Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 2k223u
(Skriv inn koden over.)

 

Spillavhengighet og problemskapende dataspilling

Av: Hans-Jørgen Wallin Weihe, Professor i sosialt arbeid, Høgskolen i Lillehammer (2016) 

Hjelpeapparatet har i lang tid vært opptatt av dem som ødelegger sin økonomi ved spill. Norge har streng regulering av spill, men nye internettbaserte utenlandskbaserte spilloperatører gjør at de nasjonale reguleringene med monopolaktørene Rikstoto og Norsk Tipping er alvorlig truet. Nye internettbaserte underholdningsspill har gitt nye utfordringer og muligheter både for skole, arbeids- og fritidsliv.

Mange oppfatter pengespill som en harmløs spenningsaktivitet. Det er det da også for de aller fleste, men det er noen som utvikler store problemer med pengespill. Vi har mange grelle eksempler, også lokalt, på dem som spiller bort sine verdier og setter seg i stor gjeld. I mange tilfeller rammer dette både den enkelte og deres familier hardt. Pårørendeorganisasjoner og interesseorganisasjoner for de som har spilleproblemer arbeider aktivt med å støtte de som har spilleproblemer og deres familier, for å gi behandlingstiltak og bedre offentlig regulering av pengespill. I hjelpeapparatet er det også utviklet en rekke behandlingstiltak samt nettbaserte rådgivings- og støttetiltak.  I arbeidslivet har AKAN, som tidligere kun fokuserte på alkohol og narkotikaproblemer, nå også fokusert på avhengighetsproblemer med spill.

Økonomiske problemer med spill rammer på tvers av alder, kjønn og kulturell bakgrunn. Ikke desto mindre vet vi at spill med penger påvirkes av kulturelle faktorer. Innen Islam er pengespill forbudt. De som spiller med penger vil derfor både risikere å få økonomiske problemer og å begå en syndig handling. Også innen kristen tradisjon har man med god grunn tatt avstand fra hasardspill. Forholdet vårt til tilfeldigheter, «flaks» og «lykke» er også kulturelt påvirket. Mange med buddhistisk bakgrunn fra Vietnam og Thailand påpeker dette som en viktig dimensjon ved omfanget av lotterispill i de kulturene de kommer fra.  Ved å oppsøke spillesteder ser man lett at det mange steder er et påfallende stort innslag av spillere med slik bakgrunn.

Gaming og nettbaserte dataspill har gitt nye utfordringer. De aller fleste som vokser opp i dag har et forhold til gaming og nettbaserte spill. Spill har blitt en del av både ungdoms- og voksenkulturen. På store samlinger for spillere, slik som «The Gathering» i Vikingskipet i Hamar ser vi hvordan spill og gaming har utviklet seg fra å være en ren ungdomsaktivitet til også inkludere hele familier og mange voksne.  Slike samlinger er i Norge definert som kulturtiltak.

Gaming og nettbaserte spill har blitt en stor økonomisk aktivitet og det er mulig å ta utdanning innen spillutvikling. Samfunnet veksler mellom å se på spill og spillutvikling som en mulighet for økonomi og kultur og som et omfattende problem.

Det er mange som utvikler problemer med overdreven spilleaktivitet. I noe tilfeller fører det til at de som spiller dropper ut av skole- og arbeidsliv og får store problemer sosialt. Konflikter innen familien og med skolen er ikke uvanlig. Foreldre reagerer på barnas bruk av tid og noen blir så opptatt av spill at de isolerer seg og spiller nesten døgnet rundt. Ofte er slike problemer forbigående. Det å bli intenst opptatt av en aktivitet er ganske vanlig, men det kan være alvorlig dersom man setter til side sosiale forpliktelser og skolearbeid. Vi vet også at det for noen blir et mønster som blir vanskelig å møte. Noen av dem har klart å etablere seg sosialt og følge opp studier og arbeid. Andre har delvis klart det, men er isolerte voksne som har tatt sin utdanning fått seg arbeid og ellers fyller livet med gaming. I den grad det oppleves som et valg er det kanskje greit, men ikke så få opplever det som en felle de har blitt fanget i. Det er stadig en aktivitet som fyller all tid, men den avskjærer fra andre ønskede aktiviteter og fellesskap.

Ikke alle slike voksne utvikler problemer som fører til at de søker hjelp. Mange blir bare isolerte særinger. Det skjer med en del mennesker, og aktiviteten de blir limt fast i kan være av varierende art. Fugletitting, jakt, trening, sjakk, fiske, frimerker og andre aktiviteter kan også føre til at man ikke lever vanlige sosiale liv. Vi snakker sjelden om at slikt er patologi eller avhengigheter. Det kan være koblet til sosial kontakt med andre med samme interesser, men kan virke som en sperre mot kontakt med andre. En slik sperre kan være ønsket og den kan oppleves som uønsket.

Vår definisjonsmakt kan brukes til å definere vaner inn under avhengighetskategorier eller ikke. Grensen mellom vaner og uvaner kan trekkes på ulike vis. Diagnosene som vi finner i ICD og DSM-systemene reflekterer dette. Spørsmålet om vi skal karakterisere omfattende internettbruk, spill og trening som patologi eller en dårlig eller uhensiktsmessig vane er viktig. Jeg skal ikke gå inn på den faglige diskusjonen annet enn ved å påpeke at det naturligvis er mange av de samme psykologiske mekanismene som ligger bak ulike former for dårlige og fastlåste vaner.

Mange spill spiller på sex og vold. Krigsspill med mye skyting, spill med raske biler i høy hastighet og ikke minst svært tradisjonelle kjønnsroller med lettkledde barmfagre jenter og barske hardtslående menn som brutalt nedkjemper sine fiender med vold er vanlig. Likestilling og dialog er fraværende i mange spill. De fleste skiller helt greit mellom fantasiverden og virkelighet. De påvirkes tilsynelatende ikke, men det er all grunn til å reise spørsmål om hvordan vi som kultur vil bli preget når sex og vold blir viktig underholdning. Det er også grunn til å reise spørsmål om det er enkeltindivider som ikke klarer å skille mellom spill og virkelighet. Det har vært dramatiske bilulykker, uforsvarlig bilkjøring og voldshandlinger som gir god grunn til å tro at det kan være koblinger.

Noen har problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi. Noen har andre problemer som kan kobles negativt til spill.  Ikke minst er vanskeligheten med å trekke skillet stort for personer som allerede har manglende realitetsorientering slik som vi ser ved psykoser. Svak kognitiv fungering kan antakelig også føre til at det er mer problematisk å trekke skillene enn for andre. Dårlig sosial integrering og svak kulturell kompetanse kan antakelig også være faktorer.

Samtidig er også spill viktige pedagogiske verktøy. Det er gode virkemidler på alt fra grunnskole til universitetsutdanning innen matematikkundervisning, andre realfag, språkinnlæring og humanistiske fag. Interaktive spill øker også sosial kompetanse til samhandling ved at spillene spilles på tvers av land og kulturgrenser og krever forpliktende avtaler med andre spillere. Bruk av ulike former for spill for opplæring kommer høyst sannsynlig til å øke fremover. Innen mange områder der det kan brukes simulatortrening gir det store fordeler som vi får direkte uttelling for i praksis.

På samme måte som i forhold til rusbruk og pengespill reiser det spørsmålet om hva slags reguleringer samfunnet skal ha av hensyn til de som kan utvikle problemer. Det er et politisk og moralsk spørsmål hva slags reguleringer samfunnet skal iverksette. Regulering krever også et edruelig forhold til hva som lar seg regulere. Det har ingen hensikt å lage reguleringer som store grupper vil sabotere. Slike reguleringer kan føre til at vi utvikler skjulte kulturer og at vi undergraver respekten for lovverket.

På de nasjonale spillestudiene, som drives i samarbeid mellom KoRus-Øst og Høgskolen i Lillehammer, beveger vi oss fra de praktiske utfordringene i klasserommene, som vi har som foreldre og som behandlere, og til de overordnede politiske og moralske spørsmålene. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha og hvordan vi skal håndtere de utfordringene vi står overfor. Det er ikke det samme å ha problemer, som å bli definert av andre som en som har problemer. Mye ungdomsproblematikk handler om forbigående utfordringer og ikke minst en løsrivelses prosess, men det er også dem som utvikler store problemer.

Det er sjelden om vi noen gang kan se på spilleproblemer løsrevet fra andre utfordringer. De som har problemer er heller ikke statiske. Både individer og deres sosiale sammenhenger endrer seg. Sett gjennom et livsløp er sjelden problemer konstante. Svært ofte vil det som en gang var dominerende problemer erstattes av andre problemer. Noen ganger vil også det som har vært en dominerende vane forsvinne. Jeg har fått mange historier om ungdom som i en periode var helt oppslukt av spill, som i løpet av kort tid totalt har mistet interessen fordi de har fått en kjæreste. Det er trolig ganske vanlig, men for noen blir problemene fastlåst og suppleres av annen problematikk som også er belastende. Et typisk eksempel er kombinasjonen med rusmidler eller sviktende psykisk helse.

En utdanning som skal gi kvalifikasjoner for å arbeide med dette brede problemfeltet må være fleksibel og møte de behovene og erfaringene vi får fra dem som arbeider med spilleproblematikk. Ikke minst møter vi i økende grad kulturproblematikk. Et Norge med en langt mer sammensatt kulturell befolkning enn tidligere gir nye utfordringer. Kravet til kulturell kompetanse er viktig og det blir i en digitalisert verden stadig viktigere å arbeide internasjonalt.

 

 

Om forfatteren:

Hans-Jørgen Wallin Weihe er professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer, hvor han underviser ved sosionom utdanningen. Han er fagbokforfatter og forsker, og har arbeidet mye med spørsmål om rus, avhengighet og kulturmøter. Hans-Jørgen Wallin Weihe har skrevet bøkene: «Rus. Nytelse, lidelse og handling» (2007) og «Rusmidler og språk» (1999). I 2016 var han medredaktør sammen med Stian Overå for boken «Spilleavhengighet- gaming og gambling» (2016). 

År:
2016

Av:
Hans-Jørgen Wallin Weihe

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer