Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: s222o6
(Skriv inn koden over.)

 

Sett, hørt og forstått? Om profesjonelle møter med unge i sårbare livssituasjoner

«Sett, hørt og forstått? Om profesjonelle møter med unge i sårbare livssituasjoner» er redigert av Reidun Follesø og Catrine Torbjørnsen Halås, begge tilknyttet Nord universitet, og Cecilie Høj Anvik ved Nordlandsforskning. Boka har sitt utspring i forskningsgruppa «unge i risiko» ved Nord universitet, og et langvarig samarbeid mellom universitetet og Nordlandsforskning. Målgruppa er alle som arbeider i skole, barnevern, NAV og helsetjenester med spesielt mandat og oppgaver overfor unge, og studenter som skal jobbe innenfor disse områdene.  

En av utfordringene i dagens samfunn er alle de unge som på ulike vis strever, og som vi ikke klarer å hjelpe. Dette til tross for mye forskning, programmer, tiltaks-, fag- og systemutvikling. Én mulig årsak til dette er at de unge ikke opplever å bli møtt på en god måte, eller at forbindelsen til hjelperne er brutt, hevder forfatterne. Og det er nettopp møter som er det sentrale i denne boka, som beskriver ungdoms møter med fagfolk på ulike arenaer. Med de unges egne stemmer får vi innblikk i positive og negative møter med hjelpeapparatet. Vi får et overordnet blikk på hva som er gode møter, sett med de unges øyne, og vi får høre om vonde møter, vanskelige møter og magiske øyeblikk.  

Hovedbudskapet er at vi som møter ungdom i sårbare livssituasjoner må ta oss tid til å lytte til dem. Det er det som skaper møter som kan utgjøre den store forskjellen. Vi må våge å se hver enkelt ungdom, og ta sjansen på å legge bort vårt faglige jeg i blant. De unge må oppleve å bli sett, hørt og forstått. De er ikke så opptatt av hvem vi voksne representerer, ifølge forfatterne. De er opptatt av hvordan vi er. De møter mennesker, ikke systemer.

I boka brukes begrepet virksomme møter. Det kan være ulike svar på hva som er virksomt, derfor har forfatterne tatt et nedenfraperspektiv og spurt de unge selv hva de har erfart er virksomt for dem. En ungdom oppsummerer det så fint slik: «Tenk om ethvert møte med et hjelpeapparat, offentlig kontor eller annet tilbud, kunne starte med at faghatten ble lagt til side. La skjemaene, spørsmålene og alle faglige svare vente. At de tok seg tid til å lytte, skape tillit og virkelig blir kjent med meg og mine drømmer. For så derfra å ta hatten på for å finne de veier og løsninger som passer akkurat for meg. Veilede meg og la meg oppleve motbakkene med mine egne skritt, få støtte og hjelp til det jeg vil og er opptatt av.»   

Vi får også et blikk inn i foreldrenes møte med hjelpeapparatet. Akkurat som de unge, sitter også de med både positive og negative erfaringer. Det som går igjen er at de ønsker å bli sett på som samarbeidspartnere, som en ressurs.    

Boka har følgende fire nøkkelbudskap: se meg, hør meg, gjør noe og skap vendepunkt! Det dreier seg om å bli bekreftet, bli snakket med og ikke bare til og om. Det handler også om å bli tatt på alvor, vite at noen er der for en, ikke gir dem opp og om voksne som kan ta de unges perspektiv. Mange unge har opplevd det motsatte, at de blir redusert til å bare være brukere. Flere av disse unge har mistet tilliten til verden rundt seg, til de voksne og hjelpeapparatet. Vi må hjelpe dem å bygge tilliten opp igjen. De trenger sjenerøse og nysgjerrige fagfolk, skriver forfatterne.   

I boka beskrives erfaringer med noen konkrete tiltak. Øystein Henriksen, Rune Mathisen og Marit Tveraabak, alle fra Nord universitet, har skrevet hvert sitt kapittel om henholdsvis forebyggende foreldremøter med ungdom, bruk av film, og mentorordningen «Nattergalen». Børge Kristoffersen, fra Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, Carina Fjelldal og Kate Mevik, begge fra Nord universitet, har også bidratt med hver sine kapitler sammen med de tre redaktørene.    

I siste del av boka svarer forfatterne på mulig kritikk de antar kan komme. Det kan være et godt grep å være i forkant, og slik forsøke å unngå misforståelser og unødig diskusjon. De identifiserer fire mulighetsrom for hvordan man kan jobbe videre. Først dreier det seg om steder og møtearenaer, hvordan disse er utformet og hvordan de inviterer til tillit og trygghet. Deretter om systemer, for det trengs systemer som muliggjør slike virksomme møter. Det må være en ønsket praksis som må sikres gode rammebetingelser. Det tredje mulighetsrommet handler om strategier og tiltak. De mener det er et for individuelt preg i tiltaksreportoaret, og at dette må utvides med flere fellesskaps- og tilhørighetsorienterte tiltak. Til sist handler det om støttende fagfolk, som både er døråpnere og loser, som skaper tillit og tar ansvar.  

Dette er en lettlest og engasjerende bok som gir gode beskrivelser av ungdoms erfaringer, og som sier noe om hvordan fagfolk kan gjøre en enda bedre jobb. De ulike temaene har alle et teoretisk anslag som er viet akkurat passe plass etter min mening. Tanken om at vi må bruke mer skreddersøm, være mer menneske og mindre profesjonsutøver, og ha mer fokus på de kvalitative enn de kvantitative sidene i vår samhandling med ungdom som sliter, er et friskt pust i en hverdag som fortsatt er alt for preget av silotenkning og målbare størrelser.   

 

Boka er utgitt av Universitetsforlaget

 

 

År:
2016

Av:
Bokomtale av Rikke Raknes

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer