Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 5kw85v
(Skriv inn koden over.)

 

High speed: amfetamin i Norge

Av: Willy Pedersen, Professor i sosiologi, Universitetet i Oslo og NOVA (2016)

En mann ringer. Han vet at jeg jobber med forskning på rusmidler og har et tips: Det handler om en av landets store arbeidsplasser. De distribuerer matvarer til alle landsdeler og har regionale avdelinger over hele Norge. Det er et sinnrikt system, med folk som jobber på lagrene, med lastebiler og trailere som kjører til og fra. De transporterer ost og grønnsaker, mel og oppvaskbørster.

Det er også knallhardt arbeid, lange dager, tøffe tidsfrister og lav lønn. For å få hjulene til å gå rundt, må mange jobbe overtid, noen ganger doble skift. Det kan bli uker på 70-80 timer. Hvordan klarer de det? – De bruker amfetamin, sier han. Piller, pulver, snorting og noen ganger sprøyter. Da kan du kjøre landet på langs uten å sovne. Da holder det med en kopp kaffe midtveis.

Det var interessant å høre, men historien han fortalte var ikke ny for meg. I en fersk studie har vi beskrevet bruken av amfetamin i Norge. Vi fant tre bruksformer, dette var den ene. Men først et blikk på stoffets historie.

Hitlers hemmelige våpen

Amfetamin var det første av våre syntetiske rusmidler. Opiater, kokain og cannabis stammer fra planter. Amfetamin ble derimot utviklet i et laboratorium, på slutten av 1800-tallet. Mange forsto at stoffet kunne ha viktige psykoaktive effekter, men det var først på 1930-tallet at det traff et kommersielt marked. Det ble først introdusert som middel til å kurere nedstemthet og depresjon, og bruken tok seg gradvis opp. Men det var utbruddet av den andre verdenskrig som ga stoffet sitt virkelige gjennombrudd.

Hitler invaderte Polen i september 1939, og krigsmaskinen hans rullet over landet med en hastighet ingen hadde sett tidligere. I løpet av seks korte uker var landet okkupert, og krigskommentatorer fortalte at soldatene gikk på som villmenn, døgnet rundt, uten å sove. Hva foregikk?

Etter at krigen var over, fikk en dypere innsyn i det som hadde skjedd, den tyske krigsmakten hadde nemlig orden i arkivene. Det viste seg at bruken av amfetamin var noe av nøkkelen, slik holdt soldatene tempoet oppe, slik tålte de umenneskelige anstrengelser. Men bruken av stoffet innebar også at redselen de følte ble redusert. Bruken økte på etter felttoget i Polen. I perioden fra april til juni 1940, mens frontavsnittene spredte seg over hele Europa, og Tyskland fremsto som stadig mer uovervinnelig, brukte soldatene hele 35 millioner tabletter amfetamin. Gradvis ble de allierte klar over hva Hitlers hemmelige våpen var. Engelske tropper, og de amerikanske da USA ble med, begynte også å forskrive amfetamin. Mest ble brukt av mannskapet i flyene som lå tett over Atlanterhavet og speidet etter tyske ubåter, på tokt som kunne ta 10-15 timer. Det var ekstremt anstrengende å holde fokus og se etter båter eller periskop på den matte, grå havflaten. Med jevnlige doser amfetamin holdt mannskapene ut lange skift.

De siste par årene av krigen begynte forbruket av amfetamin å falle. Årsaken var enkel: både tyske og allierte generaler så prisen bruken av stoffet hadde. Mange soldater ble avhengige, noen utviklet amfetamininduserte psykoser; tidvis med fatale konsekvenser – en psykotisk soldat med maskingevær er ingen god kombinasjon.

Et nytt moment har kommet til de siste årene: Hitler selv brukte stoffet. Livlegens journaler viste at han fikk økende doser mens krigsvanviddet gikk mot slutten. Mange av de siste livsfjerne fantasiene om nye hemmelige våpen og omplassering av divisjoner som ikke fantes, ble antakelig foretatt mens han var ruset på amfetamin.

Benzedrine Advertisement from the journal Minnesota Medicine, October 1944

Godt humør, knallhard innsats, slank og stilig

Bruken av amfetamin sank blant soldater, men økte kraftig i den vanlige befolkningen etter krigen – særlig i USA og England. Stoffet ble intenst markedsført som supermiddelet mot depresjon og manglende energi. Utover 1950-tallet, mens trykket på kvinnene økte, oppdaget en at det var effektivt for dem som slanket seg. En egnet pille dempet sulten og økte aktiviteten. En rekke nye medikamenter ble lansert. Når en ser på reklameplakatene i dag, er det så en gnir seg i øynene – stilige kvinner med glimt i øyet som bruker Raphetamine. Energiske menn som synes å tilhøre samfunnets bestemmende toppsjikt, som bruker Benzedrine. Fortsatt publiseres det – helt inn på 1960-tallet - faktisk reklame for amfetamin beregnet på soldater i de viktigste tidsskriftene for medisin og forsvar. Her er det også Benzedrine som markedsføres mest aggressivt. Hardbarkede soldater, mannsfellesskap - amfetamin vever det hele sammen. Det er pussig at det gikk så lenge, for midt på 1960-tallet visste en at stoffet er ekstremt avhengighetsdannende og ekstremt farlig.

                               

De siste årene har vi fått nye data om en annen amfetaminbruker på 1960-tallet: Den stilige og populære presidenten John F. Kennedy. Han ble tett fulgt opp av legen Max Jacobson. Presidenten hadde forferdelige ryggsmerter, problemer med urinveiene, allergier og en rekke andre lidelser. Bildene i offentligheten viste han likevel som – ung, rik, sporty, med en ektefelle som var minst like flott. Dr. Max Jacobson ble kalt dr. Feelgood og drev en praksis på Manhattans Upper East Side. Pasientene var fra New Yorks jet set, men presidentparet ble viktigst. Jacobson ble jevnlig innkalt til «The Prez», som han kalte ham, og kuren var injeksjoner med store doser amfetamin. Slik maktet JFK å levere flere av de viktigste talene sine, slik holdt han hodet kaldt gjennom den krevende Cubakrisen.

Fra samfunnets mainstream

Noe av det viktigste vi kan lære av historien om amfetamin, er at stoffet ikke stammer fra kriminelle pushere, ikke fra symbolsterke subkulturer. På 1960-tallet skjedde det jo også noe annet, som mange vet: Hippiene samlet seg i San Fransisco. Navnet stammer fra ordet hip og pekte mot subkulturelle verdier og bruk av stoffer som hasj og LSD. Legemiddelindustrien pushet amfetamin på husmødre som ville slanke seg og folk som ville jobbe hardere. Hasj og LSD fikk derimot feste blant ungdommer som vendte ryggen til verdiene den amerikanske drømmen var bygd på. Hos oss samlet hasjrøykerne seg i selveste Slottsparken, sommeren 1967. En duft av hasj lå over «Parken» i flere år, før hippiene ble jaget bort og plenene pløyd opp. Amfetamin fikk aldri feste i dette miljøet – den rastløse speedfreaken passet ikke inn i hippienes søvnige rytme.

Ved overgangen til 1970-tallet var myndigheter i de fleste land klar over at amfetamin var farlig. Lovgivingen ble strammet inn. I USA kom kokain for full fart inn, og tok mye av det illegale markedet.  Det fortsatte å være en understrøm av misbruk, med mye av det samme preget en hadde sett på 1950-tallet. I den studien vi nå har gjort av amfetamin i Norge, ser vi faktisk fortsatt avtrykk av disse bruksformene, på samme måte som han beskrev det, han jeg lot åpne denne kronikken.

Tre bruksformer

Vi samlet omfattende kvalitative data, fra en rekke miljøer: Festglad ungdom, folk som bruker mye hasj og folk som satt inne på lange narkodommer. Gradvis avtegnet det seg tre typiske bruksformer for amfetamin i Norge.

Den første kalte vi: «Holde festen i gang». Unge mennesker som var mye på byen kunne dra en stripe amfetamin når de var fulle og trøtte midt på natta. Mange beskrev hvordan de kviknet til og ble morsomme og danseglade. Noen fortalte at amfetamin var knyttet til intens og deilig sex. Det gjaldt både for menn og kvinner. Menn koplet det eksplisitt til økt potens og bedre innsats i senga.

Den andre kalte vi: «Jobbe lenger og hardere». Dette er den bruksformen jeg startet med. Hos oss handlet det om menn i dårlige regulerte yrker. Bygg og anlegg, transport og renhold. Det startet gjerne i det små: En pille for å orke et dobbelt skift, litt pulver i et glass vann for makte akkorden i en liten bedrift på kanten av konkurs. Etter hvert begynte mange i denne gruppa å injisere. De sluttet å sove, kombinerte det med hasj eller benzodiazepiner for å roe seg ned, etter det doble skiftet. Til slutt var de nedkjørte og tunge misbrukere.

Den siste gruppa brukte stoffet for «å behandle sykdom». Den var vagere og mindre enhetlig. Det handlet om folk som hadde vært plaget av depresjon, smerter, fibromyalgi og ulike uklare lidelser som hadde marginalisert dem fra arbeidslivet. Noen mente de hadde ADHD og at både Ritalin og amfetamin hjalp. Fellestrekket var at denne gruppa, på samme måte som de andre to, beskrevet stoffet som et vidundermiddel. En kvinne sa at hun hadde vært sengeliggende et år, på grunn av ryggsmerter og depresjon. En venn ga henne litt amfetamin, og hun «reiste seg opp og gikk ut i verden». Hun ble et helt nytt menneske.  

Politikken på feltet

Det er i vårt eget hjørne av Europa at bruken av amfetamin ligger høyest. Sverige har ligget svært høyt, det samme har England, og de baltiske land har produsert mye av det som er tatt unna i resten av Europa. Det er kort vei fra Latvia til Sverige, og heller ikke langt til Norge.

Jeg tror vi har hatt for dårlig grep om amfetamin i narkotikapolitikken. En grunn er at brukerne tilsynelatende er så «vanlige». Ungdom på fest på byen, bygningsarbeidere i full fart på en anleggsplass. Det er lettere å få øye på subkulturelt orienterte ungdommer som røyker hasj, eller slitne folk i ytterkant som setter et skudd heroin. Stoffet stammer historisk sett fra samfunnets mainstream. Fortsatt har det feste der. Det er lettere å se «de andre». Vi bør derfor ta dette på alvor. Det er et svært forførende stoff, og det er svært farlig.   

Referanse:

Pedersen, W; Sandberg, S; Copes, H. (2015): High Speed: Amphetamine use in the context of conventional culture. Deviant Behavior: 36; 146-165.   

Publisert:
09.09.2016

Av:
Willy Pedersen

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer