Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 3h0krj
(Skriv inn koden over.)

 

Tatt av politi - fulgt opp av utekontakt

Av: Mariell Berg Huse, Utekontakten bydel Nordstrand (2015)

I februar 2014 hadde politiet i Bergen aksjoner mot videregående skoler i byen. Til sammen ble rundt 40 ungdommer tatt for bruk, besittelse og/eller salg av hasj. Disse ungdommene fikk tilbud om påtaleunnlatelse mot at de forpliktet seg til oppfølging av Utekontakten og deres program Tidlig ute[1]  (Christophersen 2014).  Over natten hadde Utekontakten i Bergen fått 40 nye ungdommer de skulle følge opp.

Flere andre oppsøkende tjenester i Norge[2] har også gitt tilbud om oppfølging av ungdommer på bakgrunn av påtaleunnlatelse. Min erfaring er knyttet til en mellomstor utekontakt i Oslo. Ved jevne mellomrom har vi fått forespørsler fra politiet om individuell oppfølging av ungdom. For oss har avgjørelser knyttet til slike forespørsler vært vanskelige. Vanskelig fordi vi tror vi har noe å bidra med, samtidig som vi ser at det å følge opp ungdom på bestilling fra andre kan kollidere med verdigrunnlag, premisser og selve oppdraget for oppsøkende tjenester.   

For utekontakter består arbeid med ungdom tradisjonelt sett av oppsøkende arbeid, kartlegging, samtaler og aktiviteter som skal fremme endring av uønsket atferd eller belastende livssituasjon. En viktig forutsetning for kontakten er at den er frivillig fra ungdommenes side. Min påstand er at disse forholdene kan bli utfordret ved å tilby oppfølging av ungdom med påtaleunnlatelse. Blant annet fordi vi beveger oss inn på et område som tradisjonelt sett kjennetegnes av straff, kontroll og begrenset frivillighet. I tillegg kan en slik oppfølging føre til kursendring fra og selv definere hvem en skal tilby oppfølgingsinnsatser, til i økende grad å skulle gjennomføre oppfølgingsarbeid på oppdrag fra andre instanser. Før man sier ja til slike oppfølginger bør vi diskutere og bli bevisst på hvilke utfordringer og effekter en slik oppfølging kan ha.

Påtaleunnlatelse

En påtaleunnlatelse innebærer en skyldkonstatering, en erkjennelse fra ungdommen om lovbruddet som er begått. Det er en måte å gjøre opp et pådratt straffeansvar.  Det er en strafferettslig reaksjon og må ikke forveksles med at forholdet henlegges (Justis- og politidepartementet 2011). Hovedregelen er at lovbrudd skal påtales, og for å kunne gjøre et unntak skal det foreligge særlige grunner for at påtalemyndigheten ikke påtaler handlingen. Ung alder kan være en av disse grunnene. Denne reaksjonen brukes blant annet for å unngå den belastningen en straffesak vil kunne innebære for en ungdom.  Avhengig av påtaleunnlatelsens vilkår vil den også kunne sikre ungdommen en bedre oppfølging enn bøter, og legge til rette for en rehabiliterende prosess (ibid). Påtaleunnlatelse kan innebære ungdomskontrakter med ulikt innhold, eksempelvis deltakelse i ulike rusprogram som ”ut av tåka”[3] og andre program som legger til rette for individuell oppfølging som “tidlig ute”. Ved forespørsel om å følge opp en ungdom med påtaleunnlatelse, betyr det at ungdommen har fått tilbud om dette og har takket ja til oppfølging av utekontakten.

Vi kan og vil

Med sin brede kontaktflate i ungdomsmiljøet er utekontakten i en gunstig posisjon til å utvikle variert og ulik kompetanse, både relasjonelt, metodisk og teoretisk. Gjennom daglige samtaler med ungdom tilegner de fleste feltarbeidere seg viktig kunnskap om endringsarbeid, konflikthåndtering og rusbruk. I tillegg har vi god oversikt over lokale fritidstilbud og aktuelle hjelpetjenester. Mange ungdommer vil komme styrket ut av et oppfølgingsløp hos utekontakten selv med bakgrunn i en påtaleunnlatelse. Måten ansatte i utekontakten møter ungdom, det at tjenesten er fleksibel og kan tilpasse seg den unges behov, gjør at ungdom ofte vil oppleve større eierskap og få mer støtte til eget endringsarbeid. Engasjement gjennom samtaler vil kunne spille positivt inn på motivasjon for endring og kan være drivstoff på veien mot målet. Erfaringsmessig er en av grunnene til at unge ofte sier ja til oppfølging fra utekontakten, nettopp er troen på at vi kan bidra positivt. De kjenner noen vi har jobbet med, eller de har hørt rykter i ungdomsmiljøet.

Å bli fulgt opp av utekontakten vil for mange kunne oppleves som mindre stigmatiserende enn å være i kontakt med det ordinære straffesystemet. Arbeid mot marginalisering og ekskludering er en viktig oppgave i oppsøkende arbeid. Det kan derfor oppleves som vanskelig å argumentere mot utekontaktens deltagelse i gjennomføringen av ungdomskontrakt. Spesielt når dette er en oppgave vi opplever at vi mestrer og som vi tror er gunstig og effektfull for ungdommen.

Oppfølging er viktig, men hvem skal definere behovet?

Det har de siste årene pågått en diskusjon i det oppsøkende fagmiljøet om innhold og innretning av utekontaktenes oppfølgingsarbeid. Et spørsmål som har vært mye diskutert er om utekontaktene bør sende ungdom videre så hurtig som mulig, eller selv drive oppfølging og sette inn tiltak for ungdom man møter gjennom det oppsøkende arbeidet. Feltarbeider Kihama Whelan (2011) beskriver praksisen som varierende fra tjenestested til tjenestested. Ulikhetene er mest markerte mellom store utekontakter som ofte raskt formidler ungdom videre, og mindre tjenester som selv yter flere av tiltakene som settes inn. Min erfaring er at egeninnsats i oppfølgingsarbeidet styrker tilliten mellom oppsøkere og ungdom. Det gir forebyggende gevinster som er en støtte for det øvrige oppsøkende arbeidet. Jeg tror vi er tjent med oppsøkende tjenester som er i stand til selv å gi faglig god oppfølging til lokale ungdommer, samtidig som en kontinuerlig vurderer videreformidling til andre som kan yte annen hjelp. I mange tilfeller mottar ungdom støtte og hjelp fra både utekontakten og andre tjenester parallelt. Det at utekontakten tilbyr egne tiltak, og at noen av dem er langvarige, gjør imidlertid at tjenesten vil ha mindre tid til å jobbe oppsøkende. Dette får igjen en ekstra dimensjon når vi i tillegg påtar oss oppfølginger fra andre tjenester. 

Mellom tvang og frivillighet

Oppsøkende sosialt arbeid med ungdom baserer seg tradisjonelt på frivillighet. Utgangspunktet for å bygge en relasjon er at ungdommen selv ønsker og har noen positive forventninger til kontakten (Erdal 2006). Min erfaring er at ungdom opplever å bli tatt på alvor, de får reell medbestemmelse når de blir spurt og får velge om de vil samarbeide og snakke med utekontakten. Hvis utekontakten har kommet i kontakt med ungdommer på bakgrunn av eget oppsøkende arbeid, kan ungdommene når som helst bryte kontakten uten å oppleve negative sanksjoner. Et viktig premiss ved oppsøkende arbeid er vektleggingen av den unges autonomi. De unge er involvert i alle avgjørelser, og man handler ikke «over hodet» på ungdommen. Ungdom trekker frem at relasjon og personlige trekk ved feltarbeideren er avgjørende for hjelpen de får. Egenskaper som å være ærlig, engasjert og utadvendt trekkes frem som positivt (Erdal 2006). Andersson (2013) skriver at det å stole på feltarbeideren har stor betydning med tanke på å få mennesker til å forandre livet sitt.

Sammenlignet med praktiseringen av frivillighet i oppsøkende arbeid, er frivilligheten i straffesystemet i stor grad begrenset. Dersom kontrakten inngått mellom påtalemyndighet, ungdom og utekontakt brytes, må tjenestestedet gi en tilbakemelding på dette. Dette er altså ikke en organisering av oppfølgingsarbeidet der ungdom kan komme og gå som de ønsker, slik det i utgangspunktet er i oppsøkende arbeid.   

Vi er tydelige på å informere om frivilligheten til ungdom vi kommer i kontakt med gjennom oppsøkende arbeid. For disse ungdommene kan det være vanskelig og brått skulle forholde seg til utekontakten, som noe de være i kontakt med, eksempelvis på bakgrunn av påtaleunnlatelse. Trolig vil de kunne oppleve tjenesten mer kontrollerende, ved at utekontakten må rapportere eventuelle oppfølgingsbrudd videre til rettsapparatet. For ungdom som ikke kjenner til utekontakten, spiller det nye kontraktsforholdet og en innskrenket praktisering av frivillighetsprinsippet kanskje en mindre rolle. I ungdomskontraktsaker får ungdommen presentert et tilbud om påtaleunnlatelse, mot at de forplikter seg til engasjement i oppfølging fra for eksempel en ansatt ved utekontakten.  De unge står fritt til å velge mellom oppfølging eller en annen type straff. Sett i et slikt perspektiv kan det argumenteres for at oppfølgingsarbeidet er basert på et frivillig valg og aktivt samtykke fra de unge. 

I landsforeningen for oppsøkende sosialt arbeids kommunale veileder fremheves det at hvis ungdom inngår i avtaler for å tilfredsstille foreldre, skole eller politi, kan medvirkningen og frivilligheten i mindre grad tolkes som reell. Dette kan gjøre den oppsøkende tjenesten med på tiltak som kan defineres som indirekte utøvelse av tvang. Dette er uheldig og slike tiltak bør da utføres i regi av foreldrene, barnevernet eller politiet (Kommunal veileder 2012).

Målforskyvning

Vi har sett at utekontaktenes medvirkning i gjennomføringen av ungdomskontrakt rører ved grunnleggende verdier i oppsøkende arbeid, som frivillighet og brukermedvirkning. Denne nye praksisen reiser spørsmål om hvor grensen går for utekontaktens oppgaver. Hva må en oppsøkende tjeneste gjøre, hva bør de gjøre og hva kan de gjøre? Et hovedmål for oppsøkende arbeid med ungdom er at man på et tidligst mulig tidspunkt skal kontakte og etablere tillit til ungdom som ikke nås av andre hjelpeinstanser (Erdal 2006). Dette vil i mange tilfeller være unge mennesker som er svært marginalisert, ofte levekårsutsatte unge som av ulike årsaker har begrenset kontakt med øvrig hjelpeapparat. Utekontaktene etablerer kontakt med disse unge gjennom systematisk oppsøkende arbeid og prioriterer å sette inn innsatser ovenfor de mest utsatte i gruppene. Dersom de oppsøkende tjenestene i stadig større grad sier ja til oppfølginger “på bestilling” fra andre, vil det over tid være en fare for at det vil påvirke sammensetningen av målgruppen utekontakten arbeider med. De unge som blir tatt for lovbrudd som kan igjen leder til påtaleunnlatelse, er ikke nødvendigvis de mest utsatte unge med størst behov for utekontaktens støtte. Mange av disse har allerede store nettverk og ressurssterke familier som kan mobiliseres av andre. Ungdommene som ble tatt i den store politiaksjonen i Bergen var en sammensatt gruppe hvor mange av de unge kom fra hjem med god økonomi og høy sosial status. Majoriteten i denne gruppen var ikke ungdom i marginen, slik målgruppen til oppsøkende tjenester tradisjonelt har vært. Det er nærliggende å tro at de fleste som ble tatt her er ungdom som vil klare seg godt, også uten systematisk oppfølging fra utekontakten. Selv om eksempelet fra Bergen omhandlet ungdom med ressurser, betyr ikke det at alle henvendelser om påtaleunnlatelse er slik. Likevel er det et viktig poeng at en kraftig økning av slike saker, vil gå ut over noen og noe hvis en stor andel av tiden kan bli brukt på oppfølginger av ungdom som allerede er fanget opp av andre deler av hjelpeapparatet. I forlengelsen av dette er det grunn til å spørre om det vil forringe resultatet av det lokalt forebyggende arbeidet på lengre sikt.

 

Trolig vil påtalemyndigheten gjøre en vurdering av hvilke saker det er hensiktsmessig med oppfølging fra utekontakten. Jeg frykter likevel at det etter hvert som vi påtar oss oppfølginger som påtaleunnlatelse, kan danne seg en ny praksis. Dersom innvendinger knyttet til denne oppgaven ikke blir diskutert, kan praksisen lede til uønskede oppgave- og målgruppeforskyvninger for utekontakten. Det er nok ingen myndigheter eller lokale planleggere som ønsker at igangsetting av ungdomskontrakter skal fjerne ressurser fra andre levekårsutsatte og marginaliserte unge. Etter min oppfatning bør utekontaktens oppfølging av ungdom med påtaleunnlatelse vurderes og diskuteres grundig fra gang til gang. For å hindre at man etter en politiaksjon på videregående skoler risikerer å måtte følge opp 40 ungdommer. Et uventet og stort tilfang av nye arbeidsoppgaver vil nødvendigvis gå ut over det ordinære oppsøkende arbeid, utekontaktens fleksibilitet og tilbudet til andre ungdomsgrupper.

 

Utekontaktens fremste styrker er at de står for en stor andel av den innsatsen det offentlige retter mot ungdom i ytterkanten av samfunnet. For å kunne beholde fokuset på de mest utsatte og opprinnelige målgruppene, er det avgjørende at oppsøkende tjenester er varsomme med å gjøre arbeidsoppgaver andre deler av hjelpeapparatet kan ivareta.

 

Fra eksperter i oppsøkende sosialt arbeid til lokalsamfunnets tusenkunstner

Det er store krav til samarbeid og samordning mellom forebyggende tjenester, og mange barn og unge har behov for tiltak og tjenester fra flere instanser (Henningsen, Gotaas og Feiring 2008). Den økte satsingen på tidlig intervensjonsarbeid rettet mot ungdom, kan være med på å forsterke forventninger om at utekontakten skal bidra som en av flere aktører i oppfølgingsarbeid av ungdom med påtaleunnlatelse. Henningsen, Gotaas og Feiring (2008) advarer mot at dette kan påvirke utekontaktens tradisjon med å respektere ungdoms autonomi.

 

Noen ganger påtar vi oss oppgaver som vi ikke nødvendigvis opplever som kjerneoppgaver, og det kan være ulike grunner til dette. Det kan være at vi anser dem som viktige, samtidig som det også kan handle om å tilfredsstille andre tjenester. Dette som et ledd i å få tverrfaglig samarbeid og fleksible lokale løsninger, som sannsynligvis vil være gunstig for ungdommene på sikt. Jeg mener vi da bør være oppmerksomme på at dette kan føre til at tjenesten får et større generalistpreg, og at vår spisskompetanse kan bli svekket. Slik jeg ser det, er det viktig både for ungdommen og de ulike tjenestene, at hjelperne er spesialister på hvert sitt felt. Ulikheten mellom tjenestene tror jeg er med på å fange opp flere ungdommer totalt, enn om alle jobber samordnet og likt. 

Et nytt fokus på å følge opp ungdom med påtaleunnlatelser, og økt press på å utføre oppdragsbasert oppfølging utgjør en stor del av hverdagen til mange oppsøkende tjenester. Det jeg frykter ved å inngå slike oppfølginger er at utekontaktens verdigrunnlag og arbeidsmetodikk uthules, at ungdommene skal oppleve kontakten som tvangspreget og hvordan kombinasjonen av hjelp og straff skal praktiseres. Jeg er engstelig for at det skal gå inflasjon i slike oppfølginger, at utekontakten blir institusjonalisert som oppfølgertjeneste ved påtaleunnlatelser, noe som igjen kan føre til uønskede målforskyvninger hos utekontakten. Utekontakten er en forebyggende aktør, og kan ved oppfølging av ungdom med påtaleunnlatelse også tillegges oppgaver og roller som kontrollør og straffegjennomfører. Dersom utekontaktene ukritisk tar på seg slike nye arbeidsoppgaver, kan det over tid undergrave deres tillit i ungdomsmiljøene og dermed vanskeliggjøre oppgaven med tidlig hjelp til de mest utsatte unge. Vi går fra å være eksperter i oppsøkende arbeid til å bli lokalsamfunnets tusenkunstner. 

Frivillighetens verdi

Utekontaktene er i en særegen posisjon når det gjelder tillit og relasjonsbygging. Vi er primært en tjeneste for ungdom som ikke nås av det øvrige hjelpeapparatet og/eller som synes det er vanskelig å forholde seg til det. Generelt er utekontaktene rause med å gi ungdommene vi kommer i kontakt med nye sjanser. Det er en viktig del av jobben vår.  Selv om fleksibiliteten i møte med de unge er en av våre sterke sider, bør vi være forsiktig så vi ikke strekker den for langt. Jeg er ikke i tvil om at mange ungdommer vil komme styrket ut av en ungdomskontraktbasert oppfølging med utekontakten. Kanskje mer styrket enn om de hadde fått andre reaksjoner, eller oppfølging fra andre tjenester.  Det er likevel ikke alltid nok å basere større kursendringer på antagelser om kortsiktige individuelle effekter alene. I iveren etter å hjelpe er det viktig at vi stopper opp og diskuterer de grunnleggende verdiene og premissene for oppsøkende sosialt arbeid, og utfordringene ved en eventuell målforskyvning samtidig som vi diskuterer de konkrete henvendelsene. Slik jeg ser det bør ikke utekontakttjenesten bli en tjeneste som ungdom ha kontakt med fordi man har gjort noe ulovlig. Utekontakten bør fortsatt være en tjeneste for utsatte mennesker som ikke nås av det øvrige hjelpeapparatet. Ungdommene kan ha kontakt fordi de vil og fordi de opplever at de ansatte kan hjelpe dem i deres streben etter et godt liv.

 

Referanser

Andersen, Frida. 2013. “Frykten for å bli tatt er kanskje ikke så stor som den burde være” oblad.no (07.03.2014)

Andersson, Bjørn. 2013. “Finding ways to the hard to reach – considerations on the content and concept of outreach work”. European journal of social work. 16:2. 2013. Routhledge Taylor & Francis Group.

Bergen kommune. 2014.”Tidlig ute - Alternativ til straff for unge som blir pågrepet av politiet for narkotikarelatert kriminalitet” (07.04.15)

Bydel St.hanshaugen. 2010. Halvårsrapport Utekontakten (07.03.2014)

Christophersen, Rune. 2014. “Skutle kan få tilbud om påtaleunnlatelse”. Bergenstidende.no (07.03.14)

Erdal, Børge. 2006. “Rollen som oppsøkende sosialarbeider”. I Ute:Inne, redigert av Børge Erdal. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Henningsen, Erik og Nora Gotaas, i samarbeid med Marte Feiring. 2008. Møter med ungdom i velferdstatens frontlinje. NIBR-rapport 2008:2.

Justis- og politidepartementet. 2011. Prop. 135 L (2010–2011) Endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff). 

Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid. 2012. Kommunal veileder.

Pedersen, Henning. 2011.Oppfølgingsarbeid i oppsøkende tjenester. En diskursanalytisk tilnærming. Masteroppgave i sosialt arbeid. Høgskolen i Oslo, avdeling for  samfunnsfag. 

Uteseksjonen, Velferdsetaten Oslo kommune 2012. Ut av tåka. Statusrapport for hasjavvenning i Oslo kommune. Skriftserie 02/2012 Uteseksjonen i Oslo.

Whelan, Kihama. 2011. Videreformidling eller oppfølging – noen paradokser i oppsøkende sosialt arbeid. Rus & Samfunn nr. 3/2011.



[1] Tidlig Ute er et rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak i samarbeid med Bergen kommune, Helse Bergen, Bergensklinikkene, Kriminalomsorgen, NAV, Barne-, ungdoms- og familietaten (Bufetat) og Hordaland politidistrikt. Deltakerne i prosjektet får et alternativ til vanlig straffereaksjon i form av individuell tilrettelagt oppfølging (Bergen kommune.no)

[2]Utekontakten i bydel St.hanshaugen (Halvårsrapport 2010) og Utekontakten i Ski (Andersen 2013)

[3] Ut av tåka tilbyr hasjavvenning, og baserer seg på den svenske psykologen Thomas Lundqvists metode, hasjavvenningsprogrammet (HAP). Prosjektet er støttet økonomisk av Helsedirektoratet, gjennom Fylkesmannen i Oslo og Akershus (Uteseksjonen.no).

År:
2015

Av:
Mariell Berg Huse

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer