Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: qhjv0b
(Skriv inn koden over.)

 

Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge

«Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge», er skrevet av Terje Ogden. Ogden er forskningsdirektør ved Atferdssenteret – Unirand og professor II ved Psykologisk Institutt ved UiO. Boken bygger på, og er en videreføring av den tidligere utgaven «Sosial kompetanse og problematferd i skolen», som først utkom i 2002, med revisjon i 2006.

Hovedtema for boken er – som de tidligere utgavene – atferdsproblem hos barn og unge med fokus på begrepsforståelse, forebygging og tiltak. En sentral begrunnelse for ny utgave, er omfattende ny forskning på feltet. Mens utfordringer og tiltak knyttet til skolen var hovedfeltet tidligere, favner denne utgaven bredere og inkluderer barnehage, familie, skole og lokalmiljøet. Denne utgaven favner videre både i tema, arenaer og tilnærming. Ved siden av atferdsproblem, er sosial kompetanse en sentral bærebjelke i boken. Ogden beskriver dette som et avgjørende viktig fokusområde med stort forebyggende og helsefremmende potensiale. Kompetanseperspektivet er sentralt. Dette uttrykkes ved grunnholdningen til barn og unges trøblete atferd og ved at de som kjenner «hvor skolen trykker», kan styrke sin kompetanse og innsatser til beste for barn og unges utvikling.

Et gjennomgående tema i boken er prinsippet om «Response to intervention» (RtI). Dette er en modell som kan oppsummeres som: «noe til alle, mer til de som trenger det». Det anbefales at tiltak bør være barnehage- og skoleomfattende og organiseres på tre nivå utfra problemenes intensitet, omgang og varighet: Nivå 1 er universelle tiltak for alle, nivå 2 er innsatser overfor grupper av barn eller enkeltpersoner som ikke har tilstrekkelig utbytte av nivå-1 tiltakene og nivå 3 som er tiltak rettet mot barn og unge som trenger omfattende og langvarig hjelp og støtte. Ogden illusterer modellen slik:

Figur: «Response to intervention»

Hensikten er å tilpasse innsatser til barnas forutsetninger og behov med en overordnet målsetting om inkludering. Modellen er en type reaksjon på «vente-og se-holdningen» som Ogden mener har preget praksisfeltet generelt og skolene spesielt. Modellen er helhetlig i den forstand at den kombinerer innsatser knyttet til skolefaglig mestring, positiv atferdsstøtte, sosial kompetansebygging og forebygging/reduksjon av atferdsproblem. Ogden tar sterkt til ordet for skoleomfattende tiltak med fokus på klasseledelse og sosial ferdighetsopplæring.

Et annet gjennomgående tema og prinsipp, er kunnskap om risiko- og beskyttende faktorer. Ogden oppsummerer sentrale risiko- og beskyttende faktorer knyttet til individuelle kjennetegn, familie, skole og nærmiljø. Ogden mener kunnskap om slike faktorer gir implikasjoner for handling, og er sentrale i den forebyggende og helsefremmende grunnmuren.

Ogden oppsummerer et knippe konkrete tiltak innen alle 3 nivåene, med henvisning til kunnskapsgrunnlag, teoretisk fundament, gjennomførte evalueringer og oppsummering av resultater på tiltakenes sentrale målområder. Ogdens hovedkonklusjon er at vi i dag har meget lovende tiltak som – forutsatt hensiktsmessig implementering – kan bety en stor forskjell for alle barn, for de med forhøyet risiko for trøbbel og den lille gruppen med alvorlige, fastlåste problem. En hovedutfordring er imidlertid å kople denne kunnskapen med de behov som uttrykkes fra ansatte i barnehager og skoler. Et eksempel på dette er at det mangler en sosial læreplan på linje med det en finner i skolefagene. Til tross for at det kan arbeides og undervises i disse temaene på linje med skolefagene, at det er områder hvor det forventes mye jfr f.eks læreplanverkets generelle del – finnes ingen helhetlig, systematisk tilnærming til sosial ferdighetsopplæring. Feltet styres da etter det hver enkelt skole og praktiker finner interessant, viktig og nyttig.

Terje Ogden har med denne boken levert et svært omfattende og viktig, handlingsrettet bidrag til feltet. Ogden drøfter de sentrale begrepene grundig, f.eks ulike forståelser av begrepet «atferdsproblem» og implikasjoner av dette i lys av en medisinsk-klinisk versus utviklingspsykologisk tilnærming. De ulike perspektivene anerkjennes med styrker og svakheter. Ogden minner om at forståelsen av dette i stor grad er kontekst- og kulturavhengig, og at de aktuelle problemene ikke er objektive egenskaper ved individet og heller ikke kan løses utfra en slik forståelse. Snakker vi f.eks om problemelever eller problemskoler? Gjennom RtI-modellen snur man litt på flisa og tenker at det vil være hensiktsmessig å endre/styrke de helsefremmende rammene/strukturene – samtidig som enkeltindivider og grupper av elever vil ha behov for systematisk, langsiktig oppfølging. Ogden er sterkt inspirert av det sosial-økologiske perspektivet på (problem)atferd og samhandling – med tydelige røtter i program-tradisjonen fra Multisystemisk Terapi (MST), Parent Management Training – Oregon-modellen (PMTO) og De utrolige årene (DUÅ) – sammen med programmer for sosial og emosjonell læring (SEL). Ogden omtaler mange av disse programmene som «evidensbaserte programmer», men understreker samtidig den store betydningen av god implementering.

En tydelig styrke ved boken er at den både beskriver og oppsummerer kunnskap om enkeltprogrammer og programkategorier, løfter «ekstrakten» av disse programmenes innhold og innretninger, løfter problemstillinger knyttet til implementering og resultater og har et omfattende teoretisk tilfang.  

 

Utgitt av Gyldendal Norsk Forlag 

 

År:
2015

Av:
Bokomtale av Vegard Bokomtale av Schancke Vegard Schancke

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer