Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 42ap8r
(Skriv inn koden over.)

 

Forebygging virker

Av: Mina Gerhardsen, Generalsekretær i ACTIS (2014)

Forebyggende arbeid er fortsatt for mye festtaleprat. Forebygging av russkader må bli sak nummer én, ikke en restpost som tas til slutt når de store pengene er brukt opp. Vi trenger flere politikere som tør bruke penger på det som ikke kan åpnes med korps og snorklipping.

Alle vet at forebygging lønner seg. Det er billigere å være føre-var enn å reparere menneskelige og økonomiske skader i ettertid. Likevel taper ofte forebyggingen i den politiske kampen.

På Island har de satset massivt på forebygging. Gjennom hyppige tilstandsmålinger for å styre politikken i riktig retning, og systematisk innsats over tid på tiltakssiden, har islendingene lyktes med å redusere ungdomsfylla. Undersøkelsene ble brukt for å få til en realistisk dialog med ungdom og foreldrene deres om situasjonen lokalt. Mens 42 prosent av 15-16-åringene oppgav å ha vært fulle siste måned i 1998, er tallet redusert til 5 prosent i 2013. Antall unge som har prøvd cannabis, ble redusert fra 17 prosent til 5 prosent i samme tidsperiode.

Den islandske modellen

Hvordan var dette mulig? Jo, ifølge rusforsker Jón Sigfússon, som nylig fortalte om Islands snuoperasjon på Actis’ fagkonferanse i Oslo, har flere tiltak ført til suksessen: Ungdommenes vaner ble kartlagt på et lokalt nivå: Hva gjorde de når de var ferdige på skolen? Hvor mange deltok i organiserte aktiviteter? «Vi vet at uvirksomhet utgjør en betydelig risiko», sa Sigfússon på konferansen.

For å sørge for at færre ungdom forble uvirksomme, ble det tilrettelagt for etablering av gode foreldrenettverk. Samtidig vedtok politikerne at organiserte fritidsaktiviteter skulle være gratis. Reykjavik bruker nærmere 40 millioner kroner til formålet. Gevinsten av investeringen er mindre kriminalitet og lavere sosiale helsekostnader.

Den islandske modellen er et forbilde. I Norge har vi gjennom Ungdataundersøkelsene kartlagt ungdoms rusbruk i 150 kommuner. Mer en 63 000 ungdommer deltok i 2013. Målinger ned på nettopp skolenivå er viktig. Det er når vi har den lokale kunnskapen vi kan lykkes med den lokale mobiliseringen.

Erfaring fra forebyggingsarbeid er at det som virker best er den innsatsen som er rettet mot alle, ikke bare mot særlig sårbare grupper. I alkoholpolitikken er det for eksempel skjenketider og god kontroll på alkoholsalg i butikkene som virker. Der vet vi at mange kommuner er for dårlige.

«Passiv drikking»

”Passiv drikking” er et viktig begrep som peker på de alkoholrelaterte skadene og problemene som rammer andre enn drikkeren selv. Det kan gjelde vold, trafikkulykker, fosterskader, trusler og sjikane, ordensforstyrrelser, fysiske og psykiske skader på pårørende, og andre sosiale og samfunnsmessige omkostninger. Mer enn 50 prosent av alkoholskadene anslås å ramme andre enn brukeren selv. En god alkoholpolitikk tar sikte på å redusere konsekvensene av passiv drikking.

SIRUS, Statens institutt for rusmiddelforskning, har vist at over halvannen million mennesker plages av andres fyll hvert år[1]

  • Litt over 700 000 personer har blitt holdt våken om natta på grunn av fyllebråk.
  • Over 500 000 har blitt utskjelt eller fornærmet av full person.
  • Nesten 200 000 har fått ødelagt klær eller andre eiendeler.
  • Nær 550 000 har vært redde for en full person på offentlig sted.
  • Og 100 000 mennesker har blitt fysisk skadd av en beruset person.

Det er mange, altfor mange. Derfor er det viktig at de som selger alkohol tar sin del av ansvaret. De må forhindre at flere opplever utrygghet på grunn av andres drikking.

Det er viktig at lokalpolitikere skjønner at forebygging, folkehelse og trygghet er vel så viktig som skatteinntekter fra den lokale puben. Det er ikke av omtanke for levra til den som drikker mye, men av omtanke for ungdom som kan få dårlige opplevelser på grunn av alkohol, og alle de som ellers blir plaget av andres drikking.

Selger øl til 13-14-åringer

I sin årlige skjenkekontroll avdekket organisasjonen Juvente at 35 prosent av de undersøkte butikkene var villige til å selge alkohol til unge ned i 13-14-årsalderen. Flere studier har vist at det er lett for åpenbart berusede personer å få servert alkohol, og at alkoholsalg og skjenking til mindreårige foregår i stort omfang. Bedre kontroll av butikker og skjenkesteder, og reduksjon i skjenketidene er effektive virkemidler for å redusere utelivsvold og ungdomsfyll. Actis mener maksimal skjenketid bør være senest klokken 02.00.

God håndheving av skjenkepolitikken vil også gi positive effekter for ansatte i skjenkenæringen. En rapport fra forskningsstiftelsen FAFO (2014)[2] viser at de ansatte i utelivet er svært utsatt. 26 prosent av de ansatte oppgir å ha opplevd vold, trusler eller uønsket seksuell oppmerksomhet i løpet av de siste 12 månedene:

  • 17 prosent har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet (kvinner 20 % vs. menn 13 %)
  • 86 prosent opplyser at kunder utsatte de ansatte for dette
  • 14 prosent har opplevd trusler som gjorde at de ble redde
  • 72 prosent opplyser at kunder utsatte de ansatte for dette
  • 4 prosent har opplevd fysisk vold (menn 7 % og kvinner 3 %)

En av fire som har opplevd trusler, oppgir at de har hatt sykefravær siste tolv måneder p.g.a. dette. En bedre håndheving av skjenkebestemmelsene, vil bidra til forbedring av arbeidsmiljøet men også til innbyggernes livskvalitet.

Å redusere skadene av alkoholbruk, slik alkoholloven pålegger, er et kommunalt ansvar.  Mange kommuner har gode rusmiddelpolitiske handlingsplaner. Men fortsatt er det en del kommuner som ikke har dette på plass.

I tillegg ser vi dessverre altfor ofte at de gode prinsippene fravikes, og at hensynet til næringsvirksomhet går foran hensyn til folks trivsel og trygghet. Det viser en fersk gjennomgang av kommunenes skjenkepraksis, som Actis har gjennomført[3]. Brudd på skjenkeloven straffes vilkårlig og på mildest mulig måte. Det er dårlig forebygging i det!

Gode skjenkerutiner er et virkemiddel for å begrense skader. Men det er også viktig at det finnes alkoholfrie arenaer både for barn og voksne. Dette er et også et kommunalt ansvar.  Actis er kritisk til en utvikling der stadig flere ulike aktører, som bibliotek og kinoer, får skjenkebevilling. Det er spesielt viktig at barn og unge skal kunne delta på kultur- og idrettsarrangementer uten at det er alkoholsalg.

Gode helsevalg

Nordmenn er helsebevisste. Vi leter etter varen med nøkkelhull, ser på grovhetsgrad på brødet og kjøper kjøttdeigen uten salt. Den type valg kan vi gjøre fordi vi får god informasjon. På alle varer vi kjøper er det oppgitt innhold. Slik kan vi se hva som er oppi og vurdere om det er sunt eller ikke. For mennesker med allergi eller diabetes kan det være avgjørende å kjenne innholdet på grunn av helsekonsekvenser. Likevel har vi et stort hull i dagens regelverk, nemlig merking av alkohol. Både i Norge og i EU er det laget et unntak for drikkevarer med alkohol. Det er et unntak som bør endres. Det bør være en åpenbar rettighet for forbrukerne å få tilgang på relevant informasjon, også på varer som inneholder alkohol.

EU tillater bruk av 50 ulike tilsettingsstoffer i vin, fra fargestoffer til smakstilsettinger.  På samme måte som det oppgis næringsinnhold, inkludert e-stoffer, og kaloriinnhold i brus og sjokolade, bør denne informasjonen være tilgjengelig for vin og øl. For mennesker med utsatt helse, som allergikere og diabetikere, er dette avgjørende informasjon. For oss andre er dette informasjon som er relevant for helsevalgene våre. Alle vet at verken potetgull, vin eller øl er spesielt bra for vekta. Men det er jo greit å vite forskjellen på kaloriinnhold, slik at man i hvert fall har en mulighet til å vurdere hva man ønsker å drikke. I innspillene til den nye folkehelsemeldingen har flere organisasjoner, som Kreftforeningen, Diabetesforbundet og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke gått inn for bedre merking av alkohol. Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan ønsker å få innført merking med næringsinnhold, energiinnhold (kalorier per vanlig drikkeenhet) og helseadvarsler.[4]

Verdens helseorganisasjon (WHO) regner alkohol og tobakk som hovedårsak til helseskade, og som viktige årsaker til ikke-smittsomme sykdommer. På røykpakkene er det limt på store slagord om faren, ofte supplert med bilder av skader på kroppen som følge av røyking.  Målet er ikke å få tilsvarende bilder på vinflaska. En advarsel som for eksempel minner om at drikking og bilkjøring eller alkohol og graviditet ikke hører sammen, kan være en god idé. Flere andre land har innført dette allerede.  

Når Actis har etterlyst merking, har Helsedepartementets utsendte vist til EU. Det er korrekt at det pågår en debatt om dette i EU, men det er ingen grunn til å vente på dem. EØS-avtalen inneholder ingen hindre for at Norge kan kreve merking av produkter, av hensyn til våre forbrukere. Framfor å være «merkesinke», kan Norge være en av de som går foran og setter en standard. Merking av alkohol har vært tatt opp før, uten at det har blitt noe av. Med den nye folkehelsemeldingen har helseministeren mulighet til å sørge for at diabetikere, allergikere og alle andre kan få innfridd det som bør være en åpenbar forbrukerrettighet: Å få vite hva man drikker.

Det som ikke skjer

God forebygging er å bidra til at det negative ikke skjer. Men det er vanskelig å måle og telle «det som ikke skjer». Det kan være vanskelig å si nøyaktig hva som virket. Det kan være summen av gode ting som virket sammen. Noen ganger kan vi peke på den klare sammenhengen, men ofte kan vi ikke det.

Det er da vi trenger politikere som likevel tør å satse. Som ser at om vi klarer å gjøre forskjell for det ene barnet eller den ene familien, så er det verdt investeringen.  Politikere som er villig til å sette sine velgere i stand til å gjøre gode valg – også når det gjelder alkohol.

Forebygging er så mangt. Best effekt får vi dersom vi satser på flere tiltak samtidig.    

 

År:
2014

Av:
Mina Gerhardsen

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer