Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: k0j5x4
(Skriv inn koden over.)

 
Bokomtale

Barnehagens opprinnelse, styring og praksis

- En introduksjon til barnehagepedagogikkens kraftfelt.

«Hva skjer med barnehagens pedagogikk?» Overskriften i første kapittel presenterer bokas anliggende. Professor emeritus Jan-Erik Johansson er nestor med femti års erfaring i pedagogikkfaget i barnehagelærerutdanningen. Spørsmålet hans besvares gjennom bokas tre deler. Her fastholdes barnehagens tradisjon og solide fundament, og gir ansatser til fornyelse.

I introduksjonen gis et riss av den historiske og nåtidige samfunnsmessige konteksten, og av barnehagens utfordringer. I 2006 ble barnehagen, «en første frivillig del av opplæringsløpet», og en barnehage for alle. Rammeplanen fikk fagområder som svarte til skolens fag. Driften mot skolen er imidlertid ikke ny. Deler av barnehagepolitikken har siden 1970-tallet handlet om å forberede barna på skolen. 

I bokas første del viser Johansson at barnehagen er kjempet frem av navngitte kvinner. For holdninger til barneomsorg og kvinners ønske om å delta i arbeidslivet utenfor hjemmet har møtt motstand.

Som Fröbel-kjenner gjør Johansson inngående rede for pedagogikken til Friedrich Fröbels og hans arvtakere. Fröbel, barnehagens «far», er nok kjent for barnehagefolk, men neppe hans tankebygninger og praktiske anvisninger. De redegjør Johansson for, og medgir at Fröbels idegrunnlag ikke er lett tilgjengelig. Men mange av Fröbels ideer er fremdeles virksomme i barnehagens pedagogikk. Det gjelder blant annet en helhetlig tenkning om barnet, lekens betydning, vekt på naturen, bevegelse og estetiske dimensjoner, samt hans tanke om barndommens egenart. Johansson knytter også an til danningsbegrepet hos Fröbel og til Klafkis didaktiske teori i vår egen tid.

Barnehagen har, som forfatteren viser, også røtter i den filantropiske tradisjonen med barneasyl. Han løfter frem flere av pionerene. Pedagogikken har også hentet inspirasjon fra pedagogiske filosofer som blant annet Jean Jacques Rousseau, Johann Heinrich Pestalozzi og Piaget. Fröbel-tradisjonen ble videreutviklet av Bertha von Marenholz -Bülow og hennes medarbeider Henriette Schrader-Breymann. De forlot en del av Fröbels ideer ved å se barnehagen som en forlengelse av hjemmet. De ga barnehagen et hjemlig preg, en tradisjon som har preget norske barnehager frem mot årtusenskiftet. Den historiske delen av boka utgjør en fjerdedel.  Det er en krevende del av boka å lese, men også en kilde til refleksjon og pedagogisk grunnlagstenkning.

I andre del er myndighetenes styring tema. Styringskulturen settes inn i et større internasjonalt perspektiv der New Public Management spiller en stor rolle. Tiltakene har ifølge forfatteren påvirket politisk-pedagogiske planer. Innflytelsen kommer fra både programmer i USA og OECDs utdanningspolitikk.

Johansson peker på tre former for styring; reformer, privatisering og kartlegging. Eksempler er seksårsreformen fra 1997 og barnehageforliket fra 2003. Strukturelle endringer har ifølge Johansson fått større oppmerksomhet enn personalets faglighet. Det er fortsatt uløste problemer som følge av strukturendringene. Han bruker andre lands modeller og deres erfaringer som speil for kvalitet og samfunns-nytte når han ser på ulike sider ved privatisering av sektoren.

Et tredje styringsverktøy er kartlegging av barns språkferdigheter og sosiale kompetanse. Mange ser nok dette kun som pedagogiske verktøy. Imidlertid mener forfatteren at utstrakt bruk av ferdigproduserte programmer svekker barnehagelærernes autonomi. Det mener han vil ha konsekvenser for barnehagepedagogikken.

I bokas tredje del setter didaktikeren Johansson søkelyset på barnehagens indre utvikling, innhold og metoder. Han ser lov og rammeplan som et politisk-pedagogisk instrument. Han påpeker at utviklingen påvirkes av ulike forestillinger om barn, barnehage og pedagogikk hos forskere, eiere, personale og foreldre. Derfor er barnehagelærernes kunnskap om barnehagepedagogikkens prinsipper og egenart viktig. Han er kritisk til at den kan «bli fortrengt av nye, eksterne programpakker, til tross for at slike ikke kan garantere læringsresultater ut over det barnehagen allerede har gitt». Utsagnet som har en dagsaktuell brodd inn i barnehagepolitikken, kunne han med fordel utdypet og underbygget bedre.

Han viser flere veier til fornyelse. Barnehagelærerne må gå til barnehagepedagogikkens rike tradisjoner, utenfor både allmenne forestillinger og rammeplanens tekst. De må sammen, på demokratisk vis, med faglig og historisk innsikt, løse oppgavene og selv utvikle pedagogikken. Dette synes å være noe av bokas hovedanliggende.

Johansson introduserer også begrepet curriculum, som en vei til fornyelse. Begrepet er hentet fra USA. Det kan være en samlebetegnelse for alle faktorer som bestemmer det pedagogiske arbeidet. Slik han ser det kan curriculum-begrepet åpne og utvide den nåværende rammeplanens tenkning.  Han er klar på at uten kunnskap om barnehagens grunnlag, kan man vanskelig forstå barnehagens pedagogikk. Den handler om en helhetlig tenkning om barnet, om hverdagslig omsorg, lek, danning og læring.

Barnehagens pedagogikk har alltid dreid seg om forholdet mellom den voksne og barnet - og innholdet som de er sammen om, som Johansson velger å kalle barnehagepedagogikk. Det er et yrkesfag, utviklet som det er med nordiske og internasjonale kontakter på egne vilkår, og i hovedsak uten støtte fra lærerutdanninger og universiteter i Norge. Han kjenner faget i lærerutdanningen og hevder at «faget mangler den direkte forbindelsen til den norske barnehagens egen pedagogikk slik som den har vokst frem». Derfor knytter han selv tråder til historien og praksis.

Ifølge Johansson finnes det et viktig tilfang til fornyelse av barnehagens pedagogikk i barnehagenes mangfoldige praksis. Å videreutvikle denne praksisen på basis av historien er forfatterens utfordring til både utdanningen og profesjonen.

Både studenter og barnehagelærere møter mange krav når barnehagen nå er en del av opplæringen med vekt på læring. Det er utfordrende for barnehagelærere som er fostret i en sosial-pedagogisk tradisjon.

Er det noe som savnes? Med sin historiske kunnskap og som en didaktisk orientert pedagogikkprofessor kunne Johansson benyttet anledningen til å bygge en solid bro mellom læringssyn, metoder og begreper i barnehagepedagogikken i fortid og nåtid som støtte for de som nå må finne sin vei i et skiftende pedagogisk landskap. For hensikten med boka er å bidra til å styrke barnehagelærernes faglige basis.

Johanssons bok er en solid fagbok for barnehagelærerutdanningen, barnehagelærere og andre interesserte. Den er ikke lettlest, men er en verdifull veiviser fra en tungvekter i faget.

 

Boka er gitt ut av Fagbokforlaget (2020)

År: 2020 Av: Omtalt av Ingeborg Tveter Thoresen, tidligere førstelektor og rektor ved Høgskolen i Vestfold, lærebokforfatter, nå pensjonist
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)