Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 2ycy6b
(Skriv inn koden over.)

 

Er der evidens for evidens?

Et kampskrift fra Danmark

I foreliggende artikkelsamling settes søkelyset på begrepet evidens. Det er et begrep som griper inn på tenkemåter, kunnskapsområder og praksiser på flere av velferdsstatens virkefelt og profesjoner. Det gir løfter om å kunne fastslå «hva som virker». Begrunnelsen har vunnet innpass på flere samfunnsnivåer, ikke minst politisk, men også forskningsmessig, økonomisk og blant aktører i praksis. For politikerne er det blitt et styringsverktøy. Uttrykk som «forskningen viser» og «det er evidens for» skal overbevise både fag og allmennhet. Artiklene problematiserer dette. 

Boka, som har ti fagartikler av tolv fagpersoner, melder seg på i «kampen om evidens i et kritisk perspektiv», for å låne tittelen fra et av kapitlene. Redaktørene Ditte Dalum Christoffersen og Kit Stender Petersen slår fast at evidensbegrepet har sin berettigelse. Spørsmålet er imidlertid hvilket evidensbegrep det er snakk om. Allerede i 2009 kom professorene Kari Martinsen fra Norge og Katie Eriksson fra Finland med boka: «Å se og innse. Om ulike former for evidens». (Martinsen & Eriksson, 2009).

Boka tar for seg både forståelsen av begrepet, anvendelsen av det og betydningen det får for utviklingen av blant annet velferdsstatens politikk. Boka tilbyr alternative tenkemåter og metoder.

Spørsmålet som reises, er om man kan overføre det naturvitenskapelige medisinske evidensbegrepet til det mellommenneskelige og pedagogiske feltet, men også hva som skjer når man faktisk gjør det.  Hva vinner man, og hva går tapt?  Blant annet på denne bakgrunn spørres det «Er det evidens for evidens?»  Flere av forfatterne peker på hvordan velferdspolitikken de siste 10-20 årene er påvirket av internasjonale trender og styringsideologier som New Public Management, der evidensbegrepet inngår som en slags garanti for «kvalitet» og «effektivitet».

John Benedicto Krejsler har et tydelig budskap i tittelen «Engasjer deg i kulturkampen om evidens og viden der virker! Om sandhedsregimer og kunsten at manøvrere med flydende betegnere». Kapitlet spenner opp et stort lerret for antologiens anliggender. Begrepet ses i lys av en global, konkurransepreget kunnskapsøkonomi, og behovet for å effektivisere offentlig sektor, i skolen med vektlegging på pedagogiske tiltak som skal sikre bedre læring. Evidensdiskursen avspeiler en vitenskapelig, politisk og kulturell kamp om hvilket kunnskapsregime som skal gjelde.  Derfor går Krejsler, inspirert av Michel Foucault, systematisk til verks. Leseren gis hjelp til å se hvordan begrepet har oppstått og fått innflytelse på en rekke felt med kobling til «kvalitet» og «effektivitet», som legitimering av tiltak. Han viser til Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) innflytelse på utdanningspolitikk og pedagogikk siden årtusenskiftet.

Sist, men ikke minst oppfordrer han til å bidra til «mot-diskurser». Han introduserer analytiske distinksjoner for å kunne skjelne mellom ulike områder der evidens brukes.  Han søker med sine forslag til begreper å skjelne, for eksempel mellom global og lokal evidens. Slik vil han bidra til å synliggjøre maktrelasjoner, hvem som har retten til å definere, og produsere legitim kunnskap om hva som virker i forhold til ulike velferdsområder- og kontekster.

Artiklene utdyper ulike områder der evidens inngår, blant annet en evalueringspraksis, som automatisk gir forrang til kvantitativt framfor kvalitativt basert forskning. Helle Rabøl Hansen og Inge Henningsen peker på hvordan en ukritisk aksept av et evidenshierarki er en trussel mot kunnskapsdemokratiet, og hindrer brukbar kunnskapsdeling (s.37). Videre redegjør de for bruken av «Evidenstrappen» som skal vise påliteligheten av metoder, og dermed en slags kunnskapsorden som tar patent på hva som er mest evident. De argumenterer for «praksisevidens», til erstatning for trappemodellen. De viser også at kvalitetskontroll av faglige tiltak er i ferd med å bli flyttet til spesialiserte organisasjoner, (eks. /Clearinghouse), og deres eksperter. Det etablerer et nytt ledd mellom forskning, brukere og borgere som får betydning for politiske beslutninger, prioriteringer og økonomi. Videre påvirkes forskningsinstitusjonene og deres mulighet til å definere hva som er valid og legitim kunnskap.

Søren Christensen setter søkelyset på bruken av evidensbegrepet i velferdspolitikken, der policymakere verden over har forhåpninger om å sikre bedre og billigere velferdsytelser. Det kan gjelde innen helse og omsorg, kriminalforebyggende tiltak eller utdanning. Han går historisk til verks, og hevder at evidensbevegelsen er anti-ideologisk. Evidens gir riktignok en annen tilnærming enn den markedsorienterte, som kom med New Public Management. Et evident blikk på velferd skal være et blikk på vegne av samfunnets medlemmer. Evidens blir ikke bare et middel til å velge mellom innsatser til deres beste, men blir en ny måte å tenke og organisere velferd på.

Gjennom analyser av dokumenter og rapporter fra Dansk Clearinghouse for Utdannelsesforskning, Rambølls analyseinstitutt og Undervisningsministeriet viser Karen Borgnakke hvordan evidensprodusentene inndras i et politisk kretsløp. Hun viser også hvordan evidensbølgen og ingeniørmodellens kunnskapsproduktivitet overvurderes, og oppfordrer derfor til en handlingsorientert kunnskapsproduksjon.

Kirsten Hyldgaard setter søkelys på undervisningen ved universitetene i artikkelen «Forskningsbasert undervisning?» Hennes drøfting av undervisningsbegrepet og faglig autoritet, fenger. Likeså drøftingen av begrepene forskning og vitenskap, der forskning skal frambringe ny viten, mens vitenskap er akkumulert og anerkjent kunnskap. Med hennes distinksjoner kan ikke undervisning være «forskningsbasert», men må derimot bli vitenskapsbasert. Begrunnelsen er at der vitenskap konsoliderer, supplerer og skaper evidens, der skaper forskning tvil. Forskning underminerer forestillingen om evidens, ifølge Hyldgaard, som mener at forskning sjelden kan brukes. Det kan til gjengjeld vitenskap ofte.

Evidens i psykiatri og psykoterapi tematiseres inngående av Agnes Ringer og Svend Aage Rasmussen.

Kit Stender Petersen spør «Måler vi det, vi tror vi måler?». Tester overser vesentlige aspekter ved barnas læringsutbytte, hvordan de lærer samt hvordan de omsetter det de lærer. Opptattheten av nasjonale tester er nært knyttet evidensdiskursen ved å tilby generaliserende og universell kunnskap som ikke sier noe om hva og hvor meget barn har lært.

Et originalt oppslag finner leseren hos Ditte Dalum Christoffersen. Hun tar i bruk en analogi fra medisinsk forskning, ved å overføre en mulig tenkning fra medisinsk til pedagogisk praksis. Hun viser at med medisinske preparater ligger forskningsbaserte anvisninger om virkning og mulige bivirkninger, for bruk av produktet. Det gjør det ikke for såkalte evidensbaserte «effektive» metoder for pedagogisk praksis. Hun framholder pedagogikk som etisk praksis. Den kan ikke fanges inn av naturvitenskapelig evidensbasert forskning, og etterlyser med det etikkens plass i pedagogisk forskning, og det faglige skjønn.

Antologien er aktuell og har relevans for utfordringer i norsk kontekst. For også i Norge er politikere influert av OECDs generelle politiske signaler, og av kunnskap som «virker» på ulike områder. Ikke alt som er relevant for velferdsstatens ulike fagområder, kan fanges inn av de metoder som anvendes i såkalt evidensbasert forskning, med merkelapper som «kvalitet» og «effektivitet».

Krejsler oppfordrer til motmakt, men peker på at det ikke er lett å hevde motforestillinger innenfor det dominerende kunnskapsregimet. Det krever både innsikt, allianser og redskaper til analytisk arbeid, som denne boka gir. Derfor er den nyttig for ansatte i ulike yrker i velferdsstaten, som åpenbart står under press av styrings- og kunnskapsregimet som gir styringsregimet legitimitet. Boka er også relevant for studenter som skal føres inn i kritisk tenkning. Det finnes allianser i norsk kontekst som vil ha glede av bokas omfattende referanser.

Utgitt av Samfundslitteratur (2019)                                                                                                                    

År: 2020 Av: Omtalt av Ingeborg Tveter Thoresen, tidligere førstelektor og rektor ved Høgskolen i Vestfold, lærebokforfatter, nå pensjonist
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)