Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: v8uwx3
(Skriv inn koden over.)

 

Kan vi nå de unge og utsatte?

Av: Henning Pedersen, spesialkonsulent ved Kompetansesenter rus – Oslo (2016)

 

Nasjonale undersøkelser viser at unges rusbruk går ned. Samtidig som det er færre unge i dag enn tidligere som ruser seg, er det flere med større og mer sammensatte problemer. Mange fanges ikke opp av samfunnets etablerte hjelpeapparat. Derimot treffer vi på mange av dem noen år senere. Tenk hvor mye vi kan få til, dersom vi ser dem tidligere

Allerede i 1969 ble Uteseksjonen i Oslo, den første oppsøkende virksomheten i landet, etablert. Oppsøkende tjeneste er ikke en lovpålagt virksomhet og hver kommune kan derfor fritt utforme sin oppsøkende tjeneste. Siden 1969, og frem til i dag, har 102 kommuner eller bydeler sett nytten i slike tjenester.

 

Hvor er den statlige interessen?

Nasjonale kartlegginger fra 2004 og 2015 viser at oppsøkende sosialt arbeid overfor utsatte unge, utgjør en viktig del av det tidlige intervensjonsarbeidet i kommunen. Det gjenspeiles ikke i statlige myndigheters prioritering av fag- og kompetanseutvikling for fagfeltet. Bør det være helt og holdent opp til hver enkelt kommune hvordan denne viktige innsatsen overfor utsatte sikres og forvaltes? Som på andre fagfelt bør det finnes statlige retningslinjer og føringer, og arbeidet bør sikres kvalitets- og metodeutvikling, gjennom eksisterende nasjonale kompetansemiljøer og utdanningsinstitusjoner.

 

KoRus-Oslos landsdekkende undersøkelse, «Kartlegging av oppsøkende ungdomsarbeid i kommunene 2015», viser at flere kommuner etablerer oppsøkende ungdomstjenester. Fra 24 i 1980 til 53 i 1991, videre til 87 i 2004 og endelig til 102 i 2015. I dag arbeider det 350 fulltidsansatte i landets oppsøkende ungdomstjenester. Samlet utgjør de en solid ressurs i det lokale tidlig intervensjonsarbeidet rettet mot utsatt ungdom.

 

Fra statlig hold finnes få eller ingen nasjonale føringer som pålegger kommunene å drive oppsøkende ungdomstjenester, og det stilles heller ingen kvalitetskrav til arbeid. Ingen kompetansemiljøer eller utdanningsinstitusjoner er tillagt ansvar for fag, kvalitets- og metodeutvikling, og den nyeste forskningen er snart 10 år gammel (Henningsen og Gotaas 2008). Kommunene prioriterer dette arbeidet høyt, selv når deres innsats synes å være på kollisjonskurs med den fraværende interessen for oppsøkende ungdomsarbeid i de statlige direktoratene, forsknings- og kompetansemiljøene.

Enormt forebyggingspotensial

Den vedvarende satsningen på oppsøkende ungdomsarbeid i kommunene må sees som et uttrykk for at dette arbeidet betraktes som hensiktsmessig, virksomt og nyttig på kommunalt nivå, for å nå unge som selv ellers ikke oppsøker hjelpetjenester. I Oslo arbeider det i dag til sammen mer enn 100 feltarbeidere. Velferdsetatens Uteseksjon med sine 39 stillinger, gir alene systematisk oppfølging og hjelp til mer enn 600 unge under 25 år hvert år. Den samlede oppsøkende innsatsen i Oslo kommune koordineres gjennom et eget fagforum for utekontakter. På tross av at tjenestene er ulikt organisert og knyttet til ulike sektorer i de tolv bydelene som har oppsøkende ungdomstjenester, arbeider alle målrettet med tidlig intervensjonsarbeid knyttet til å nå de mest utsatte unge tidlig.

 

Forebyggingspotensialet i dette arbeidet er enormt. Gevinstene er potensielt store for de unge selv, deres familier og ikke minst for kommune og stat i form av sparte behandlingsutgifter. Arbeidsformen som benyttes av de oppsøkende tjenestene synes å være i tråd med ønsker fra brukerne selv, som understreker behovet for fleksible, oppsøkende og ressursorienterte tjenester rettet mot utsatte unge (Helse og omsorgsdepartementet 2015).

 

Virker det?

Hva er så problemet? Et viktig punkt er at vi ikke vet om den innsatsen som settes inn virker. Klarer de oppsøkende tjenestene å nå fram til de mest utsatte unge, og i så fall, har innsatsen de setter inn en ønsket virkning? Bidrar utekontaktene til at flere unge får virksomme intervensjoner og dermed unngår å havne i alvorlig trøbbel?

 

Å gi gode og presise svar krever opplagt et omfattende forskningsdesign for å kunne besvare spørsmålene på en god måte. Trolig er det for omfattende for en kommune alene å gjennomføre studier som kan besvare slike forskningsspørsmål. Derfor forblir disse viktige spørsmålene ubesvart, mens det er opptil hver enkelt kommune å sette kvalitetskriterier og standarder for sine oppsøkende ungdomstjenester. Det må ikke nødvendigvis være slik.

 

Om en ser til de siste års satsninger på oppsøkende virksomhet for voksne med samtidig rusavhengighet og psykiatrilidelser, blir det likevel tydelig at dersom det finnes politisk vilje til å prioritere satsning på oppsøkende virksomhet, så er det også mulig, og kanskje også nødvendig, å arbeide med forskning og kvalitetsutvikling parallelt.

 

Utprøving av ACT (Assertive Community Treatment) og FACT (Fleksiblet ACT) i kommunene har fått en sentral plass i de nyeste statlige styringsdokumentene for rusfeltet. ACT er en modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. FACT er en videreutvikling av ACT-modellen. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) og Nasjonalt kompetansesenter ROP har hatt ansvar for opplæring, oppfølging og kvalitetsutvikling. Virksomhetene er blitt grundig evaluert og evalueringen viser gode resultater. I rapporten forklares de gode resultatene med måten satsningen har blitt implementert på. Egen håndbok, systematisk opplæring, og følgeforskning har hatt betydning for resultatet (Nasjonalt kompetansesenter ROP 2014). Utvikling av nye gode og effektive oppsøkende tjenester for voksne med omfattende problematikk, er utviklet i et tett samarbeid mellom stat, kompetanse/forskningsmiljøer, praktikere og brukere fra kommune og spesialisthelsetjenestene. Det har gitt resultater.

 

Fra politisk vilje til handling

Vi trenger ikke gå lengre enn til den ferske Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020) for å lese om at innsatsen skal rettes inn mot personer som er i ferd med å utvikle problemer og at kommunesektoren sitter på mye av løsningen. Om det også finnes politisk vilje til å ta tidlig intervensjonssatsning for de mest utsatte unge på alvor, kan ikke fag og kvalitetsutviklingen av arbeidet alene legges på den enkelte kommune, slik situasjonen er i dag.

 

Mønsteret fra implementeringen av ACT/FACT kan danne et godt utgangspunkt på en ny satsning, også på oppsøkende ungdomsarbeid. Mange av de unge som utekontaktene arbeider med i dag, befinner seg trolig i risikogruppene for senere å komme i kontakt med ACT/FACT, dersom det ikke settes inn virksomme tiltak tidlig.

Dét i seg selv burde være grunn god nok for en fornyet statlig satsning på oppsøkende ungdomsarbeid. Nye føringer for arbeidet bør utarbeides, og det bør gjennomføres nye studier av oppsøkende arbeid i kommunene for å sikre at risikoutsatte unge får god hjelp så tidlig som mulig.

 

Oppsøkende ungdomsarbeid bør bli en tydelig, nasjonal satsning dersom vi skal lykkes med tidlig intervensjon overfor utsatte unge.

 

 

Kilder:

 

Henningsen, Erik og Nora Gotaas i samarbeid med Marte Feiring. 2008. Møter med ungdom i velferdsstatens frontlinje. Arbeidsmetoder, samarbeid og dokumentasjonspraksis i oppsøkende ungdomsarbeid. NIBR-rapport 2008:2.  

 

Helse- og omsorgsdepartementet. 2015. Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Meld. St. 26. 2014-2015.

 

Nasjonal kompetansetjeneste ROP. 2014. Utprøving av ACT-team i Norge. Hva viser resultatene? Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, Sykehuset Innlandet HF.

År:
2016

Av:
Henning Pedersen

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer