I den senere tid har samfunnet tolket høyt rusmiddelforbruk som en slags uønsket atferd som rusmiddelmisbrukeren egentlig vil vekk fra - bare han får hjelp. Rusmiddelmisbrukere blir ofte sett på som utilpassede og asosiale i nærmiljøet og hjelpeapparatet. Ansvarsgrupper blir opprettet der et tverrfaglig samarbeid legger til rette for en stabil rusfrihet og rehabilitering med sikte på et selvstendig og rusuavhengig liv. For mange kan nevnte tiltak være hensiktsmessige, men når en ser på den sosiale og kulturøkonomiske avhengigheten som finnes i rusmiljøet, bør en gjerne se på andre faktorer som kan være avgjørende ved en rehabilitering. Man bør ta hensyn til, at i sine egne miljøer kan den samme personen være svært så ressurssterk og dyktig, noe som ikke kommer til syne i det streite samfunnet. Den kulturøkonomiske tilhørigheten viser hvordan rusmiddelmisbrukerne blir vevet inn i relasjoner og en illegal økonomi som binder dem fast. De blir avhengige, ikke bare av rusmidler men også av hele levesettet som kultur, økonomi og sosial tilhørighet som former dem som sosiale personer. For mange rusmiddelmisbrukere er dette en arena de både mestrer og føler tilhørighet til. Kanskje burde fremtidige forebyggende behandlingstiltak vektlegge deres egne ressurser mer ved en rehabilitering.
Arbeid som forebyggende tiltak
Arbeidslinjen har vært den viktigste politiske strategien for å dempe veksten i trygdeutgiftene. Målet er at flere skal forsørge seg selv gjennom eget arbeid og færre på trygd. Virkemidlene har blant annet vært at sosialhjelpsmottakere skal arbeide for den ytelsen de mottar. Kommunen tilbyr arbeidstiltak blant annet gjennom vernet sysselsetting, der arbeidsoppgavene og arbeidstid er individuelt tilpasset. Tiltaket kan for noen rusmiddelmisbrukere gi muligheten til å begynne spranget til et streit og rusuavhengig liv, samtidig som tiltaket kan bidra til at den enkelte føler en verdighet ved å være økonomisk selvstendig og uavhengig av det offentlige systemet. Forutsetningen for arbeidstiltaket er at den enkelte forholder seg rusfri. Da tiltaket er et lavterskeltilbud, er utfordringene at klientene ofte møter andre rusmiddelmisbrukere fra rusmiljøet. Ved et sosialt press der andre snakker om rusmidler, eller der en direkte oppfordres til å ruse seg, kan dette lett medføre at en faller tilbake til rusmiljøet og av den grunn mister tiltaket.
Arbeidstiltak sett fra et økonomisk perspektiv
Klienter har lønnet arbeid gjennom vernet sysselsetting, og mottar supplerende sosialstønad dersom boutgifter overstiger norm for sosialstønad. Begynner man med inntektsgivende arbeid, blir inntekten klienten tjener trukket ned til norm for livsopphold fra sosialtjenesten. Dette medfører at klienten selv må dekke boutgifter og sitter omtrent igjen med det samme beløpet som da de mottok sosialstønad.
En annen utfordring er at den livsførselen rusmiddelmisbrukere har ført, også innebærer en betydelig gjeldsbyrde i den offisielle økonomien. Den dagen klienten begynner i jobb, står bidragsfogden og kemneren på døren og krever sitt. Utfordringene for klienter med gjeld er at den dagen en starter med inntektsgivende arbeid, mottar klientene inkassobrevene som kan føre til at man gir opp tiltaket. Det de tjener over minstebidraget for sosialstønad vil kreditorene muligens forlange innbetalt.
Arbeidstiltak i samarbeid med NAV
For klienter som viser stabilitet og forholder seg rusfri over en periode kan det iverksettes ulike tiltak som skole, kurs eller arbeid. I et samarbeid mellom NAV- arbeid og sosialtjenesten er det i de senere år satset på målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp. Spranget til videre utdanning kan for enkelte være stort. Noen rusmiddelmisbrukere avsluttet grunnskolen i tidlig alder, og må muligens først fullføre den tapte skolegangen før de kan begynne på videre yrkesutdanning. Etter grunnutdanningen skal videregående skole gjennomføres før de kan avlegge for eksempel et fag/ svennebrev. Utfordringen blir at når det er 30 år siden rusmiddelmisbrukerne avsluttet skolegangen, må de beregne ytterligere fem til seks år før en faglig yrkesutdanning er fullført.
Videre er omstillingen til et ordinært arbeidsliv der man har en ”ni til fire jobb”, hjem til middag, handle, vaske klær og hus, rydde og stå opp til en vekkerklokke, og akkurat samme kjedelige kortfilmen fra start neste morgen, være en utfordring. Fra rusmiljøet er de vant til en rutine der tidspunkt er uvesentlig, og jobber når behovet for penger og rus melder seg.
Sosial kapital
For klienter som har gjennomgått et arbeidsmarkedstiltak, og skal begynne sin arbeidspraksis, er det andre hensyn som skal ivaretas. Mange rusmiddelmisbrukere har aldri hatt annet legalt inntektsgivende arbeid bortsett fra mottatt sosialstønad. En utfordring ved tiltaket, er at den dagen de søker arbeid i det private arbeidsmarked må de vise til en oppdatert CV (Curriculum Vitae). Attesten beskriver hva en har av tidligere erfaring og yrkeskompetanse. ”Hullet” i attesten skal da forklares, og utfordringene blir for dem å finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette en tidligere rusmiddelmisbruker. Den sosiale kapitalen som den enkelte rusmiddelmisbruker innehar, er lite overførbar til andre sosiale felt. Tvert imot vil den svekke den sosiale posisjonen. Kunnskap på gata kan bare brukes på gata, og når den kommer til syne på andre sosiale felt virker den stigmatiserende og ekskluderende.
Sosial og kulturøkonomisk tilhørighet
Ved en integrering i arbeidslivet er det viktig å ta hensyn til den sosiale og kulturøkonomiske tilhørigheten fra rusmiljøet. Identitet, rolle og verdier formes gradvis i et miljø i uttakt med det ordinære samfunnslivet. I rusmiljøet er de trygge på hverandre og samtalene dreier seg ofte om hvem som har stoff, hvordan man kan skaffe penger eller hvem som er i live. I ordinært arbeidsliv må de forholde seg til den nye kulturen og språket i arbeidsmiljøet som igjen kan oppleves fremmed og utrygt.
I rusmiljøet kan man spesialisere seg på arbeidsoppgaver for å skaffe penger til stoff som blant annet tyveri, smugling og prostitusjon. Gjennom svart arbeid gir dette spenning, selvrespekt, og anerkjennelse. I ordinært arbeidsliv skal de mestre nye arbeidsoppgaver, de blir sett på av arbeidskollegaer som en eks- narkoman der kompetansen er lite etterspurt.
De færreste jobber alene i rusmiljøet, og deltakerne blir dermed avhengige av hverandre. De opprettholder gjensidige forpliktelser gjennom blant annet gjeld og vennetjenester. Jo mer integrert en blir, jo vanskeligere blir det å bryte med rusmiljøet. Ved denne fremstillingen er det kanskje ikke så rart at motivasjonen for å integreres i ordinært arbeidsliv ikke er tilstede.
Bolig som forebyggende tiltak
Kommunal bolig
For å leie bolig kreves visse ferdigheter, og mange opplever utfordringer knyttet til blant annet botrening, naboforhold og ensomhet. Enkelte har levd i kaos og brudd siden fødselen, uten å ha tillært seg noe som ligner en stabil og selvstendig boligsituasjon i voksen alder. Gardiner er ofte fortrukket, flasker og boss ligger rundt i boligen. Økonomiske forpliktelser som det å betale regninger, kjøpe mat og personlig hygiene er en overgang for mange rusmiddelmisbrukere. Den sosiale arv har stor betydning for ens livsførsel og yrkesmuligheter. Noen fødes inn i rikdom og penger, andre arver fattigdom og uvitenhet. Livsbetingelsene påvirkes til neste generasjon og føres videre som ledd i sosialiseringen av det nye samfunnsmedlemmet. Teorien viser at dersom en ikke har lært å ta ansvar eller sette grenser over egen livsførsel som for eksempel ved å bo, vil normen og forpliktelsene for tiltaket som overgang til egen bolig muligens være vanskelig for mange. I tillegg kan det også være ganske krenkende for rusmiddelmisbrukere å akseptere at en ikke har tilegnet seg botrening i en alder av 40 år.
Fra rusmiljøet har de sine venner og er behjelpelige med overnatting. Dette medfører ofte til fester og bråk som naboer reagerer på. Normen i rusmiljøet er basert på tillitt og vennskap. Det kan være vanskelig å nekte en kamerat å sove over en natt. I miljøet er et ”nei” ikke alltid akseptert. Venner av rusmiddelmisbrukere utøver ofte vold både på personer og eiendom dersom rette person blir nektet tilgang. Ved boligtiltaket blir utfordringene at rusmiddelmisbrukerne må forholde seg til to kulturer, der mange etterstreber å bli akseptert i begge miljøene. Valget blir å se konsekvensene av husbråk, til å velge ”rette” venner for å unngå utkastelse fra boligen.
Videre blir utfordringen når de avviser sine venner, sitter de ofte igjen med en ensomhetsfølelse. Fra rusmiljøet er de vant til et omstreifende liv der de har sovet på offentlige toaletter og trappeoppganger. De har hatt sin egen kultur og bodd rundt hos tilfeldige venner uten forpliktelser. Ved egen bolig blir mange venneløse, ensomme og opplever livet som innholdsløst og kjedelig.
Bolig gjennom det private markedet
På grunn av boligkø gjennom kommunen, oppfordrer sosialtjenesten den enkelte klient til å søke bolig gjennom det private boligmarkedet. Ofte forlanger utleier et depositum for en til to måneders husleie som en garanti for leieforholdet. Dersom rusmiddelmisbrukerne mottar sosialstønad, er det lite sannsynlig at de har oppsparte midler som kan dekke depositumet. Sosialtjenesten kan da gi en skriftlig garanti for sikkerheten. Utleier blir ofte betenkt når garantien er utstedt gjennom sosialtjenesten, og rusmiddelmisbrukerne blir av den grunn avvist allerede under visningen. Samtidig med dårlig økonomi er livet de har levd, blitt preget av ytre og synlige belastninger, som igjen kan føre til at utleier vil vegre seg til å leie ut boligen. I slike situasjoner kan dette oppleves som en nedverdigende og stigmatisert opplevelse. Stemplingsteorien forteller oss om andre mennesker som setter merkelapp på folk i negativ betydning, der avvik er avhengig av ytre faktorer, selv om en oppfatter seg selv som normal tilpasset. Rusmiddelmisbrukere er ikke noe spesielt, de er som alle andre – forskjellig.
Noen har gjennom sin oppvekst hatt ulike former for problemer, krenkelser og nederlag enn hva folk flest har å stri med. Muligens var det derfor de begynte å ruse seg? Selv om livet som rusmiddelmisbruker er slitsomt og skadelig, kan man likevel ha en spennende tilværelse med tilstrekkelig penger og venner. Selv om en skulle bli hjulpet med tiltak som arbeid og bolig blir mange sittende innendørs uten kontakt med andre. Mange har få kontakter utenom rusmiljøet, og når de etter en tid igjen oppsøker gamle venner, er det ofte ikke trangen til rus, men ensomheten i den nye tilværelsen.
Antagelig er rusforebyggende arbeid ikke så vanskelig. Foruten hensynet til den kulturøkonomiske tilhørigheten i miljøet, er det viktig med egen motivasjon fra rusmiddelmisbrukeren. Vilje til å gjennomføre endringer med de fristelser dette måtte innebære, gjør at en lettere kan nå det målet en setter seg. Ta små skritt om gangen, da urealistiske mål kan føre til skuffelser og nederlag. Videre er det viktig med samarbeid og tillit fra hjelpeapparatet, der den enkelte rusmiddelmisbruker blir behandlet med verdighet og respekt. Teori og paragrafer forteller oss en ting, men like viktig er det med menneskelige egenskaper. Evnen til å være ydmyk, vise empati samt å møte den enkelte rusmiddelmisbruker med deres egne ressurser, er muligens like viktig for en vellykket rehabilitering.
Litteraturliste
Fekjær H. O. (2005) Rus- bruk, motiver, behandling, forebygging, historikk.
Oslo, Gyldendal Akademisk.
Handlingsplan (2005) Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2006-2008. Oslo, Arbeids- og Sosialdepartementet.
NOU 1998:18 Det er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene. Statens Forvaltningstjeneste. Oslo, Statens trykning.
NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet. En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak. Statens forvaltningstjeneste. Oslo, GCS web as.
Pedersen W. (2001) Bittersøtt. Ungdom, sosialisering, rusmidler.Oslo, Universitetsforlaget AS.
Ruspolitisk handlingsplan for Stavanger kommune (2002).
http://www.stavanger.kommune.no/publikum/offentli.nsf/SVGalle/C1256D1200276D05C1256F1100244BD8/$FILE/04051634.DOC
Rønneberg K. (2000) Sosiale virkeligheter. Sosiologi for profesjonsstudiene. Nesbru, Vett & Viten AS.
Sandberg S. og Pedersen W. (2006) Gatekapital. Oslo, Universitetsforlaget AS.
Smith-Solbakken M. og Tungland E. (1999) Narkomiljøet. Økonomi, kultur og avhengighet. Oslo, Ad Notam Gyldendal A/S.
Taksdal A. m. fl. (2006) På randen av å bo. Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger. Rapport 1 2006. Rokkansenteret. Universitetsforskning i Bergen.