Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: k6h34f
(Skriv inn koden over.)

 
Bokessay

Yt etter evne, få etter behov

Olaug Nilssens siste bok heter Yt etter evne, få etter behov. Det var en sterk, trist, men iblant også morsom leseopplevelse. Den er også et godt eksempel på at en roman kan gi verdifull utdypning av faglitteraturen. Yt etter evne, få etter behov utfyller forskning om hvordan kommunene strever med å oppfylle velferdsstatens løfter til funksjonshemmede og deres pårørende.

På en måte er den en oppfølging av Nilssens forrige bok, Tung tids tale, som også gjorde sterkt inntrykk på meg. Samtidig er den helt annerledes. Den forrige boka var tungt forankret i forfatterens vanskelige hverdagsvirkelighet som mor til en autistisk og språkløs sønn. Den nye boka har også en krevende autistisk gutt, Benjamin, som omdreiningspunkt. Men i motsetning til den forrige er denne romanen om oppdiktede karakterer. De viktigste er de tre søstrene Rakel, Lea og Linda, og moren deres Gudrun. Benjamin er Leas sønn, men hun har nå gitt opp. Hun har nok med seg selv og klarer ikke mer. Storesøster Rakel er den som har overtatt omsorgen.

Rakel er typen som hele livet ser ut til å ha tenkt, i møtet med mer eller mindre uoverkommelige oppgaver, at «hvis ingen andre orker å gjøre dette, så må jeg bare gjøre det». Boka får fint fram hvordan slik pliktoppfyllenhet ikke bare er befriende, men også provoserende og truende for de som står rundt. De bidrar gjerne med råd om at Rakel må ta vare på seg selv, men vrir seg unna når det gjelder å avlaste henne i den nærmest umenneskelig krevende omsorgen for Benjamin. De skjønner ikke hvordan de skal takle ham, og de er til dels med god grunn redd ham.

Jeg har aldri vært i nærheten av slike omsorgsoppgaver som Rakel har påtatt seg. Likevel kan jeg kjenne meg igjen. Boka beskriver blant annet en situasjon der både Rakel og Benjamin har omgangssyke. Benjamin har ikke skjønt at spying bør skje i bøtte eller i toalettet. Rakel krabber rundt, kaster opp, vasker rundt Benjamins seng, kaster opp en gang til, gråter av kvalme, feber og slitenhet, mens hun finner fram reine klær til gutten. Som alenemor til to gutter som en gang var små, minner fortellingen meg om en liknende erfaring. Vi slapp heller ikke unna runder med omgangssyke. Jeg husker opplevelsen av å tørke opp ungenes spy mens jeg selv var så kvalm at jeg knapt rakk fram til do. Bokas fortelling er så levende at jeg nesten kjenner lukten av spy. 

Den helt avgjørende forskjellen er at mens mine sønner kunne både ta imot og gi kjærlighet, og de utviklet seg og forandret seg, er Benjamin et helt annet sted. I boka beskriver Rakel han slik: «Benjamin lar seg ikkje overmanne. (...) Det er ikkje til å begripe, det er berre til å akseptere. Han er rein natur. Han treng mat, drikke, hus, varme, søvn, sansestimulering og skjerming mot sanseinntrykk».

Når boka er trist, er det fordi den, akkurat som Tung tids tale, formidler et sterkt budskap om noen alvorlige hull i velferdsstatens sikkerhetsnett. Benjamin burde hatt institusjonsplass, men kommunen gir hele tiden beskjed om at de ikke har noe tilbud som passer for ham. Som forfatteren beskrev i sin forrige bok, er det for mye for en familie, og i hvert fall for en enkelt person alene, å ta vare på slike barn. Yt etter evne, få etter behov viser de store konsekvensene ikke bare for Rakel, men også for de rundt henne. For dette er også en roman om relasjoner, og kanskje særlig om hvordan Benjamins eksistens påvirker relasjonene. Verken Rakels to søstre eller hennes mor viser seg fra sin beste side i løpet at de fire-fem dagene hvor bokas handling utspiller seg.

Når boka tidvis er morsom, er det fordi karakterene også beskrives med humor. Selv desperasjon og elendighet kan formidles med ironi, og med et glimt i øyet. Benjamins mor, Lea, ligger i sengen, spiser søtsaker og spiller dataspill på mobilen. Hun orker ingenting, men har ingen diagnose. Kanskje ligger hun bare til sengs av gammel vane. Men hun er aktiv på sosiale medier, poster bilder hun burde holdt for seg selv, og er opptatt av likes og hjerte-emojis. Lea kan best beskrives som en snylter, men samtidig en det er lett å synes synd på. Storesøsteren har ikke bare overtatt den autistiske sønnen. Hun er også den som på alle vis tar vare på Lea, både når det gjelder økonomi og praktiske saker som mat og skifte av sengetøy.

Lillesøster Linda er lege og bekymrer seg for at pasientenes vurdering på nettet ikke er god nok. Hun får ikke så mange stjerner som hun synes hun burde ha. Samtidig mener hun seg forfordelt når det gjelder oppmerksomhet og kjærlighet fra foreldrene. Linda har nok med sin egen familie, med mann og barn. Hun tar det for gitt at foreldrene, som altså også er besteforeldre til Benjamin, skal komme og hjelpe henne når hun synes hun trenger det.

Den fjerde kvinnen, moren til de tre søstrene, er også nokså hjelpeløs når det gjelder Benjamin. Hun rettferdiggjør sine valg med å overbevise seg selv om at Rakel nok liker de oppgavene hun påtar seg. Hun tenker at slik var det den gangen Rakel bodde hjemme, passet lillesøstrene sine og laget middag, og slik er det nok i dag når hun har overtatt omsorgen for Benjamin. Gudruns fortelling er også et stykke kvinnehistorie. Hun var hjemmeværende mens barna var små, men tok lærerutdanning i voksen alder. Svigermoren hennes hadde sterke meninger om at har man satt barn til verden, bør man også passe dem selv. Ektemannen er nå pensjonist, men klarer seg dårlig alene hjemme mens Gudrun er på jobb.

Dette er beskrivelser som skaper troverdighet og spenst i fortellingen. Den krevende gutten Benjamin plasseres i et rammeverk av relasjoner som er spenningsfylte allerede før han kommer inn og tar sin plass. Relasjonene tydeliggjøres ved at fortellerstemmen skifter. De ulike hovedpersonene har hver sine kapitler, noe som får fram de ulike perspektivene på en fin måte. Mennene i fortellingen er mer som pappfigurer vi ikke egentlig blir kjent med.

Ikke bare forteller boka om spenninger i relasjonene, den er også rett og slett spennende. Den åpner med at Benjamin skal hjem til Rakel etter et par dagers avlastningsopphold. Da er ikke Rakel der for å ta imot ham. Hva har skjedd? Etter hvert som vi blir kjent med personene, blir det mer og mer ubegripelig at pliktoppfyllende Rakel faktisk ikke er der. Som i gode kriminalromaner, er det også lagt inn noen ekstra spenningselementer i slutten av boka. De skal ikke røpes her.

Bokas tittel, Yt etter evne, få etter behov, er et uttrykk som kan knyttes både til Karl Marx og til Apostlenes gjerninger i Bibelen. Det er et godt prinsipp, både for marxister og kristne. Men Olaug Nilssens bok forteller at det er vanskelig i praksis. På individnivå er det klart at Rakel er en som yter over evne. Når det gjelder de som skal få etter behov, blir det et spørsmål om hvem som skal definere behovene. For eksempel er det uenighet mellom karakterene i boka om hvilke behov den nokså selvmedlidende Lea har, og hva hun egentlig har fortjent å få.

På samfunnsnivå er det heller ikke enkelt. Vi har forventninger til velferdsstaten om at de som har det vanskelig, skal få etter behov. Men forskningen har vist at det ofte er dårlig samsvar mellom idealene, slik de er uttrykt i den nasjonale velferdspolitikken, og realitetene på kommunalt nivå. Løftene kommer fra staten, men skal innfris i kommunene. Som det framgår blant annet gjennom antologien Velferdstjenestenes vilkår, som også er omtalt her på forebygging.no, mangler kommunene ofte både ressurser og kompetanse til å innfri forventningene. Hvis de skal yte etter evne, er det dessverre slik at kommunene i en viss grad ikke har tilstrekkelig evne til å yte. Slik blir Olaug Nilssens bok ikke bare en spennende og lesverdig roman om autisten Benjamin og menneskene rundt ham, men også en bok som utfyller forskningen om velferdsstatens tilkortkommenhet overfor de som trenger den mest.

 

Boka er utgitt av Samlaget (2020)

 

År: 2021 Av: Bergljot Baklien, tidligere forsker ved SIRUS, nå pensjonist tilknyttet FHI (2021)
2020@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)