Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 238bp2
(Skriv inn koden over.)

 

Sosialt arbeid og sosialpolitikk i samhandling. Et svar på velferdsstatens utfordringer?

Aamodt, H., Dahl, E., Gubrium, E., Haldar, M. & Hermansen, Å. (red)

Jeg har med stor interesse lest denne antologien. Det er en omfattende tekst på 380 sider, som består av 18 kapitler, inkludert innledningen, og hvor til sammen 30 forfattere bidrar. Samtlige bidragsytere er ansatte ved OsloMet, tilknyttet masterstudiene i sosialfag. Den uttalte ambisjonen med boka er å vise betydningen av å se sosialt arbeid og sosialpolitikk i sammenheng, og at en sterkere samhandling mellom disse disiplinene vil være et svar på velferdsstatens utfordringer. Å synlig- og tydeliggjøre sosialt arbeid som en vitenskapelig disiplin synes også å være en viktig ambisjon, slik det eksplisitt kommer til uttrykk i forordet skrevet av professor emeritus Sverre Moe. For en leser som er sterkt forankret i faget sosialt arbeid, utdanning av sosialarbeidere og arbeid med velferdsforskning skaper slike ambisjoner store forventninger.

Boka er organisert i fire deler etter innledningskapittelet. Hver del rammes inn av en ingress med en metafor hentet fra geografi og transport. Metaforene gir tydelige assosiasjoner og appellerer til kreativ fantasi. I innledningen skal vi «Ro etter vinden», noe som kan være en krevende øvelse. Forholdet mellom sosialt arbeid og sosialpolitikken beskrives både som nære slektninger som former hverandre gjensidig, men også som ulike størrelser hvor det finnes spenninger. Konteksten er den norske velferdsstaten. «Sosialt arbeid er en av profesjonene som iverksetter sosialpolitiske tiltak …. Samtidig er sosialt arbeid noe mer og selvstendig enn en implementering og iverksetter av sosialpolitikken» (s. 19). For min del vil jeg legge til at sosialt arbeid i Norge ofte har blitt forstått for ensidig som utøvelse av gjeldene sosialpolitikk. Sosialt arbeid som et tydelig og autonomt fag kan oppfattes som en forutsetning for en gjensidig og likeverdig samhandling med sosialpolitikken. Forholdet mellom disiplinene omtales i del 1 som «Kunsten å kjøre i tospann». Sosialt arbeid og sosialpolitikk beskrives i et historisk og internasjonalt perspektiv. Videre diskuteres aktuelle utfordringer og spenninger i møte mellom dem, og sosialpolitikkens representasjon analyseres i lærebøker i skandinaviske sosialarbeiderutdanninger. Til slutt presenteres en studie av forholdet mellom juridisk og sosialfaglig skjønn i barnevernet. Bokas definerte omdreiningspunkt er tydelig til stede i disse tekstene. For min del vil jeg likevel fremheve Ivar Lødemels historiske fortelling om sosialt arbeid og sosialpolitikk som en «familiekrønike i tre akter» som særlig interessant og nyttig. Der belyses også de mørkere sidene i fagenes historie, særlig i mellomkrigstiden.

I del 2 er forholdet mellom «Kart og terreng» tema. Her følger 6 kapitler om forskningsmetodiske tilnærminger og ulike metodologiske perspektiver. Det gjennomgående synspunktet er at kartet ikke bare er avbildninger av de virkeligheter som finnes i terrenget, men at valg av kart bidrar til å forme terrenget. Det er m.a.o. en sosialkonstruktivistisk posisjon som kommer til syne her, hvor «kunnskapen som produseres i forskning vil avhenge av forskerens blikk og hvilke metoder, teorier og analysestrategier som er valgt». Dette er den største delen i antologien med ca. 100 sider, og det blir for langt å omtale hvert enkelt kapittel. Det er nyttige og velskrevne tekster om forskningsmetoder som er relevant for sosialt arbeid og sosialpolitikk. Jeg vil likevel låne begrepet inskripsjon (Latour), som er sentralt i kapittel 6 om «velferdstekster», for å belyse et poeng. Inskripsjonen av bokens ambisjon om samhandling mellom sosialt arbeid og sosialpolitikk er ganske svak i denne delen. Den kunne i realiteten vært med i enhver antologi innenfor fagområdene, eller kanskje snarere vært skilt ut som en egen publikasjon.

I del 3 inviteres vi med på tur i et «Rosa helikopter» (hvorfor rosa?) til observasjon av «de større globale og samfunnsmessige utfordringer dagens sosialpolitikk og sosialfaglige praksis står overfor». Denne delen består at tre kapitler; demografiske utfordringer både globalt og nasjonalt, utfordringer med å få flere unge funksjonshemmede i arbeid og utfordringer knyttet til ulikhet i inntekt og helse. Inskripsjonen av antologiens sentrale tema er sterkere her, hvor særlig de sosialpolitiske utfordringene er tydelig, mens samhandlingen med sosialt arbeid som praktisk fag blir mer implisitt. Det er likevel interessant at det kapitlet som har den største «observasjonshøyden», Einar Øverbyes kapittel om «Fødsel og død», også er en tekst som klarer å beskrive utfordringer for sosialpolitikk og sosialt arbeid forbilledlig konkret.

I siste del skal vi ned på landjorda igjen. Landskapet blir her observert «Fra sykkelsetet». Det påstås at fra denne posisjonen «vil særlig motbakker og krappe svinger merkes», noe som er gjenkjennbart både i konkret og overført betydning. Denne delen består av fire kapitler, der utfordringer knyttet til sosialt arbeid i NAV er felles for dem. Dette er presentasjoner av empiriske arbeider om marginalisering og arbeidsinkludering, behandling av diffuse helseutfordringer blant innvandrerkvinner i NAV, relasjonen mellom bruker og veileder, og sammenhengen mellom klientifisering og generaliserte forestillinger om arbeidsaktiviseringsløp. Alle er interessante og godt skrevne tekster, der utfordringene for sosialt arbeids praksis også kommer klart til syne. Det er også nyttig at sosialt arbeid i NAV tydelig kommer i fokus, da sosialfaglige praksiser fortsatt fremstår som et underutforsket tema. Selvsagt er det mulig, ikke minst i en bokomtale for forebygging.no, å melde et savn av forebyggende perspektiver i sosialt arbeid i denne antologien. Selv om det kan argumenteres for at sosialpolitikk alltid impliserer et forebyggende formål, er det likevel tiltak og sosialt arbeid rettet mot individer som er i fokus. Forebyggende strategier og samfunnsarbeid er fraværende. Herved nevnt, uten at det gjøres til noe sentralt poeng.

Ikke sjelden kan en antologis styrke være det samme som utgjør dens svakhet. Her er det bredden. Hvorvidt dette er en styrke eller svakhet avhenger av lesemåten. Jeg har som nevnt lest samtlige kapitler i antologien med stor interesse. Det betyr at her finnes tekster som burde imøtekomme mange lesere som har interesse for sosialt arbeid og sosialpolitikk. Det kan også være interessant å vise frem bredden av et fagmiljø, noe som ofte er et underkommunisert, men likefullt et legitimt formål med en antologi. Bredden kan også være nyttig for masterstudenter innenfor fagområdene, selv om det også her er lett få øye på dilemmaene. Hvis ikke hele boka skal på pensumlista, hvor mye, eller kanskje snarere hvor lite, skal være med for at den fortsatt er et godt valg for pensumlista?

Dersom jeg leser boka med en tydelig forventning som skapes i forordet, innledningen og del 1, så blir bredden også antologiens svakhet. Det er samhandlingen mellom sosialt arbeid og sosialpolitikk, som det meldes ambisjoner om å utvikle i denne antologien. Som nevnt blir inskripsjonen av en slik ambisjon for svak, og til dels fraværende i deler av boka. Kanskje skulle man gjort et litt skarpere valg, noe som også ville gitt rom for et oppsummerende avslutningskapittel, hvor potensialet i en sterkere samhandling mellom fagdisiplinene drøftes nærmere. Da ville det kanskje også vært mer nærliggende å svare positivt på hvorvidt boka besvarer sitt underliggende spørsmål: Et svar på velferdsstatens utfordringer? Slik den foreligger nå, er spørsmålene mye tydeligere enn svarene på utfordringene. Jeg vil gjerne utfordre fagmiljøet ved OsloMet til å arbeide videre, både med samhandlingen og svarene på velferdsstatens utfordringer. Fagmiljøet er også ansvarlig for et doktorgradsprogram i «sosialt arbeid og sosialpolitikk». En videre utvikling og samskriving av disse to disiplinene vil være både viktig og nyttig, både for sosialpolitikken, og ikke minst i lys av ambisjonen om å videreutvikle sosialt arbeid som en vitenskapelig disiplin.

Noen ganger er det også interessant å lese forfatterpresentasjonene. I lys av antologiens ambisjon kunne jeg ikke unngå å undre meg over måten forfatternes fagtilhørighet kommer til syne. De små ordene «er», «i» og «ved» fanger interesse. Kun to forfattere «er» sin disiplin, en sosialantropolog og en sosiolog. Ingen «er» sosialarbeidere, noe som ikke er overraskende. Dette er ingen vanlig fagbenevnelse for folk som arbeider med forskning og høyere utdanning, heller ikke for de med sosialfaglig profesjonsutdanning. Mer overraskende er det at kun tre av 30 forfattere er professor (ingen førsteamanuensis) «i» sosialt arbeid. Hvorvidt disse tre har sosialfaglig profesjonsutdanning gjøres ikke tydelig for alle. Det er ikke min mening at et slikt «i» bør forbeholdes ansatte med sosialfaglig profesjonsutdanning. Snarere tvert imot. Forundringen er at det ikke benyttes av mange flere. Resten bruker en svakere identifikasjon, professor eller førsteamanuensis «ved» Institutt for sosialfag, kombinert med andre markører for forskningsinteresser og utdanningsbakgrunn. Hvorvidt dette er et uttrykk for måten stillinger benevnes ved instituttet, eller er en tilfeldig måte å skrive forfatterpresentasjoner, vites ikke. Uansett bør det være grunnlag for kritisk refleksjon, ikke minst på bakgrunn av antologiens ambisjoner på vegne av faget sosialt arbeid.

 

Boka er utgitt av Fagbokforlaget (2019)

År: 2019 Av: Omtalt av Øystein Henriksen, dosent i sosialt arbeid, Nord universitet
2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)