I det velstående Norge preller ruskunnskap av som regn på ei rute. Om tall viser at folk skades i fylla, vet vi jo at det samme kan skje i trafikken. Vi slutter ikke å drikke, like lite som vi slutter å kjøre. Vi forklarer det med at det er risikabelt å leve. Viten endrer ikke livet. Sagt på en annen måte: livet er skjebne. Det som skjer, det skjer. Det hjelper ikke hvor mye fylla koster. Vi vet, men kan ikke handle. Vi vet, men viten forplikter ikke. Med velstand følger forestillingen om en magisk beskyttelse. Den svinger mellom det overmektige og likegyldige. Rusen har sin egen rasjonalitet. En drikkfeldig som aldri drikker før etter klokka fem, kan argumentere flytende for å ha kontroll.
Med velstand følger også økonomisk begrunnede forestillinger om frihet. Vi har råd til å drikke, så la oss drikke. Vi gjør hva vi vil, og denne muligheten brukes ikke egentlig til valg, men til å iverksette egenviljen. Da vi ble rike nok til å ta livet i egne hender, overlot vi det til den såkalte selviscenesettelsen som har den ubegrensede selvutfoldelsen som primært innhold.
Da vi tjente mindre, måtte valg gjøres. Da levde vi under nødvendighetens lov. Husleia måtte gå foran ølet, strømregninga før kleskjøpet. Egentlig hadde vi ikke noe valg, og heller ikke i dag må vi velge, sjøl om årsaken nå er den motsatte. Vi har jo penger nok. Da velstanden bruste innover oss, svarte vi med å beruse oss. I en viss forstand fikk vi for mye av det gode. Noe godt i glasset ble en ny definisjon av godhet. Nytelsen erstattet solidariteten, og selvutfoldelsen erstattet selvbeherskelsen.
Men det spørs om velstand alene må ta skylda for fylla. Det er også grunn til å spekulere på om ikke alkohol er blitt stil. Ingen oppdager en stil før den er over eller sammenlignes med andre stiler. Når alle drikker, merker ingen at alle drikker.
For tida bor jeg i Berkeley i California. Dette er en universitetsby. Her er gatene stille om kveldene. Her stenger restaurantene lenge før midnatt. Her arbeides det mye og drikkes lite. Her dominerer ei akademisk middelklasse. Den er ikke rik, men innflytelsesrik. Det kan ikke uten videre sies om den norske. Hvor er den utdannede middelklassa i den norske drikkedebatten? Middelklassa er neppe noe forbilde lenger, til det er den i alle fall for usynlig og kanskje del av den nye musserende stilen.
Fornuftens tall hindrer ikke fyll. Det er snarere fornuften fylla ikke tåler. For stor dose fornuft gir følelsene pustebesvær. Fornuftens kontroll må derfor reduseres. Det kan skje gjennom alkohol. Rusen gir en fornemmelse av gjenvunnet personlig og emosjonell kontroll. Det selvet som utfoldes om dagen, innhentes når mørket faller på. Dette er spekulasjon nummer to, paradoksal og dramatisk. Den kan verken beskrives ved å holde rus og fyll sammen som begreper, eller ved å atskille dem. Det fins grader og stadier, og den rådende stilen har et språk som tillegger fyll og rus vidt forskjellige betydninger. Det er greit å være beruset, men ikke ruset, og det er ok å være full, men ikke på fylla. Rus frister, mens fyll vekker avsky. Derfor er det lett å fordømme fyll og forsvare rus. Rus er veien opp, mens fyll er fallet. Rus er for mesteren, fyll for taperen. Rus er for gourmeten, fyll for gata. Rus er belønning, men fylla har ingen ting å feire. Slik lurer vi livet inn i språket, for der kan vi holde den flytende virkeligheten fast.
Det er godt å bli beruset og fælt å være på fylla. Beruselse er en villet prosess, fyll er en tilstand ute av kontroll. Derfor er rusen tegn på styrke og fyll på svakhet. Det sterke mennesket blir gledelig påvirket, mens det svake går fra sans og samling. Å kunne drikke er en prestasjon på høyde med andre moderne prestasjoner. Det lar seg gjøre å drikke ubehersket med forestillingen om selvbeherskelse i behold.
Dette var det psykologiske aspektet; nå følger det samtidsmessige. Hva skjenker rusen som velstanden ikke byr på? I dag er det like selvsagt å servere alkohol som det var utenkelig da jeg vokste opp. Så noe har skjedd. Skulle ikke velstand beruse i seg sjøl? Skulle den ikke gi nytelse nok i kraft av rikdommen alene? Derfor er det ulogisk at velstand fører til rus. Skylder vi på velstanden, gjør vi den til skjebne. Samtidighet er ikke nødvendigvis det samme som årsak.
Å drikke tilhører forestillingen om moderniteten. Skarpe meninger om drikking tilhører historia eller Høybråten. Han lever og tenker som Gerhardsen gjorde, vil jeg tro. Det som før ble lyttet til, blir i dag ledd av. Det som før var en kampsak for arbeiderbevegelsen, er i dag overlatt til kristenfolket. Politisk redaktør Marie Simonsen i Dagbladet latterliggjør Høybråten når han sammenligner Norge med danskebåten. Det kan være hun ikke ser seg om. Det kan være hun går sjelden ut. Spekulasjon nummer tre går derfor ut på at observasjon overbeviser mer enn tall. En edru kveldsvandrer frykter sentrumsgatene, og sjøl en animert restaurantgjest tar drosje hjem. Ingen kan påstå at slik har byene alltid sett ut.
Før preget nøysomheten samfunnet, og først da den forsvant, ble den tema. Å være nøysom i dag er ensbetydende med å være gammeldags, gjerrig eller lite livsglad. Før var nøysomhet en dyd av nødvendighet. I dag er den ansvarlighetens dyd. Den gammeldagse nøysomheten var ikke streng; det er vi som tenker at den var slik. Den nøysomme var ikke avholdende heller. Kanskje ble det satt fram et glass likør til kaffen, fra ei flaske vunnet på bedriftslotteriet. Ville verten være fin, spanderte han en sigarett. Ett glass og én røyk. Det er ikke til å tro.
I dag inviterer vi ikke på kaffe og vafler, men fester som om hver fest var den siste. Derfor må kvelden vare, derfor må tida stå stille. Dette er fjerde spekulasjon. Vi vil stanse den strømmende tida. Vi søker langsomhet lukket ute fra det som raser. Rusen gjenoppretter følelsen av ro, av fellesskap og glede. Kanskje avspeiler rusen et sosialt tap i velstandslivet. Da blir rusen bålet ei mørk natt, det glødende punktet som samler og varmer. Rusen er også uttømmelig for emner som natta av dråper. Den er berusende analytisk der dagen knirker av fornuft. Den er skjenende assosiativ der dagen har sin klare orden.
Så vi lever ikke bare i postmoderniteten; vi lever i postrasjonaliteten. Den preges av en dagklar fornuft som oppleves å ha nådd sin ende. Hva som er sant og ikke sant, sunt og ikke sunt, kan ingen lenger vite sikkert. Det virker litt endetidsaktig, i det minste litt fin de ciecle. Dagsfornuften skrumper mens nattanalysene svulmer. Samlet rundt gyllenvåte bål er vi på riktig klode, en klode uten krav, uten kriger og klimaskrekk. Slike netter er vi svake som får styrke, selvutfoldere som finner fellesskap og rådløse som får råd. Slike netter er vi gammeldags nøysomme. Vi trenger bare glasset og hverandre. Lys tennes som i kirker og asyler. Her redder vi oss i havn fra en flytende verden.
Sosiologen Zygmunt Bauman har skrevet ei bok som heter Flytende modernitet. Visste en ikke bedre, skulle en tro rus var emnet. Sjøl vokste jeg opp i den faste moderniteten. Den gangen visste vi med sikkerhet. Nå vet vi uten å vite hva vi skal gjøre med vår viten. Dette er femte spekulasjon. Fast viten er blitt erstattet av flytende viten. Faste prinsipper er satt til side for flytende prinsipper. Dette hjelper vitenskapen oss med, rikdommen og relativismen. Rett for meg kan være feil for deg. Sikkert i dag kan være usikkert i morgen. Dette skal vi leve med like lett sagt som gjort. Som rådgivere har vi media. Der sitter forskeren, avholdsmannen og kanskje en politiker og sier huff og huff. De snakker et svakt språk om en sterk virkelighet.