Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 325ye8
(Skriv inn koden over.)

 

Meningen med rus

Lesning av akademiske tekster kan være en nokså tørr og tidvis kjedelig aktivitet. Publiseringer innenfor rusfeltet er intet unntak. Det var derfor forfriskende da jeg i 2017 oppdaget Øystein Skjælaaens feltarbeid på puber i Oslo, som åpner tidlig på morgenen. Hans artikkel, Alene sammen. Om former for fellesskap rundt morgenpilsen ble straks inkludert blant eksemplene jeg gir studenter i min metodeundervisning på ulike helsefaglige studieprogrammer. Ikke som en artig kuriositet, men fordi Skjælaaens etnografiske arbeid illustrerer bredden i måter vitenskapelig kunnskap kan og bør produseres på. Det var derfor med spenning og forventning jeg åpnet «Meningen med rus», klar for noe annet enn effekt-evalueringer, epidemiologiske kart over utbredelse, skadekonto-beskrivelser eller andre typiske tekst-sjangre innenfor rusfeltet. Forventningene ble innfridd. Skjælaaens bok er annerledes. 

Allerede på de første innledende sidene blir det tydelig at «Meningen med rus» er et skriveprosjekt som yter motstand mot konvensjonene for akademiske tekster. Skjælaaen setter tonen med en «kollasj» av svært ulike episoder fra et døgn i en norsk by, episoder så forskjellige at man kan undres over hvordan de har funnet veien inn mellom de samme bokpermene. Men det har de, og det som binder dem sammen er at de alle involverer rus i en eller annen form. Slike litterære grep gjør det sosiale livet levende, det gir en opplevelse av gjenkjennelse, og innbyr derved til en vennlig lesning. Åpningssidene er symptomatisk for boken som helhet. Skjælaaen fører pennen meget godt gjennom alle bokens kapitler. Skrivedyder som enkelhet, tydelighet og presisjon gjør «Meningen med rus» til en inkluderende tekst som henvender seg til et publikum langt utenfor universitetenes auditorier og seminarrom, men uten å være mindre egnet som pensumlitteratur av den grunn. Humor er heller ikke mangelvare, som anekdoten der vi lærer at Egil Skallagrimsson klarte å avstå fra å drepe, og i stedet nøyde seg meg å slite ut et øye på verten som forbrøt seg på den uformelle norm som tilsa at besøkende skulle serveres øl ved ankomst. Skallagrimsson fikk surmelk.

Bokas ulydighet mot tradisjonelle akademiske skrivebud uroer skillet mellom akademiske tekster og andre litteratursjangre. Nettopp denne evnen til å uroe gjennomsyrer også bokens innhold. Skjælaaen destabiliserer de mange rigide demarkasjonslinjene i våre forestillinger om rusbruk og rusmidler, og slik blir «Meningen med rus» ikke bare en god leseropplevelse, men også en viktig bok. Skjælaaen svinger ikke pisken i moralsk forargelse, men er gjennomgående respektfull, lavmælt, og heller ikke veldig eksplisitt i sitt grenseoverskridende argument. Bokens uro-skapende virkestoff ligger mellom ord og linjer. Grensen mellom brukeren og misbrukeren blir utydelig og uviktig. Dagens norske juridiske skille mellom legale og illegale rusmidler lyssettes på en måte som tydelig påkaller kritisk refleksjon og kanskje også ny politikk. Forskjellen mellom rusmidler og andre måter mennesker stimulerer hjernens belønningssystemer på, eller mellom rusmidlene som noe utenfor kroppen og mennesket som inntar det, framstår som høyst diskutable kategoriseringer. Heller ikke den konvensjonelle forståelsen av sosialt liv får stå i fred, noe som blir tydelig når morgenpilsen nytes blant folk på pub som verken deler bord eller ord. De er alene, men sammen i et felleskap.

Det er bokens framvisning av nyanser og kompleksitet som uroer det vante og «tatt-for-gitte», og som stimulerer til å tenke nytt og på nye måter om rus, rusmidler, rusbrukere og ruspolitikk. Skjælaaen bringer opp til refleksjon, og forhåpentligvis også debatt, det som til vanlig ligger der som premisser for refleksjon og debatt. Dette får han til gjennom hyppige «rus-kulturelle» sideblikk, historiske tilbakeblikk og ikke minst gjennom bruk av egne erfaringer som kilde til kunnskap, eller auto-etnografi som sjangeren gjerne omtales som. Han både deler raust fra eget liv og er tydelig til stede i egen tekst. Slik får også det rigide skillet mellom forskeren og forskningsobjektet seg nok en runde juling. Boka er heldigvis blottet for retoriske tjuvtriks myntet på å gjøre analysene uangripelige.

«Meningen med rus» etterlater imidlertid ikke leseren i et kaos av dekonstruerte kategoriseringer og forestillinger om rus. Skjælaaen etablerer sine egne kategorier når han skriver fram meningen med rus. Han skiller mellom «rus for å leve» og «rus for å være», og i boka manifesterer disse to bruksmåtene seg i form av hver sitt hovedkapittel. Kort gjengitt handler kapittel 2, «Rus for å leve», om rusmidlene som virkemiddel for en ønsket overskridelse av ens ordinære væren i verden, det hverdagslige og vante. Rusen brukes til et kontrollert tap av kontroll, en «time-out» der man søker å forsterke behagelige følelser. I sitt vesen ikke veldig ulikt folks inntak av sjokolade eller sex.  I kapittel 3, «Rus for å være» møter vi bruken og brukere som trenger rusmidlene for å klare tilværelsen. Her diskuteres avhengighet, kjedsomhet, selvmedisinering, handtering av utstøting, isolasjon og skam. I tråd med bokas grunntone, har vi ikke å gjøre med to gjensidig utelukkende kategorier av mening med rus, langt mindre to kategorier av mennesker. Nyansene er mange og folkene vi møter inngir ikke bare respekt, men gjør det vanskelig for leseren å vedlikeholde et grovt og unyansert kart over rus-terrenget. Også heroin-brukere erindrer gode rusopplevelser, og «alkoholiker» som kategori framstår som en lat forenkling. Viktigst er likevel at verken de som oppsøker rus for å leve eller for å være, gjøres til ynkelige, viljeløse slaver av rusmidlenes effekter. Skjælaaens argument er gjennomgående anti-patologisk: Vi velger rusen på grunn av noe vi har, ikke på grunn av noe vi mangler. Slik forflytter han makt fra rusmidlene og gir den til oss som brukere. Vi snakker jo her om nesten hele befolkningen.

Etter disse to kapitlene tematiseres «Den forbudte rusen» i kapittel 4 og «Den meningsfulle rusen» i kapittel 5. «Den forbudte rusen» viser fram hvordan vi i dag regulerer og kriminaliserer noen rusmidler mens andre selges over disk. Også her lyssettes ruspolitikken og lovreguleringen ved hjelp av sideblikk og tilbakeblikk. Det ser ikke spesielt vakkert ut, særlig ikke når ruspolitikkens «bi-effekter» bringes inn i regnskapet, som for eksempel fengsling og forfølgelse av allerede slitne og syke mennesker. Skjælaaen avstår fra hard agitasjon for legalisering eller avkriminalisering av illegale rusmidler. Kapittelet er saklig, rolig og tankevekkende, og viser at behovet for en godt jordet debatt om ruspolitikken i Norge er på overtid. Han minner oss om at det er flere ti-år siden nestoren i norsk strafferett, Johs. Andenæs, spådde at man i bakspeilet ville betrakte narkotikapolitikken som århundrets største feilinvestering i straff. Han minner oss samtidig om det nærmest umulige i å generere politisk kapital gjennom å signalisere retrett i krigen mot narkotika. Ei heller gjennom en mer restriktiv regulering av det Skjælaaen kaller elefanten, det legale rusmiddelet alkohol.

Avslutningskapittelet, «Den meningsfulle rusen», leser jeg som en slags invitasjon til å sitte litt roligere i bekymringsbåten hva angår rusbruk og rusmidler. Skjælaaen bagatelliserer ikke omkostningene som rus bringer med seg, men viser den fram som en naturlig og integrert del av måten folk velger å leve sine ulike liv på. Slik det alltid har vært og vil forbli. I dette, som i kapittelet om den forbudte rusen, forblir han deskriptiv. Som om han ikke vil ta det neste skritt. Derved blir det på et vis opp til leseren å tenke hva som bør bli konsekvensene av de innsikter Skjælaaen skriver fram. Det kan åpenbart innvendes at boken har noe uforløst ved seg. Kanskje noen til og med leser den som unnvikende og feig. For egen del setter jeg denne uviljen på konto for litterære grep som stimulerer leserens videre refleksjon om livet og rusen i samfunnet. Det kan selvfølgelig også godt tenkes at han er genuint usikker på hvordan verden heller bør være, og tvilere har vi god bruk for i ei tid der skråsikkerheten har litt for gode vilkår.

I min lesning blir konsekvensen av dette siste kapittelet, og kanskje av boken i sin helhet, at folks rusbruk bør av-demoniseres, normaliseres, og i mindre grad gjøres til gjenstand for hissig statlig helsestyring. At vi rett og slett innskrenker rommet for det bekymringsverdige noe, og tillater litt mer helseulydighet i måten folk velger å leve sine hverdagsliv. Kanskje Skjælaaen synes at jeg bommer, men den risikoen må han leve med all den tid han selv avstår fra å tydelig stikke ut kursen for den videre samfunn-seilasen.

«Meningen med rus» er en viktig bok om en tematikk som i en eller annen form angår oss alle. Den er tilgjengelig lesning, og herved også anbefalt for alle. Min oversikt over rusfeltets litteratur er alt for dårlig til å plassere Skjælaaens bok blant andre beslektede tekster. Men noe har jeg lest, og denne setter jeg i hylla mellom Nils Christie og Kettil Bruuns «Den gode fiende» (1985) og Willy Pedersens «Bittersøtt» (1998).

 

Boka er utgitt av Res Publica (2019)

År: 2019 Av: Omtalt av Rolf Andreas Markussen, førsteamanuensis, UiT, Norges arktiske universitet
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)