Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: g4co16
(Skriv inn koden over.)

 

Helsehjelp til personer med rusproblemer

Boken «Helsehjelp til personer med rusproblemer» er 2. utgave av denne antologien.

Formålet med boken er å gi leseren en innføring i ulike typer helsehjelp til personer med rusmiddelproblemer. Forfatternes bakteppe er forskning fra Norge og internasjonalt. Denne kunnskapen indikerer blant annet at opptil 30 % av alle inneliggende pasienter i somatiske avdelinger, har rusmiddelrelaterte lidelser. 17 % av befolkningen i Norge har et risikofylt alkoholforbruk. I 2014 var om lag 10.000 personer innlagt i spesialisthelsetjenesten for behandling med alkoholproblemer som hovedtilstand. Mellom 7-10.000 personer injiserer narkotika i Norge. Forskning fra England viser at om lag 40 % av alle innleggelser i akuttmottak er assosiert med alkohol.

En betydelig andel av pasienter med alvorlige rusproblem har samtidige psykiske helseproblem. Helsearbeidere vil derfor ofte møte pasienter med en kombinasjon av rusproblemer, psykiske helseproblemer og ulike somatiske tilstander og sykdommer. Rusmiddelproblemer har gjerne sammenheng med relasjons- og familieproblemer, reduserer livskvaliteten og øker både sykelighet og dødelighet. Rusmiddelproblemer fører også til mye sykefravær og uførhet. Samlet kvalifiserer utfordringene til å defineres som en sentral folkehelseutfordring.  Tiltak må, ifølge både forfatterne og statlig styringsinformasjon, knyttes til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer.

Bokens hovedtema er helsehjelp og behandling av rusmiddellidelser. Forfatterne presenterer ulike behandlingsmodeller og tiltak: Psykososiale og medikamentelle intervensjoner, miljøterapi, tidlig intervensjon i somatisk sykehus, akutt hjelp ved opioidoverdoser, sykepleie til personer med rusmiddelavhengighet i somatisk sykehus, familieintervensjoner, boligsosialt arbeid og et blikk på kommunalt rusarbeid. Tiltaksviften er nok et uttrykk for et mer helhetlig perspektiv på rusfeltet – et felt der mange i dag forstår og hensyntar individets utfordringer i en bredere kontekst.

Kjernetemaene er innrammet av begrepsavklaringer og ulike forståelser og perspektiver på problematisk rusmiddelbruk og avhengighet. Faktaorientert kunnskap om rusmidlenes (skade)virkninger er del av dette. Forfatterne viser hvordan synet på avhengighet og rusmiddelmisbruk har endret seg i takt med sosiokulturelle og sosialhistoriske utviklingstrekk i det norske samfunnet. Beskrivelsene av de historiske utviklingstrekkene tilfører boken god dynamikk og kan fungere som en fin refleksjonsramme for «den evidensbaserte praksis».

Som forfatterne poengterer, har vi alle behov for å bli sett, møtt, forstått og respektert som likeverdige mennesker. Fagpersonenes evne til respektfull tilstedeværelse, årvåken etisk bevissthet, innlevelse og empati, ansees som avgjørende for å skape hensiktsmessig endring. Etisk kompetanse er, ifølge forfatterne, en nødvendig grunnkompetanse – og dermed en av pilarene i boken.

Den psykologiske og sosialvitenskapelige tilnærmingen til rusfeltet hadde en dominerende posisjon for få år siden. I dag ser vi at de biologiske og medisinske perspektivene vinner terreng. Dette har konsekvenser både for fenomenforståelsen og hvilken hjelp som oppfattes å være hensiktsmessig.

Forståelsen og behandlingen av rusmiddelproblemer i et bio-psyko-sosialt perspektiv er en annen av bokens grunnpilarer. Dette betyr kort og godt at «alt henger sammen med alt» og at kunnskap må hentes fra mange kilder. Rusmiddelproblemer forstås best i perspektiver av risiko- og beskyttende faktorer på individ, gruppe og sosiokulturelt nivå, ifølge forfatterne. Det er verken en vei inn til – eller en vei ut av – problemene. Utfordringene er å forstå som et dynamisk og komplekst samvirke av risiko- og beskyttende faktorer på ulike nivå. Den bio-psyko-sosiale modellen som utøvende virksomhet innebærer medisinsk, psykologisk og sosial oppfølging – koordinert og over tid. Boken inneholder mange praktiske eksempler som gir liv til modeller, forskning og teoristoff.

Tekstene framstår som solide og troverdige. I det større bildet, peker forfatterne på at internasjonal behandlingsforskning har dokumentert at ingen etablerte behandlingsmetoder er særlig effektive, og at ikke en behandlingsmetode er tydelig mer effektiv enn andre. I møtet med helsetjenestenes krav om «evidensbasert praksis» kan dette være både nedslående og utfordrende. På den annen side foreligger forskning fra USA, England og Sverige, som dokumenterer at tidlig alkoholintervensjon i sykehusavdelinger blant annet har ført til færre reinnleggelser, færre liggedøgn for pasienter som blir reinnlagt, reduksjon i nye tilfeller av skader med behov for sykehusinnleggelser og kraftig reduksjon i alkoholkonsum hos storkonsumenter.

Jeg savner flere case – særlig i lys av forfatternes tydelige ønske om å nå studenter. Jeg savner også noe mer sammenstilt kunnskapsformidling om risiko- og beskyttelse – hvilke faktorer forskningen har dokumentert henger sammen med hva. Dette kunne gitt leserne en bedre ide om konkret og hensiktsmessig handling.  

Boken tilbyr en lettlest, oversiktlig og god introduksjon til feltet.

Bokens redaktører er Stian Biong og Siri Ytrehus. Biong er sykepleier og professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge, nå tilsatt som fagsjef for rusområdet i byrådsavdelingen for eldre, helse og arbeid i Oslo kommune. Ytrehus er sykepleier, professor og fagseksjonsleder ved institutt for helse- og omsorgsvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet. Boken har i tillegg 12 øvrige bidragsytere med bred medisinsk-, psykolog- og sosialfaglig kompetanse og erfaring.  

 

Boken er utgitt av Cappelen Damm Akademisk (2018)

År: 2019 Av: Omtalt av Vegard A. Schancke, seniorrådgiver ved KoRus-Nord
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer