Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 21f8g8
(Skriv inn koden over.)

 

Når barn er pårørende

Dette er boken jeg så vidt – og heldigvis – rekker å stifte bekjentskap med i siste semester av mitt yrkesaktive liv. Boken som skulle stått på pensumlisten da jeg var sosionomstudent på begynnelsen av 70-tallet, og fulgt meg gjennom et praksisfelt hvor de voksnes problematikk har så uendelig lett for å overskygge barnas situasjon og behov. Forfatter er Anne Kristine Bergem.

Nå kunne ikke denne boken ha vært skrevet tidligere, fordi lovverket den tar utgangspunkt i er relativt nytt og krever sin tid for å implementeres. Begrepet barn som pårørende ble etablert i forbindelse med endringer i Lov om helsepersonell og Lov om spesialisthelsetjenesten (2010). Vi har lenge hatt mye kunnskap om betydningen av å identifisere og ivareta barn i familier der foreldre sliter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet, alvorlig somatisk sykdom eller skade. Som følge av hjelpeapparatets manglende vilje eller evne til å ta konsekvensene av denne kunnskapen, er ansvaret for barn som pårørende nå konkretisert og nedfelt i lovverket. Vil vi ikke, så skal vi. Nylig ble søsken som pårørende og barn som etterlatte tatt inn i lovendringen (2018), fordi man så at også dette var kategorier pårørende som fortjener økt oppmerksomhet.

Boken er tredelt: Om barn som pårørende, Mennesker med egne erfaringer forteller, Hvordan hjelpe. Vi får en oversikt over definisjoner, lovverk og forskning knyttet til arbeidet med barn som pårørende, psykologiske og praktiske utfordringer i familien ved sykdom eller rusmisbruk, fortellinger fra pårørende, informasjon om aktuelle hjelpetilbud og råd til voksne som vil støtte.

Forfatteren henvender seg til alle som ønsker å bidra til å ivareta barn som pårørende – profesjonelle hjelpere, foreldre og frivillige. Denne ambisjonen om å nå bredt ut krever både en faglig og ikke minst en språklig tilnærming, som i sin form er passe lett, men ikke lettvint. Det er en kunst å formidle og gjøre tilgjengelig tyngden i et fagområde, slik at det oppleves relevant og inspirerende både innenfor og utenfor sin egen krets. Forfatteren lykkes godt i dette prosjektet. En viktig grunn til dette er kombinasjonen av hennes sterke og grundige faglige ståsted, og de modige stemmene til pårørende som forteller om egne sårbare erfaringer. Summen av begge disse innfallsvinklene «gjør» boken. Historiene fra pårørende beskriver og berører, uten å vippe over i sentimentalitet – takket være bokens regi, og forfatterens refleksjoner.

Ulike sykdommer og problemområder får sin plass i boken – psykiske helseplager, fysisk sykdom, rusrelaterte tilstander, fengsling, død, selvmordsatferd og selvmord, drap og traumer.

Når jeg setter «rusbrillene» på, savner jeg en kort utdypning av hva som ofte preger samspillsmønsteret i familier med rusproblematikk, og hvordan dette samspillet kan belaste og skade barn. Når det er sagt, ligger det mye stoff under de andre punktene som også vil være relevant i familier hvor rus er hovedproblemet.

Boken veksler mellom nødvendig bredde og dybde i tematikken. Uten at den blir for detaljert, men med nødvendig dveling ved faglige og juridiske dilemmaer – f.eks. taushetspliktens muligheter og begrensninger. Et gjennomgående fokus på viktigheten av å involvere barn som pårørende, ivaretar også utfordringer knyttet til at barn eller foreldre av ulike årsaker kan oppleve det vanskelig å bli involvert. Takk og lov for kapittel 13 – Hva hvis den som er syk eller familien ikke vil ha hjelp?  

Forfatteren understreker at foreldrenes fungering er viktigere enn hvilken sykdom eller krise familien rammes av. Dette perspektivet må ligge til grunn for at vi ikke stirrer oss blinde på diagnosene. Vi bør gå i møte med hver enkelt familie, og hvert enkelt barn, for å få et bilde av hvem som trenger hva som følge av de ulike diagnosene.

Et misunnelig stikk i dyp takknemlighet til forfatteren: Det eneste irriterende ved denne viktige boken er at jeg ikke har skrevet den selv. Det er godt noen ikke bare tenker tanken, men faktisk skriver den boken mange har bruk for og etterspør. Enten fordi man ikke har den aktuelle kunnskapen og handlingskompetansen, eller fordi man savner at tematikken er samlet mellom to permer og kan tjene som en oversikt, påminner og referanse både i klinisk virksomhet, undervisning, veiledning og i eget liv. Boken vil forhåpentligvis gjøre det lettere å være barn som pårørende, og vanskeligere å være en voksen som ikke bryr seg.

 

Boken er gitt ut av Gyldendal Forlag

År:
2018

Av:
Omtalt av Titti Huseby, spesialrådgiver, KoRus-Sør, Borgestadklinikken

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer