Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 8o66wh
(Skriv inn koden over.)

 

Sosial kontroll

Boka «Sosial kontroll» er skrevet av Thomas Ugelvik, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Den viser hvordan sosial kontroll er en dimensjon som gjennomsyrer samfunnsstrukturen.  Samfunnsmedlemmene skal fungere sammen til tross for at vi kan ha svært motstridende interesser, særlig i situasjoner med ressursknapphet. Derfor må vi regulere samhandlingen slik at samspillet kan fungere mest mulig knirkefritt.  Det er ved å gå inn i og delta i det store, gjensidige kontroll-spillet at vi formes som mennesker. Sosial kontroll kan i praksis være både konstruktiv og støttende, eller den kan være destruktiv og ødeleggende. Sosial kontroll kan både redde liv og ta liv.  Vi kan legge til at sosial kontroll også er et grunnelement i enhver form for forebyggende arbeid.

Sosiale kontrollformer endrer seg når samfunnet endrer seg. Gjennom historiske eksempler viser boka hvor store forskjeller det kan være mellom ulike epoker. Dagens situasjon, som vi har lett for å ta for gitt, er ikke den eneste måten å ordne et samfunn på. Boka gir et nyttig oversiktskart over de ulike formene for sosial kontroll.  Slik utvikler den en verktøykasse med redskaper som kan gjøre det lettere for oss å se hva slags sosial kontroll vi står overfor, eller hva slags sosial kontroll som trengs i en gitt situasjon. 

Sosial kontroll kan være konstruktiv og skapende. Oftest vil det for eksempel gjelde for primærkontrollen i familien, der den kan være uttrykk for omsorg og kjærlighet. Men sosial kontroll kan også være undertrykkende og destruktiv. Noe kontroll gjelder for alle medlemmer av et samfunn, mens noe er subkulturell.  Det vil si at noen grupper kan ha egne normer som i blant kan gå på tvers av storsamfunnets sosiale kontroll.  

Sosial kontroll kan være eksplisitt og synlig, som et parkering forbudt skilt. Eller den kan være implisitt og usynlig, som når vi finner vår plass i en kø uten å tenke over hvorfor vi gjør det. Kontrollen kan dessuten være reaktiv når den settes i verk etter et normbrudd, eller proaktiv, når intensjonen er å forhindre at normbrudd skal skje. Dørvakten på et utested som avviser de som er for unge eller for beruset, er et eksempel på det siste.

Det viktigste skillet i boka går likevel mellom uformell og formell sosial kontroll. Den uformelle kontrollen er den vi alle utøver til hverdags. Det er den som får oss til å spise pent med kniv og gaffel, og ikke slikke tallerkenen nå noen ser det, eller som gjør at vi stiller ryddig i kø foran kassa på butikken. Hverdagslivets uformelle normer er ofte ikke så lett å få øye på før de brytes.  I slike tilfeller vil dessuten sanksjonene være lite dramatiske. Det kan dreie seg om noen strenge blikk, eller mer eller mindre vennlig tiltale fra dem som blir forbigått i køen. Men boka minner oss også om at den uformelle kontrollen i noen sjeldnere tilfeller kan ha langt mer dramatiske konsekvenser. Interessant nok er eksemplene der hentet fra det vi kan kalle kjønnet sosial kontroll. Snauklippingen av norske kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater under siste krig, er ett slikt eksempel. Et annet er æresdrap begått av fedre eller brødre der en jente har innlatt seg på noe som har truet familiens ære.  Slike hendelser er altså en konsekvens av subkulturell  sosial kontroll.

Som det oppsummeres i boka, trenger samfunnet uformell, sosial kontroll. Den er oljen i det sosiale maskineriet. Men også uformell, sosial kontroll kan ha tragiske konsekvenser. Æresdrapeksemplet viser at det kan gjelde både for den som blir utsatt for kontrollen, og for den som utøver den.

Formell kontroll bygger på formelle normer, som ofte er uttrykt skriftlig, gjerne i lovs form. Rammene er mer stabile og varige, og den formelle kontrollen er forutsigbar på en annen måte enn den uformelle. Oftest er det snakk om statens kontroll over sine borgere, politi er den mest typiske formen. Men det kan også være fotballdommerens kontroll over spillerne på banen, billett­kontrolløren på bussen, eller vekterne i sikkerhetskontrollen på flyplassen.  Enda en formell, sosial kontroll som ikke er nevnt i boka, kunne være skjenkekontrollørene på et utested en liten stund før stengetid. 

Reaksjonene på lovbrudd, altså når de formelle normene brytes, kan være både straff og behandling, eller i blant noe som i praksis er begge deler på en gang. Den som kan klandres, skal straffes. Den som var for syk til å kunne klandres, skal behandles. Men som det understrekes i boka, i noen tilfeller innebærer «behandlingen» et svært inngripende tvangsregime som faktisk kan vare livet ut. På den annen side er ikke straffen bare straff.  I hvert fall i Norge har fengslene også en klar intensjon om å rehabilitere de innsatte, for slik å sette dem bedre i stand til et lovlydig liv når straffen er sonet.  

Noen offentlige kontrollorganer skal både hjelpe, kontrollere, og reagere på måter som de kontrollerte kan oppleve som en form for straff. For eksempel gjelder det barnevernet, som arbeider i samsvar med de formelle normene i barnevernloven. Boka viser til intervjuer med kvinner som soner lange fengselsstraffer. De forteller at det å miste omsorgen for barna sine, oppleves som langt alvorligere enn å måtte tilbringe år i fengsel.

I et kapittel om utviklingstrekk og veivalg, diskuteres tidsaktuelle spørsmål om overvåkings­samfunnet. Avstanden kan virke stor fra nyttårstalen i 1995 da Gro Harlem Brundtland ønsket flere nabokjerringer som fulgte med i nærmiljøet, til kameraovervåkning på hvert gatehjørne.

Sluttkapitlet tar opp normative perspektiver på kontrollen.  Dels handler det om at sosial kontroll sjelden fungerer perfekt i den virkelige verden. Det som for noen kan se ut som en effektiv sosial kontroll, kan for andre være maktovergrep.  Det blir også problematisk når kontrollen skal bygge på ulike normer som kanskje er motstridende. Samtidig vektlegges det at mye sosial kontroll er knyttet til det som gir livet mening.  Det ligger en sterk sosial kontroll i det å ha en velfungerende familie, friske barn, gode venner og en meningsfylt jobb.  Oppfører vi oss dårlig nok, kan vi miste alt dette.  Med dette utgangspunktet, utfordrer boka oss til å spørre hvilke hverdagslige kontrollbindinger som er så viktige at vi avstår både fra kriminalitet og andre normbrudd.

I forordet framgår det at boka primært er beregnet for kriminologistudenter. Det virker vel beskjedent. Forfatteren er en god formidler og boka er spekket med eksempler som illustrerer ulike former for sosial kontroll. Sammenliknet med mange andre samfunnsvitenskapelige fagbøker er den dessuten temmelig fri for kompliserende fagspråk, og temaene den tar opp burde være av interesse for flere enn kriminologistudenter.  Dermed bør boka også være interessant for mange praktikere som kan ha nytte av bedre forståelse av og innsikt i sosial kontroll som fenomen.

 

Boka er utgitt av Universitetsforlaget (2019)

År: 2019 Av: Omtalt av Bergljot Baklien, tidligere forsker ved SIRUS, nå pensjonist tilknyttet FHI
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)