Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 6k2450
(Skriv inn koden over.)

 

Fortellinger om doping og kroppskultur

Forfatter av denne boka er Bjørn Barland. Han er idrettsviter (dr.scient) fra Norges idrettshøgskole og er i dag ansatt som førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo. Barland har i mer enn 25 år forsket på doping og vært en viktig faglig talsmann i antidopingarbeidet.

I boka «Fortellinger om doping og kroppskultur» tar Bjørn Barland oss med på en reise inn i treningssentrenes og helsestudioenes verden, hvor fenomenet doping står i fokus. Bokas faglige tilnærming bygger i hovedsak på Max Webers metodologiske grunnlag. For å kunne forstå, må man identifisere mening i de sosiale handlingene som finner sted. I dette tilfellet ønsker han å finne svaret på hvorfor unge mennesker, særlig menn i alderen 18-23 år, velger å bruke doping.

Bjørn Barland skriver på en personlig måte, og samtaler med informanter bidrar til en større forståelse av hvorfor noen velger å bruke doping. Gjennom feltarbeid, deltakende observasjon og intervjuer deler de unge mennene sine tanker. På en respektfull måte formidler Barland informantenes intensjoner og tanker om egen kropp. Noen ganger er det morsomt å lese, andre ganger tankevekkende og trist.

Ifølge internasjonale metastudier bruker i overkant 3 % av verdens befolkning doping. Til tross for at forskning ikke viser at dopingbruk øker i omfang, får doping stadig større oppmerksomhet, og det knyttes til andre avvikende fenomener som vold og rus.

Stortinget vedtok i 2013 å kriminalisere bruk og besittelse av det som defineres som dopingmidler. Kriminalisering peker i retning av en samfunnsmessig og politisk konsensus hvor ideologi, moral og kontroll blir viktige faktorer. Det handler om at samfunnet har definert et problem som så alvorlig at dette må «bekjempes» i en strafferettslig kontekst.

I boka får vi innblikk i debatten som pågår, hvorvidt doping skal oppfattes som et helseproblem, eller bli definert som et marginalt fenomen innenfor en liten del av befolkningen. Den politiske dopingdebatten blir ifølge forfatteren ofte «sauset sammen» i en blanding av helsefakta og påstander om moralsk forfall. Det er en insistering på at doping skal forstås som en avvikende individuell handling i en ellers sunn helseverden. De få dopingavsløringene som fortsatt gjøres, hviler på de samme grunnleggende, men dels mangelfulle logikk: Det er enkeltindivider som svikter, og sviket retter seg mot idrettens helsemessige og moralske imperativ.

Gjennom en god kombinasjon av teori, sitater fra informantene og faktabokser oppleves boka interessant og lettforståelig, også for lesere som er fersk i dette fagfeltet. Samtidig dekker den ikke hele fagfeltet, blant annet er informasjon om medisinske konsekvenser eller endokrinologiske bivirkninger av doping utelatt. Det er også lite fokus på doping i toppidretten.

Barland skriver at fremveksten av de private helsestudioene ikke er forklaringen på doping som samfunnsproblem. Han mener fremveksten av den globale fitnesskulturen, og med den fokus på kroppsforming, helse og «skjønnhet» som livsstil, er en del av forklaringen på hvorfor doping er blitt et samfunnsproblem. Men hvorfor velger disse unge mennene å bruke doping? For de fleste blir det å bruke doping en rasjonell handling. Dopingen blir valgt fremfor noe annet fordi den er med på å gi et forventet resultat.

Gjennom hele boka trekkes en rekke paralleller mellom doping og tradisjonell rusbruk. Barland viser til at det er betydelig blandingsbruk blant brukere av tradisjonell narkotika og dopingmidler. En annen likhet er at brukerne må bygge kompetanse for å bruke både rusmidler og doping: Hva er litt farlig/mer farlig, hva er riktig dosering? Som tradisjonelle rusmidler, kan doping også gi den «rette» følelsen, men også tomheten etterpå.  En annen felles faktor er at både doping og tradisjonell narkotika er blitt forsøkt løst via lovregulering. Om det nytter, er Barland svært skeptisk til.  

Men dopingbruk og tradisjonell rus er ikke helt det samme, påpeker forfatteren. Det er flere forskjeller. Først og fremst fordi tradisjonell narkotika, og kanskje særlig hasj, kan forstås som et uttrykk for en motkultur, en protest og et alternativ til det bestående. Doping, på den andre siden, kan ses som et middel for å møte samfunnets krav til en perfekt kropp, for å få respekt og annerkjennelse gjennom kroppen. Doping har heller ingen stor verdi i seg selv som rus.

Barland har i denne boka valgt reisen som litterært grep, for å vise at kunnskap og forståelse utvikler seg over tid, i møte med mennesker på sosiale møteplasser som i sin utforming og materialitet rammer inn slike møter. For meg som hadde middels kunnskap om dette fagområdet, ble det virkelig en reise inn i en ukjent verden. Reisen starter med et sitat fra en av informantene, som raskt setter oss inn i tematikken for boka. Reisen avsluttes med Barlands møte med noen av sine nøkkelinformanter, hvor de ser tilbake og reflekterer over både endringer som har skjedd deres liv, sine holdninger og ikke minst hvordan holdningen i det norske samfunnet har endret seg på alle disse årene.

Forfatteren gir en grunnleggende innføring i problemområdet doping. Boka viser også dopingens uheldige konsekvenser for individ og samfunn. Like viktig er denne boka i sitt forsøk på å beskrive og gi en forklaring på hvordan og hvorfor noen miljøer konstruerer sin egen logikk og sin alternative oppfatning rundt et fenomen, som resten av samfunnet har fordømmende holdninger til.

 

Utgitt av Cappelen Damm Akademisk

 

År:
2017

Av:
Omtalt av Beate Steinkjer

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer