Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 8a8256
(Skriv inn koden over.)

 

Risiko, intervensjon og evidens

Antologien «Risiko, intervensjon og evidens», er del av en serie på fire bøker om utvikling, vurdering og drift av evidensbaserte innsatser innen barnevern, utdanning, helse og politikk.

Evidensbasert forskning, politikk og praksis har fått en fremtredende plass i retorikk, faglig og politisk virksomhet de seneste 20 årene. Trenden er internasjonal. Boken har en tverrfaglig - og et stykke på vei - historisk tilnærming til utviklingen av og diskursen om evidensbasert praksis og politikk i Norge.

I vår norske kontekst, har utvikling og implementering av evidensbaserte innsatser i særlig grad vært knyttet til barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Forfatterne påpeker at atferdsforstyrrelse som diagnostiserbar lidelse antas å forekomme hos 3,5% av barnebefolkningen, mens omlag 14-15% av alle barn hevdes å ha grader av atferdsvansker. Solid og omfattende internasjonal forskning har dokumentert at barn med ulike former for atferdsvansker, har økt risiko for senere utvikling av psykososiale problemer som rusmisbruk, kriminalitet, svak arbeidstilknytning, psykiske lidelser og dødelighet – særlig om vanskene debuterer før barna har fylt 10 år.

En del av bakteppet for innføring av evidensbaserte tiltak i Norge, er en erkjennelse av at mange barn og unge ikke blir hjulpet på en hensiktsmessig og utviklingsfremmende måte. Mange psykososiale tiltak iverksatt innen barnevern og helsetjenester, har svak faglig fundamentering og i en del tilfeller virker de mot sin hensikt. Media har spilt en viktig rolle med å avdekke utilstrekkelighet på dette feltet. Etter 20 år med evidensbaserte tiltak tilgjengelig i Norge, er ståa imidlertid fremdeles at kun en liten andel tilbys hjelp i form av slike tiltak.

På den ene siden definerer, beskriver og drøfter forfatterne evidensbasert tenkning, forskning, praksis og politikk. Både på og mellom linjene serveres argumenter for en evidensbasert praksis. Leseren får god innføring i basisbegreper og det som omtales som «evidens-hierarkiet», hvordan ulike typer evalueringsforskning tilordnes et hierarki, der randomiserte kontrollerte studier (RCT) rager på toppen som gullstandard. I sin tur blir dette avgjørende for hvordan tiltakene rangeres og retorikken utformes.

På den annen side løfter boken samfunnsvitenskapelige og filosofiske problemstillinger og utfordringer ved et slikt tankesett - i lys av hva som er hensiktsmessig for pasientene, klientene og storsamfunnet. Ivar Frønes leverer for eksempel et bidrag til å forstå den kunnskapsbaserte politikkens røtter. Han viser hvordan sosialøkonomien og medisinen har preget både politikk- og tiltaksområdet, og støpt fundamentet til «evidens-paradigmet». Frønes viser også elegant hvordan den metodiske gullstandarden i forskningsmetodikk møter utfordringer når det gjelder sosial- og utdanningspolitiske tiltak.

Steinar Bøyum diskuterer spørsmålet om det er riktig å avgrense den profesjonelle autonomien - dersom man har vitenskapelig dokumentasjon på at en bestemt type innsats har god effekt. Bøyum finner argumenter både for og imot pålegg om evidensbaserte tiltak. Han «lander mykt» i en anbefaling om at noen generelle prinsipper bør rettlede slike vurderinger:

  • pålegg og tvang bør være siste utvei;
  • tvang bør ikke anvendes der det er rimelig uenighet mellom fagfolk om effekter av innsatsen;
  • evidensbaserte program bør bare gjøres gjeldende på særlig viktige områder, og nevner antimobbearbeid som eksempel og argumenter for og imot evidensbaserte tiltak må dreie seg om hva som er i klientenes og pasientenes interesser.

Bøyum legger til at det ikke er evidensbasering som er den største trusselen mot profesjonell autonomi. Alarmen bør gå når omverdenen får inntrykk av at profesjonsutøvernes egeninteresser veier tyngre enn klientens interesser. Autonomien - som hviler på tillit - kan kort sagt rammes.

Et inntak til forståelse av risiko, marginalisering og behovet for kunnskapsbaserte innsatser, er uløselig knyttet til samfunnsformasjonen. Det senmoderne samfunnet omtales gjerne som kunnskapssamfunn, kompetansesamfunn og Frønes foreslår i tillegg høyterskelsamfunn. I høyterskelsamfunnet er den grunnleggende utfordringen, ifølge Frønes, at inkludering må oppnås – arbeid og inkludering følger ikke lenger automatisk av å bli voksen. Trøbbel i og frafall fra skolen, er den faktoren som i størst grad fremmer utenforskap i voksen alder, ifølge Frønes. Gruppen som i UK kalles NEETs (not in employment, education or training), registreres også i økende grad i Norge. Skolene og utdanningsinstitusjonene har en særdeles viktig rolle i høyterskelsamfunnet. Skolen skaper integrasjon, men er samtidig en effektiv generator for marginalisering.

På samfunnsnivået ser vi utenforskapet som bydeler der befolkningsgrupper lever livene sine utenfor arbeidslivet, bydeler preget av kriminalitet, rus og vold. Ettersom utdanning og arbeid hos foreldrene er barnas viktigste bro til eget arbeid og inkludering, skapes og gjenskapes utenforskap og psykososial trøbbel over generasjonsskillene. Vi ser det tydelig i USA, Frankrike og Sverige – etter hvert også tendenser i Norge.

Høyterskelsamfunnet står overfor to grunnleggende utfordringer: Å identifisere risikoposisjoner og risikogrupper, og å utvikle tiltak som reduserer risiko. Barn i risiko vil kunne identifiseres i de institusjoner hvor barnet befinner seg: I familien, barnehagen og skolen. Frønes framhever at intervensjoner ikke primært må sees som samfunnets respons på noe unormalt - på en sykdomsdiagnose. Innsatsene må heller vurderes som samfunnets støtte til en normal utvikling. De fleste som vokser opp i høyterskelsamfunnet, vil i perioder ha behov for «høydeopphold». Vi bør kanskje i større grad vende oss vekk fra den medisinske, diagnostiske kulturen?

Målgruppe for boken er studenter innen pedagogikk, spesialpedagogikk, psykologi, barnevern, sosialt arbeid og sosiologi. Tekstene retter seg naturligvis også mot ansatte innen helse-/sosialtjenestene og skole.

Om redaktørene:
Ivar Frønes er professor i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO, og seniorforsker ved NUBU – Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge.

Helene Eng er universitetslektor ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Sigrun K. Ertesvåg er professor i pedagogisk psykologi ved Nasjonalt Senter for Læringsmiljø og Atferdsforskning, UiS.

John Kjøbli er forskningsleder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør). 

 

Boka er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag

2017@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer