Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: kn7122
(Skriv inn koden over.)

 

Kvalitative forskningsmetoder i praksis

Kvalitative forskningsmetoder i praksis har nylig kommet i tredje utgave. Aksel Tjora er professor i sosiologi ved NTNU. Boka er først og fremst beregnet på studenter, forskere og andre som skal gjennomføre kvalitativ samfunnsforskning. Den er også relevant for praktikere som skal bruke slike studier, og trenger å forstå hvordan kvalitative forskningsresultater har blitt til. 

Boka åpner med å slå fast at kvalitativ forskning preges av betydelig følsomhet overfor konteksten den gjennomføres i.  I observasjonsstudier og gjennom dybdeintervjuer kommer forskeren tett på de det forskes på. Metodevalget avhenger av hvilke spørsmål som skal besvares, og metodologisk kreativitet er en styrke. Bruken av kvalitative metoder ser ut til å være økende, både i Norge og i resten av verden.  Likevel er det fremdeles mange praktikere og beslutningstakere som oppfatter tabeller og kurver som mer pålitelige enn det som formidles «bare» i tekst.

Boka beskriver de viktigste metodene for innsamling av kvalitative data, eller datagenerering som Tjora kaller det.  Observasjon er et godt utgangspunkt for å finne ut hva folk gjør. Men det krever at forskerne er sensitive for situasjoner og aspekter i det samfunnet de studerer.  En svakhet kan være at de som observeres handler annerledes når de blir observert enn det de ville gjort ellers. Tjoras erfaring er at man ikke skal overdrive denne effekten når først observatørrollen er etablert. Etter hans vurdering kan problemet være like stort ved dybdeintervjuer og surveyundersøkelser.

Forfatteren er åpen for at kvalitativ forskning ikke alltid går etter planen. Vel så ofte preges forskningen av mangel på kontroll. Observasjonsøkter kan oppleves som innholdsløse, eller forskeren skjønner rett og slett ikke hva som foregår. Det siste kan et stykke på vei løses gjennom det Tjora kaller enkeltvise spørsmål eller spontane samtaler. Andre omtaler gjerne dette som feltsamtaler. Uansett betegnelse dreier det seg om å snakke med de observerte om det som skjer.  Et annet problem i observasjonsstudier er at det skjer for mye, og blir vanskelig å konsentrere seg om det vi er spesifikt nysgjerrig på. Slik innholdsmessig drukning har dessuten konsekvenser for feltnotatene, som har fått et eget kapittel i boka.

Kapitlene om intervjuing skiller mellom tre former. Dybdeintervjuer har gjerne en romslig tidsramme på en time eller mer. Fokusgrupper dreier seg om at flere deltakere diskuterer et tema med forskeren som ordstyrer. En tredje intervjuform som er lite omtalt ellers i metodelitteraturen, er fokuserte intervjuer, en kortere form for dybdeintervju der temaet er innsnevret på forhånd. Boka drøfter også styrker og svakheter ved intervjuing over telefon. Av ressursmessige årsaker er det ofte eneste mulighet.

Dybdeintervjuet skal få fram meninger og holdninger. Intensjonen er ofte å avdekke hvordan informanten opplever og reflekterer rundt sin situasjon og sine erfaringer. Intervjuets kvalitet avhenger av en opparbeidet tillit mellom forsker og informant, noe som blir særlig viktig når det forskes på sensitive temaer.  Samtalen starter gjerne med noen oppvarmingsspørsmål.  Refleksjonsspørsmålene danner kjernen i intervjuet. Da inviteres informanten til å gå i dybden på et tema. Avrundingsspørsmålene normaliserer situasjonen mellom intervjuer og informant, som ikke kjenner hverandre og normalt ikke ville snakket så personlig med hverandre.

Kvalitative data kan altså bli til ved at vi ser på folk eller snakker med dem. Den tredje metoden er dokumentstudier. Ofte gir dokumenter viktige tilleggsdata og grunnlag for hva man spør om i intervjuer, eller ser etter under observasjon.  Det kan dreie seg om årsoppgaver fra en bedrift eller nettstedet til en kommune. Det kan være politiske dokumenter og lovverk, eller vi kan bruke medier som aviser og nettsteder.  Tjora understreket at vi alltid må ta hensyn til at dokumentene er nedtegnet på et spesielt sted og et spesielt tidspunkt, og ofte også med tanke på spesielle lesere. Dokumentene må altså settes inn i en sammenheng. 

Et eget kapittel dreier seg om analyse av kvalitative data. Som forfatteren understreker, er det her mye av potensialet til kvalitativ forskning ligger. Mange kvalitative prosjekter svikter i analysen og ender opp som en samling anekdoter. Boka legger opp til en strukturert og systematisk analyse, der koding, kodegruppering, konseptutvikling og teoriutvikling representerer de viktigste fasene.

Siste kapittel tar opp forskningens kvalitet og framstilling. Tjora legger vekt på pålitelighet, gyldighet og generaliserbarhet.  Boka avsluttes med en omfattende ordliste, som forklarer viktige begreper. Den vil være nyttig både for studenter og for brukere av kvalitativ forskning.

Boka har mange eksempler. Ulike former for datagenerering og ulike tilnærminger til analysen er illustrert med hvordan dette er gjort i faktiske prosjekter. Eksemplene gjør at boka forsvarer tittelen «Kvalitative forskningsmetoder i praksis». Samtidig viser eksemplene en svakhet ved boka. De er alle hentet fra forfatteren egen forskning eller fra studentarbeider ved NTNU. En utvidelse av eksempeluniverset i tid og rom ville gitt større bredde og flere innfallsvinkler. De fleste norske samfunnsforskningsmiljøer bruker kvalitative metoder. Det finnes også sentrale arbeider fra det som gjerne kalles sosiologiens gullalder i Norge, som med fordel kunne vært trukket fram. De ville åpnet for drøftinger av om metodene har forandret seg, og eventuelt på hvilken måte. 

 

Boka er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag

År:
2017

Av:
Omtalt av Bergljot Baklien

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer