Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 2gv2hd
(Skriv inn koden over.)

 

Å sette sosial og emosjonell kompetanse på timeplanen

For at nye læreplaner for grunnskolen og videregående opplæring skal føre til endringer i skolen fra skoleåret 2020/21, trengs nye bøker og læremidler. Diskusjoner rundt fagfornyelsen og hva den består av er viktige nå. Diskusjoner som tar opp hvordan skolehverdagen best mulig kan endres for at hovedidéer og detaljer i den nye læreplanen skal føre til faktiske endringer i skolen. Folkehelse og livsmestring skal fra dette skoleåret være gjennomgripende for barnas liv på skolen, og elevenes læring for livet. I den nye overordnede delen av læreplanen beskrives verdier og prinsipper for grunnopplæringen: «Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. I barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende.» Lindbäack og Glavins nye bok handler om hvorfor sosial og emosjonell kompetanse er viktig i skolen. Forfatterne er lærere som ønsker å påvirke skolen i en tid der den er mer enn vanlig formbar. Forfatterne har tanker om hva de selv trengte og ønsket seg for å gi elever bedre sosial og emosjonell kompetanse da de var nye som lærere, og hva de tenker andre lærere i Norge nå trenger for å understøtte elever sosialt og emosjonelt. Boka jeg holder i hånda er altså tidsaktuell. Jeg er psykologspesialist med doktorgrad på kognitive tiltak for barn og unge, og har jobbet med utvikling av psykososiale tiltak for bruk i skolen siden 2007. Boka er midt i mitt interessefelt, og den er lettlest. Jeg skumleser den en fredagskveld, og har dvelt ved ulike deler av den i løpet av denne uka. Det er en glede å dele tanker om den – og forhåpentlig motivere til at den leses av flere!

 

Boka består av følgende åtte kapitler:

  1. Sosial og emosjonell kompetanse
  2. Det sosiale læringstriangelet
  3. Det sosiale læringstriangelet som didaktisk virkemiddel i klasseromsledelse
  4. Kjærlighet – lærerens relasjonskompetanse
  5. Etablering av trygghet for alle elevene. Trygghet som utvikling av stabil selvforståelse
  6. Planlegging for mestring – hvordan lærer elevene sosiale og faglige ferdigheter
  7. Den sosiale læreplanen
  8. Tiltak knyttet til grunnleggende sosial og emosjonell kompetanse

 

I kapittel en og to beskrives hvorfor sosial og emosjonell kompetanse er viktig, og sentrale begreper defineres med en forførende enkelhet. Tonen i boka er lett. Det kjennes som om jeg får bli med forfatterne på en slentrende, rask guidet tur der de viser meg de største og viktigste severdighetene i moderne psykologi. De stopper her og der, og viser meg hvorfor og hvordan akkurat denne kunnskapen kan være nyttig i skolen. Jeg syns det er modig, kanskje til og med overmodig, når forfatterne refererer til egne definisjoner av de mest sentrale temaene de skriver om. Eksempelvis: «Når vi snakker om emosjonell kompetanse, mener vi elevenes evne til å gjenkjenne, sette navn på og regulere egne følelser (Glavin og Lindbäck, 2014).» Jeg tar meg i å stusse når jeg tenker meg om, og sammenligner med andre definisjoner på emosjonell kompetanse. Er definisjonen deres egentlig dekkende for det de etter hvert skriver om? Handler ikke emosjonell kompetanse også om å fange opp og reagere konstruktivt på andres følelser, ikke bare ens egne? Og handler ikke emosjonell kompetanse også om å kunne kommunisere konstruktivt om hva en selv og andre føler? Men jeg vet hvordan praktisk anlagte lærere har gjespet når akademikeren har blitt detalj-fiksert. Boka jeg omtaler er ikke først og fremst for psykologer og akademikere på psykisk helse-feltet. Den er en bok for lærere som jobber direkte med barn i skolen. Lærere som vil gjøre en enda bedre jobb!

 

I kapittel tre beskrives «verdens enkleste læringsmodell». Modellen viser hvordan sammenhengen mellom arbeidsminnet og langtidsminnet legger forutsetninger for å lære å lese, skrive, regne og å lære sosial kompetanse. Modellen forklarer hvorfor det er vanskelig å lære noe nytt dersom man er emosjonelt overbelastet, og hvorfor ny innlæring av emosjonell og sosial kompetanse trenger tid på timeplanen. Kapittelet ender opp med å konkretisere 14 punkter om proaktive lærere.

 

I kapittel fire skriver forfatterne om kjærlighet! Det tror jeg (dessverre!) er like sjelden i en fagbok for lærere som for psykologer. Jeg syns de skriver gjenkjennelig, vakkert og nært! Forfatterne byr raust på tips og råd om hva lærere helt praktisk kan gjøre for å utvikle bedre relasjoner til elever gjennom å vise tillit, aksept, forståelse og bekreftelse. De argumenterer for felles følelsesspråk som ledd i god klasseledelse, og presenterer en trinnvis modell for det de kaller «dialogisk coaching».

 

I kapittel fem beskrives grunnelementer for «etablering av trygghet for alle elever». Etablering av struktur eksempelvis gjennom rutiner og klasseromsregler kan gi forutsigbarhet og skape trygghet. Enkle tiltak, som det å tydelig gi uttrykk for at man har lagt merke til hva en elev faktisk er interessert i, kan få positive konsekvenser. Kapittelet formidler hvordan lærere med enkle, gjennomtenkte elementer legger basis for elevers trygghet i klasserommet. I kapittel seks forklares at tilrettelegging for mestring er avgjørende for elevens utvikling av trygghet, og at faglig utvikling henger sammen med trygghet og jevnlige opplevelser av mestring. Jeg liker forfatternes refleksjoner rundt at læring av det sosiale og emosjonelle er som læring på andre områder: Man lærer når man prøver, øver, mestrer, automatiserer. Man trenger motivasjon og mening for å lære.

 

I kapittel sju gjennomgås hvordan sosial og emosjonell kompetanse kan og bør settes på timeplanen, fag for fag. En tre-trinns modell for ferdighetslæring gjennomgås: 1) timeplanfestet innlæring av nye sosiale og emosjonelle ferdigheter, 2) oppfølging av ferdighetene i fagene gjennom positive tilbakemeldinger, veiledning og selektiv oppmerksomhet på atferd man ønsker å forsterke, 3) lagring og overføring ved at ferdighetene oppleves som sosialt lønnsomme på skolen over tid, og hva lærer kan gjøre for å bidra til dette gjennom skoleåret.

 

I kapittel åtte beskrives den kognitive modellen. Her gis det tips til hvordan den «magiske trekanten» kan brukes i klasserommet, for å hjelpe elever til å bli mer bevisste på hvordan tanker og handlinger påvirker følelser. På den måten kan man hjelpe elever å reflektere over at de kan påvirke følelser gjennom hvilke tanker man lager rom til.

 

Jeg spør meg selv om jeg savner noe i boken, og ja, noe savner jeg. Dersom en lærer trenger helt basis informasjon for å undervise om følelser og tanker, og eksempelvis trenger hjelp til å tenke systematisk rundt hva som skiller en følelse fra en tanke, eller rundt ulike følelsers funksjon, finner man ikke slik informasjon i denne boka. Men slikt undervisningsmateriell finnes andre steder, i andre bøker og i annet læremateriell! Når jeg leser gjennom bokens eksempler og råd, slår det meg at fokus er mer på elever som eksternaliserer enn som internaliserer problemer. Jeg savner konkrete råd rundt hvordan lærere kan hjelpe engstelige elever til å tørre mer, og ungdom med depresjonssymptomer til mer glede og mestring. Siden det mest høyfrekvente problemet for barn over 10 år er engstelse, og depresjonsproblemer er den mest høyfrekvente vansken for ungdom fra slutten av ungdomsskolen, er dette problemområder mange lærere stadig er i kontakt med. Til tross for at problemene ikke alltid erkjennes hverken av barna eller lærerne. Lærere spiller en nøkkelrolle når det gjelder å oppdage og hjelpe skolebarn til å håndtere angst- og depresjonsproblemer før de utvikler seg til psykiske lidelser.  Jeg mener mer fokus på hvordan man som lærer kan bidra på disse områdene spesielt, kunne vært nyttig å ha med akkurat i denne boken. For om morgendagens lærere blir enda bedre til å støtte engstelige og triste barn til å kaste seg ut i livet. Hjelpe dem til å tørre å bidra, å feile, ha det gøy og delta, til å være kreative, energiske, ville og frie. Da kan det bli mer gøy å være på skolen, mer læring og bedre helse. Dermed kommer jeg til å lure på: Hvordan er rammeplanen for lærerstudenter endret for å innfri hoved- og delmålene i folkehelse og livsmestring?

 

 

Utgitt av Fagbokforlaget (2020)

År: 2020 Av: Solfrid Raknes, PhD, psykologspesialist og programutvikler
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)