Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 68n204
(Skriv inn koden over.)

 

Innsats mot mobbing i skolen: Virker – virker ikke?

Det er et generelt stort offentlig engasjement i Norge for at barn og unge skal sikres trygge og omsorgsfulle oppvekst- og læringsmiljøer. Det er bra! Likevel er det et utrettelig behov for å motvirke mobbing i norsk skole. Dessverre!

Anne Arnesen, Atferdssenteret

Mobbing innvirker uten tvil svært alvorlig på barns og unges læring og utvikling. Det har først og fremst negative følger for hver av dem som er direkte utsatt, men påvirker også hele skolens læringsklima og sosiale kultur. Det omfatter følgelig den og de som mobber, men også alle de som direkte eller indirekte er tilskuere til at det skjer. Med andre ord angår mobbing alle elever, ansatte og familier som har tilknytning til skolen.

Gjennom flere tiår er det nasjonalt og internasjonalt vunnet mye kunnskap om kompleksiteten av mobbing og det er utviklet solide anvendbare forskningsbaserte tiltak for at skolen selv kan forebygge og bekjempe mobbing i læringsmiljøet. Dette til tross; det er fortsatt løpende og til tider store diskusjoner blant skolemyndigheter, skolens fagmiljøer, politikere og forskere om hvilke anbefalinger som skal gis for å komme de alvorlige mobbeproblemene i skolen til livs. I inneværende skoleår er det presentert tre ulike forskningsrapporter for norsk skole med sprikende konklusjoner: Den ene er en omfattende metastudie ”School-Based Programs to Reduce Bullying and Victimization” fra det internasjonalt sammensatte forskningsnettverket Campell Collaboration (2010). Her blir det konkludert at forskningsbaserte antimobbeprogram som for eksempel Olweus-programmet reduserer mobbing. Tilsvarende konklusjoner blir trukket i den andre som er en kunnskapsoversikt fra Folkehelseinstituttet ”Bedre føre var…” (2011). Basert på denne blir skolen anbefalt å bruke forskningsbaserte program med dokumentert effekt. Derimot blir det i den tredje, en evalueringsrapport ”Hvis noen forteller om mobbing...” fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU 2011) konkludert at programmer har liten eller ingen virkning på omfanget av mobbing i norsk skole. Denne studien viser at programmene kun har en korttidseffekt og ikke bidrar med langvarige forbedringer av læringsmiljøet i skolen. På bakgrunn av denne studien har Utdanningsdirektoratet anbefalt Kunnskapsdepartementet å fjerne all støtte til forskningsbaserte tiltaksmodeller. Det foreslår at det i stedet satses på en såkalt ikke-programfundert læringsmiljømodell uten spesifikke intervensjonselementer samtidig med at omtalen av program som virkemiddel i kampen mot mobbing og i arbeidet for et godt læringsmiljø, dempes. Basert på rapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” fra Utdanningsdirektorat og Sosial- og helsedirektoratet (2006) er skolen også anbefalt å ta i bruk program og tiltaksmodeller med dokumenterte effekter. Paradoksalt nok er dette de samme program og modeller som Utdanningsdirektoratet nå anbefaler å fjerne støtten til for heller å satse på tiltak som det mener virker. Det er betimelig å spørre om hvilke tiltak dette dreier seg om og hvor kunnskapen om effekten av dem er hentet fra.

Selvmotsigende informasjon er både vanskelig å forstå og anvende i praksis! Motsetningsfylte signaler og tilrådinger om virksomme tiltak fra henholdsvis Utdanningsdirektoratet og Folkehelseinstituttet kan snarere bidra til en defensiv fremfor en offensiv innsats. Selv om Opplæringsloven er klar på skolens ansvar og forpliktelser, kan uenighet blant myndighetsutøvere om nytten av evidensbaserte tiltak for å forebygge og bekjempe mobbing skape forvirring og usikkerhet i skolen både i forhold til hva den allerede gjør og hva den konkret kan forbedre. Sannsynligvis kan det gi næring til mer unnfallenhet og mindre målrettethet i skolens arbeid for å fremme trygge læringsmiljø.

Det er bred faglig enighet om at det for å kunne trekke gyldige slutninger om effekter av tiltak, forutsettes bruk av forskningsdesign som tar hensyn til hvordan situasjonen var før tiltaket ble satt inn og hvordan den endrer seg over tid. Dessuten må utviklingen i skoler som har implementert program sammenlignes med skoler som ikke har drevet tilsvarende systematisk utviklingsarbeid, og det må etterspørres om programmet er implementert som forutsatt. I NIFU-evalueringen der det også er tatt med skoler som ønsker å starte med et program, men som enda ikke har gjort det, sier det ikke noe om effekten av programmenes implementering i disse skolene. Når også mange ulike program som varierer mye i målsettinger, lengde, omfang, organisering, opplærings- og kvalitetssikringssystemer blir slått sammen i analysene, gir det liten mening. Selv om det i NIFU-rapporten påpekes at evalueringsdataene ikke kan si noe om årsaker eller effekt, legger likevel Utdanningsdirektoratet disse til grunn og trekker slutninger som slår bena under igangsatte systematiske innsatser med dokumentert virkning for å motvirke mobbing og forbedre læringsmiljøet. Det er alvorlig!

Et viktig budskap er at utfordringen i arbeidet med å forebygge og bekjempe mobbing ikke er manglende viten om hvilke tiltak som er virksomme, men kunnskap om betydningen av å etablere virksomme implementeringsstrukturer og vedvarende utviklingsprosesser av tiltakene som blir satt i gang. Den forskningen vi har kjennskap til i dag understreker behovet for en mer skoleomfattende tilnærming der det legges vekt på systematisk implementering og vedvarende forebyggende innsats i bekjempelsen av mobbing. Oppmerksomheten må rettes mot å gi skolen systematisk støtte for å muliggjøre et målrettet utviklingsarbeid og for å sikre god kvalitet i gjennomføring og opprettholdelse av de funksjonelle arbeidsmåtene som implementeres. Det betyr at tiltakene må inneholde konkrete opplegg for hvordan skolen selv løpende kan innhente og bearbeide informasjon om omfanget av mobbing og annen problematferd for så å igangsette intervensjon i den hensikt å forebygge og avhjelpe problemene, men ikke minst evaluere elevenes utbytte av dem. Resultatene som kan oppnås er avhengig av kvaliteten på arbeidet i den enkelte skole både når det gjelder innhold og prosess, og skolens engasjement og vilje til systematisk arbeid over tid. Det er et godt erfarings- og forskningsmessig belegg for at skolen oppnår forbedringer av den sosiale kultur i læringsmiljøet når et program eller modell implementeres som forutsatt. Det betyr at for å kunne si noe om elevenes og /eller skolens utbytte må det legges til grunn om og i hvilken grad programmet eller modellen er gjennomført i praksis i henhold til beskrivelsen. Ett program eller en metode alene kan ikke virke uten at den blir implementert med høy kvalitet som sikrer systematisk og vedvarende innsats i hele skolemiljøet. Forskningen fremhever at enkeltstående program eller tilnærminger som bare delvis tas i bruk i enkeltklasser eller utelukkende rettes mot mobber og/eller mobbeoffer, ikke vil oppnå tilsiktet effekt uten at de samtidig integreres som del av skolens helhetlige og langsiktige forebyggende utviklingsarbeid der alle er med på laget.

Forbedringer av læringsmiljøet og reduksjon av mobbing er et omfattende arbeid i et langsiktig perspektiv, og det er som kjent mange veier som fører til Rom. Vi må likevel ikke tilbake til at det søkes enkle løsninger på komplekse utfordringer. Skoler vil ta i bruk ulike strategier som kan gi gode resultater. Men, det er faglig uforsvarlig og uforståelig dersom verdien av en systematisk helhetlig forskningsbasert innsats underkjennes fremfor tilfeldige sammensatte tiltak bestående av forenklede elementer med uklart definert innhold uten langsiktige implementeringsstrategier. Det er nødvendig med mer forskning om effektene av de ulike programmer og modeller som skoler tar i bruk, hva det er ved dem som bidrar til utbytte for elevene, og under hvilke betingelser effektene er størst eller minst. Dersom mobbeforebyggende innsats i skolen skal være virksom må veldokumenterte virksomme forebyggingsprogram og -modeller som vi til enhver tid vet er de beste, implementeres godt. De aller fleste elever vil ha stort utbytte av disse, men ikke alle vil respondere likt på forebyggende tiltak. Ulik sammensetning av risiko- og beskyttelsesfaktorer som barn og unge er utsatt for vil spille inn. Tiltakenes effektivitet og elevenes utbytte av dem betinger at skolen bruker gode datasystemer for å følge opp elevenes utvikling, har kompetanse og mulighet til kunnskapsutvikling, blir gitt støtte og veiledning, og at den har etablert systemer for vedvarende og nøyaktig implementering av tiltakene.

En rekke evalueringsstudier av skoleomfattende tiltaksmodeller som Olweus, PALS, Zero, Respekt og LP foreligger. Disse viser alle til et positivt utbytte for elevene og forbedring av skolens læringsmiljø som helhet. Skoleomfattende forebyggende innsats som inkluderer alle elever, ansatte og foresatte fremmer et trygt læringsmiljø der det er trygt og være og dermed lære. Studier viser at høy implementeringskvalitet, indikerer lav forekomst av problemutvikling som også innbefatter lav forekomst av mobbing. Når skolemyndigheten gir anbefalinger til skolen om ikke å satse på programmer fordi disse ikke har hatt forventede resultater, er det snarere viktig å se på hvilke muligheter og støtte skolen er gitt i implementeringen av programmene over tid. Om det skyldes liten kunnskap om betydningen av å sikre vedvarende høy implementeringskvalitet eller om det er liten vilje til å ta denne kunnskapen i bruk, må overlates til beslutningstakerne å besvare. Her kan vi nøye oss med å si at det ikke nødvendigvis dreier seg om uvirksomme programmer eller modeller, men uvirksomme implementeringsstrategier for at den tilsiktede hensikten skal oppnås. Altså; det dreier seg mer om implementeringskvaliteten enn programmene i seg selv.

År:
2011

Av:
Anne Arnesen

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer