Affektive strategier tar utgangspunkt i barnas/elevenes følelser og holdninger, deres modenhet og sosiale kompetanse. Tiltak som baserer seg på affektive strategier tar derfor ofte utgangspunkt i trening av mellommenneskelige ferdigheter, kombinert med informasjon om risiko. Tilnærmingen tar utgangspunkt i at ungdom bruker rusmidler på grunn av lavt selvbilde, manglende evne til å ta avgjørelser og manglende evne til problemløsning.

Affektive strategier kan grovt sorteres i to underkategorier:

• trening i sosiale ferdigheter/problemløsning
• tiltak for å skape følelsesengasjement

Ved å trene på sosiale ferdigheter/problemløsning, ønsker man å fremme sosiale ferdigheter og mestringsstrategier. Tanken er at "tørrtrening" skal føre til "riktige" handlinger når reelle valgsituasjoner oppstår. Et av de mest anerkjente tiltakene innen denne genren er Botvins "Life skills training".

Tiltak som søker å skape følelsesengasjement kan for eksempel være "triggerfilmer", teater, situasjonsspill, bruk av tidligere rusmiddelavhengige etc. Målet er at følelsesengasjementet skal skape atferdsendring.

Samlet sett har den affektive strategien vært kritisert for å være for individorientert og for lite bevisst på sosial og kulturell påvirkning.

Aksjonsforskning er handlingsrettet forskning, og formålet er sosial endring. Data innhentes gjennom en aksjon der intensjonen er å bedre situasjonen for en gruppe mennesker. Forskeren(e) deltar i aksjonen sammen med den aktuelle gruppen. Kunnskapen som kommer fram skal først og fremst bringes tilbake til aksjonen for å styrke og forbedre den og slik komme «brukerne» til gode. Først i annen rekke skal den formidles til forskersamfunnet og til generell samfunnsvitenskapelig teori. Klassiske, norske eksempler på slik forskning var knyttet til levekårene for pendlere, for hjemløse, og for innsatte i fengslene. I seinere tid er det eksempler på aksjonsforskning innenfor arbeidsliv og helsetjeneste. 

"Aktivt verdivalg" er en arbeidsform som vektlegger bevisstgjøring av egne valg og trening i å foreta hensiktsmessige valg i ulike sosiale situasjoner og i situasjoner hvor rusmidler brukes.

Aktive valg karakteriseres av flere kriterier:

• Alternativene er vurdert
• Følgene av valget er vurdert
• Man har vurdert å ikke tilfredsstille andres forventninger
• Man er fornøyd og stolt av valget
• Man kan fortelle andre om den vurderingen som er gjort som grunnlag for valget
• Handlingen gjennomføres på grunnlag av vurderingene
• Handlingen gjentas ofte

I denne metoden understrekes det at en gjennom trening vil ha et bedre utgangspunkt til å foreta aktive verdivalg i reelle situasjoner og hører til de affektive metodene.

Enkelt uttrykt betyr alkoholforventninger forventning om alkoholens effekter på en persons atferd og følelsesliv. Forventninger er sterke kognitive krefter som påvirker hvordan personer reagerer ved inntak av alkohol, de dannes tidlig i livet og før unge har smakt alkohol.

Alkoholforventninger forsterkes gjennom erfaring med rusmidler og forsterkningen øker med alderen. Dette kan forstås som at personer oppnår mer av de ønskede alkoholeffektene når de har "tilpasset" seg rusmiddelet. Dette øker sjansen for at alkoholvaner blir etablerte.

Hvordan alkohol virker på en spesiell person, er avhengig av personens forventninger til alkoholen. På grunnlag av det såkalte balanserte placebo-designet, har man fått dette grundig dokumentert. Forsøkspersoner har fått servert såkalt alkoholholdige drinker, som i virkeligheten var alkoholfrie, og reagert med økende beruselse: Blant annet snakket forsøkspersonene som om de var beruset og fikk mindre koordinerte kroppsbevegelser, men promillenivået var altså null. I den omvendte placebosituasjonen fikk forsøkspersonene alkoholholdige drinker, som ble presentert som "blandevann", og oppførte seg helt nøkterne med ca. 0.5 i promille.

 

Alkoholpolitikk er det politikkområdet som dreier seg om prioriteringen av tiltak knyttet til forebygging av alkohol­relaterte skader, og behandling av og omsorg for personer med alkohol­problemer. Alkohol­politikken utformes på flere nivåer. Nasjonalt er det blant annet fastsatt maksimaltider for salg og skjenking, det er bestemt at vi skal ha en vinmonopolordning, at folk som er åpenbart påvirket ikke skal få mer å drikke på et utested, og at vi skal ha skjenkekontroll for å passe på at loven overholdes.

Kommunalt bestemmes skjenketider og det tildeles bevillinger. Hvis alkoholloven brytes, kan kommunen inndra bevillinger.  Norge har en restriktiv alkoholpolitikk, samtidig som tilgjengeligheten på alkohol har økt. For 30 år siden var over 200 kommuner uten salgssted for alkohol, nå selges det alkohol i alle kommuner. Antall vinmonopolutsalg har også økt kraftig, og i 2011 bodde 87 prosent av befolkingen i en kommune med polutsalg. Antall skjenkesteder er tredoblet i løpet av de siste 30 årene. 

Alternative strategier/tiltak har som mål å redusere rusmiddelbruk ved å fokuserer på alternative positive aktiviteter. Antagelsen som ligger til grunn er at "lediggang er roten til alt ondt". Eksempler på slike tiltak er fritidsaktiviteter innen idrett, kultur eller annet.

Forskning viser at alternative tiltak alene i liten grad kan dokumentere forebyggende og/eller helsefremmende effekter. Forskning knyttet til lokalsamfunnstiltak kan imidlertid dokumentere en rekke positive prosesser. Man kan anta at slike tiltak styrker beskyttende faktorer og reduserer risikofaktorer, og slik sett har positive effekter.

Ethvert lokalsamfunn bør ha gode fritidstilbud til ungdom, og dette er en viktig komponent i tilrettelegging av gode oppvekstmiljø. Alternative tiltak kan slik sett inngå som ett av flere elementer i en samlet forebyggende og helsefremmende strategi.

Ansvarlig alkoholhåndtering er en samlebetegnelse på programmer og tiltak for å redusere over­skjenking og rusrelatert vold i tilknytning til skjenkesteder samt hindre skjenking av mindreårige. Foruten i Norge, er slike programmer gjennomført og evaluert i Canada, USA, Australia, Sverige og Finland.

I Norge har innsatsen  lenge hatt betegnelsen Ansvarlig vertskap, og var da et kursprogram med fokus på opplæring av skjenke- og salgsnæringene. Evalueringer dokumenterte mangelfulle resultater av denne innsatsen og det ble videreutviklet et konsept under navnet Ansvarlig alkohol­håndtering. Oslo kommune gjennomfører et program med samme målsetting, kalt SALUTT (sammen gjør vi utelivet tryggere). 

Ansvarlig alkohol­håndtering skal omfatte både opplæring av ansatte innen skjenke- og salgsnæringene, styrke kontroll og sanksjonering av eventuelle overtredelser, samt styrke samarbeidet mellom kommune,  politi og næringene. Det anslås at Ansvarlig Alkoholhåndtering gjennomføres i hver 10. norske kommune idag.

Antisosialitet innebærer gjentatte brudd på sosiale normer for akseptabel atferd og lovbrudd.

Barn som viser slik atferd har økt risiko for å falle igjennom på skolen og i arbeidslivet.
Forskning viser også at barn som viser slik atferd har økt risiko for å utvikle rusmiddelmisbruk, personlige problemer og dårlig helse.

Jo større atferdsvanskene er, og jo tidligere de viser seg, desto høyere er risikoen for framtidig kriminalitet, straffeforfølgelse og senere problemer.

I forebyggingssammenheng indikerer dette at tidlig inngripen i problematiske utviklingsforløp i hjem, skole og nabolag øker sjansene for å lykkes med å forhindre uheldige utviklingsforløp.

Et barn eller en ungdom har alvorlige atferdsproblemer når han/hun over tid viser et antisosialt atferdsmønster som medfører betydelig skade, plage og/eller krenkelse av mennesker og eller dyr, og når hans/hennes fungerings- og mestringsnivå i hjem og skole samtidig ligger betydelig under det normale gjennomsnitt for barn/unge på samme alder.

Atferdsproblemer oppfattes og omtales ofte som en egenskap ved barnet. Det er imidlertid god kunnskapsmessig støtte for å hevde at atferdsproblemer hos barn i stor grad er et resultat av samhandling mellom barnet og viktige voksne. Dette indikerer nødvendigheten av et relasjonelt og systemisk perspektiv på forebyggingsinnsatsene. 

Avhengighet blir ofte oppfattet som kjernen i rusproblemene. Det er dette som gjør at en alkoholiker ikke klarer å la være å drikke og at en sprøytenarkoman tvinges til kriminalitet. Det er dette som fører til tilbakefall og økende elendighet.

Men vi kan være avhengig på så mange måter og av så mye. Slett ikke all avhengighet er et onde, og den formen for avhengighet vi tenker på i forbindelse med narkomani og misbruk, er slett ikke så enkel å avgrense og definere. WHO har arbeidet med dette i en årrekke. I dag baserer WHO seg på teoriløse praktiske diagnoser som bygger på at et visst antall kriterier er tilstede (ICD 10-systemet). Den amerikanske diagnoselisten (DSM IV) er bygget opp på samme måte.

Figur 1 viser veien mot avhengighet. Ofte deles denne veien inn i trinn. Få gangers bruk kalles ofte eksperimentell bruk mens det å bruke flere ganger men uten negative konsekvenser, kan kalles rekreasjonspreget. Øker bruken på grunn av bestemte typer vansker eller situasjoner, kan vi kalle bruken symptompreget eller situasjonspreget. Gir dette skader, kan vi kalle det misbruk eller skadelig bruk. Dersom vi ser klare tegn til at brukeren forsøker å slutte men ikke klarer å la være, gir det mening å karakterisere dette som avhengighetspreget bruk.

Figur 1 Bruk, misbruk og avhengighet

 

---

 

---

De faktorene og motivene som virker inn på frekvensen av bruk og motivasjonen til bruk, forandrer seg over tid. Den eksperimentelle bruken domineres av nysgjerrighet og tilfeldigheter og derfor av omgivelsene og miljøet og sjansene til å bruke. Den regelmessige bruken domineres av ønskene om å bruke. Blant faktorene som innvirker på bruken, er det særlig vanlig å peke på tilgjengelighet av midlene og på graden av sosial aksept for bruk. De faktorene som innvirker på kontrollevnen, kan også variere. Kontrolltapet er aldri absolutt, og forskjellen på kritikkløs hyppig bruk og avhengighet kan være vanskelig å trekke.

Avhengighetsutvikling har blitt forklart på mange måter. Dette gir ulike modeller med ulike konsekvenser.

Den normative modellen er den historisk sett eldste og vektlegger etikk og normative valg. Den avhengige har i utgangspunktet en etisk svikt eller forfaller moralsk gjennom bruk av rusmidlene.

I sykdomsmodellen er den avhengige offer for krefter vedkommende ikke kan styre. Lenge dominerte en psykososial sykdomsmodell. Rusbruken ble oppfattet som selvmedisinering av ulike former for vansker, ikke sjelden knyttet til vanskelig oppvekst.

I dag er mange mer opptatt av en neurobiologisk modell. Hjerneforskningen har utviklet seg raskt og retter søkelyset mot de såkalte motivasjonsbanene. Dette er en gruppe nerveceller som er viktige for målrettet atferd, særlig slike som er viktig for overlevelse av individet og slekten. Det er påvist at rusmidlene virker i disse banene og kan konkurrere med sult, tørst, kjønnsdrift og andre biologiske krefter. Det man tror, er at den som er avhengig har fått biologisk pregede lengsler og sterke impulser til bruk. Andre ønsker og behov svinner i betydning.

Avhengighet kan også forklares ut fra en læringspsykologisk modell. Både dyrs og menneskers atferd påvirkes av de signalene vi mottar og av hva disse vekker av forventninger om positive og negative konsekvenser. Avhengighet er sterke innarbeidede vaner som styres dårlig på grunn av mangelfull kompetanse til mestring.

På sosiologisk grunnlag er avhengigheten beskrevet mer som en karriere i en sosial virkelighet. Individet blir formet inn i og lærer seg ulike typer roller og knytter forbindelser og bånd til ulike miljøer. Avhengighet blir et resultat av sosiale krefter og av individets handlinger på bakgrunn av hvorledes livssituasjonen blir forstått.

Et aspekt som lett blir utydelig i disse modellene er aktive handlinger og valg. Ut fra et valgteoretisk perspektiv vil en legge vekt på hvorledes valg skjer og hva som styrer dem. Nordmannen Jon Elster har ledet et større norsk-amerikansk forskningsprosjekt om avhengighet der særlig neurobiologiske forsknings og valgteoretiske modeller har stått sentralt. Han peker på "craving" og "cue dependent craving" (Tenning og signalstyrte tenningsreaksjoner) som sentrale fenomener og drøfter hvorledes slike reaksjoner forstyrrer valgfunksjonene.

Elsters arbeid gir dyptgående innsikt i sentrale aspekter av avhengighet. Fokus blir likevel snevert og fanger ikke den avhengige misbrukeren i et helhetsperspektiv. Til det trenger vi alle de ulike modellene. Rusmiddelavhengighet slik vi opplever det i samfunnet og i familiene, er en sammensatt atferd og må forståes på et sammensatt grunnlag.

Avvik er handlinger som strider mot rådende sosiale normer, dvs en atferd som bryter med det fellesskapet mener er sosialt akseptabelt. Dette fellesskapet kan være en gruppe, en organisasjon eller et samfunn. Fordi normene varierer med kontekst og over tid, vil det også variere hva som betraktes som sosialt avvik. Mens det kan være greit å framstå som beruset på et russetreff, vil samme atferd framstå som avvik i kirken. Tidligere var det et sosialt avvik å få barn utenfor ekteskap, jf. begrepet «uekte barn». I dag lever bare drøyt halvparten av alle barn i Norge sammen med gifte foreldre. Avvik møtes gjerne med sanksjoner, som kan være enten uformelle som hoderysting og latterliggjøring, eller formelle og knyttet til lovverket. Oftest støtter de formelle og de uformelle normene opp om hverandre. I noen tilfeller får de formelle normene liten "hjelp" fra de uformelle normene. For eksempel kan det være akseptert eller til og med forventet å være temmelig beruset på et utested når det nærmer seg stengetid, mens alkoholloven stempler det som avvik og sier at den som er åpenbart påvirket skal utvises. 

Befolkningsrettede målgruppestrategier (eng. community-wide) beskriver forebyggende innsats som retter seg mot hele befolkningen eller hele undergrupper av befolkningen i et gitt område.

Bloom (1968) skilte mellom tre typer forebyggingsstrategier hva angår målgrupper for innsatsen. De tre typene var befolkningsrettede strategier, milepælsstrategier, og (høy)risikogruppestrategier. Milepælsstrategier kan sees som en kombinasjon av de to andre.

Når forebyggingsprogrammer eller tiltak rettes mot hele befolkningen eller hele undergrupper av befolkningen i et område, kalles strategien "befolkningsrettet".

Fluor i drikkevannet for å forebygge tannråte, effektiv næringsmiddelkontroll, eller reduksjon av elevtallet i småskolen  i en kommune, er eksempler på befolkningsrettede strategier. 

I alkoholpolitikken er avgiftsbelegningen av alkoholholdige drikkevarer og omsetningssystemet for sterkøl, vin og brennevin gjennom Vinmonopolet, eksempler på en slik strategi på nasjonalt nivå.

Beskyttelsesfaktorer er en hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med redusert sannsynlighet for fremtidig negativ psykososial utvikling.

Risikofaktorer er en hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med økt sannsynlighet for negativ psykososial utvikling i fremtiden. 

Risiko- og beskyttelsesfaktorer er ikke nødvendigvis det motsatte av hverandre. Beskyttende faktorer er forhold som samspiller med risikofaktorer og reduserer deres negative innflytelse.

Risikofaktorer kan finnes både hos individet selv (individuelle aspekter) og utenfor individet (miljømessige aspekter), - og de kan anta mange ulike former. Risikofaktorer kan for eksempel være: Dysfunksjon i familien, mangel på kontroll over eget liv, dårlig selvbilde og selvtillit, atferdsproblemer hos barn, mangelfull emosjonell tilknytning, mangelfull omsorg og inkonsekvent oppdragelsesmønster, en dårlig organisert skolehverdag med mobbing, eksponering for vold og misbruk i hjemmet og/eller nærmiljøet. Dersom en eller flere av disse risikofaktorene opptrer samtidig, har individet økt risiko for å utvikle problemer og i noen tilfeller også tilpasningsproblemer i voksen alder.

Beskyttende faktorer er faktorer som øker sannsynligheten for at risikoungdommer/barn ikke utvikler problematferd eller får tilpasningsproblemer i voksen alder. Beskyttende faktorer kan fungere som "skjold" mot konsekvensene av å befinne seg i risikosonen. Beskyttelsesfaktorer kan for eksempel være: Medfødt robusthet, god sosial kompetanse, god familiefungering og emosjonell tilknytning, omsorgsfull og konsekvent oppdragelse, prososiale venner, god skolefungering, god lærer-elev relasjon, lærere som praktiserer en autoritativ lederstil og et trygt lokalsamfunn med lite vold, kriminalitet og rusmiddelmisbruk. 

Resiliens er ytterligere et viktig begrep som innebærer at individet beholder et normalt eller høyt funksjonsnivå, til tross for at han/hun utsettes for negative forhold. Når man benytter seg av resiliens-begrepet, henspeiler det på de barn og ungdommer som i det store og hele viser godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer. God tilpasning eller andre tegn på positiv utvikling under risikofylte forhold, er resiliensbegrepets fremste kjennetegn.

Problematferd, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer samvirker ofte med hverandre. Mange forebyggende tiltak blir utviklet nettopp med tanke på å styrke beskyttelsesfaktorene og reduserer risikofaktorene.

Med brukermedvirkning menes at de som berøres av en beslutning eller brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet.

Brukermedvirkningsideologien vektlegger individuelle egenskaper og menneskets egenverd og muligheten til å styre sitt eget liv.

Brukermedvirkning er en relasjon, et forhold mellom to eller flere parter. Brukere kan ikke drive medvirkning alene, det må skje i samhandling med en annen part. Samtidig er det rimelig å kreve at denne samhandlingen skal ha en virkning, at den får konsekvenser.

Man snakker om brukermedvirkning på forskjellinge nivåer: Nasjonalt, regionalt og lokalt nivå (nærmiljøet) og på individnivået.

Man snakker også om ulike grader av brukermedvirkning og at brukermedvirkning kan være ulike faser i en prosess.

 

Medvirkning:

 

                                                                        Selvforvaltning og styring

                                                            Delegert myndighet

                                                Medbestemmelse

                                    Deltakelse

                        Dialog

            Informasjon

Offentlighet

 

"Trappen" viser en økende grad av innflytelse innbyggerne kan ha. Medvirkning er midt i "trappen". Det betyr at medvirkning er mer enn når kommunen driver informasjonsvirksomhet og sørger for "offentlighet" om saker.  Dette har tradisjonelt vært preget av mye enveis kommunikasjon. Samtidig er det mindre enn delegert myndighet og styring, de situasjoner hvor innbyggere og brukere bestemmer.

Debutalder er betegnelsen på alderen for første gang en prøver et rusmiddel. Begrepet er viktig, fordi en rekke studier tyder på at lav debutalder kan innebære et negativt forløp, med seinere rusproblemer og avhengighet.

Begrepet er brukt i forhold til alle vanlige rusmidler, som sigaretter, alkohol, hasj og andre illegale stoffer som amfetamin, ecstasy og heroin. Mest forskning er det likevel gjort i forhold til alkohol.

Ved alkohol brukes oftest betegnelsen alkoholdebut i forhold til første gangs inntak av en enhet alkohol (en flaske (35cl) øl, et glass vin eller en drink brennevin). Noen ganger brukes begrepet i forhold til første opplevde alkohol-beruselse.

Noen få studier har også operert med for eksempel første slurk alkohol en drikker. For de fleste vil alkoholdebut følges av jevnlige episoder av inntak av alkohol. En rekke studier har vist at personer som kommer i kontakt med hjelpeapparatet p.g.a. alkoholproblemer, har lav debutalder på alkohol. Etter hvert har vi også fått noen studier fra den vanlige befolkningen som har belyst sammenhengen. Her har en funnet at:

• Lav alder for alkoholdebut henger sammen med høyt konsum og økt sannsynlighet for alkoholproblemer i ung voksen alder.
• Lav alder for alkoholdebut henger sammen med (kan predikreres av) en rekke risikofaktorer i familie og nærmiljø.

Flere av de risikofaktorene som er knyttet sammen med lav debutalder, har også effekt på et videre negativt forløp.

Gjennomsnittlig debutalder for alkohol synes å være stabil i Norge med omkring 14,5 år for øl og 15 år for vin og brennevin. 

Dialogkonferanse er en metode i brukermedvirkning som bidrar til å bryte ned skillet mellom ulike maktposisjoner. Et bærende prinsipp er at deltagerne på en dialogkonferanse skal være likeverdige og møtet skal være av ikke-hierarkisk karakter.

En viktig målsetning for en dialogkonferanse er å gi alle relevante deltakere reell mulighet til å ta ordet og delta aktivt, ikke bare de som gjerne tar ordet eller innehar høy status. Metoden kan brukes i forhold til ulike målgrupper og i ulike sammenhenger.

I tradisjonell forebygging har fagfolk "opplyst" befolkningen om hva som er sunt, fornuftig og trygt. I en faglig diskusjon om helse eller rus vil som regel de profesjonelle fagfolkene ha den beste skoleringen. De sitter inne med den oppdaterte kunnskapen, har oftere et mer nyansert og rikt språk som de kan bruke for å fremme sine synspunkter. Fagfolkene ønsker at "de andre" skal forandre atferd eller holdninger. Forholdet mellom deltagerne i en slik prosess er ikke likeverdig.

Dialogkonferanse er opprinnelig utviklet og anvendt som verktøy innen organisasjonsutvikling i regi av Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). Konferanseformen er videreutviklet og anvendt som metode i brukermedvirkning og brukt i prosjekter og tiltak i helsefremmende og forebyggende arbeid.

Dobbeldiagnose er samtidig tilstedeværelse av misbruk/avhengighet og enten en av de psykiatriske diagnosene som ofte domineres av tilbakevendende psykotiske forestillinger av lengre varighet eller en alvorlig personlighetsforstyrrelse dominert av uttalte forstyrrelser i kontakten med andre mennesker. Innen Norden snakker man om at en av følgende alvorlige psykiske lidelser, samtidig med avhengighet/misbruk kvalifiserer til betegnelsen dobbeldiagnose:

• Schizofreni
• Schizotypisk sinnslidelse
• Paranoid psykose
• Schizo-affektiv sinnslidelse
• Tilbakevendende depresjon av svær grad, med eller uten psykotiske symptomer
• Paranoid, schizoid, dyssosial eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Det er viktig å poengtere at dobbeldiagnose ikke inkluderer en lang rekke av de psykiske lidelser som ofte ses i forbindelse med avhengighet/misbruk. Det tenkes her på de forskjellig former for angst og fobilidelser, de lettere og moderate depresjoner og flere undergrupper av personlighetsforstyrrelsene.

Effektevaluering er en systematisk vurdering av effekten av et tiltak eller en aktivitet, gjerne målt opp mot tiltakets målsettinger. Den ideelle måten å måle effekter på, er gjennom kontrollerte eksperimenter. Det innebærer for det første at målene må uttrykkes slik at det blir mulig å finne relevante indikatorer på måloppnåelse. Så må det samles inn data på de utvalgte indikatorene for dem som er blitt utsatt for tiltaket. Tilsvarende data må samles inn for en kontroll­gruppe, dvs liknende gruppe som ikke blir utsatt for programmet.  Ved å sammenlikne resultatene i kontrollgruppen og tiltaks­gruppen (eksperiment­gruppen) kan man få et mål på effekten.  Svakheten ved effektevalueringer er at de ikke gir kunnskap om hva det er som har skapt effekten, eventuelt hvorfor det ikke ble noen effekt.  

Ekstern evaluering innebærer at noe evalueres av en som befinner seg utenfor det tiltaket eller den organisasjonen som blir evaluert. Ofte vil dette være en evalueringsforsker. Styrken ved en ekstern evaluering er at det er lettere å gi en helhetsvurdering uten å drukne i detaljer. En erfaren evaluatør vil også kunne sammenlikne med andre liknende tiltak eller organisasjoner. Slik blir det lettere å få fram overførbar kunnskap som har relevans ikke bare for det evaluerte tiltaket, men også for andre tiltak som foregår andre steder.  Dessuten betraktes en ekstern evaluering som mer nøytral og mindre subjektiv enn en som er gjennomført av en intern evaluatør. Ofte ønsker oppdragsgiver eksterne evalueringer for å fatte beslutninger om hvorvidt et tiltak skal videreføres, utvides eller avsluttes. 

Begrepet "empowerment" ble lansert i Ottawa-chartret i 1986, og ble der definert som en prosess som gjør folk i stand til å øke sin kontroll over egen helsetilstand og til å forbedre egen helse.

Empowerment som strategi i folkehelsearbeidet betyr at folk ut fra sin egen situasjon blir i stand til å definere sine egne problemer og finner sine egne løsninger i fellesskap med andre. Det finnes ingen norske ord som dekker dette betydningsinnholdet. "Myndiggjøring" er det som kommer nærmest. Empowerment innebærer at folk blir i stand til å definere sine egne problemer ut fra sin egen situasjon, og finne sine egne løsninger i fellesskap med andre. Empowerment betyr å

1) gi makt eller autoritet til,

2) gjøre i stand til, og

3) å tillate.

I NOU 1998:18 beskrives empowerment slik (sitat):

"Empowerment er et mål, en metode som passer så vel for den profesjonelle som den ikke-profesjonelle og en pedagogisk, sosial og helsefremmende strategi. Empowerment handler om makt og maktesløshet sett ut fra at maktesløsheten ikke bare er et individuelt problem, men i høy grad sosialt, økonomisk og kulturelt betinget. Empowerment er å styrke den makt den enkelte eller gruppen måtte være i besittelse av for å endre og påvirke uhensiktsmessige forhold. Målet er at personene mer effektivt kan styre sine liv mot egne mål og behov. Det er en direkte forbindelse mellom empowerment og frigjøring".

Empowerment kan defineres som en prosess i motsetning til et prosjekt, noe som innebærer at arbeidet ikke har en tidsbegrenset levetid slik som prosjekter har. Prosessbegrepet viser til at det skjer viktige endringer med deltagerne underveis med større sannsynlighet for å etablere varige endringer. Lokalsamfunnet ansees som den viktigste arenaen for å vinne kontroll over forhold som påvirker folkehelsen og i folkehelsemeldingen understrekes det at:

"Empowerment retter seg mot denne mangelen på kontroll ved å fremme deltagelse i aktiviteter i lokalsamfunnet, styrke følelsen av tilhørighet i lokalsamfunnets sosiale nettverk, og ved en tro hos folk på at de kan kontrollere sin egen verden. På denne måten vil empowerment også lede til sosial og miljømessig endring" (NOU 1998:16).

Empowermentevaluering foregår i et samspill mellom evaluatøren og de evaluerte. Læring og veiledning er viktige elementer. Intensjonen er å styrke evnen til å planlegge og gjennomføre det tiltaket aktuelle brukere er involvert i. Forskerens rolle er gjennom deltakelse å hjelpe de involverte i en egenevaluering slik at både innsats, selvbestemmelse og eierskap til tiltaket styrkes.  

Etterspørselsreduserende tiltak har som mål å påvirke enkeltindividers etter­spørsel etter rusmidler for slik å redusere de rusmiddel­relaterte skadene. Tiltakene fokuserer på de sosiale normene knyttet til alkoholbruk. Klarer man f.eks. å utvikle holdninger hvor 18 års alders­grensen for alkohol respekteres og at toleransen for fyll både på utesteder og i private sammenhenger reduseres, vil dette kunne påvirke etterspørselen.  Likedan vil endringer i den norske drikkekulturen både kunne virke inn på etter­spørselen og skape en større aksept for regulatoriske og tilbuds­reduserende tiltak og virkemidler.

Kampanjer av ulike slag er en mye brukt tilnærming for å redusere etterspørselen etter rusmidler, både i befolkningen som helhet, eller i avgrensede målgrupper som ungdom, tenåringsforeldre og gravide.

Når det gjelder barn og unge, er skolen en viktig arena for å påvirke etter­spørselen etter rusmidler. Forebyggingstiltak som favner bredt, betyr gjerne totalt sett mer for omfanget av rusrelaterte skader og problemer i ungdoms­befolkningen, enn tiltak som bare berører små, utsatte grupper.  Dette omtales gjerne som forebyggingsparadokset. Det betyr ikke at tiltak for utsatte grupper ikke er viktige og effektive. Via skolen er det dessuten mulig å iverksette tiltak som strekker seg over tid, og langsiktige satsinger har etter alt å dømme mer for seg enn tiltak av kort varighet. Mange skoletiltak bygger på kognitivt orienterte teorier om sosial påvirkning. Grunntanken er at ungdom begynner med rusmidler som følge av modell-læring, opplevd gruppepress og positive forventninger til rusmidlenes virkninger. Derfor legges det blant annet vekt på å lære barn og ungdom hvordan de kan avvise andres oppfordringer om å bruke rusmidler. Å styrke den enkeltes tiltro til at de er i stand til å bruke slike avvisnings­strategier, blir gjerne ansett som spesielt viktig. Andre viktige grep dreier seg om å påvirke de unges normer, forestillinger og forventninger slik at rusmiddelbruk framstår som mindre attraktivt. Kunnskap om rusmidlenes skadekonto er del av dette.

Evaluering er en vurdering basert på systematisk datainnsamling og analyse av en aktivitet, tiltak, et virkemiddel eller en sektor. Evalueringer settes i gang når vi ønsker å gjøre oss opp en mening om reformene/programmene/tiltakene går eller har gått bra – eller mindre bra. Evalueringer kan altså karakteriseres som en form for tilbakemelding.

Evalueringer kan fokusere på gjennomførings­prosesser, eller på resultater og effekter av et tiltak. Evalueringer kan være opptatt av måloppnåelse, eller av konsekvenser i vid forstand. Intensjonen er alltid handlingsrelevant kunnskap. Målsettingene kan både være å styrke eller forbedre et tiltak underveis, det kan være å vurdere om tiltaket var en riktig bruk av ressursene, eller kanskje om det skal utvides, videreføres eller avsluttes.  Utformingen av en evaluering vil variere avhengig hvilken kontekst den gjennomføres i, hvilke interesser den skal dekke og hvilket fokus den skal ha.

Evalueringsnivåer handler kort sagt om hva det er som skal evalueres.

Aktivitet: Her dreier det seg om å spørre hvorvidt et tiltak blir satt ut i livet. At noe er vedtatt, betyr ikke nødvendigvis at det blir satt ut i livet. Evaluering av hvorfor noe ikke skjedde, vil legge vekt på beslutningsprosesser og på trekk ved de sosiale strukturene som skulle sette tiltaket ut i livet. Slike evalueringer kan være både nyttige og verdifulle.

Innsats: Her dreier det seg om å fastslå hva som investeres i tiltaket, både økonomiske og ikke minst menneskelige ressurser. Ifølge evalueringsforskeren Baklien, er personfaktoren viktigere desto mer ekstraordinært tiltak det dreier seg om. Dersom personfaktoren viser seg å være det avgjørende, er det viktig å spørre hva det er som gjør at personfaktoren får så stor betydning. Dette er særlig viktig dersom vi ønsker en evaluering som er generaliserbar, d.v.s. dersom den skal kunne lære oss noe om i hvilken grad metodene og strategiene i det tiltaket vi evaluerer skal kunne brukes av andre i andre sammenhenger. Det er viktig at evalueringen fokuserer på hvorfor og i hvilken grad tiltaket var avhengig av lokale forhold.

Prosess: For å kunne evaluere prosessen må en kunne beskrive hva som gjøres av hvem, for hvem, med hvem, hvordan, når og hvor. Det dreier seg om å dokumentere hva tiltaket gjør med folk.

Produkt: Her refereres det til hva som kommer ut av prosessene i et tiltak, prosjekt el.l. til slutt. Baklien poengterer at forskjellen mellom prosess og produkt er helt sentral, og advarer mot å se seg blind på produktet. En elendig prosess kan gi et glimrende resultat, og omvendt: Et dårlig resultat kan være produktet av en vellykket prosess.

Måloppnåelse: Det sentrale spørsmålet her er om vi får til den forventede endring. Det er med andre ord knyttet til de intenderte konsekvensene. Nådde man målene som var satt opp? For å kunne vurdere om målene er nådd, er det en forutsetning at målene er formulert så konkret at spørsmålet lar seg besvare.

Virkning: Her rettes blikket utover mot de ikke-intenderte virkningene, "bivirkningene". Vi spør etter ikke planlagte virkninger av tiltaket vi har satt i gang.

Effektivitet: Her ser man på det som er oppnådd av resultater i forhold til investeringene.
I mange tilfeller vil en kunne finne at resultatene framstår som magre, men sett i forhold til hva som er investert, kan en kanskje ikke forvente mer. 

Evalueringspunkter viser til aspekter som bør med i en evaluering. I litteraturen finnes det mange slike lister, noen korte og noen svært omfattende. De fleste åpner med å spørre om input eller innsats, dvs hvilke økonomiske og personalmessige ressurser som stilles til rådighet. Det spørres også gjerne om effekt, dvs hva som ble resultatet av innsatsen, prosess, dvs hvordan oppnådde man denne effekten, og effektivitet, dvs hvordan sto resultatet i forhold til innsatsen? CIPP-modellen er en annen liste fra amerikansk evalueringslitteratur. Den omfatter punktene kontekst, input, prosess og produkt, og kan minne oss om at det som evalueres aldri foregår i et vakum, men påvirkes av konteksten. Dessuten kan prosessen ha vært lærerik og god, selv om produktet ikke er så vellykket.  

Evalueringssirkel er en visuell metode for å evaluere faktorer som har betydning for gjennomføring av et forebyggende program, læring, samarbeid o.s.v.

Metoden benyttes sammen med nominal gruppeprosess. Etter at deltakerne har formulert og rangert påstander (f. eks. om hvilke forhold som har størst betydning for læring, trivsel, arbeidsmiljø o.a.) blir deltakerne bedt om å gi en vurdering av disse forholdene ut fra hvordan situasjonen oppleves i dag.

Når effekten av tiltak er målt med vitenskapelige metoder, med intervensjonsgruppe og kontrollgruppe, og tiltaket har medført en reell endring kan det sies å ha en dokumentert – bevist – effekt - altså evidens. Evidens betyr «bevis» og henspeiler på arbeidsmetoder for å sikre etterrettelig og systematisk kunnskap om effekter av tiltak og metoder - kort sagt: kunnskap om hva som virker og ikke virker.

Evidensbaserte tiltak er altså tiltak/metoder som er vitenskapelig dokumentert som effektive. Kunnskapsbaserte tiltak tar utgangspunkt i relevant teori og/eller tiltaksforskning eller empiri både med hensyn til hva som påvirker handling hos målgruppen og i hvordan de tilpasses den organisasjon, målgruppe og kontekst de skal virke i. Ut fra dette forventes en sannsynlig effekt. Det finnes ulike synspunkter blant forskere på hvorvidt dette er tilstrekkelig, eller om tiltakene også må undersøkes med vitenskapelige metoder med tanke på dokumentert effekt, - altså evidensbaserte tiltak.

En vitenskapelig basert intervensjon skal med andre ord være utprøvd i et standardisert format der betingelsene kan reproduseres og resultatene testes for effekt. 

I diskusjonen om evidensbasert forskning, opereres det med et metodisk hierarki hvor forskningsgjennomgang av flere uavhengige randomiserte kontrollforsøk rangeres høyest. Listene det opereres med beveger seg ned mot det som kan betegnes som kvalitative studier, men noen utelater alt som ikke er såkalt empirisk forskning.

1. Strong evidence from at least one systematic review of multiple well-designed randomized control trials (RCTs).
2. Strong evidence from at least one properly designed RCT of appropriate size.
3. Evidence from well-designed trials without randomization, single group pre-post, cohort, time series, or matched case-control studies.
4. Evidence from well-designed non-experimental studies from more than one centre or research group.
5. Opinions of respected authorities, based on clinical evidence, descriptive studies or reports of expert committee .

Mange forskere fremhever randomiserte kontrollerte forsøk som den forksningsmetoden en bør strekke seg etter, mens andre har begrenset tro på metodens rekkevidde - særlig innenfor fag som sosialt arbeid.

Evidensbasert kunnskap kan beskrives som jakten på universelle virkningsmekanismer - eller kontektsfri kunnskap. Tiltaket som iverksettes skal dermed ha samme vrikning uavhengig av kontekst.