalt «binge drinking» er et velkjent fenomen på de britiske øyer og kjennetegnes ved at store mengder alkohol inntas over kort tid. Her til lands snakker man gjerne om «ei real fyllekule», «flatfylla» eller tar i bruk andre mindre flatterende betegnelser på den uheldige praksisen. Nå i julebordsesongen, er det bokstavelig talt høytid for dette særegne drikkemønstret også her til lands. I Skottland har skotske helsemyndigheter forsøkt å gjøre endringer i folks drikkemønster ved vedta et krav om minstepriser på salg av alkohol til forbrukere. Formålet med prisreguleringen er å forhindre at drikkevarer omsettes til svært lave priser, noe som er vanlig når det avholdes «happy hour» o.l. ved puber og barer. Dersom ordningen endelig trår i kraft, vil det bli forbudt å selge en enhet med alkohol til en lavere pris enn £0.50 ved serveringssteder og dagligvarebutikker. For eksempel vil det ikke være tillatt å selge en pint med øl til en lavere pris enn £1.35, som med dagens valutakurs utgjør om lag 17 norske kroner. Forhåpentligvis vil minsteprisordningen, i det minste bidra til å vri det skotske drikkemønstret i en mer forsvarlig retning, og bremse de uønskede skadevirkningene som overdrevent alkoholkonsum medfører. At det er nettopp skotske myndigheter som ønsker å stramme inn alkoholpolitikken er ikke overraskende. I Skottland er antall alkoholrelaterte dødsfall betydelig høyere enn i England, Wales og Nord-Irland.[1]

Men selv om minstepriser for alkohol umiddelbart fremstår som et fornuftig og gjennomtenkt virkemiddel i skotsk alkoholpolitikk, må det stilles spørsmål ved om ordningen er forenelig med EU-retten. Da det skotske parlamentet i 2012 vedtok minsteprisingen, grep The Scotch Whisky Association sammen med europeiske vin- og brennevinsforeninger muligheten til å anlegge søksmål mot skotske myndigheter.  Påstanden var at prisreguleringen hindrer det frie varebytte innenfor EUs indre marked. Problemet - ifølge saksøkerne, som også fikk tilslutning fra EU Kommisjonen, er at billig alkohol produsert i europeiske lavkostland ikke kan selges til en lav pris ved utsalg til forbrukere. Eksempelvis kan en skotsk pub under «happy hour» ikke selge billig importert øl til £1.20, men må legge seg på den lovpålagte minsteprisen som er fastsatt til £1.35.[2] For bryggerier i andre EU-land med lave produksjonskostnader er dette en ulempe, siden de utenlandske bryggeriene mister sin konkurransefordel som er lav pris. På denne måten kan minsteprisordningen beskytte skotske bryggerier mot konkurranse fra utenlandske bryggerier hvor øl kan produseres til en lavere pris enn hva som er mulig i Skottland. Prisreguleringen kan dermed føre til en utjevning av prisene på importert øl og øl produsert i Skottland. Siden importert øl påføres en ulempe som følge av ordningen, krever EU-retten at dette tiltaket må begrunnes ut fra hensynet til å beskytte folkehelsen mot alkoholens skadevirkninger.

Ved behandling av saken i det skotske rettssystemet, fastslo førsteinstansdomstolen at minsteprisordningen kunne berettiges av hensyn til å begrense alkoholkonsumet. Avgjørelsen ble imidlertid anket, og ankeinstansen har begjært EU-domstolen om å ta stilling til om ordningen er forenelig med reglene om fri bevegelighet av varer. Når det foreligger en endelig uttalelse fra EU-domstolen, er skotske domstoler forpliktet til å legge uttalelsen til grunn for sin egen avgjørelse i saken. Hvor konkret EU-domstolen kommer til å uttale seg i dette tilfellet gjenstår å se, men EU-domstolen har i flere tidligere forhåndsuttalelser gått langt i å etterlate nasjonale domstoler liten grad av handlingsrom til å vurdere lovligheten av nasjonale alkoholpolitiske tiltak. Et eksempel på at EU-domstolen i forhåndsuttalelser gjør betydelige inngrep i nasjonal alkoholpolitikk, finner man i avgjørelsen Rosengren. Denne saken førte til at det svenske, og senere også det norske, forbudet mot privatimport av alkohol fra andre EU/EØS-stater, ble opphevet.[3]

 

Er skotske helsemyndigheter maktesløse i kampen mot «binge drinking?

Selv om EU-domstolen ennå ikke har tatt standpunkt til om Skottland lovlig kan innføre minstepriser for alkohol, er det flere faktorer som taler for at tiltaket er i strid med EU-retten. Dette er i alle fall holdningen til EUs generaladvokat, som nylig har avgitt sin uttalelse til EU-domstolen i saken.[4] Generaladvokatens oppgave er å utrede og gi veiledning omkring de rettslige spørsmål i sakene som bringes inn for EU-domstolen. EU-domstolen står riktignok fritt til å fravike generaladvokatens uttalelse, men velger i et flertall av sakene å følge rådgivningen som gis i uttalelsene.

Generaladvokatens viktigste innvending mot den skotske minsteprisordningen, er at prisen på alkohol også kan heves ved å øke alkoholavgiftene. Ifølge generaladvokaten vil økte alkoholavgifter ramme importerte og nasjonalt produserte drikkevarer likt, og importproduktene vil fremdeles kunne selges til en lavere pris enn de dyrere nasjonale produktene. En slik lik prisøkning på alle produkter på markedet har ikke den samme beskyttende virkningen overfor hjemlige bryggerier, som en minsteprisordning som utjevner prisene. I tråd med proporsjonalitetsprinsippet, kreves det derfor at skotske myndigheter anvender det minst handelsrestriktive tiltaket, også når det gjelder nasjonal alkoholpolitikk. Som generaladvokaten understreker, er det en høy terskel for å bruke et svært handelsrestriktivt tiltak som minsteprising, og for at tiltaket skal kunne tillates, må skotske myndigheter kunne bevise at prisreguleringen har flere fordeler og færre ulemper enn økte alkoholavgifter.

Det må riktignok kunne antas, slik generaladvokaten legger til grunn, at økte alkoholavgifter også har evnen til å begrense problemer knyttet til «binge drinking». Når avgiftene økes, må serveringsstedene naturlig nok heve prisene på drikkevarene for å unngå å drive med tap. Imidlertid er det tvilsomt om en generell avgiftsøkning er det mest effektive alkoholpolitiske virkemidlet å benytte seg av i Skottland. Ifølge skotske myndigheter er det tvilsomt om økte avgifter vil være tilstrekkelig for å unngå «dumping» priser. En økning i alkoholavgiftene forhindrer ikke at serveringsstedene kutter prisen og selger drikkevarer med ingen eller liten profitt mens «happy hour» pågår, for deretter å øke prisene senere på kvelden når gjestene er beruset. Slik sett kan en urokkelig minstepris regnes som et mer effektivt tiltak enn en avgiftsøkning for å forhindre svært lave priser i korte perioder.

Den viktigste innvendingen mot at EU-domstolen krever at en økning av alkoholavgifter anvendes i stedet for minsteprising, er at det kan by på store vanskeligheter å få politisk gjennomslag for en tilstrekkelig stor avgiftsøkning til at drikkemønsteret i Skottland endres. Problemet er det at skotske myndigheter ikke har mulighet til å høyne alkoholavgiftene på egenhånd. Det er den sentrale regjeringen i London som fastsetter avgiftsnivået, og en eventuell avgiftsøkning vil få virkning i hele Storbritannia og i Nord-Irland. Det skotske parlamentet har bare fått overført begrenset kompetanse til å bekjempe alkoholrelaterte problemer, herunder muligheten å innføre minstepriser for alkoholholdige drikkevarer. Derimot har skotske myndigheter ingen selvstendig adgang til å øke alkoholavgiftene med virkning innenfor Skottlands grenser.       

Avhengig av utfallet av EU-domstolens avgjørelse, kan Skottland i etterkant befinne seg i en svært uheldig situasjon. Hvis resultatet av saken blir at minsteprisordningen er uforenelig med EU-retten, er skotske myndigheter avhengig av politisk velvilje i London for å få gjennomført en avgiftsøkning. Man kan aldri forutsi mulighetene for å øke alkoholavgiftene, og i verste fall blir skotske myndigheter stående igjen uten effektive virkemidler i kampen mot uønsket «binge drinking».

I denne sammenhengen er det verdt å bemerke at for mange skotter som er opptatt av uavhengighet fra Storbritannia, kan problematikken knyttet til minsteprising av alkohol bli en bitter påminnelse om at skotske myndigheter mangler mulighet til å håndtere egne regionale problemer av sosial karakter. Man ser her et mulig eksempel på at Skottland har svært få muligheter til å drive en selvstendig alkoholpolitikk, og er bundet av føringer fra både EU og Storbritannia for å kunne bøte på regionale sosiale utfordringer.      

 

Folkehelse eller markedsintegrasjon?

I en større sammenheng føyer spørsmålet om minsteprising av alkohol i Skottland seg inn i en lang rekke avgjørelser hvor EU-domstolen prøver lovligheten av nasjonale alkoholpolitiske virkemidler. I flere av disse avgjørelsene har utfallet blitt at hensynet til europeisk markedsintegrasjon og fri flyt av (drikke)varer har blitt tillagt større vekt enn statenes behov for å føre en streng nasjonal alkoholpolitikk. Det er på den ene side forståelig at EU-domstolen slår hardt ned på folkehelsetiltak som har en beskyttende virkning overfor nasjonale produsenter. På den annen side er det bemerkelsesverdig at EU-domstolen behandler alkohol som en hvilken som helst annen handelsvare, og ikke i tilstrekkelig grad vektlegger det faktum at alkohol hvert år påfører enkeltindivider og samfunnet som helhet betydelig skade. Gitt at alkohol utvilsomt er et skadelig produkt, bør EU-domstolen utvise stor varsomhet med å overprøve den skotske minsteprisordningen som nå er oppe til vurdering i saken The Scotch Whisky Association.    

 

 



[2] For nærmere opplysninger om minsteprisordningen i Skottland, se Martin Hennig, Frihandel med helseskadelige rus- og næringsmidler – EU- og EØS-rettens rammer for nasjonalt vern av folkehelsen (Oslo 2015), s. 103-6.

[4] Sak C-333/14, The Scotch Whisky Association, Advocate General’s Opinion - 3 September 2015.

 

År:
2015

Av:
Martin Hennig

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer