Samtidig, et snikende ubehag, en dejavuopplevelse tilbake til ”Forskning på rusfeltet” (NOU 2003), med sitt altfor ettersittende kunnskapssyn. Som kjent gir slik tilnærming store fortrinn og forkjørsrett til målingsvennlige program med streng og detaljplanlagt struktur, særlig hvis en kan vise til atferdsendringer. Programmer som ”Mot”, ”Kast Masken” og ”Sterk og klar” blant mange andre faglig velbegrunnede program, har fått vikeplikt med påskrift: program med lav sannsynlighet for resultater. Det er ikke til å undres over at mange aktører/tiltak føler seg krympet og feiltolket, særlig de som bygger på brei mobilisering av det sivile samfunn.
Når vi som kompetansesenter spørres til råds om potensiell virksom rusforebygging, viser vi aldri til et program eller en manual i første omgang. Dette fordi rusforebygging er et dugnadsarbeid sammen med lokale kjentmenn med spørsmålene om hva de ønsker å oppnå, hvor mye innsats de er forberedt å yte, også når det butter litt imot. Det er det som er kraften. Mobiliseringen, begeistringen, utholdenheten som flere av de degraderte programmene bygger på - selve generatoren – glimrer med sitt fravær som evalueringskomponent i forskerrapporten. Betydningen av empati, mentale berøringer og omtenksomhet betyr kanskje like mye i rusforebygging som i terapi.
Forskningsmessig er det liten tvil om at forskerkonklusjonene kan begrunnes. Men som kjent er også slikt arbeid basert på valg av perspektiv, forforståelse, ideologi, smak og verdier eller hva en utelater eller nedtoner og ordvalgets valør. Akkurat som at vi som skriver dette også har vår agenda og våre kjepphester og de er som følger: arbeide på en best mulig faglig velbegrunnet måte med støtte i all mulig relevant kunnskap og samtidig understøtte den praktiske klokskapen, fagforståelsen og den intuitive teften deltakere flest besitter. Sånn sett er evalueringsrapporten en kilde til ny innsikt og til mange nye spørsmål i et fagfelt med kunnskap i bevegelse. Slik også Reidar Dale sine kritiske innspill til forskergruppens habilitet og kunnskapssyn driver samtalen konstruktivt framover.
Troen på programmers standardiserte påvirkningskraft blir på nivå med å vurdere en familie fra ytre kriterier for å kunne si noe om ”sunnhetsgrad” og ”varme” og prognoser for barna. Vi vil hevde at det uforklarlige er en livsbetingelse, og reagerer derfor når noen med naturvitenskapelig presisjon forsker seg frem til virksom, potensiell virksom og uvirksom rusforebygging. Fordi det er mangslungne påvirkningsfaktorer rundt ethvert program og mellom programmet og det resultat en kommer fram til i tillegg til ulik utøvelse. Programmer strippet for samfunnsmessig kontekst og avsenders energi, reduserer rusforebygging til teknikk og metode På formel eller i kategorier, blir forskningsfunnene både feilaktig og fordummende. Særlig reagerer vi på ytterpunktene dokumentert virksom og uvirksom rusforebygging, selv om det ikke akkurat er denne terminologien som brukes.
”Unge og rus”, for elever mellom 13 – 15 år og foreldrene deres, er et målevennlig program og står igjen som eneste vinner. Et universelt (?), empirisk validert, manualbasert program basert på randomiserte kontrollerte studier. Så lurer spørsmålene seg inn: Har vi å gjøre med rusforebygging utover en viss varighet? Hvordan vil disse elevene som gjennomgikk ”Unge og rus” bruke rusmidler ved utgangen av tenårene, drikker de kanskje like mye som jevnaldrende eller mindre eller mer? Passer programmet like godt på Notodden som i hovedstaden, for gutter som for jenter, for ungdom fra minoritetsfamilier som fra majoritetsfamilier? Hva betyr ”forløsningskraften” eller mangel på sådan hos den de voksne som involveres? Og så videre.
Multisystemisk terapi (MST) tok også gull, for senere å bli nedskrevet til: ”There is no evidence that MST has harmful effect” av andre forskningsmiljøer. Det kunne bety at fagfeltet skulle legge bort setninger som: ”Vi vet hva som virker” og ”hva som ikke virker” Kanskje vil vi ha mye større faglig utbytte av en drøfting rundt komponenter som skulle tilstrebes i rusforebyggende innsatser tuftet på systematisert velbegrunnet kunnskap. Kunnskapsplattformen i delrapport 1 har ansatser til mye bra i seg, men vi kan ikke se at disse kriteriene er med i vurderingsgrunnlaget ved programgjennomgåelsen. Den sier heller ikke så mye nytt som rusforebyggere ikke kjente til på forhånd. Helhetlig rusforebygging henter faglig støtte gjennom hyllemeter av kunnskap fra oppdragelsesteori, utviklingspsykologi, antropologi, sosiologi, kulturfag, økonomi i tillegg til kunnskap av mer russpesifikk art. Så hva som er god rusforebygging er vi ikke blitt særlig klokere av i denne forskerrapporten. Av den grunn bør vi videreutvikle kunnskapsplattformen og løfte inn kompleksitet, kulturell sensitivitet, etiske refleksjoner og personkomponenters betydning i dette langsiktige og tidløse arbeidet.
Vårt håp er at beslutningstakere og fagfolk tar forskerrapportens konklusjoner med en åpent og fagkritisk sinn og at programkarakterene ikke blir styrende for verken økonomisk støtte eller ensidige faglige anbefalinger. Forskerne er selvsagt ikke reine objektvister og Sannheter har i følge salig Ibsen også bare en viss varighet.
Les også kronikken "Kunnskapssyn og forskerrapport om forebyggende innsatser i skolen" som er et svar på foreliggende kronikk