Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: i0484v
(Skriv inn koden over.)

 
Bokomtale

Den nye velferdsstatens historie: Ekspansjon og omdanning etter 1966

Den nye velferdsstatens historie­: Ekspansjon og omdanning etter 1966, er et samarbeid mellom fire av landets fremste forskere på feltet. Anne Lise Ellingsæter er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Aksel Hatland er forsker 1 emeritus ved Institutt for samfunnsforskning, Per Haave er historiker og statsstipendiat ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, og Steinar Stjernø er professor emeritus ved OsloMet. Resultatet har blitt en bok på 440 sider. Den viser de mange og sammensatte sidene ved velferdsstatens utvikling etter folketrygdreformen i 1966, og hvordan dette har endret levekårene for familier og individer.

I 1966 fikk to av ti nordmenn inntekten sin som pensjon eller som lønn fra velferdsstaten. I dag er tallet fire av ti. Boka tar opp hvilke politiske prosesser og beslutninger som har skapt denne økningen, og beskriver hvordan velferdsstaten setter sitt preg på stadig flere områder som arbeidsmarked og arbeidsliv, trygd, helse og omsorg, familiepolitikk, barnevern, sosialhjelp og innvandringspolitikk. Universalisme er et sentralt kriterium på velferdsstaten. Det innebærer blant annet at alle som er i samme situasjon skal ha de samme rettighetene. Opprinnelig gjaldt dette først og fremst kontantytelsene, men brukes i dag også om helse- og sosialtjenester. Boka vektlegger hvordan velferdspolitikken utformes i et samspill mellom flere nivåer. Kommunene har innflytelse både som premissleverandører og iverksettere. Det nasjonale nivået må også forholde seg til EØS-avtalen.

Boka deler tiden fra 1966 inn i fire perioder, som behandles i hver sin bolk. Den første dekker velferdsstatens sterke vekstperiode fram til slutten av 1970-årene, da mange radikale reformer ble satt i verk. Særlig viktig var arbeidsmiljøloven, som kom i 1977. Den var langt mer ambisiøs enn tidligere arbeidervernlover, og omtales i boka som en milepæl når det gjaldt å gi arbeiderne et tryggere og bedre arbeidsmiljø.

70-tallet gav også en styrking av trygderettighetene, da arbeidsløshetstrygden og syketrygden ble integrert i folketrygden. I 1977 kom det som beskrives som en av de mest radikale reformene som noen gang er vedtatt i norsk velferdspolitikk, da alle arbeidstakere fikk rett til full lønn under sykdom.

Et annet viktig trekk i denne perioden, var det boka kaller kvinneopprøret. Krav om flere daghjemsplasser, som det het den gangen, og selvbestemt abort var viktige mål for kvinnebevegelsen. Slike krav påvirket de politiske partiene. Et tidsskille er Arbeiderpartiets forslag til lov om barnehager i 1975. Det representerte en endring fra at barnehager ble betraktet som en selektiv tjeneste for vanskeligstilte barn, til en universell velferdstjeneste for alle barn. En annen viktig familiepolitisk reform var at lønnet morspermisjon ble avløst av fødselspermisjon for begge foreldre fra 1978. Kvinnekampen var også en av flere grunner til at det offentlige tok større ansvar for omsorgstjenestene. Det dreide seg dels om å avlaste kvinner i familier med omsorgstrengende medlemmer. Den nye satsningen endret eldreomsorgen fra å være et tiltak for de fattigste og mest pleietrengende gamle, til å bli et tilbud til en hel aldersgruppe.

I den andre perioden, dvs årene fra 1978 til 1997, fikk markedstenkningen økende innflytelse, med Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland som viktige politikere. Boka beskriver arbeidslivspolitikken i Høyres og sentrumspartienes regjeringstid som en blanding av tradisjonell sysselsettingspolitikk og forsiktige tiltak for liberalisering og økt fleksibilitet. I begynnelsen av 90-årene skjedde et viktig linjeskift, gjennom introduksjonen av arbeidslinja.  Kjernen i arbeidslinja var at ytelsene og tjenestene skulle lede flere inn i arbeidslivet og færre inn i trygde- og sosialhjelpsystemet. Det dreide seg også om at rettighetstenkningen kom på defensiven og plikttenkningen på offensiven. Målgruppa var folk i yrkesaktiv alder som hadde problemer på arbeidsmarkedet.

Innvandringen representerte en ny, stor utfordring i denne perioden, og innvandringspolitikk og velferdspolitikk ble koblet tett sammen. På 70-tallet var det arbeidsinnvandrerne som dominerte, mens utover på 80-tallet begynte store grupper av flyktninger å søke beskyttelse i Norge. Fra 1970 til år 2000 ble innvandrerbefolkningen mer enn firedoblet.

Perioden bød også på en sterkere politisk styring og en begynnende markedsorientering i sykehussektoren. Innsatsstyrt finansiering skulle øke effektiviteten og gjøre det lettere for fylkene å innfri den til enhver tid gjeldende ventelistegarantien. En annen viktig endring var kommunehelseloven som trådte i kraft i 1984. Den utvidet det offentlige ansvaret, samtidig som det ble desentralisert til kommunene. De fikk et klart ansvar for primærhelsetjenesten, mens folk fikk klarere rettigheter til tjenester. Kommunene fikk etter hvert også ansvaret for eldreomsorgen, og på tidlig 90-tall kom HVPU-reformen som gav kommunene ansvar for psykisk utviklingshemmede. Desentraliseringen skjedde parallelt med at idealer om integrering og inkludering avløste segregering og utskilling i institusjoner.

I den neste perioden, 1997 til 2005, var Kjell Magne Bondevik statsminister store deler av tiden. Vi fikk en sterkere verdibasert retorikk når det gjaldt utjevning og fattigdom. Økonomiske forskjeller ble satt på dagsorden, og ved stortingsvalget i 2001 ble fattigdom et av de viktigste temaene. I 2002 fikk vi den første tiltaksplanen mot fattigdom.

Et annet viktig tema i denne perioden, var valgfrihet for familiene. Kontantstøtten ble vedtatt i 1998 etter den mest omfattende politiske debatten siden folkeavstemningen om EU. En bred evaluering som kom i 2001, fant at kontantstøtten var «en stor reform med små effekter». De kortsiktige virkningene ble verken slik tilhengerne eller motstanderne hadde forventet. For det store flertallet av småbarnsforeldre, var det nok vel så viktig at flere tiårs bestrebelser for barnehageplass til alle som ønsket det kom i mål i løpet av 2000-årene.

I helsepolitikken kom det reformer som omfattet pasientrettigheter, spesialisthelsetjenester og psykisk helsevern. Særlig viktig var helseforetaksreformen som la opp til en kombinasjon av statlig styring og fristilt sykehusvirksomhet. Staten overtok 250 helseinstitusjoner fra fylkene, organiserte sykehusene i 34 helseforetak og underla dem et nytt regionalt beslutningsnivå med fem regionale helseforetak. Fylkeskommunene mistet sitt største ansvarsområde, og økonomistyringen ble endret etter modell fra næringslivet. I boka pekes det på at reformen i tid faller sammen med en nyliberal moderniseringsbølge i offentlig forvaltning, preget av fristilling og innføring av mål- og resultatstyring.  

Den siste perioden dekker årene fram til 2017. Regjeringene til Jens Stoltenberg, og deretter til Erna Solberg, var i hovedsak enige om å bevare og videreutvikle velferdsstaten. Den skulle likevel tilpasses til nye samfunnsforhold, og da måtte det til noen justeringer. En særlig viktig endring i denne perioden var pensjonsreformen som ble vedtatt av Stortinget i 2009, og trådte i kraft 2011. En annen viktig endring var NAV-reformen. Den skulle ha tre mål: få «flere i arbeid og færre på stønad», gjøre tjenestene enklere og mer tilpasset brukerne, og være en «helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning». Det skulle være NAV-kontor i alle kommuner. Tjenesten skulle ikke bare bidra til sosial og økonomisk trygghet, men også fremme overgangen til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik sett representerte dette en videreføring av arbeidslinja.

Perioden ble også preget av flyktningkrise og innstrammingsforsøk. Det kom strengere regler for familiegjenforening, og man diskuterte om eksport av velferdsytelser var en trussel mot velferdsstaten. Et annet utviklingstrekk er det boka kaller barnehagerevolusjonen. Full barnehagedekning og barnehageplass som en sosial rettighet skapte en ny situasjon for småbarnsfamiliene.

Sett under ett er dette en bok som gir mye kunnskap og mange detaljer, samtidig som den ikke mister de store linjene av syne. Den viser hvordan utviklingen er et samspill mellom et endret arbeidsliv, nye familieformer, en aldrende befolkning, økt innvandring, endret sykdomsbilde og medisinske framskritt på den ene siden, og skiftende politiske maktforhold og nye ideologiske strømninger på den andre. Boka har mange årstall og tallfesting av utviklingstrekk. Den forteller at velferdspolitikken har gjennomgått viktige endringer de siste 50 - 60 årene.  Samtidig er det en bok som vektlegger beslutningene og politikken. Det er lite fokus på tjenestemottakerne, det vil si brukerne av velferdsstaten, og heller ikke på tjenesteyterne på grunnplanet. Det er likevel grunn til å tro at boka vil være nyttig for både folk i praksisfeltet, og ikke minst for beslutningstakere både på nasjonalt og kommunalt nivå.

 

Boka er utgitt på Gyldendal forlag (2020). 

År: 2021 Av: Omtalt av Bergljot Baklien, tidligere forsker ved SIRUS, nå pensjonist tilknyttet FHI (2021).
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)