Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 780q05
(Skriv inn koden over.)

 

Et behov for edruelighet: Medias dekning av skjenkekontroll og alkoholforvaltning

Av Skule Wigenstad, Spesialkonsulent, KoRus-Oslo (2018)

Nøkkelord

Skjenkekontroll, media, uteliv, alkoholforvaltning

Uteliv og skjenkekontroll er tema som får mye oppmerksomhet i både lokale og nasjonale nyhetsmedier. En opphetet debatt om skjenkekontrollen i Porsgrunn belyser flere av utfordringene knyttet til medias dekning av kommunal alkoholpolitikk og skjenkekontroll. Media spiller en viktig rolle i tilsynet og kontrollen med offentlige etater, men dersom kritikken mangler en faglig tyngde, kan resultatet være skadelig for forholdet mellom kommunen og bransjen. Da de færreste innbyggerne har kontakt med skjenkekontrollen, spiller åpenbart medias fremstilling en viktig rolle i hvordan befolkningen oppfatter den kommunale alkoholforvaltningen. 

Folkehelseinstituttet ga nylig ut rapporten «Samhandling, samarbeid og skjenking: Forvaltning og håndheving av alkoholloven i utelivet[1]» hvor jeg var en av forfatterne. Vi undersøkte hvordan et utvalg norske kommuner brukte sitt handlingsrom til å kontrollere, rapportere og sanksjonere skjenkesteders overholdelse av alkoholloven. I den forbindelse intervjuet vi saksbehandlere, skjenkekontrollører og politi i 11 kommuner, og deltok på feltarbeid med både skjenkekontrollen og politiet i rundt halvparten av disse. Under datainnsamlingen fikk vi flere eksempler på kommunale saksbehandlere som opplevde et komplisert forhold til media.

En studie av kommunal skjenkekontroll fra 2012, viste at skjenkkontrollørene opplevde at flere kommuner ikke fulgte opp bruddene som kontrollørene avdekket (Baklien og Skjælaaen 2012)[2]. En lovendring i 2016 ga et nasjonalisert, standardisert prikktildelingssystem som skulle sikre at kommunene fulgte opp brudd på alkoholloven ved at utestedene ble pålagt et gitt antall prikker for hvert brudd på alkoholloven. Dersom et salgs- eller skjenkested pådrar seg 12 prikker i løpet av to år, ville dette gi en inndragning på en uke. Tidligere studier viser også at ansatte i utelivsbransjen har et negativt syn på skjenkekontrollen, som de også frykter[3]. Samtidig kan det tyde på at bartendere har en forestilling om at avdekte brudd på alkoholloven gir mer alvorlige konsekvenser enn det som faktisk er tilfellet. En gjennomgang av alle inndragninger av skjenkebevillinger i Oslo kommune 2014 viste at svært få av inndragningene skydltes skjenkingen på utestedet. Av de 44 skjenkebevillingene som ble inndratt i 2014 hadde 34 ingenting å gjøre med hvordan skjenkingen på utestedet foregikk, men skyldtes forhold som eierne var ansvarlige for – som for eksempel manglende omsetningsoppgave. Bare tre av stedene fikk inndragning på bakgrunn av en enkelt rapport[4].

Mens enkelte kommuner tidligere hadde en praksis hvor utesteder fikk en advarsel dersom skjenkekontrollen avdekket brudd på alkoholloven, blir utestedene nå pålagt prikker dersom det avdekkes brudd. Å bli pålagt en formell prikk vil sannsynligvis føles lagt mer alvorlig enn en muntlig, eller skriftlig ubestemt advarsel. At advarslene er skriftlig kan gjøre at enkelte opplever det som at skjenkekontrollen og kommunen har blitt langt strengere, og ofte mer urimelig. Urimeligheten er ofte knyttet til at mindre alvorlige brudd, som tidligere resulterte i advarsler, nå blir belønnet med prikker.  

At media stiller kritiske spørsmål til kommunes forvaltning er en viktig del av demokratiet. Det finnes også gode eksempler på at medias undersøkende journalistikk har avdekket saksbehandlingsfeil, som har bidratt til at utesteder har unngått inndragning av skjenkebevilling. I Lillehammer sto for eksempel et utested i fare for å få inndratt skjenkebevilling i to uker. Lokalavisen ble oppmerksom på at bruddene var avdekket før prikksystemet ble innført. De kontaktet derfor Helsedirektoratet for en avklaring. Siden kommunen ikke hadde varslet om inndragningen før prikksystemet trådde i kraft, var ikke vedtaket gyldig, og inndragning ble derfor frafalt[5].

Hendelsen på Lillehammer eksemplifiserer en viktig rolle media spiller i forvaltningen av skjenkesaker. I flere kommuner er det politikere som fatter det endelige vedtaket om inndragninger og tildeling av prikker. Alkoholloven er en komplisert lov, som ikke alltid harmoniserer med den allmenne oppfatning av rett og galt. Vi kan heller ikke forvente at lokalpolitikere skal ha inngående kjennskap til alkoholloven og dens forskrifter. Media spiller derfor en viktig rolle i å sette agendaen og påpeke feil.

I Porsgrunn har media derimot, etter min oppfatning, ikke avdekket grove forvaltningsmessige feil fra kommunen og kontrollørenes side, men dette hindrer ikke lokalavisene med å komme med kraftig kritikk av både kommunens saksbehandling og skjenkekontrollens praksis. I sin leder 4.desember 2017 skriver Porsgrunn Dagblad at det er grunn til å spørre seg om «kommunen egentlig har mistet fullstendig kontrollen med overvåkingen av utelivet i byen»[6]. I samme avis sin leder 15.februar i 2018 etterlyses det mer ydmykhet fra kommunen og kontrollørene. «Vi savner definitivt en mer ydmyk tilnærming til kritikken som har kommet. Når en hel bransje så til de grader er misfornøyd, må kommunene innse at ikke alt er som det skal»[7]. Som et tilsvar til denne etterlysningen, skrev jeg en kronikk hvor jeg etterlyste mer kunnskap fra media[8]. I sitt tilsvar til min kritikk hevdet avisen at jeg manglet lokalkunnskap om Porsgrunn[9]. Når media aktivt bygger opp om forestillingen at kommunen og skjenkekontrollen stadig gjør feil, er det ikke rart bransjen er misfornøyd.

Mye av kritikken er knyttet til en episode hvor kontrollselskapet politianmeldte innehaveren av en sushi-restaurant for vold. At politiet har henlagt anmeldelsen og startet etterforskning for falsk forklaring, kan tyde på dette er en sak det var riktig av media å følge opp. Samtidig har media tidligere skrevet flere saker hvor innehaveren kritiserte kontrollselskapet for å skrive rapport på mangel på alkoholfrie alternativer, og således bidratt til å nøre opp om konflikten mellom innehaver og kontrollselskapet i forkant av episoden som endte med voldsanmeldelse.

 

Det er helt legitimt å være uenig i dagens lovverk, og det er ingen tvil om at når kontrollørene er pålagt å skrive rapport på mindre alvorlige forhold kan dette gå ut over samarbeidsklima. Likevel fremstår det ikke som at måten kontrollen gjennomføres og den kommunale forvaltningen av alkoholloven i Porsgrunn skiller seg nevneverdig fra resten av landet. Når lokalmedia velger å skrive mye om dette er det forståelig. Det engasjerer. Men uten kunnskap om hvordan alkoholloven skal forvaltes, er det ikke rart det høres urimelig ut at et utested får prikk for alkoholreklame fordi det står et skilt i baren med «Ukens anbefalte øl» eller fordi stedet mangler alkoholfrie alternativer. Det er derimot verken skjenkekontrollørene eller kommunens saksbehandler som har laget disse reglene, og de står heller ikke fritt til å selv velge hvilke regler de skal håndheve. Dette er vedtatt på nasjonalt nivå og kommunene skal følge det opp.

Når media ukritisk gjengir oppfatninger fra bransjen, er det ikke rart det sprer seg en følelse av at noe er galt. For eksempel skrev media om en bartender som synes det var svært ubehagelig at kontrollørene kom bak baren og tok frem legitimasjon fra under jakken. Det er godt mulig det oppleves som ubehagelig for vedkommende, men dette er faktisk hvordan skjenkekontroll gjennomføres i norske kommuner. Det er helt vanlig praksis, så hvorfor dette skal være så problematisk akkurat i Porsgrunn, fremstår som uklart. I en annen nyhetssak om et skjenkested som hadde fått prikker for skjenking til en åpenbart påvirket gjest, uttrykte stedets driver en misnøye, blant annet fordi de ikke hadde servert gjesten, men hun hadde fått drikke fra noen andre. Selv om dette kan oppleves som urimelig, er lovverket klart på at dersom gjesten drikker alkohol er det servering – uavhengig av hvem som har gitt personen alkohol. Avisen mener det er problematisk at kommunen tror de vet mer om å drive et utsted, enn utestedene selv.

At bransjen er misfornøyd er selvsagt ikke bra. For å oppnå et trygt uteliv og ansvarlig alkoholhåndtering er man avhengig av et godt samarbeid mellom kommunen, bransjen og ofte politiet. Men at bransjen selv skal kunne velge hvordan kontrollene skal gjennomføres, hvilke brudd kontrollørene skal skrive rapport på, eller hvordan den kommunale saksbehandlingen skal gjennomføres, blir heller ikke riktig. At bransjen er misfornøyd betyr ikke nødvendigvis at kommunen gjør noe feil – selv om enkelte medier tilsynelatende er av den oppfatning.

I vår studie av kommunal alkoholforvaltning påpekte flere av saksbehandlere en vanskelig balansegang mellom dialogpartner og sanksjonsmyndighet. Når media velger å fremstille vanlig skjenkekontroll og prikker, pålagt i tråd med det nasjonale prikktildelingssystemet, som forvaltningsmessige skandaler, er det ikke overraskende at bransjen og lokalbefolkningen får en oppfatning om at både kommunen og skjenkekontrollen gjør mange feil.

Jeg kan forstå at bransjen er irritert. I Porsgrunn kom et nytt kontrollregime hvor kommunen gikk fra lokale kontrollører til å engasjere et kontrollselskap, og det vil selvsagt være en innkjøringsperiode. At dette kommer samtidig med innføringen av et nasjonalt prikktildelingsystem som begrenser det kommunale handlingsrommet, kan ha bidratt til å forsterke konflikten. Samtidig fremstår det som media i mange tilfeller hauser opp uenigheter fremfor å frembringe kunnskap og dekke saken bredt. Kunne det for eksempel vært naturlig å kontakte Helsedirektoratet for å få mer innsikt i hvordan kontroller skal gjennomføres? Hvorfor er det mer uenighet i enkelte kommuner når kontrollene gjennomføres på samme måte i andre kommuner? Media spiller en viktig rolle for tilsynet med offentlig forvaltning. Det vil være i både bransjen og kommunens interesse at kritikken er så opplyst som mulig, slik at alkoholforvaltningen skjer i tråd med gjeldene lover og regler, og at kritikken mot nasjonale regler rettes mot riktig myndighet.

 

 



[1] Wigenstad, S., Buvik, K., & Baklien, B. (2018). Samhandling, samarbeid og skjenking: Forvaltning og håndheving av alkoholloven i utelivet. Tilgjengelig på https://www.fhi.no/publ/2018/forvaltning-og-handheving-av-alkoholloven-i-utelivet/

[2] Baklien, B., & Skjælaaen, Ø. (2012). Loven, fylla og kommunene. Tidsskrift for samfunnsforskning, 53(1), 3-32 

[3] Buvik, K. (2013). How bartenders relate to intoxicated guests. International Journal of Alcohol and Drug Research, 2(2), 1-6

[4] Wigenstad, S. (2015). Skjenkekontrollen er snillere enn sitt rykte. Tilgjengelig på http://www.nattogdag.no/2015/11/kommentar-skjenkekontrollen-er-snillere-enn-sitt-rykte

År:
2018

Av:
Skule Wigenstad

Foto: KoRus-Oslo

Illustrasjonsfoto: forebygging.no

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer