Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: k83dh5
(Skriv inn koden over.)

 

Problembarna. Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern

«Problembarna» er en antologi med bidrag fra 15 forfattere fra ulike fagmiljøer i Norge, Sverige og Danmark. Bokas redaktører er Mari Pettersvold og Solveig Østrem. Pettersvold er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Sørøst-Norge, Østrem professor i pedagogikk ved Oslo met - Storbyuniversitetet. De to har gitt ut flere bøker, både hver for seg og sammen, og har begge lang fartstid fra det pedagogiske feltet.

Sjelden har jeg lest en så kritisk bok! I kapittel etter kapittel, på norsk, svensk og dansk, blir evidensens, og med den programmenes og manualenes, inntog på pedagogikkens område slakta. Og det på kyndig vis og med gode begrunnelser. Dette er fagfolk som vet hva de snakker om, og de skriver overbevisende.

Bakgrunnen for boka er den såkalte evidensbølgen som har skylt over oss de siste to tiårene, med en påfølgende invasjon av programmer og manualer, for å bruke forfatternes ord. Mange forskere har vært kritiske til dette fra starten av, så sånn sett er kritikken i denne boka velkjent. Bokas mål er å få disse diskusjonene og de kritiske røstene frem i offentlighetens lys.

Redaktørene skriver at bokas målgruppe er profesjonsutdanningene. Jeg syns selv dette var svært spennende lesing, og tenker at den også er høyaktuell for barnehage- og skoleledere og ikke minst eiere, som jo ofte er de som nettopp tar beslutninger om å ta i bruk spesifikke programmer.

Som skrevet innledningsvis er dette en antologi. Den består av 14 kapitler som omhandler ulike deler av evidensverdenen, alle med sin egen litteraturliste. Bakerst i boka blir alle forfatterne kort presentert.

Innledningsvis gjennomgås det en del begreper. Forfatterne redegjør for hva som karakteriserer denne såkalte bølgen, hva som fins av forskning og hvilke diskusjoner som følger. Et spennende innledningskapittel etter min mening, med et sterkt kritisk anslag og med gode analyser og refleksjoner. Det kommersielle aspektet blir problematisert. Problematisert blir også troen på one size fits all, som impliserer en tenkning om at kunnskap er kontekstuavhengig og enkelt kan overføres. Videre problematiseres troen på quick fix-løsninger, samt tanken om problematferd som sådan. For hva er egentlig problematferd? Hvor går grensa? «At barn har problemer, er i ferd med å bli det normale: Har de ikke problemer, vil de kunne få det. At barna er problemet er en forestilling som ligger snublende nær», kan vi lese.

De ulike manualene og metodene som gjennomgås er Psykologisk førstehjelp, Være sammen, PALS, TRAS, Traumebasert omsorg (TBO), Steg for steg, De utrolige årene, SMIL, Agderprosjektets førskoleopplegg og ART. Dette er bare et utvalg av alle de programmer som brukes rundt om i Norge i dag, men de er alle relativt utbredt og gir samlet sett et nyansert bilde av den tendensen de representerer, ifølge de to redaktørene.  

De ulike programmene blir presentert med bakenforliggende teori, hvilke virkemidler som tas i bruk, hvilken forskning som er gjort, hva som gir programmet legitimitet og hvilke praktisk-pedagogiske konsekvenser programmet har. Mange av disse problematiserer dette med ekspanderende oversettelsesmønster; hvordan man flytter et program fra ett sted til et annet, og fra en målgruppe til en annen. Forfatterne argumenterer blant annet for at det ikke er gitt at et program som fungerer i USA vil fungere i Norge. Det er også langt fra gitt at noe som fungerte godt på innsatte i amerikanske fengsler, vil fungere på norske barnehage- og skolebarn (noe som er tilfelle med ART). 

Noen av fellestrekkene som løftes frem ved programmene er at de bygger på atferdsteori og at de har et behavioristisk grunnsyn. Det impliserer et deterministisk menneskesyn med stor tro på kausalitet. Andre fellestrekk er at de lanseres som universelle, det vil si at de kan brukes i nærmest alle sektorer og mot alle. Videre at det å rose ønsket atferd er en grunntanke.

En sentral kritikk i mange av kapitlene er at man gjennom slike programmer fratar de ansatte deres profesjonalitet. Å ikke åpne for godt pedagogisk skjønn, er en forenkling av den kompleksiteten pedagoger står i hele tiden, for forhåndsdefinerte prosedyrer vil ikke alltid passe. «En profesjon trenger faglig autoritet, anerkjennelse og selvtillit. Det får den ikke ved å akseptere verktøyenes inntog i skolen», står det. Konkrete programmer og manualer gir lite rom for skjønnsutøvelse, og bidrar til en avlegitimering og en avprofesjonalisering av pedagogene til fordel for godkjente manualer. Profesjonen mister definisjonsmakten over sitt eget faglige arbeid, og programmene har i seg en generell miskreditering av skjønnet. «Det er et paradoks at staten skal bruke fem år på å utdanne en pedagogisk ekspertise, for så å gjøre dem til brukere av markedsførte verktøy». Det vises også til et gjennomgående skjørt faglig fundament for påstand om effekt for de ulike programmene. Ofte er det kun forskning de selv er involvert i, og mye bygger på selvevalueringer.  

Dette er en bok til ettertanke. Vi har vel alle møtt på metoder, programmer og manualer som lover å løse problemene våre, være seg som fagperson, student eller forelder. Det kan være lett å la seg begeistre, for ingenting kunne vel vært bedre enn at problemet blir løst. Men virkeligheten er sjelden så enkel, noe de redegjør for godt i denne boken etter min mening. 

Til tross for at boka er relativt stor og tjukk, er den lettlest, og merkelig underholdende gitt sin faglighet og sitt kritiske perspektiv. Kanskje fordi det er sjelden at fagfolk er så tydelige i sine anbefalinger og konklusjoner. Kanskje fordi det gir mening og gjenklang i mitt hode. For som sagt; dette er tydelig tale. Kanskje skal vi ta det til etterretning?   

 

Boka er utgitt på Cappelen Damm Akademisk Forlag (2019)

År: 2020 Av: Omtalt av Rikke Raknes, kommunalleder oppvekst og kultur i Alta kommune
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)