Etter det vi kan forstå, gjør Nordahl nå det nødvendige tilbaketoget i forhold til det han har sagt ved lansering av rapporten. Vi ble overrasket da Nordahl ved lansering av rapporten sto fram med stor tyngde og mente at forskergruppa hadde funnet svaret på hva som virker og ikke virker av rusforebyggende tiltak i skolen, - særlig fordi vi ikke fant begrunnelsen ved å lese rapporten.
Kanskje var det ikke ment slik. Men slik ble det beskrevet i media. Nordahl ble f.eks. i Aftenposten sitert slik: ”Man bør bruke det som virker – og unngå det som ikke virker”.
De som leser rapporten, vil se at den – heldigvis - er mye mer nyansert enn som så. Men hvor mange leser en slik rapport? Ikke mange, dessverre, enda den inneholder masse interessant stoff.
Derimot er det nok mange som har fått med seg den feilaktige og tabloide versjonen, slik den ble sitert i Aftenposten. Eller som AproposRus bruker som overskrift: ”Slakter forebyggende rusarbeid i skolen”. Oss bekjent er det ikke kommet fram noe dementi fra Nordahl på at han er blitt feilsitert.
Vi sitter med andre ord med tre utlegninger av forskningsresultatene: Tabloidversjonen fra lanseringen, teksten i selve rapporten og den tolkningen som framkommer av Nordahls innlegg på forebygging.no. De to siste versjonene samsvarer, men står i sterk kontrast til den versjonen som folk flest har blitt presentert for gjennom media. Vi opplever at Nordahl-utvalget snakker med to tunger; en ut mot offentligheten og en inn mot fagmiljøene, etter at Nordahl måtte svare for seg på faglig grunnlag og ikke i tabloidformat. Hva skal vi tro? Og hva med alle dem som bare har fått tabloidversjonen? Vil det komme en avklaring fra utvalget?
Vi fant Nordahl-utvalgets framgangsmåte ved lansering av rapporten så alvorlig at vi tok saken umiddelbart opp med Sosial- og helsedirektoratet og gikk siden direkte til de to ansvarlige statsrådene Brustad og Djupedal, som personlig har signert forordet til rapporten. At en gruppe forskere står fram og mener de har forstått noe som de fleste andre ikke har skjønt, er naturligvis helt OK. Forskere og forskningsrapporter kommer og går. Dette er forskningens rolle. Men at en holdning som går på at vi nå vet svaret på hvilke programmer som virker og ikke virker, skal være sanksjonert av regjeringen gjennom to statsråder er en ganske annen sak som det har betydelig offentlig interesse å få avklaring på. Vi er tilfreds med at ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet sier at de ikke støtter en tolkning som går ut på at rapporten gir svaret på hva som virker og ikke virker av rusforebygging. De ser – som oss og mange andre på rusfeltet – Nordahl-rapporten som ett av mange innspill til utvikling av bedre forebyggingsstrategier. I sitt tilsvar på forebygging.no ser det ut til at også Nordahl selv har en slik forståelse. Da er grunnlaget for en konstruktiv dialog til stede.
Det står mye interessant i Nordahl-rapporten, men den besvarer ikke spørsmålet om hva som virker/ikke virker. Det rapporten derimot sier noe om, er at
· enkelte programmer (dvs ett) ser ut til å ha kunnet dokumentere en effekt;
· en del programmer sannsynligvis kan ha effekt og bør evt videreutvikles
· mange programmer ikke oppfyller det settet av kriterier som forskergruppa har satt opp og som forskerne derfor tror ikke kan virke forebyggende;
· mange programmer ikke er evaluert, eller de er for lite evaluert eller de er for dårlig evaluert til å kunne si noe om en eventuell forebyggende effekt.
Dette er noe ganske annet enn det rapporten blir lansert som, og det er forbausende at en så stor gruppe av så kvalifiserte forskere velger å stå fram med en så elementær feilslutning. Det burde både i redelighetens og vitenskaplighetens navn vært mulig å se forskjell på å dokumentere manglende effekt og å mangle dokumentasjon på effekt.
Det kan godt hende at de listene som Nordahl-utvalget setter opp over gode og dårlige tiltak representerer sannheten – og at dette kan bevises en gang i framtida. Men denne dokumentasjonen foreligger ikke i den rapporten som nå er offentliggjort.
Nordahl gjør i sitt tilsvar til Klyve/Johannessen et poeng av at de har operert med åpenhet rundt kriteriene de har evaluert etter. Det er en sannhet med en viktig modifikasjon: Kriteriene ble kjent først etter at konklusjonene var trukket og rapporten offentliggjort. Dette er en annen av våre hovedinnvendinger som vi har tatt opp med både Sosial- og helsedirektoratet og de to departementene.
Da evalueringsprosjektet ble startet opp, var det prosjekteiere som spurte om å få vite kriteriene de skulle evalueres etter, slik at de kunne sende inn materiale som hadde størst mulig relevans for evalueringsarbeidet. Svaret var den gangen at kriteriene kunne de ikke få. Slik kan en naturligvis velge å gjøre det, men vi spør om dette er åpenhet om kriteriene og om det er denne løsningen som gir best mulig materiale for forskerne. Dette blir som å gå opp til en eksamen der du vet hvilket fag du skal opp i, men du skal skrive bevarelsen uten å få utlevert eksamensoppgaven. Oppgaveteksten får du først vite etter at oppgaven er innlevert og sensuren er falt. Vi antar at den valgte framgangsmåten har ført til et ganske blandet grunnlagsmateriale fra de ulike prosjektene – og antakelig dårligere enn det kunne vært om de prosjektansvarlige visste hvilke spørsmål de skulle besvare.
Det burde være gode vitenskaplige grunner til å velge åpenhet om evalueringskriteriene helt fra starten av. Kvaliteten på et forskningsprosjekt blir bedre om en forsikrer seg om at grunnlagsmateriale er det beste som kildene kan levere, at materialet mest mulig presist svarer på spørsmålene som skal belyses og at materialet er mest mulig sammenlignbart fra den ene kilden til den andre.
En annen grunn til å ta denne innvendingen alvorlig er at forskerne har bedt om kildemateriale fra ulike typer miljøer. Da er det stor sannsynlighet for at det beste materialet vil komme fra de miljøene som ligner mest på forskningsmiljøene, fordi de vil snakke samme språk og tenke på samme måte.
I slike tilfeller kan det bli en kollisjon mellom to virkeligheter, og vi frykter at dette kan ha fått betydning for utfallet av evalueringen som Nordahl-utvalget har gjort. Vi konstaterer at det er lagt stor vekt på å kunne gi teoretiske begrunnelser for forebyggingstiltakene, der det etter det vi kan forstå gir god uttelling å kunne henvise til konklusjoner fra andre forskere. Derimot gir det dårligere uttelling å bruke kunnskap som en selv utvikler i det praktiske prosjektarbeidet, der en kobler erfaringer fra møtet med målgruppene/brukerne med boklig kunnskap.
Her kolliderer den akademiske virkelighetsforståelsen med en mer praktisk og handlingsrettet tilnærming som råder i frivillige organisasjoner. En hver står naturligvis fritt til å mene at det ene er bedre enn det andre, men en bør ikke overse det faktum at det dreier seg om to forskjellige virkeligheter. På dette punktet er det lærdom å hente for mange parter til en senere anledning. Men det viktigste må være at det går an å kombinere praktiske og teoretiske tilnærminger. For frivillige organisasjoner blir utfordringen å bli flinkere til å skrive ut de teoretiske overlegningene og begrunnelsene som ligger bak valg av strategier og metoder. Det er bare halvgodt å tenke riktig – hvis en ikke samtidig klarer å være eksplisitt og synliggjøre sine begrunnelser overfor andre.
Les også kronikken "Innestengt kunnskap" av Arne Klyve og Vibeke Johannessen
Og kronikken "Kunnskapssyn og forskerrapport om forebyggende innsatser i skolen" av Thomas Nordahl