Regulatoriske virkemidler er en fellesbetegnelse for tiltak som regulerer tilgangen til alkohol. På statlig nivå reguleres alkoholprisene, aldersgrensene, vinmonopolordningen og maksimal­tidene for salg og skjenking.

Kommunene har også en hel verktøykasse av regulatoriske virkemidler til rådighet. Den omfatter regulering av antall salgs- og skjenkesteder, tidsrammer for salg og skjenking, kontrollvirksomheten i kommunen, og hvordan overtredelser av alkohol­loven sanksjoneres.

Dette er virkemidler som er vist forskningsmessig å ha god effekt på konsum og skader, men som blir brukt i begrenset grad. 

Relasjonskompetanse er ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker.

Begrepet brukes ofte synonymt med en utvidet forståelse av samhandlingskompetanse. Relasjonskompetanse er selve kjernen i all samhandling og et relativt komplekst begrep som omfatter en rekke kompetansedimensjoner:

Vi skiller gjerne mellom 4 ulike kompetansegrupper:
1. Basiskompetanser: Menneskeorientering og tillit;
2. Holdningskompetanser: Relasjonsbygging, synlighet, utvikling og prestasjonshjelp;
3. Emosjonelle kompetanser: Kreativitet, konflikthåndtering, emosjonell modenhet og humor;
4. Resultatorientering – som er en hensikts- og måldimensjon.

Forskning viser at de viktige voksnes relasjonskompetanse er viktig for læring, utvikling og forebygging av problemutvikling. Dette gjelder både innen arbeidsliv, skole, barnehage og andre arenaer. Kunnskapsoppsummeringer innen skoleforskning viser at av alle enkeltfaktorer, er dette den viktigste faktoren i arbeid med å forebygge problemutvikling hos barn i skolealder.

Relaterte kompetanseområder er regelledelseskompetanse som innebærer kompetanse knyttet til å lede klassens undervisningsarbeid, være synlig leder mv. og didaktikkompetanse som både er generell og fagspesifikk undervisningskompetanse.

 

 

Resiliens kan oversettes med  "motstandsdyktighet" og viser til at individer kan beholde et normalt eller høyt funksjonsnivå, til tross for at han/hun utsettes for negative forhold, traumer og/eller andre risikofaktorer.

Risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer er et begrepsknippe nært forbundet med begrepet resiliens.

De forventninger en person har til resultatet av en handling, f.eks alkoholbruk, kalles resultatforventninger.

Ofte bruker ungdom rusmidler som alkohol fordi de tror at andre drikker mer enn de faktisk gjør, fordi de ikke tror seg i stand til å motstå drikkepresset, eller fordi de har positive forventninger til drikking. Styrken i hvilke forventninger en person har til alkoholbruk, har betydning for de valg ungdommene tar.

Mange unge har svært positive forventninger til alkoholbruk. Dette bidrar til å øke sannsynligheten for bruk av alkohol. Det samme gjelder dersom den unge tror at de ikke vil bli akseptert av sine venner dersom han eller hun ikke drikker.

Forebyggende tiltak rettet mot sosial påvirkning kan dempe de positive forventningene til alkoholbruk og styrke evnen til å stå imot drikkepress. Slike tiltak bør settes inn tidlig, helst før ungdommen har debutert med rusmidler.

 

Risikofaktorer er en hvilke som helst faktorer hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med økt sannsynlighet for negativ psykososial utvikling i fremtiden.

Beskyttelsesfaktorer er en hvilke som helst faktorer hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med redusert sannsynlighet for fremtidig negativ psykososial utvikling.

Risiko og beskyttelsesfaktorer er ikke nødvendigvis det motsatte av hverandre. Beskyttende faktorer er forhold som samspiller med risikofaktorer og reduserer deres negative innflytelse.

Det betyr at risikofaktorer kan finnes både hos individet selv (individuelle aspekter) og utenfor individet (miljømessige aspekter), - og de kan anta mange ulike former. Risikofaktorer kan for eksempel være: dysfunksjon i familien, mangel på kontroll over eget liv, dårlig selvtillit og selvbilde, mangelfull emosjonell tilknytning, mangelfull omsorg og inkonsekvent oppdragelsesmønster, en dårlig organisert skolehverdag med tilstedeværelse av mobbing, eksponering for vold og misbruk i eller utenfor hjemmet. Dersom en eller flere av disse risikofaktorene opptrer samtidig, har individet økt risiko for å utvikle problemer og i noen tilfeller også tilpasningsproblemer i voksen alder.

Beskyttende faktorer er faktorer som øker sannsynligheten for at risikoungdommer/barn ikke utvikler problematferd eller får tilpasningsproblemer i voksen alder. Beskyttende faktorer kan fungere som "skjold" mot konsekvensene av å befinne seg i risikosonen. Beskyttelsesfaktorer kan for eksempel være: medfødt robusthet, god familiefungering og emosjonell tilknytning, omsorgsfull og konsekvent oppdragelse, god sosial kompetanse, sterke slektsbånd, prososiale venner, god skolefungering og lærere som praktiserer en autoritativ lederstil, nærmiljø preget av lite vold, kriminalitet og arbeidsløshet.

Resiliens er ytterligere et viktig begrep som innebærer at individet beholder en normalt eller høyt funksjonsnivå, til tross for at han/hun utsettes for negative forhold. Når man benytter seg av resiliens-begrepet, henspeiler det på de barn og ungdom som i det store og hele viser godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer. God tilpasning eller andre tegn på positiv utvikling under risikofylte forhold, er resiliensbegrepets fremste kjennetegn.

Problematferd, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer samvirker ofte med hverandre. Mange forebyggende tiltak blir utviklet nettopp med tanke på å styrke beskyttelsesfaktorene og reduserer risikofaktorene.

"Rus" er et begrep som beskriver en påvirket eller endret sinnstilstand og bevisshetsgrad.

Grovt sett dekkes to litt ulike former:

Den ene er knyttet til sinnsstemningen, oftest med positivt fortegn slik at en er "beruset av lykke", av sanseinntrykk, av kjærlighet eller andre hendelser i livet. En kan også oppleve slike positive følelser etter inntak av kjemiske stoffer som påvirker nervesystemet og skaper liknende opplevelser.

Den andre er knyttet til svekkelse av kontrollen over kropp, følelse og tankegang (psykomotoriske svekkelse). Dette sees særlig etter inntak av rusmidler, men søvnmangel og sykdommer kan gi liknende fenomener.

Se også Rusmidlenes bruksmåte

Rusforebygging er et vidt begrep som omfatter innsatser der formålet er å forebygge problemer og skade knyttet til rusmiddelbruk og avhengighet. 

Rusgift er en fellesbetegnelse for kjemiske rusmidler, dvs. alkohol, narkotika, rus- og avhengighetsframkallende medikamenter og sniffemidler.

Rusgiftbegrepet skiller seg fra rusmiddelbegrepet ved kun å innskrenke seg til de psykoaktive substansene, mens rusmidler blir oppfattet å være et mer omfattende begrep, som betegner både substanser og aktiviteter som er i stand til å skape rus og avhengighet. Eksempelvis er alkohol og narkotika omfattet av rusmiddelbegrepet, men det er også ikke-kjemiske rusmidler, som sex, spilleautomater og risikosport.

Felles for de kjemiske og ikke-kjemiske rusmidlene er at de utløser dopaminprosesser i hjernen og framkaller rus. Gledesrus, seiersrus, sexrus er uttrykk som ofte forekommer i avisoverskriftene, og som viser at også rusbegrepet har en mer utvidet betydning enn den kjemikalieframkalte stemningspåvirkning. Enkelte mener at rus og løftede sinnstemninger er et naturnedlagt behov, og det blir dermed viktig å skille mellom stimuli som kan framkalle en positiv rus, og stimuli som i utgangspunktet innebærer farer for den enkelte og problemer for samfunnet. Dersom man skal ha en positiv holdning til behovet for rus, trenger en et begrep for de psykoaktive substansene man vanligvis forbinder med "rus" i dagligspråket, et begrep som samtidig understreker at dette ikke er ufarlige stoffer, men stoffer som i forholdsvis liten mengde virker skadelig på den levende organisme. Rusgiftbegrepet er svaret på dette.

Rusgiftbegrepet innbefatter ikke alle risikofylte rusmidler, eksempelvis ikke spilleautomater, men kun de psykoaktive substansene.

I engelsk, tysk og fransk språkbruk heter det intoxicants, rauschgifte og toxicomanie, som en akseptert omtale av alkohol og/eller narkotika. I alle disse tre språkene er "gift-nyansen" med som en del av en uproblematisk språkbruk. Tilsvarende snakker man i medisinsk norsk om "avgiftning".

Rus(middel)misbruk er tilbakevendende eller kontinuerlig bruk av rusmidler som medfører yrkesmessige, skolemessige, familiære, mellommenneskelige problemer og/eller som fører til farlige situasjoner eller rusmiddelrelaterte norm- og lovbrudd.

Begrepet rus(middel)misbruk er i stor grad erstattet av begrepet rusmiddelavhengighet. Rusmiddelavhengighet omtales gjerne som en tilstand der det er utviklet et avhengighetsforhold i bruken av rusmidler. Avhengighet er altså et hovedelement ved rusproblemer. Kjernen i avhengighet forstås som en atferd som er mer eller mindre låst fast i et mønster, som følge av ulike grader av påvirkning fra arvelige disposisjoner, hendelser og relasjoner i fosterlivet, tidlige barneår og senere i livet.

Både rusmidler, enkelte medikamenter og andre kjemiske stoffer - som for eksempel nikotin - kan skape avhengighet. Avhengighet griper inn i grunnleggende hjernefunksjoner.

Dette er de vanligste avhengighetsskapende stoffene:
* nikotin
* alkohol
* narkotiske stoffer, for eksempel kokain, amfetamin/metamfetamin, cannabis og heroin
* legemidler med ruspotensiale, for eksempel beroligende midler, sovemidler og smertestillende midler.

Enkelte typer atferd, for eksempel spill, kan medføre en form for avhengighet. Mekanismene for avhengighetsutvikling regnes som en generell prosess som gjelder alle former for avhengighet.

Avhengighetsutvikling har blitt forklart på mange måter. Forklaringsmodellene fokuserer i ulik grad på nevrobiologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle sider. Dette gir ulike konsekvenser både for forståelsen av fenomenet avhengighet og for forebygging, behandling og ettervern.

 

Rusmiddelpolitisk handlingsplan er en kommunal del- eller temaplan som har som hensikt å samordne kommunens rusmiddelpolitikk og satsning. Planen er et flersektorielt redskap der ulike interesser tydeliggjøres.

Etter alkohollovens § 1-7d er kommunene pålagt å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Bestemmelsene trådte i kraft fra 1.1.1998. En rekke andre lover pålegger også kommunen å løse oppgaver på ”rusmiddelfeltet”. Utfra lovenes intensjoner og kommunenes egne behov, bør kommunene føre en enhetlig og helhetlig politikk ved at de ser bevillingsordninger og annen forebygging i sammenheng med arbeidet på rehabiliteringsområdet. Utforming av en kommunal rusmiddelpolitisk handlingsplan vil være et planverktøy som ivaretar en slik helhet. En rusmiddelpolitisk handlingsplanen er et flersektorielt redskap. I arbeidet med denne planen oppstår det gjerne motstridende interesser og dilemma som:

• Det som er lønnsomt for noen kan være skadelig for andre;
• Man går inn i motsetningsforholdet mellom økonomiske, sosiale og kulturelle interesser;
• Paradokser oppstår når man forsøker å sette ut i livet selvmotsigende planer;
• Problematisering av politikk- og fagområders inngripen i hverandre.

Rusmiddelpolitisk handlingsplaner representerer et møte mellom ulike aktører og roller, der man har:

• ulike oppgaver;
• ulik kompetanse;
• ulik interesse og fokus knyttet til egne oppgaver og kompetanse.

Det vil være en viktig oppgave i planprosessen å synliggjøre kompleksiteten og fremme respekt for hverandres roller. 

For mer info: se kommunetorget.no  

 

Innholdet i begrepet "rusmiddel" vil variere, både mellom ulike kulturer og over tid.

Begrepet "rusmiddel" er vanskelig å bruke i en kulturhistorisk sammenheng, fordi et stoff som i én kultur regnes som et rusmiddel ikke nødvendigvis regnes som et rusmiddel i en annen kultur. I vår kultur regnes eksempelvis ikke koffein som et rusmiddel. Istedenfor "rusmidler" er det derfor hensiktsmessig å bruke begrepet "psykoaktive stoffer", som er en samlebetegnelse på alle kjemiske stoffer som virker inn på vår psyke. Begrepet omfatter alt fra stoffer som virker lett oppkvikkende eller dempende, til stoffer som virker totalt bevissthets-forandrende.

I kultursammenheng er det interessant å ikke bare se på hvilke stoffer som har vært, men også hva stoffene brukes til, - eller rettere sagt; brukes som.

Det kan skilles mellom følgende kategorier rusmiddelbruk:

• Religiøs rituell bruk
• Sosialt "rituell" bruk
• Medisinsk bruk
• Brukt som mat
• Fritidsbruk

 

Begrepet samfunnsplanlegging har i Norge innarbeidet seg i faglig og allmenn terminologi som en samlebetegnelse for en rekke former for planleggingsaktivitet som tar sikte på - eller bidrar til - helhetsplanlegging på ulike samfunnsnivåer.

Samfunnsplanleggingens funksjon, er blant annet å holde oversikt over situasjonen (eksempel i en kommune) til enhver tid og sørge for at store og små endringstiltak blir beskrevet og vurdert på forhånd, før beslutning og eventuell gjennomføring.

Planleggingstradisjonene som ligger til grunn for helhetsplanleggingen knytter seg dels til:

Funksjonell planlegging: Dette er planlegging som begrenser seg til enkelte emner eller sektorer på tvers av geografiske forvaltningsnivåer.

Territoriell planlegging: Her ser en alle emner under ett og i sammenheng for ett avgrenset område. 

Samhandling er et sentralt element i planprosessene i kommunen.   Samhandling er en forutsetning for at planprosessen skal kunne skape debatt og læring, og for at den skal kunne engasjere, motivere og skape et eierforhold til tiltak og prosjekter som skal komme ut av planen. Derfor er det viktig hvem som blir inkludert i samhandlingsprosessen. Det bestemmer både hvem som skal bli «myndiggjort» og få et eierforhold, og det bestemmer hvem som skal få påvirke og være med på å sette preg på det dokumentet som skal komme ut av prosessen.

Det er også viktig at de lokale fagfolkene - som tilrettelegger samhandlingen - finner fram til de rette gruppene når ulike tema skal behandles. Hvis det for eksempel dreier seg om utarbeidelsen av en rusmiddelpolitisk handlingsplan, kan det være ungdom, sosialarbeidere, politiet, skjenkebransjen, eventuelle lokale rusmiddelpolitiske organisasjoner osv.

Samhandlingen bør i første omgang dreie seg om en analyse av nå-situasjonen, av hvilke behov som skal prioriteres og hvilke mål som skal nås. Deretter er det et spørsmål om hvilke virkemidler man skal velge. Ofte innebærer samhandlingen et møte mellom ulike virkelig­hets­oppfatninger, hvor åpenhet og evne til å lytte og lære blir viktige forutsetninger for å komme videre.

Samhandling som tema fikk økt fokus gjennom Samhandlings­reformen som ble iverksatt i 2012 med nytt lovverk og en rekke økonomiske og faglige virkemidler. Målet med reformen er å få et bedre og mer helhetlig helsetilbud gjennom økt samhandling og samarbeid mellom ulike kommuner, og mellom kommuner og sykehus. 

Begrepet sekundærforebygging brukes om innsats som søker å begrense varighet av et problem, skade eller sykdom som er oppstått.

Gerald Caplan (1964) utvidet forebyggingsbegrepet i forhold til det som hadde vært vanlig i folkehelsearbeid, og spesifiserte det i forhold til tre stadier i sykdoms- eller problemforløpet: før sykdommen eller problemet oppstår (primærforebygging), når sykdommen eller problemet har oppstått og er "aktivt" (sekundærforebygging), og etter at sykdommen eller problemet er behandlet (tertiærforebygging).

Sekundærforebygging retter seg mot å redusere omfang, alvorlighet eller varighet av problem "X" når"X" først er oppstått. Tiltak som øker sannsynligheten for at "X" oppdages tidlig, som gjør behandling mer tilgjengelig, eller som gjør behandling mer effektiv, er eksempler på hva Caplan mener med sekundærforebygging.

Caplan (1964) knytter begrepet til det å redusere prevalensen av sykdomstilstander. Han avgrenser den praktiske bruken av begrepet til behandlingseffektiviserende innsatser:

"a reduction in prevalence can occur in two ways: either the rate of new cases can be lowered by & [primary prevention] & or the rate of old cases can be lowered by shortening the duration of existing cases through early diagnosis and effective treatment. It is customary to restrict the discussion of secondary prevention to the latter, with the realization that secondary prevention also includes primary prevention" (s. 89).

Sitatet viser at Caplan på den ene siden avgrenser sekundærforebyggingsbegrepet i praksis til tiltak som gjør behandling mer effektiv, mens han på den andre siden sier at sekundærforebygging prinsipielt også omfatter primærforebygging. Dette inviterer til ulik bruk av begrepene, noe han ble kritisert for av Cowen (1973).

Begrepene primær-, sekundær- og tertiærforebygging brukes også av mange i dag på andre måter enn slik Caplan definerte dem. Ofte inkluderes individrettede innsatser, slik at begrepet sekundærforebygging brukes synonymt med behandling. Det er også vanlig å se sekundærforebygging brukt synonymt med tidligintervensjon. Til og med tiltak rettet mot mestring og risikogrupper før skade er oppstått, blir av mange kalt sekundærforebygging. Enkelte bruker begrepet tertiærforebygging om behandling av lidelser generelt.

Selektiv forebygging, eller om en vil målrettet innsats,  er strategier og tiltak som rettes mot risikogrupper og/eller risikosituasjoner.

Selektiv rusforebygging er altså  målrettede strategier og tiltak som rettes mot spesielle grupper som er mer utsatt enn andre for å utvikle rusmiddelproblemer. Slik forebygging er rettet mot hele målgruppen - uansett hvilken risiko den enkelte i gruppen måtte være utsatt for. Hensikten med selektiv forebygging er å forebygge f.eks rusmiddelmisbruk ved å styrke beskyttelsesfaktorer som eksempelvis god familiefungering og emosjonell tilknytning, omsorgsfull og konsekvent oppdragelse, evnen til problemløsning, styrking av kunnskaper, styrking av tilknytning til prososiale nettverk, styrking av en autoritativ oppdragelses- og lederstil i hjem og skole osv. Det kan også innebære å hjelpe mennesker til effektivt å takle risikofaktorer, f.eks det å leve i et miljø preget av rusmiddelbruk.

Selektiv intervensjon bygger på forutsetningen om at vi kan identifisere utsatte grupper og iverksette tiltak som reduserer risikoen for at de utvikler problemer. De henvender seg i dag for eksempel til grupper som: Unge lovbrytere, unge mennesker fra marginaliserte etniske grupper eller innvandrerbefolkninger, unge som bor på institusjon, barn av rusmisbrukere eller barn i familier med høy problembelastning og/eller med dårlig fungering. Evaluering av resultatene av programmer for selektiv forebygging er nødvendig for å sikre at prosjektene oppnår sine mål og for å kontrollere at det ikke oppstår uforutsette negative konsekvenser.

Begrepene primær-, sekundær- og tertiærforebygging har i løpet av de siste år i økende grad blitt erstattet (selv om de ikke er helt overlappende) av begrepene universell, selektiv og indikativ forebygging. Universelle tiltak har mye av det samme innholdet som primærforebyggende tiltak.

Veilederen fra bekymring til handling

Situasjonelle forebyggingsstrategier er orientert mot de situasjoner hvor problemet oppstår.

Utgangspunktet for dette perspektivet er at uønskede handlinger (rusmiddelmisbruk, mobbing, vold, kriminalitet etc.) utløses i konkrete situasjoner, og at man ved å gripe inn i selve situasjonen kan forhindre at handlingene blir utført. Et viktig element i strategien er økt kontroll.

Eksempler på tiltak er natteravner, synlig politi i gatene, flere lærere i skolegården i friminuttene, foreldre som vakt på skolefester o.s.v. Økt kontroll har imidlertid liten virkning hvis ikke de uønskede handlingene får en reaksjon. Et annet element er derfor tydelig og rask reaksjon. Eksempler på reaksjoner er når læreren griper inn i en mobbesituasjon, og når berusede personer nektes adgang til rusfrie arrangementer.

Et tredje element i strategien er avledning; d.v.s. at man prøver å få ungdom ut av situasjoner man vet kan føre til uønskede handlinger. Ett eksempel kan være å sørge for attraktive fritidstilbud for å få ungdom vekk fra gatene.

En innvending mot å bruke kun situasjonelle forebyggingsstrategier, er at mye sosial kontroll kan virke stigmatiserende og dermed bidra til å støte marginalisert ungdom enda lenger ut. Sterke reaksjoner kan bidra til å gi marginaliserte ungdommer en identitet som farlig, "umulig" mv.

Skadereduksjon på rusfeltet innebærer en politikk, tiltak og prosjekter som har til hensikt å redusere de negative helsemessige, sosiale og økonomiske konsekvensene av rusmiddel-/tobakksbruk - uten at personen det gjelder slutter å bruke rusmidler eller tobakk. De tradisjonelle forebyggende tiltakene, omtales gjerne som tilbuds- og/eller etterspørselsreduserende tiltak. Skadereduksjon ansees av mange som en tredje gruppe tiltak.

Skadereduserende tiltak er preget av en pragmatisk tilnærming, hvor man søker å redusere skader og problemer med inntak av rusmidler og tobakk. Eksempler på skadereduserende tiltak er utdeling av rene sprøyter, sprøyterom, substitusjonsbehandling med Metadon og Buprenorfin, nikotintyggegummi/nikotinplaster/e-sigaretter, tiltak for å forebygge overskjenking på utesteder, utdeling av vann på russefester, ambulant helseteam i belastede bydeler. 

Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet skadereduksjon. Ulike fagmiljøer og helse-/sosialarbeidere vil ha ulike oppfatninger av hva som omfattes av en skadereduserende tilnærming. Skillet mellom skadereduksjon og forebygging er altså uklart. Hva som defineres som forebygging og hva som defineres som skadereduksjon, vil kunne variere med konteksten og fortolkninger av intensjonen med politikken/tiltakene. 

I sosiale forebyggingsstrategier er man opptatt av å påvirke de faktorer som fører til at problemadferd utvikler seg.

I dette perspektivet forståes rusmiddelmisbruk, kriminalitet, vold o.s.v. som et resultat av sosial marginalisering, dårlige levekår og dårlige oppvekstvilkår.

Det blir derfor viktig å føre en politikk som ikke skaper store sosiale forskjeller, og som fører til gode oppvekstforhold. Gode barnehager, gode skoler, arbeidsmarkedstiltak rettet mot ungdom og trygge nærmiljøer er eksempler på sosiale forebyggingstiltak. Tiltakene kan enten være rettet mot hele befolkningen eller kun mot risikogrupper.

Effekten av denne type tiltak kan være vanskelig å dokumentere. Betydningen av denne typen forebyggende tiltak blir antakelig først synlig dersom de fjernes.

I en velutviklet velferdsstat, som i utgangspunktet har mange ordninger á la de som er nevnt ovenfor, vil det også være begrenset hvor stor effekt nye lignende tiltak vil ha.

 

Grunnlaget for teorien er at individet endrer seg som resultat av den interaksjonen det inngår i gjennom dagliglivet.

Når et barn utvikler negativ atferd, forutsetter teorien at det er nødvendig å endre både barnets og den voksnes atferd. Barnet lærer utagerende atferd under samhandling med voksne, oftest først innen familien.
En konsekvens av dette persepktivet i forebyggende arbeid, er å innta et systemisk perspektiv både i forstålsen av årsaker og drivere for problemer og i løsningen av disse.

Teorien knyttes gjerne til Gerald Patterson

Sosial kompetanse kan defineres som:  Et sett av ferdigheter, kunnskap og holdninger som trengs for å mestre ulike sosiale miljøer, som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde relasjoner, og som bidrar til å øke trivsel og fremme utvikling.

Denne definisjonen understreker flere vesentlige sider ved sosial kompetanse. Sosiale ferdigheter er ikke tilstrekkelig for å utvikle seg sosialt. Barn og unge må i tillegg ha kunnskap om hvilke ferdigheter som kreves i ulike situasjoner, og kunne vurdere hvilke ferdigheter som er riktig å benytte til enhver tid. Sosial kompetanse og sosiale ferdigheter kan læres og videreutvikles, og er viktig for barn og unges utvikling av relasjoner både med jevnaldrende og voksne.

Sosiale ferdigheter er viktige byggesteiner i kompetansen sammen med problemløsningsferdigheter. Det kan dreie seg om ferdigheter i å samhandle effektivt med andre, som i lek og prosjektarbeid. Ferdighetene kan grupperes under overskrifter som samarbeid, selvkontroll, selvhevdelse og empati. Det er viktig å finne et balanseforhold mellom ferdigheter elevene trenger for å kunne tilpasse seg ulike miljøer og situasjoner og ferdigheter i å påvirke disse, blant annet gjennom positiv selvhevdelse og forhandlinger

Sosial kompetanse er en forutsetning for verdsetting, vennskap og sosial integrering og inkludering i skolen.

Les mer Veileder

Med sosial kontroll mener vi den innflytelsen samfunnet, grupper eller enkeltindivider utøver over individer gjennom påvirkning av ulike slag.

Vi skiller mellom uformell og formell sosial kontroll, eller primær og sekundær sosial kontroll.

Primærkontrollen er den nære, uformelle sosiale kontrollen vi utøver på våre medmennesker ved å være i nærheten og ved å misbillige uønsket og oppmuntre ønsket sosial oppførsel. Uformell sosial kontroll er en kvalitet ved de nære relasjonene. Det innebærer at uformell sosial kontroll bare er effektiv der hvor den sosiale integrasjonen har en viss styrke, eller så lenge vi er så nær hverandre at vi bryr oss om hva de andre synes om oss.

Statens formelle kontroll av sine innbyggere utøves av det formelle kontrollapparatet som består av eksempelvis overvåkningskameraer, politi og rettsvesen, men også av skolen representert ved rektor og lærerkollegiet, borettslagets styre og alle som har myndighet.

Behovet for formelle kontrolltiltak vil være mindre desto bedre nærmiljøene og de sosiale nettverkene fungerer.

Det er en utbredt oppfatning at den uformelle sosiale kontrollen svekkes med økt urbanisering. En anonym tilværelse i byen innebærer imidlertid ikke nødvendigvis frihet fra sosial kontroll. I den grad problemadferd er mer vanlig i byer enn på landsbygda kan forklaringen like gjerne være at det skjer en opphoping av andre risikofaktorer i byområdene .

 

Sosial læringsteori er en psykologisk tilnærming som vektlegger kognitiv læring (spesielt observasjonslæring) og andre kognitive prosesser i individets tilpasning til, og interaksjon med, de sosiale omgivelsene.

Bandura er særlig kjent innenfor denne forskningstradisjonen. Bandura har dokumentert i flere undersøkelser at observasjonslæring spiller en helt sentral rolle for utvikling av f.eks aggresjon.  Et sentrale begrep hos Bandura er "self-efficacy" - dvs personens tro på egne mestringsevner. 

Barn og unge lærer av å egne erfaringer, men også av å observere andre. Ungdom lærer for eksempel om drikking av alkohol av andre før de selv drikker. Barn og unges forventninger til å kunne motstå eventuelt drikkepress og til hva alkoholinntak kan føre til, vil ha betydning for faktisk inntak. Dersom ungdom forventer at man ikke vil bli akseptert av sine venner hvis man ikke drikker alkohol, vil det øke sannsynligheten for at man velger å drikke. Positive forventninger til alkoholens virkning, vil også øke sannsynligheten for at ungdom faktisk vil drikke alkohol. 

Det er viktig at alkoholforebygging blant annet rettes mot slike alkoholforventinger (mestrings- og resultatforventninger), og at forebyggende arbeid søker å påvirke slike meningsdannende prosesser. 

Sosial påvirkning handler om å forstå og fortolke enkeltmenneskers tanker, følelser og atferd, dvs. hvordan enkeltmennesker påvirkes av de sosiale fellesskapene de er del av og hvordan den enkelte påvirker fellesskapene.

Barn og unge lærer av å egne erfaringer, men også av å observere andre. Ungdom lærer for eksempel om drikking av alkohol av andre før de selv drikker. Barn og unges forventninger til å kunne motstå eventuelt drikkepress og til hva alkoholinntak kan føre til, vil ha betydning for faktisk inntak. Dersom ungdom forventer at man ikke vil bli akseptert av sine venner hvis man ikke drikker alkohol, vil det øke sannsynligheten for at man velger å drikke. Positive forventninger til alkoholens virkning, vil også øke sannsynligheten for at ungdom faktisk vil drikke alkohol.

Det er viktig at alkoholforebygging blant annet rettes mot slike alkoholforventinger (mestrings- og resultatforventninger), og at forebyggende arbeid søker å påvirke slike meningsdannende prosesser.

Med uttrykket «sosial ulikhet i helse» siktes det til systematiske forskjeller i helse, basert på kategorier som yrke, utdanning og inntekt, såkalt sosioøkonomisk status (Dahl, Bergsli og van der Wel, 2014).

Dette kalles gradientutfordringen, og er fokus i folkehelsearbeid over hele verden. Det har nemlig vist seg at de med høyere sosioøkonomisk status har gjennomsnittlig bedre helse enn de med lavere sosioøkonomisk status, og omvendt. Gradienten forklares gjennom en tendens til opphoping av risikofaktorer gjennom livsløpet, der ulikheter i risikofaktorer hos barn og unge kan bli markante sosiale, økonomiske og helsemessige forskjeller senere i livet. Slik reproduseres ulikhetene i neste generasjon (Dahl m. fl., 2014). Det er ikke påvist biologiske grunner til forskjellene i risikofaktorer, dermed må man ta utgangspunkt i det sosiale. Den gode nyheten med en sosial årsaksforklaring er at det er mulig å gjøre noe for å motvirke ulikheten. I følge professor i folkehelse, Sir Michael Marmot (2010), er den relative ulikheten mer avgjørende for helsetilstanden enn den faktiske levestandarden. For å kunne redusere ulikheter i helse må man ifølge Marmot (2010) rette innsatsen mot sosiale helsedeterminanter, som i all hovedsak dreier seg om levekår. Den nevnte økende forskjellen mellom fattig og rik i Norge er derfor et faresignal for folkehelsen, og bør gi retning for folkehelsearbeidet. Folkehelseinstituttets konklusjon i den nyeste folkehelserapporten sammenfaller i stor grad med Marmots (2010), som fastslår at «en utjevning av de sosiale helseforskjellene innebærer et stort potensiale for folkehelsen» (FHI, 2014).

: basert på Stenersen, Anna Opland (2016) Oppsøkende arbeid er helsefremmende/forebygging.no

 

Sosial-kogntive forebyggingsstrategier forsøker å påvirke det sosiale miljøet i retning av f.eks mindre bruk av rusmidler, røyking, mobbing osv.

Innen sosial-kognitiv teori betrakter en individets utvikling som et resultat av gjensidig samhandling mellom dets atferd, indre personlige forhold og forhold i omgivelsene.

Sosial-kognitiv forebyggingsstrategi kan sees på som en fellesbetegnelse på et knippe tilnærminger som vektlegger fortolkning og forståelse av atferd som interaksjon mellom faktorer på ulike nivå:

• personfaktorer (personlighet, kognitive forhold)
• situasjonsfaktorer
• atferdsfaktorer
• sosiale og kulturelle faktorer

Atferd forstås i en kontekstuell ramme der familie, venner, skole, lokalsamfunn og kulturelle forhold samspiller og påvirkningene oppfattes som gjensidige. Fokus er rettet mot hvordan de sosiale prosessene påvirker den enkeltes handlingsvalg.  Dette perspektivet vektlegger betydningen av sosial påvirkning og sosiale normer.

Hovedmål i en sosial-kognitiv strategi kan være å utvikle målgruppens sosiale og kognitive ferdigheter som et tiltak som virker forebyggende på en eller flere typer helserelatert atferd.

Forskning på alkoholområdet viser f.eks at forventninger til alkoholbruk er en nøkkelfaktor og er avgjørende koplet til alkoholdebut og drikkemønster. Eksempler på lovende tiltak kan være å arbeide med følgende komponenter hos de unge:

• mestringsforventninger - styrke troen på å motstå drikkepress
• resultatforventninger - redusere målgruppens positive forventninger til alkoholbruk
• flertallsmisforståelsen - korrigere/endre forestillingene om rusbruk blant unge

Tilnærmingen forutsetter aktiv deltagelse fra målgruppen og anvender gjerne ulike varianter av problembasert læring som metode med diskusjonsgrupper blant elever, foreldreinvolvering, kunnskapsinnhenting, elevpresentasjoner mv. Eksempler på norske forebyggingstiltak som kan sorteres innen denne strategier er: Olweus antimobbeprogram, FRI, Unge & Rus og Kjærlighet og Grenser.   

Kunnskapsoppsummeringer viser at sosial-kognitive forebyggingsstrategier er en egnet strategi i forebyggende arbeid.

 

 

Med "nettverk" forstår vi mønstre av sosiale relasjoner mellom individer, grupper eller organisasjoner.

Nettverksteori fokuserer altså ikke på egenskaper ved de enkelte aktører, men derimot på relasjoner mellom aktørene. Det samlede nettverket som disse relasjonene tilsammen utgjør, betraktes som sentralt for å forstå de enkelte aktørene og relasjonene.

Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en gruppe en negative egenskaper på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn; et "stigma" eller et "merke".

Et stigma er et kjennetegn som gjør en person eller en gruppe forskjellig fra andre.

Mennesker med et avvikende utseende eller en avvikende adferd i forhold til det allment forventede, kan stemples som avvikende og tvinges gjennom dette til å spille en rolle som avviker fra den allment aksepterte.

Summativ evaluering betyr en evaluering som oppsummerer hvordan et tiltak har gått, gjerne med hovedvekt på effektivitet, effekt, resultater eller måloppnåelse. Resultatet av en summativ evaluering foreligger når tiltaket er sluttført. Intensjonen kan være å bidra til beslutninger om tiltaket skal videreføres eller ikke.  

Begrepet tertiærforebygging brukes om innsats som søker å hindre eller begrense følgetilstander av et problem, skade eller sykdom som er oppstått.

Gerald Caplan (1964) utvidet forebyggingsbegrepet i forhold til det som hadde vært vanlig i folkehelsearbeid, og spesifiserte det i forhold til tre stadier i sykdoms- eller problem-forløpet: før sykdommen eller problemet oppstår (primær-forebygging), når sykdommen eller problemet har oppstått og er "aktivt" (sekundær-forebygging), og etter at sykdommen eller problemet er behandlet (tertiær-forebygging).

Tertiærforebygging henspiller påå redusere problemer som kan oppstå som følge av at en skade "X" oppsto. Dette betyr innsats som forhindrer eller letter følgetilstander av "X", for eksempel tiltak som gjør livet enklere for bevegelseshemmete: utforming av bolig, spesialutformete redskaper, nedsenkete fortauskanter, etc.

Caplan (1964) avgrenser begrepet tertiµrforebygging fra individuell rehabilitering:

"I restrict the term "rehabilitation" to an individual reference, and I use "tertiary prevention" to refer to alteration of the community rate" (s. 113).

Caplan avgrenser også tertiærforebyggingsbegrepet i praksis til tiltak som reduserer følgetilstander, mens han samtidig sier at tertiærforebygging prinsipielt også omfatter sekundær- og primærforebygging. Dette inviterer til ulik bruk av begrepene, noe han ble kritisert for av Cowen (1973).

Begrepene primær-, sekundær- og tertiærforebygging brukes da også av mange i dag på andre måter enn slik Caplan definerte dem. Ofte inkluderes individrettede innsatser, slik at begrepet tertiærforebygging brukes synonymt med rehabilitering av enkeltindivider. Enkelte bruker begrepet tertiærforebygging om behandling av lidelser generelt.

Tidlig intervensjon betyr å gripe inn så tidlig som mulig når en blir bekymret for et annet menneske. Det handler altså om å identifisere og starte håndtering av et (helse)problem på et tidligst mulig tidspunkt.

Tidlig intervensjon defineres gjerne som inngripen i en tenkt problemutviklingsprosess – mellom universell forebygging på den ene siden og behandling på den andre siden.

Hovedideen bak tidlig intervensjon er å identifisere og starte håndteringen av et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet reduseres eller forsvinner. Tiltakene kan være sosiale, psykologiske, psyko-sosiale, legale, materielle og/eller medikamentelle. Tiltakene kan rettes mot enkeltindivider, risikogrupper eller hele befolkningen.

Tidlig intervensjonsarbeid på rusområdet vil ha fellestrekk med og til dels overlappe tidlig intervensjonsarbeid for å forhindre utvikling av for eksempel psykiske lidelser, atferdsvansker eller kriminalitet.

I arbeidet med tidlig intervensjon, rettes gjerne fokus mot risikofaktorer og beskyttende faktorer på en slik måte at risikofaktorer reduseres og beskyttende faktorer styrkes.  

 

Tilbudsreduserende tiltak har som mål å redusere tilgjengeligheten av alkohol (se også regulatoriske virkemidler), og er en viktig del av den norske alkohol­politikken. Selv om alkoholpriser, aldersgrenser, reklameforbud og offentlig monopol besluttes på nasjonalt nivå, har kommunene en viktig rolle når det gjelder tilbudsreduserende tiltak. Forskningen viser at slike tiltak er effektive når det gjelder å forebygge alkoholrelaterte skader.   Likevel har tilgangen til alkohol økt merkbart de siste tiårene, kanskje fordi slike tiltak er upopulære tiltak i deler av samfunnet, og også blant en del politikere.  

Universell forebygging er strategier og tiltak som retter seg mot alle, uten å skille mellom grupper og individer.

Universell forebygging henspeiler på strategier som henvender seg til hele befolkningen med det formål å forebygge problemer knyttet til f.eks  bruk rusmidler generelt i befolkningen - uten noen form for differensiering.

Begrepene primær-, sekundær- og tertiærforebygging har i løpet av de siste år i økende grad blitt erstattet (selv om de ikke er helt overlappende) av begrepene universell, selektiv og indikativ forebygging. Universelle tiltak har mye av det samme innholdet som primærforebyggende tiltak.

VEN-diagram (eller chapati-diagram) er en visuell teknikk som kan brukes for å lage aktøranalyser, eller for å analysere relasjoner og vurdere samspill mellom ulike aktører i en organisasjon eller en tverrfaglig gruppe.

Metoden er samtidig godt egnet til å få fram meningsforskjeller blant de ulike aktørene i egen organisasjon, og kan brukes for å utvikle en mer felles forståelse av forhold som har betydning for samarbeid i egen organisasjon eller mellom organisasjoner.

Metoden er anvendt i arbeid med både voksne og ungdom (ungdomsskole og oppover), i arbeid med profesjonelle og «legfolk».

Sosiale ulikheter i helse beskrives som systematiske forskjeller i helsetilstand og som følger sosiale og økonomiske kategorier (særlig yrke, utdanning og inntekt). Disse helseforskjellene er sosialt skapt og mulig å gjøre noe med.

Sosioøkonomiske helseforskjeller danner en gradient gjennom befolkningen. Dette vil si at det er en lineær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og helse: litt bedre sosioøkonomisk status gir (statistisk sett) litt bedre helse. Dette gjelder gjennom hele inntektsskalaen. På samme måte som de nest fattigste har bedre helse enn de fattigste, har de rikeste bedre helse enn de nest rikeste. Ettersom dette er basert på gjennomsnitt, vil det på individnivå selvsagt finnes mange unntak fra regelen.

Årsaker til forskjellene

Hva som er årsaken til mønstrene er komplekse årsaksforbindelser og er gjenstand for diskusjon blant forskere. Det er nemlig ikke gitt at helseforskjellene blir borte selv om alle har like lang utdanning. Det er snarere slik at de sosioøkonomiske variablene er et uttrykk for en tilgang til en rekke ressurser – både materielle og psykososiale – som gir bedre helse.

Forskere har avdekket en lang rekke slike ressurser som har direkte eller indirekte helsemessig betydning. Noen faktorer, som økonomi og arbeid, har omfattende og komplekse påvirkningsveier til helse. Andre faktorer, som tobakk og fysisk miljø, er enklere og mer direkte i sin helsepåvirkning. Det er hovedsakelig påvirkningsfaktorene som kommer først. Helsen kommer som en konsekvens av påvirkningen.

Figuren over viser årsakskjeden og områder der innsats kan redusere sosiale helseforskjeller, lengst til venstre de bakenforliggende årsaker.

: Folkehelserapporten 2018 (fhi.no)