Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 6hai43
(Skriv inn koden over.)

 

Narkotikapolitikk: Hva kan vi lære av Portugal?

Av: Willy Pedersen, Professor i sosiologi, Universitetet i Oslo (2016)

Helseminister Bent Høie ser til Portugal når han vil reformere norsk narkotikapolitikk. Hva var det de egentlig gjorde? Hva var den viktigste virkningen av reformen? 

 

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 11.oktober 2016

Helseminister Bent Høie (H) slo nylig fast at «hjelp, ikke straff skal være utgangspunktet for å følge opp dem som tas for bruk og besittelse av narkotika». [1] Han viste til Portugal, hvor helse- og sosialsektoren tar ansvaret. Høies forslag har like store implikasjoner for helse- som for justissektoren. Derfor er dette er også et slags symbolsk kupp av hele narkofeltet. Justisminister Anders Anundsen (Frp) blir satt sjakk matt. Det er ikke sikkert han er enig i forslaget, men han han tør neppe stå opp mot Høie, som har en mye sterkere posisjon.    

Reformen i Portugal kom i 2001. Femten år har gått, men fortsatt er Portugal en viktig referanse. Delegasjoner drar til Lisboa, den karismatiske legen João Goulão, nøkkelmannen bak reformen, reiser verden rundt og holder foredrag. Helse- og omsorgsdepartementet inviterte ham til Norge før jul, jeg var der og hørte hvordan han skrøt av reformen. «De som trodde bruken av narkotika ville øke tok feil. Men mange misforstår hva vi har gjort», fortsatte han. Så: Hvorfor kom reformen i Portugal? Hva innebærer «den portugisiske modellen»? Gir det mening å overføre den til Norge?

Bakteppet

Portugal var militærdiktatur og kolonimakt fram til 1974. «Nellikrevolusjonen» ble navnet på den fredelige overgangen til demokrati. Sosialistpartiet med António Guterres (som nå blir generalsekretær i FN) hadde regjeringsmakten da reformen ble gjennomført. Landet hadde egentlig lavt forbruk av illegale rusmidler, men det tunge misbruket økte, andelen HIV-smittede gikk i været, misbrukere i behandling ble fem-doblet. Casal Ventos i Lisboa ble kalt «det største narko-supermarkedet i Europa». Hjemløse injiserte heroin åpenlyst, om natten sov de rundt store bål. Dels var dette et etterslep fra kolonitida – folk fra Angola og Kapp Verde fikk innreise til Portugal, men mange levde i fattigdom. De tok store deler av helsebudsjettene.

Regjeringen berammet en ny nasjonal narkostrategi, som skulle være «humanistisk og helse-orientert». Misbrukere skulle sees som syke, ikke kriminelle. Statsminister António Guterres ga klarsignalet, João Goulão ledet gjennomføringen.    

Avkriminaliseringen

Før reformen hadde egentlig Portugal allerede et nokså humant narkoregime. Straffen skulle være symbolsk, det viktigste var å hjelpe folk til behandling. Det nye i 2001 var at bruk og besittelse formelt ble tatt ut av straffeloven, men det kunne fortsatt gis administrative eller sivilrettslige sanksjoner. Det er her vi finner forskjellen til de landene hvor en nå legaliserer omsetningen av cannabis. João Goulão er helt klar: De har ikke planer om å legalisere.

Det viktigste virkemidlet overfor brukerne av narkotika skulle være såkalte «dissuasion commissions», ikke enkelt å oversette, men noe i retning av komiteer som skal «overtale brukerne til å slutte». De er forankret i helsevesenet, og består av tre personer – en sosialarbeider, en psykiater og en advokat. De kan bruke milde sanksjoner - små bøter, forbud mot å oppholde seg bestemte steder.  Vi har ikke så gode data om hvordan de faktisk fungerer, men en fersk studie av forskeren Hannah Laqueur (2015)[2] viser at de har mellom 3500 til 5500 saker per år, og hele 85-90 % ender med en advarsel. Da de startet opp, var det ofte nedkjørte heroinbrukere som møtte, nå er det stadig oftere ungdom som har brukt hasj.

Jeg var selv med i en norsk delegasjon som besøkte Portugal for noen få år siden, da var denne endringsprosessen i gang: et system som skulle takle den destruktive heroin-epidemien ble vridd mot ungdom uten åpenbare rusproblemer. Er komiteene da egnet? Det er dette paradokset Høie vil måtte løse dersom han etablerer slike komiteer i Norge.  

Den viktigste endringen  

Bruk av illegale rusmidler hadde altså de facto vært så å si avkriminalisert i Portugal før reformen. Det nye var at en formelt fjernet det fra straffeloven og offentliggjorde det for all verden. Den høye profilen til João Goulão var kanskje grunnen til den antakelig viktigste endringen i kjølvannet av reformen, som få er klar over: Rettsvesenet begynte også å forholde seg på en ny måte til lovbruddene som fortsatt var regulert av straffeloven. En endret praksisen for dem som ble straffet for smugling og omsetning.   

Før reformen satt 43 % av de innsatte i Portugal på narkotika. Etter reformen resulterte færre saker i tiltale, og straffene ble mye mildere. I 2010 var andelen kommet helt ned på 21 %. Hvorfor?  Reformen innebar også en ny måte å tenke om «narkotikakriminelle». De fleste av dem er også brukere, de er syke. Det er også situasjonen her hjemme.

Hva bør skje i Norge?                    

Det kan virke pussig at helseminister Bent Høie ser mot det postkoloniale Portugal når han vil reformere norsk narkotikapolitikk. Men Portugal gikk høyt på banen for femten år siden, og hele verden prøver nå å vri seg ut av grepet til den lammende «krigen mot narkotika». FN har i år kjørt UNGASS-forhandlingene, hvor en leter etter nye veier. Med António Guterres ved FN-roret, mannen som altså satte i gang reformen i Portugal, vil nok trykket øke i prosessen.

Helseminister Bent Høie skal ha ære for å ha gått lenger enn noen annen statsråd i Norge i å markere at «krigen mot narkotika» nå er over. Men han står overfor en krevende oppgave når han skal flytte ansvaret for misbrukerne fra justis- til helsesektoren. Hvordan skal vi forholde oss til unge mennesker som bruker hasj, når mange land nå åpner for regulert omsetning av stoffet? Dessuten er kanskje den viktigste lærdommen fra Portugal at rettsvesenet også begynte å vurdere «narkokriminelle» på en ny måte. De er gjerne også brukere av narkotika, og det hjelper ikke å sende dem i fengsel på lange straffer.

Jeg har tidligere I Aftenposten vist hvor meningsløst høyt straffenivået er for slike lovbrudd i Norge[3]. Portugal viser altså vei, også her. Da er vi over på justisministerens område. Han er så langt fraværende. Jeg er spent på om han melder seg på i debatten.    

  

 

 

   

 

 



[2] Laqueur, H. (2015): "Uses and Abuses of Drug Decriminalization in Portugal." Law and Social Inquiry-Journal of the American Bar Foundation 40(3): 746-781.

 

År:
2016

Av:
Willy Pedersen

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer