Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: vmptc6
(Skriv inn koden over.)

 

Hverdagsliv, barndom og oppvekst

Teoretiske posisjoner og metodiske grep.

Antologien Hverdagsliv, barndom og oppvekst er redigert av Anne Jansen og Agnes Andenæs. Redaktørene, og de fleste av bidragsyterne, har sitt faglige virke tilknyttet det kulturpsykologiske miljøet ved OsloMet. Redaktørene har også invitert kollegaer fra Sverige, Danmark og England – 10 bidragsytere, 10 kapitler.

I en verden der psykologiske «sannheter» ofte formidles med kraft og skråsikkerhet, er denne boken «en frisk pust». Forfatterne retter et kritisk blikk på hva slags kunnskapsgrunnlag som ligger til grunn for forståelsesmodeller, veiledning og tiltak. Psykologisk kunnskap formidles, ifølge forfatterne, ofte løsrevet fra de sammenhengene mennesker inngår i. Samtidig framstilles det urovekkende uproblematisk å bringe denne kunnskapen inn i disse konkrete sammenhengene. Rommet for alternative forståelser og fortolkninger krympes.

Boken er også en tankevekkende hybrid. Det hybride består i at boken på den ene siden er en fagbok om kvalitativ metode, på den annen side omhandler kapitlene temaer under overskriftene foreldreskap, oppvekst, familie- og skoleliv. Bokens sensitive, særegne og spenstige nerve er nettopp pleie av denne tosidigheten. Forfatterne skubber hardt i forståelsen av metodiske verktøy som nøytrale i sin konstitusjon. Tvert imot, metodeverktøyene er godt impregnert av teoretiske forutsetninger som drar forskerens blikk i bestemte retninger. At forskningsmetoder ikke er nøytrale, og at vitenskapelig kunnskap aldri er universell eller nøytral, er et sentralt premiss for tekstene. Den fagkritiske posisjoneringen gjødsles jevnlig og godt gjennom beskrivelsene av de enkelte prosjektene. 

Forfatterne bygger sine arbeider og tekster på den kulturpsykologiske teoritradisjonen. Gjennom kapitlene dukker dette opp under betegnelsene sosiokulturelt perspektiv, narrativ teoritradisjon, poststrukturalistisk teori, teori om dekonstruksjon, interseksjonelt perspektiv, biopolitikk, poststrukturalistisk og agential realistisk tenkning. Litt forvirrende for den uinnvidde leseren, kanskje. Den kulturpsykologiske tradisjonen omtales å være et knippe perspektiver som binder individ, samfunn og kultur sammen, forstått som en type interaksjonistisk samskaping. Forfatterne løfter fram 3 stikkord ved denne tilnærmingen: Kontekstualisering – menneskets tanker, følelser og atferd er innvevd i historiske og kulturelle sammenhenger. Mennesket både skaper og skapes, og forskerne utfordres til å forstå disse sammenhengene. Intensjonalitet – vi må interessere oss for hvilken hensikt folk har med det de gjør, og hvilken betydning ulike hendelser har for folk. Utvikling – denne preges gjennom deltakelse i kulturelle meningsfellesskap. Det kulturpsykologiske teoriuniverset innebærer et kritisk syn på utvikling som en universell størrelse. Utviklingens retning og mål må derimot knyttes til hva som gir økt innflytelse over menneskenes egne liv, i den sammenhengen man lever, ifølge forfatterne.  

Den kulturpsykologiske optikken er rikelig tilstede i tekstene. Perspektivet rammer inn de ulike empiriske arbeidene. En uttalt målsetting med boken, er å tydeliggjøre den sterke forbindelsen mellom forskerens teoretiske utgangspunkt, empiriske materiale som innhentes, analysen og de resultatene som skrives fram. Forfatterne søker mot transparens i forskningsprosessen – leserne bør kunne se og vurdere perspektiver og framgangsmåter på en tydelig og direkte måte. Leserne inviteres derfor inn i forskernes undring: Hva er det intervjusubjektene forsøker å få til her? Hvorfor gjør de som de gjør? Finnes det alternative forklaringer og forståelser? I lys av at forskerne stiller disse viktige og kritiske spørsmålene, ville det vært spennende med et kritisk blikk også på eget teorigrunnlag.

Bokens forfattere lener seg godt mot Hanne Haavinds markante innsats som forsker og fagutvikler på dette feltet. Forskernes prosjekter benytter typisk intervju som metode, og da mer spesifikt varianter av «Livsformsintervjuet» - slik det er utviklet av Hanne Haavind over flere tiår, gjennom utallige prosjekter. Haavinds introduksjonskapittel gir leseren en fin og oversiktlig velkomst til prosjektene som presenteres. Bokens innholdsspor er en fyldig palett som både rommer «vanlige liv», f.eks hvordan småbarnsforeldre organiserer sine hverdagsliv, og trøblete liv, f.eks personer med erfaringer fra vold i familien, migrasjon og institusjonsplassering innen barnevernet. Intervju som metode har en sterk posisjon gjennom boken. Tekstanalyse er også tilstedeværende, en brosjyre om matpraksis i barnehagen legges under lupen. Forskerne ser videre på hvordan politisk initierte tiltak, som f.eks informasjonsarbeid om omskjæring, når målgruppene. Digital mobbing undersøkes gjennom en etnografisk tilnærming. Felles for bidragene er at forskernes kritiske og undrende blikk utfordrer, destabiliserer og til dels endrer rådende oppfatninger av ulike fenomen. «Det avgjørende er om framgangsmåtene gir interessante og betydningsfulle resultater», skriver redaktørene. I tillegg er forskerne modige i sine beskrivelser av de metodiske utfordringene de møter gjennom prosjektene. Det er ikke tilstrekkelig å følge forhåndsbestemte prosedyrer, ifølge forfatterne. Graden av transparens i forskningsprosessene, det undrende og kritisk analyserende blikket, fokus på hverdagslivet og respekten for intervjusubjektene representerer en helhet med et åpenbart lærings- og inspirasjonspotensial for studenter, forskere, velferdsstatens fotfolk og kanskje andre lesere.

 

Boken er utgitt på Universitetsforlaget (2019)

År: 2019 Av: Omtalt av Vegard A. Schancke, seniorrådgiver ved KoRus-Nord
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)