Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 5603mc
(Skriv inn koden over.)

 

Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser

«Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser», er skrevet av Bengt Karlsson og Marit Borg. Begge forfatterne er professorer i psykisk helsearbeid ved Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Sørøst-Norge.

Recovery er «hot» for tiden. Begrepet er hyppig på fagpersoners lepper, i konferanseinvitasjoner, i beskrivelser av utviklingsprosjekter og innbakt i sinnrike virksomhetsplaner. Du tenker kanskje, tja – kanskje greit å skaffe seg litt kunnskap om denne «metoden». Da blir du skuffet. Allerede i forordet slaktes myten om at Recovery er en metode som kan implementeres på linje med andre metoder og tiltak innen rus- og psykisk helsearbeid. For en fagkritiker, tviler, skeptiker og undrer, er det som «manna fra himmelen».

Forfatterne viser hva Recovery kan være. Beskrivelsene av Recovery i et humant og sosial perspektiv spenner opp kontrastenes lerret. Recovery vurderes mot den evidensbaserte kunnskaps- og praksisutviklingen, mot den individualiserende og akontekstuelle, biomedisinske forståelsen av menneskelig helse og sykdom. Med referanse til feltets historie, skjemmet av stigmatisering, diskriminering og overgrep – maner forfatterne til en raskere bevegelse fra retorikk til handling. I sin forrige antologi om feltet, samlet Karlsson tekstene under «parolen»: Det går for SAKTE….i arbeidet med psykisk helse og rus. Karlson og Borg er fremdeles utålmodige og åpner leserøynene mot Recovery som et mulighetens endrings- og utviklingsfelt.

Recovery – i Karlssons og Borges forståelse - er egnet til å forstyrre våre innlærte sannheter om A som fører til B, til å dytte oss ut i tvilens landskap, til å lede oss inn på undringens vei. Når forfatterne knagger leserne opp mot Tom Andersens konsept «reflekterende team» og Seikkulas «åpen dialog», fornemmer vi hvor det bærer... Recovery med stor R, som forfatterne benytter, er et radikalt brudd med det bestående, dvs. tilnærmingene, tjenestene og metodene som anvendes innen rus- og psykiatrifeltet. Forfatterne understreker betydningen av at det arbeides med en dannelsesform, som innebærer å sidestille forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap. Recovery kan ikke implementeres. «To recover» - fra noe eller å gjenvinne noe som er tapt – kan kun skje på brukernes premisser, sammen med brukerne - der også brukere er ansatte i tjenestene. Recovery kan ifølge forfatterne bare utvikles gjennom et genuint samarbeid og samhandling – «nedenfra-og-opp». Recovery bygger med andre ord på systematisert erfaringskunnskap der kontroll over eget liv, åpenhet for hva som hjelper og ikke, rettigheter som innbygger og valgmuligheter framheves. Erfaringskunnskapen må gis den dominerende plassen. En ressursorientert endringsreise forutsetter en kontekstuell fortolkning og forståelse av psykisk helse- og rusutfordringer. Forfatterne mener dette er i tråd med WHOs Comprehensive Mental Health Action Plan 2013-2020 og overordnede nasjonale føringer, f.eks Helsedirektoratets «Sammen om mestring» - en veileder fra 2014 om lokalbasert psykisk helse- og rusarbeid. Der framhever våre helsemyndigheter at «Recovery er et faglig perspektiv som tar utgangspunkt i at bedring er en sosial og personlig prosess, hvor målet er at den enkelte kan leve et meningsfullt liv til tross for begrensningene problemet kan forårsake». Myndiggjøring og gjenvinning av kontroll over eget liv, er sentrale elementer i recovery-prosessen.

Tiden for endring er altså ifølge forfatterne overmoden. I boken inviteres studenter, fagpersoner, politikere, beslutningstakere, ledere og brukere til å reflektere kritisk over egen virksomhet og praksis. For lenge har vi drevet med prosjekter og implementert tiltak – som ikke har medført endring - etter at lyset er slukket og sceneteppet senket. For lenge har vi invitert dyre «kanoner» til konferanser og seminarer – der ingen endring skjer når smørbrødene er fortært. For lenge har vi snakket om brukermedvirkning, uten å ta brukerne med. Nå må vi snu oss rundt og sammen utvikle tjenester som gir endring og utvikling – tjenester som gir Recovery!

Det ligger nok en liten «djevel» på lur i de fleste arbeidsfellesskap… i denne sammenhengen er det kanskje særlig variasjoner over temaet: «jammen dette har vi jo alltid arbeidet med». Nei!

Recovery kan ikke implementeres i eksisterende psykisk helse- og rustjenester – det må, ifølge forfatterne, utvikles gjennom reelt samarbeid og samhandling. Tanken om at Recovery kan implementeres på linje med andre metoder, eller fagpersoner som mener Recovery kan skje etter at pasienten er ferdigbehandlet, bør få lampene til å lyse knallrødt. En annen – og kanskje enda større utfordring, er at Recovery forstått som relasjonell og kontekstuell utvikling av menneskers liv, bryter med grunnprinsippene innen New Public Management. Med referanse til Ekeland, spør forfatterne om rammebetingelser for kvalitetskontroll og retningslinjer basert på det som omtales som evidensbasert praksis, skal betraktes som kvalitetssikring eller som et instrumentelt mistak. Tanken om manualisert og dekontekstualisert hjelp, bryter med de relasjonelle og humane perspektivene og prinsippene innen Recovery.

Forfatterne tar leseren elegant med gjennom de historiske røttene til Recovery. Vi minnes stadig på å ikke fristes til å tenke på Recovery som en «vanlig» metode som kan «implementeres». Samtidig gir forfatterne et solid bilde av kunnskapsgrunnlaget for Recovery, og hva som kjennetegner recoveryorienterte praksiser. Her veksler forfatterne mellom å løfte fram forskningsfunn, hovedperspektiver og konkretisere med eksempler fra egen forskning, erfaring og kunnskapsproduksjon. Som en ganske vanlig leser, må du tåle å dyttes ut av komfortsonen. Til gjengjeld får du kunnskap om et viktig perspektiv på psykisk helse- og rustjenester, og – ikke minst - du får massevis av hjelp på undringens vei mot Recovery.

 

Boka er utgitt av Gyldendal Akademisk (2017)

År:
2018

Av:
Omtalt av Vegard A . Schancke, Seniorrådgiver ved KoRus-Nord

2018@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer