I likhet med hva som er tilfelle i mange andre vestlige land har vi i Norge opplevd en kraftig vekst i antall barn som opplever skilsmisser de siste tiårene. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at omtrent 11000 barn under 18 år opplevde at foreldrene skilte seg i 2006, noe som er en økning på ca 30% siden begynnelsen av 1980 årene. Skilsmissestatistikken forteller likevel bare en del av historien. Beregninger tyder på at antall barn som opplever foreldrebrudd i dag i realiteten er mer enn det dobbelte om en også tar med brudd i samboerfamilier og stefamilier.
Særlig i USA, hvor mange studier har dokumentert at skilsmissebarn har en økt risiko for å utvikle en rekke problemer som depresjon, atferdsproblemer, stoffmisbruk og svake skoleprestasjoner sammenliknet med barn som bor i kjernefamilier, har denne demografiske endringen ført til uro og tildels intens ideologisk debatt. Dette står i sterk kontrast til hva som har vært tilfelle i Norge og andre nordiske land hvor en har hatt en mer liberal holdning til alternative familiestrukturer. I disse landene har det lenge vært liten tradisjon for å undersøke om barn som har opplevd foreldrebrudd har en økt risiko for utvikle problematferd eller ei.
Svak økonomi – en viktig forklaring?
Det har også vært en populær antakelse, både i utlandet og i Norden, at skilsmissebarn i de nordiske landene bare har en liten forhøyet risiko for å utvikle problematferd, i alle fall langt lavere enn i USA. Dette bygger som regel på en antakelse om at de mer sjenerøse velferdsordningene i Norden fører til at barna blir skånet for mange av de faktiske økonomiske problemene som barn i USA ofte opplever hvis foreldrene skiller lag. Som støtte for hypotesen om at svak økonomi er en meget viktig årsak til at skilsmissebarn har en større risiko for å utvikle problematferd, vises det ofte til en klassisk amerikansk studie utført av Sarah McLanahan og Gary Sandefur (1). I dette studier konkluderte forfatterne med at omtrent halvparten av den økte risikoen for problematferd hos barn som bor hos alenemødre, skyldes dårlig økonomi.
Ny nordisk forskning gir liten støtte
Siden slutten av 1990-årene har det imidlertid vært en klart økende interesse for å undersøke hvordan skilsmissebarn har det i de nordiske landene. På bakgrunn av denne forskningen er det grunn til å spørre seg om nordiske skilsmissebarn er forskånet for den økte risikoen for problematferd som kjennetegner skilsmissebarn i USA. Vi (2) gjennomførte nylig en undersøkelse blant over 4000 barn mellom 12-15 år fra skoler i Bergen. I tråd med resultater fra nyere nordisk forskning fant vi at skilsmissebarn hadde en forhøyet risiko for å utvikle problemer som svake skoleprestasjoner, voldelig atferd, mobbing, depresjon og røyking sammenliknet med barn som bodde i kjernefamilier. I motsetning til hva som tidligere har vært antatt, var størrelsen på den økte risikoen for denne gruppen meget lik den en vanligvis har funnet i amerikanske studier. I vår undersøkelse hadde for eksempel de eldste barna som bodde hos alenemødre halvannen til to ganger større risiko for å røyke regelmessig og for å bli fulle minst to til tre ganger pr. måned enn barna som bodde i kjernefamilier. Disse resultatene stemmer godt overens med hva som er blitt rapportert i to andre norske undersøkelser (3, 4) og en stor svensk undersøkelse (basert på nesten en million personer) utført av Weitoft et. al (5). Videre har Björklund og kolleger (6) nettopp publisert en studie hvor de fant en klar tendens til at desto lenger en hadde bodd i alenemor / alenefar hushold i oppveksten jo kortere utdannelse hadde en som voksen. I tråd med våre funn var denne sammenhengen like sterk i Sverige som i USA.
Universelle mekanismer er antakelig viktige
Det at nordiske skilsmissebarn synes å ha omtrent samme økte risiko for å utvikle problematferd som skilsmissebarn i USA, kan tyde på at mer universelle faktorer som problematiske familieforhold både før og etter bruddet, farssavn og stressende livsforandringer samlet sett har større forklaringskraft enn dårlig økonomi. I samsvar med dette tyder resultatene fra en del amerikanske studier på at svak økonomi har en langt mer spesifikk forklaringsrolle enn hva for eksempel McLanahan og Sandefurs undersøkelse gir inntrykk av. Disse nye studiene har vist at dårlig økonomi synes å forklare mer av risikoen for å oppnå svake skoleprestasjoner enn risikoen for å utvikle andre problemer som depresjon, atferdsproblemer og rusmisbruk hos barn som bor med alenemor.
Også resultater fra studier hvor en har sammenliknet tilpasningen til barn/ungdom i ulike familiestrukturer etter foreldrebrudd, setter spørsmålstegn ved om dårlig økonomi er av fundamental betydning for den økte risikoen hos skilsmissebarn. I en av våre studier (7) fant vi, i tråd med tidligere forskning, at ungdommer som bodde i alenemor- og stefarhusholdninger hadde omtrent like stor forhøyet risiko for å utvikle problematferd. Dette til tross for at barn som bor i stefarhusholdninger har en betydelig bedre økonomi. Vi fant også støtte for at ungdom som bor hos alenefar, (også dette en gruppe med bedre økonomi enn de som bor i alenemorhusholdninger), har en betydelig høyere risiko for å utvikle eksternaliserende problemer (aggressiv atferd, skulking, hærverk etc.) og for bruk av både illegale og legale rusmidler sammenliknet med skilsmissebarn i alenemorhusholdninger. Liknende funn har blitt rapportert i en annen norsk studie (4) og i en stor svensk studie publisert tidligere i år (8).
Relativ deprivasjon
Samtidig er det viktig å understreke at både vi (2) og andre nordiske forskere har funnet at dårlig økonomi synes å forklare noe av den økte risikoen for å utvikle problematferd (særlig svake skoleprestasjoner) hos barn som bor med aleneforeldre. Vi tror dette i stor grad skyldes at en god del aleneforeldre (spesielt mødre) og deres barn opplever såkalt relativ deprivasjon (en opplevelse av at en har ufortjent færre goder i forhold til andre referansegrupper) både i Norge og USA. Medlemmene av alenemødrehusholdninger vil i de fleste tilfeller ha opplevd en langt bedre økonomi før bruddet. Dette vil kunne gjøre sammenlikningen med den nåværende, ofte mer knappe livsstilen, utfordrende og vil kunne føre til en opplevelse av relativ deprivasjon. Ufordelaktige sammenlikninger med familier med to foreldre når det gjelder for eksempel klær, feriereiser og muligheten til å delta i sosiale aktiviteter kan også bidra til en slik opplevelse. De nordiske velferdsordningene er nok ikke sjenerøse nok til å hindre enkelte problematiske resultat også ut i fra mer objektive økonomiske begrensinger. Blant annet vil nok svakere familieøkonomi etter skilsmissen føre til at en del familier blir nødt til å flytte fra det strøket de tidligere bodde i, med de utfordringer dette vil kunne medføre.
Et viktig forskningsfelt
Mye tyder altså på at nordiske skilsmissebarn ikke er bedre stilt med hensyn til risiko for å utvikle problematferd sammenliknet med amerikanske barn som har opplevd det samme. Det er viktig å understreke at denne økte risikoen ikke er stor og at de fleste skilsmissebarn heldigvis klarer seg bra. Men på bakgrunn av at et stort antall barn opplever foreldrebrudd, og dermed blir eksponert for risiko, anser vi dette som et svært viktig forskningsfelt. Vi håper at resultatene fra nyere norsk og nordisk forskning vil kunne bidra til at forskningsfokus blir flyttet fra spørsmålet om skilsmissebarn har en økt risiko til hvorfor de har det, og under hvilke betingelser denne risikoen er spesielt høy eller lav. Dette vil i sin tur kunne bidra til mer effektiv forebygging av problematferd hos denne gruppen av barn og unge.
Litteraturliste
1. McLanahan, S. S. & Sandefur, G. (1994) Growing up with a single parent: What hurts, what helps (Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press).
2. Breivik, K. & Olweus, D. (2006) Children of divorce in a Scandinavian welfare state: Are they less affected than US children?, Scandinavian Journal of Psychology, 47, 61-74.
3. Størksen, I., Røysamb, E., Holmen, T. L. & Tambs, K. (2006) Adolescent adjustment and well-being: Effects of parental divorce and distress, Scandinavian Journal of Psychology, 47, 75-84.
4. Nævdal, F. & Thuen, F. (2004) Residence arrangements and well-being: A study of Norwegian adolescents, Scandinavian Journal of Psychology, 45, 363-371.
5. Weitoft, G. R., Hjern, A., Haglund, B. & Rosen, M. (2003) Mortality, severe morbidity, and injury in children living with single parents in Sweden: A population-based study, Lancet, 361, 289-295.
6. Björklund, A., Ginther, D. K. & Sundström, M. (2007) Family structure and child outcomes in the USA and Sweden, Journal of Population Economics, 20, 183-201.
7. Breivik, K. & Olweus, D. (2006) Adolescents' adjustment in four post-divorce family structures: Single mother, stepfather, joint physical custody and single father families, Journal of Divorce and Remarriage, 44, 99-124.
8. Jablonska, B. & Lindberg, L. (2007) Risk behaviours, victimisation and mental distress among adolescents in different family structures, Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 42, 656-663.