Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 83n1dq
(Skriv inn koden over.)

 

Bokomtale: Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn

Siri Søftestad, sosionom og phd, har jobbet lenge med tematikken seksuelle overgrep, og har lang erfaring fra tverretatlig arbeid med seksuelle overgrep og vold mot barn. Erfaringen avspeiler seg i boken Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Her går hun inn i den faglige forståelsen av dette sårbare området. Boken er hensiktsmessig delt i tre deler: faglig forståelse, fremgangsmåte ved mistanke, og den siste delen som omhandler tverretatlig samarbeid.

I bokens første del skriver Siri Søftestad blant annet om dette: hvem er de utsatte barna? Hun beskriver de ekstra sårbare og utsatte barna, de som er flyktninger og asylsøkere, de som er misbrukt tidligere, barna som kommer fra spesifikke religiøse og etniske kulturer som skiller seg fra den norske «normalbefolkningen». De barna vi kan hende ikke tar notis av, nemlig de ressurssterke barna, får også oppmerksomhet i boken. Disse barna som vi ofte tror greier seg, barn vi i etterkant kaller løvetannbarn, men som kanskje heller bør betegnes som geriljasoldater, i en stadig pågående kamp. Slike betraktninger er åpnende og utvidende for forståelsen av dette sammensatte feltet. Jeg blir for eksempel minnet på hvilke sterke forestillinger mennesket har, hvor sterkt vi er befestet i det vi selv lever i. Vi husker ikke engang hvordan det er å være barn, selv om vi har vært der selv. Vi glemmer den fullstendige prisgittheten og hvordan vi uten omsvøp måtte stole på de som hadde ansvar for oss. Boken til Søftestad hjelper oss med forståelsen av at dette ikke bare handler om skjemaer, rutiner og handlingsveiledere. I dette feltet må kunnskap, erfaring og klokskap oppvurderes og oppjusteres. Ved å legge inn noen punkter til ettertanke og refleksjon etter hvert kapittel styrker forfatteren leseren i oppøvelsen av å tenke rundt sin egen praksis. Dette er et godt grep.

I boken til Søftestad får du sjansen til å løfte på mer enn øyelokket, hvis du tør å se at en såkalt overgriper er en person som ikke bare er en overgriper. Søftestad liker ikke begrepet, hun mener det tilslører at dette er et mennesker med andre egenskaper og karakteristika. En overgriper kan være et menneske med høy sosial status, det kan være den koselige naboen din, eller fetteren du snakket så hyggelig med i det siste juleselskapet. Dette er en av bokens styrker: vi blir ledet inn i en mer åpen verden der vi blir nødt til å legge av oss forestillingene våre, forsvaret må ned. Det er smertefullt å måtte innse at et menneske som er overgriper ikke er et monster med tydelige tegn. Den som begår overgrep kan til og med være et barn. Søfteland stiller også spørsmålet om hvorfor. Og går i rette med det enkle svaret der vi gjør overgriperen til en som er en «helt annen».  Forfatteren skriver om pedofili og reviktimisering, og om overlappinger mellom disse. Men også her er det viktigste å forstå at vi må være åpne for at dette kan «være hvem som helst». Dersom vi ikke klarer å se for oss at den barnet forteller er overgriper kan være det, så er det nærliggende å bortforklare, tolke barnets uttalelser som fantasier og misforståelser, som løgn eller at barnet har andre problemer. Slik legger vi ansvaret på barnet og avdekking blir umulig.

I bokens første del, der forfatteren vil gi oss en faglig forståelse og innsikt, leser vi 5 kapitler. For meg er denne delen den mest interessante, nettopp fordi den synliggjør mot og toleranse, innsikt og klokskap. Vi ledes gjennom sentrale spørsmål som hva seksuelle overgrep er, hvorfor noen gjør dette, hvem som er overgripere. I kapittel to berører Søftestad usynliggjøringsprosessene. Jeg har sjelden lest noe så grundig og innsiktsfullt om dette tidligere: mangel på forståelse, mangel på språk, den store fortielsen. Vi leser mer om personene som forgriper seg, og om relasjonen mellom utsatt barn og overgriper. Søftestad våger å skrive om mer enn makt, et avsnitt har tittelen: en seksuell relasjon. I det tredje kapittelet om ugyldiggjøring av dette vanskelige, er Søfteland godt sirkulerende rundt vanskelige og interessante temaer som kulturell tabuisering. Hun beskriver hvordan tabukreftene samvirker, og ikke minst om samfunnets innsats på området.

I del to går Søftestad fra å være analytisk og granskende til å bli mer operativ. Hun beskriver fremgangsmåter ved mistanke, og hvordan bevege seg fra bekymring til handling.  Forfatteren er konkret og tydelig, dersom du ønsker å bruke denne grunnboken som en håndbok, er både del to og tre godt egnet til dette. Hvordan informere foreldre, hvordan avdekke, hvordan skal vi snakke med barnet? Et særs interessant kapittel i denne delen omhandler hvordan det er å arbeide med overgrepssaker. Som tidligere sosialarbeider i barnevernsfeltet husker jeg det, som veileder for ansatte som står i disse kompliserte, sammensatte sakene, ser jeg det: hvor lett det er å bli fremmedgjort og utbrent. Hvordan motoverføringene kommer, og ikke minst: hvordan ansattes personlige egnethet (når skal vi tørre å snakke om det?) varierer og påvirker kvaliteten på arbeidet. Forfatteren gir et bredspektret bilde av hvordan vi påvirkes, hun bruker uttrykk som omsorgstrøtthet og emosjonell induksjon og er mildt rådgivende om mulighetene for å klare og være faglig både pågående og oppegående.  Det er viktig å få dette mellom bokpermer, og derfor bejubler jeg Søftestad innsats på dette området, det er en viktig bestanddel i en kompleks helhet.

Del tre omhandler tverretatlig samarbeid. Bokens tittel indikerer at dette er en bok som tar for seg grunnmuren i et forståelsesbilde: alt fra det overordnede bildet, betraktet fra et sosiologisk og psykologisk ståsted, til det operative og informative. I denne delen beskriver forfatteren aktuelle samarbeidspartnere, lovverket, statlige overføringer, og ikke minst: hvilke barrierer kan oppstå, hvilke hindringer finnes, også i oss selv? Det er mye som skal drøftes og denne delen kan oppleves som litt «overpakket». Forfatteren er absolutt på sitt beste når hun har anledning til å reflektere, her er blir det en smule instrumentelt. Når Siri Søftestad avslutter boken sin med et lengre kapittel om forebygging på ulike nivåer er hun tilbake med interessant innsiktfullhet. Kapittelet har fått overskriften: hva kan vi gjøre? En god start kan være å lese denne boken.

 

Boken er utgitt av Universitetsforlaget (2018)

År: 2019 Av: Omtalt av Lena Benedicte Müller, spesialkonsulent ved KoRus-Oslo
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer