Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 3t07nc
(Skriv inn koden over.)

 

Narkotikaforebyggende bordtennisbord

Av: Bergljot Baklien, forsker, FHI, avdeling rusmiddelbruk (2016)

På 1980-tallet hadde jeg et forskningsoppdrag med å evaluere noe som ble kalt Holdningskampanjen mot narkotika. Det var ikke en mediekampanje, men en sum penger som over noen år ble delt ut til enkeltpersoner og organisasjoner som ville gjøre noe for å forebygge narkotikamisbruk. Det kom søknader i bunkevis. Mye var fornuftig og utløste støtte. Noe var av det mer komiske slaget, som han som hadde utviklet en sandal med akupunktureffekt som skulle få ungdom til å holde seg unna narkotika. I mellomkategorien kom søknader om støtte til rusfrie aktiviteter av ulike slag. Noen av dem var i kategorien «narkotikaforebyggende bordtennisbord». 

Rusmiddelforebygging som finansieringskilde

Akupunktursandalene fikk ikke støtte, og det gjorde heller ikke bordtennisbordene. Men søknadene var gode, i hvert de som dreide som om bordtennisbord og liknende. Det var ikke vanskelig å se for seg bakgrunnen for slike søknader. Ungdoms­klubbens bord­tennisbord var ødelagt. Med knappe budsjetter og mye å bruke pengene til, var det selvfølgelig fristende å lete etter alternative finansieringskilder for nytt bord­tennisbord. Når ungdomsarbeideren kom over en utlysning av midler til narkotikafore­byggende tiltak, er det kanskje ikke så rart at vedkommende forfattet en søknad der det ble argumentert både godt og grundig for at et nytt bordtennisbord ville få ungdoms­klubbens medlemmer til å holde seg borte fra rusmidler.

 

Selv om slike søknader ikke ble funnet støtteverdige, er det liten grunn til å avskrive dem. De må forstås ut fra bakgrunn og sammenheng. Det er opplest og vedtatt at rusmiddelforebygging blant ungdom er vanskelig. Da kan vel bordtennisbord være like bra som mye annet? Dessuten er det verken første eller siste gang noen har prøvd å framheve den rusmiddelforebyggende effekten av tiltak som først og fremst er ment å fremme trivsel og sosialt samvær.  Da ungdom i Oslo for noen ti-år siden kjempet mot nedleggelse av ung­doms­klubber, var en av parolene «Vil dere vi skal bli narkomane?»

 

Vann og kaffe til studentene

Dette er ikke noe som bare foregikk i gamle dager. I løpet av de siste ti årene har Helsedirektoratet på forskjellige måter og gjennom ulike kanaler gitt tilskudd til rusmiddelforebyggende tiltak blant studenter. Begrunnelsen har vært at mange studenter har et risikofylt alkoholbruk. Særlig har det vært mye bekymring knyttet til fadderukene.  Her har rusmiddelforbyggende midler blitt brukt til vannflasker, mat og kaffe, møteplasser uten skjenkebevilling og mye mer. Akkurat som ungdoms­arbeiderne på 1980-tallet, var studentorganisasjonene kreative i sine søknader. Rusmiddel­forskningen vet jo at forbruket øker med tilgjengeligheten. Kanskje drakk studentene mer vann når vannflaskene ble delt ut gratis.

 

Et annet eksempel er studentforeningen som søkte om støtte til å kjøpe en lavvo for å dra på tur. Lavvoen i seg selv fører neppe til at studentene drikker mindre. Det er ikke en gang sikkert at studentene drikker mindre mens de er på lavvo-tur.  Trolig kan lavvoen føre til både trivsel og sosialt samvær, og være til glede for dem som besøker den.  Men utgangs­punktet for slike tiltak er nok ikke alltid en bekymring for studenters alkoholkonsum, men mer «vi skulle så gjerne vært på tur, hvor kan vi finne penger?»

 

Budskapstydelighet og signaleffekt

Rusmiddelforebyggende tiltak varierer når det gjelder budskapstydelighet. Når politiet besøker en ungdomsskoleklasse og snakker om farene ved å røyke hasj, er budskapet klart. Når det gjelder bordtennisbord til ungdomsklubben eller lavvo til student­foreningen, er budskapet langt mindre tydelig. Dreier det seg om støtte til en konsert, må det stå rock mot rus på et banner over scenen for at budskapet skal komme fram.

 

Et annet spørsmål er hvilken signaleffekt som ligger i støtten til den type tiltak. For det første kan støtten brukes som basis for samarbeid og kontakt mellom forebyggere og iverksetterne. Det forutsetter nærhet og lokal forankring. Holdningskampanjen mot narkotika var plassert i Sosialdepartementet i Oslo, som ikke hadde mulighet for å følge opp bruken av et bordtennisbordet på ungdomsklubben.  Men det fore­byggende arbeidet blant studenter er til dels lokalt forankret. Da en lokal prosjektleder ved student­sam­skipnaden i Bergen mottok en søknad om noen få hundre kroner til et kubbespill, var hennes reaksjon at de kunne få støtte under forutsetning av at student­foreningen ville bruke det som fast alkoholfri aktivitet i fremtidige fadderuker. Prosjekt­lederen kunne følge opp hvordan det ble brukt, og støtten fungerte som en plattform for ytterligere samarbeid.

 

En helt annen side ved signaleffekten er det som skjer når rusmiddelforebygging brukes som begrunnelse for støtte til kultur- og velferdstiltak som helst burde vært finansiert på andre måter. Det blir særlig tydelig hvis vi tenker oss denne tilnærmingen brukt overfor andre målgrupper enn ungdom og studenter.  Hva om bakgrunnen var bekymringen for de eldres økende alkoholforbruk?  Skal litteraturtreffene på senior­senteret jeg sokner til finansieres som rusmiddelforebygging? Kanskje under parolen «Bøker mot børst»?  Vi ser ut til å godta "rock mot rus". Men hva om den klassiske konserten jeg ønsker å gå på, hadde et banner tvers over scenen der det sto "Mozart mot martini"? Konserten er helt sikkert subsidiert med offentlige penger, men jeg fore­trekker at det går over kulturbudsjettet.

 

Enten det dreier seg om bordtennisbord eller bøker, og enten det er ungdom eller eldre man bekymrer seg for, bør kultur- og velferdstiltak støttes fordi de skaper trivsel og engasjement, og ikke fordi de skal forebygge rus.

 

År:
2015

Av:
Bergljot Baklien

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer