Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: t2221h
(Skriv inn koden over.)

 

Det kollektive grunnlaget for individuell velstand

Boka «Det kollektive grunnlaget for individuell velstand» er skrevet av Tore Hansen. Som pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo er han en av nestorene i sitt fagfelt. Han har i sitt forskerliv vært opptatt av beslutningsprosesser knyttet til offentlige utgifter.  Boka har undertittelen «En innføring i offentlig politikk og økonomi», og er i første rekke ment som lærebok. Den bør også være av interesse for praktikere og fagfolk som ønsker en bedre forståelse av hvordan offentlig politikk produserer og fordeler tjenester og goder. 

«Politikk» har en tvetydig betydning på norsk. Det omfatter både prosesser og konflikter som utspiller seg i forkant av et politisk vedtak, og det som kommer etterpå. Her er det engelske språket mer presist, i det politics dreier seg om prosessen og debatten forut for et vedtak, mens policy betegner utfallet. Sier vi at Norge har en streng alkoholpolitikk, er det altså policy vi snakker om. Boka er opptatt av hvordan politikk utformes, og hovedvekten ligger på innholdet i de politiske beslutningene.

Hansen viser at innenfor helse, utdanning og andre viktige velferdspolitiske områder, er det nokså bred politisk enighet om de overordnede målsettingene. Konfliktene er gjerne knyttet til hvilke virkemidler som er best egnet for å nå målene. Ofte dreier det seg om grensene mellom stat og marked. Er det for eksempel lurt med et privatisert helsevesen, eller med private barnehager for å nå de målene alle er enige om?

En viktig begrunnelse for offentlige tiltak, er det Hansen kaller markedssvikt. Det offentlige må trå til fordi markedet ikke er i stand til å forsyne samfunnet med visse goder. Det gjelder for eksempel et nasjonalt forsvar og fysisk infrastruktur som veier og havner. Gatebelysning er også et gode som ikke uten videre kan kjøpes på et marked. Vi må ikke putte på en mynt på hver gatelykt for å få glede av lyset.

Men samspillet mellom offentlig og privat virksomhet er komplekst, og det er vanskelig å fastsette klare normer for omfanget av den offentlige innsatsen. Ofte knyttes slike diskusjoner til «bruk av skattebetalernes penger». Men som Hansen viser, er det stort sett enighet blant velgerne om det norske skattenivået, bortsett fra noen utjevnende tiltak som eiendomsskatt og formuesskatt. Samtidig har vi en tendens til å overvurdere skattebelastningen sett i relasjon til det vi mottar av offentlige tjenester. Vi vet hva vi betaler i skatt, men har mindre bevissthet om hva vi forbruker av tjenester.

Det historiske perspektivet er viktig i boka. I 1905 dreide statens ansvar seg i hovedsak om forsvar, politi, veier og liknende, dvs tjenester som ikke lot seg framstille i et ordinært, privat marked. I våre dager er det individuelt rettede velferdsytelser som dominerer den offentlige virksomheten. Dette er en utvikling der velferdsstaten, slik Hansen ser det, langt på vei har lykkes i sine utjevnings­ambisjoner. Selv om utdanningssystemet fremdeles reproduserer ulikhet, og det er betydelige sosiale forskjeller når det gjelder helse, er tilgangen til både utdannings- og helseinstitusjoner nokså lik.

Kommunene har spilt en viktig rolle i utviklingen av velferdsstaten. Grunnleggende elementer i dagen pensjons- og trygdesystem, begynte som ordninger i enkeltkommuner.  Dessuten har grunnskoler, barnehager og barnevern en noe annen vinkling enn de statlige velferdsordningene. Dette er sosiale investeringer med et framtidsrettet og til dels forebyggende perspektiv. De statlige velferdsordningene dreier seg mer om å ta vare på de som har falt utenfor. En stor og viktig del av de kommunale oppgavene er for øvrig lovregulert. Det er oppgaver som kommunene er pålagt å fylle. Slik forpliktes de på en måte som har konsekvenser for det kommunale handlingsrommet. Kanskje er det derfor man finner at det spiller liten rolle for det kommunale utgiftsnivået og fordelingen hvilket parti eller partikoalisjon som styrer den enkelte kommune.

Med dagens diskusjoner om kommunesammenslåinger som bakteppe, er det også interessant å merke seg en av Hansens forklaringer på utbyggingen av velferdsstaten. På 1950-tallet hadde 40 % av landets 744 kommuner under 2 000 innbygger. Dette satte selvfølgelig sitt preg på det kommunale styringssystemet. En intensjon med den omfattende sammenslutningsreformen som pågikk fram til midten av 1960-tallet, var nettopp å gjøre kommunene bedre rustet som velferdsprodusenter.

Hansen finner at veksten i offentlige utgifter bygger på et samspill mellom gunstige sosioøkonomiske betingelser og politiske ambisjoner bygget på en bred politisk enighet. Resultatet er et skattefinansiert velferdsregime preget av en universalistisk tjenesteyting. Vi har en politisk kultur som dreier seg om tilpasning til trinnvise reformer og skiftende betingelser, mer enn ideologiske prinsippdebatter. Hansen slutter av boken med å si at dette er en kultur det er all grunn til å ta vare på.

Hansen har først og fremst skrevet en lærebok, og han advarer innledningsvis om at «begrepsbruken kan ligge litt utenfor komfortsonen for studenter fra andre fag enn samfunnsøkonomi». Det må dessverre legges til at språket er tungt og i blant vanskelig å trenge gjennom, også når det ikke dreier seg om budsjetter, bevilgninger og økonomi. Men temaene er viktige og den historiske oversikten god. Derfor kan den anbefales for alle som er interessert i hvordan politikk blir til.

 

Utgitt av Cappelen Damm Akademisk

 

 

År:
2016

Utgiver:
Cappelen Damm Akademisk

Av:
Bokomtale av Bergljot Baklien

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer