Kunnskapssyn og forskerrapport

Arne Klyve og Vibeke Johannessen kritiserer det kunnskapsgrunnlaget som rapporten bygger på, og de kaller det for innestengt kunnskap. Som leder av forskerutvalgene som står bak rapporten finner jeg det nødvendig å kommentere oppfatningene av det kunnskapssynet som rapporten formidler.

Det er helt riktig som Klyve og Johannessen påpeker at dette arbeidet baserer seg på et valg av perspektiver og kriterier, noe som blir relativt avgjørende for konklusjonene i rapporten. Slik vil det være uansett hva som ligger til grunn for denne type arbeider. Det interessante er i hvilken grad det er gjort rede for kriteriene og hvordan forskergruppene har brukt disse perspektivene og kriteriene. I rapporten er det gjort relativt godt rede for kriteriene, og det påpekes også at dette er i samsvar med internasjonale tilnærminger innenfor feltet. Åpenheten i forhold til kriterier og vurderingsgrunnlag, gjør det helt klart mulig å etterprøve arbeidet.

Utfordringen er imidlertid at Klyve og Johannessen fortolker disse kriteriene som et uttrykk for at forskergruppene har et evidensbasert og relativt instrumentalistisk kunnskapssyn. I rapporten uttrykkes det ikke en oppfatning om at programmene har en standardisert påvirkningskraft, slik Klyve og Johannessen indirekte påstår. Tvert i mot vet vi ganske godt at det ikke er slik at et program gir de samme resultatene under ulike betingelser. Det er en av de viktigste grunnene til at det er utarbeidet et eget kapittel om implementering i rapporten. Gjennomføringen av forebyggende arbeid er avgjørende, og dette kan ikke reduseres til en teknikk eller metode. I rapporten understrekes det at det må eksistere en viss form for lokal tilpasning for å kunne ta hensyn til spesielle forhold i den enkelte skole.

I vurderingsarbeidet har vi foretatt en tredeling knyttet til program med lav sannsynlighet for resultater, program med god sannsynlighet for resultater og program med dokumenterte resultater. Vi sier ikke at program med lav sannsynlighet for resultater er uvirksomme, slik Klyve og Johannessen påstår. Med lav sannsynlighet menes at det ikke eksisterer kvalitativt gode nok evalueringer av programmet og at programmet ikke har et tilstrekkelig teoretisk og/eller empirisk kunnskapsgrunnlag. Et program kan gi resultater selv om det ikke har dokumenterte resultater og heller ikke bygger på forskningsbasert kunnskap. Men sannsynligheten er lavere enn om programmet hadde bygget på denne type kunnskap og kunne vist til evalueringsresultater. Det er heller ikke slik at vi mener program med dokumenterte resultater har en garanti for gode resultater. Dokumentert betyr kun at det eksisterer dokumenterte resultater fra bruk av programmet gjennom kvalitativt gode evalueringer. Å underslå et faktum om at enkelte program kan vise til positive resultater, ville helt klart vært uredelig av utvalgene. I en vurdering av forebyggende innsatser er det etter min mening både riktig og nødvendig å stille spørsmål om det vi gjør, - gir ønskede resultater.

Klyve og Johannessen ser ut til å savne et kunnskapssyn og kriterier som favner bredere og som i større grad skal ivareta ”den praktiske klokskapen, fagforståelsen og den intuitive teften deltakere flest besitter”. Dette er kunnskap som vi også påpeker at er betydningsfull, og det understrekes i rapporten at det eksisterer flere typer av kunnskap enn den forskningsbaserte kunnskapen. Men vi har ikke funnet noen egnede kriterier for å kunne vurdere denne mer erfaringsbaserte kunnskapen som her etterlyses. Det bør vel heller ikke være slik at intuitive og subjektive erfaringer skal tillegges større vekt en forskningsbasert kunnskap.

Det er videre et avgjørende forhold ved rapporten som ofte glemmes av de som kritiserer den. Rapporten omhandler forebyggende innsatser i skolen. Det vil si at det er skolen som er arena, og det er mulighetene for å drive forbyggende arbeid i skolen som er i fokus. En videreutvikling av det forebyggende arbeidet i skolen vil kreve endringer i skolens praksis, og kunnskapsgrunnlaget knyttet til endringsarbeid i skolen er i dag relativt klart og entydig. Utvikling og endring i skolen er en svært kompleks virksomhet og det krever en betydelig og målrettet innsats for å lykkes. Skolen er en stor og tradisjonsrik institusjon med en godt innarbeidet praksis. Det holder absolutt ikke med intuisjon, omtenksomhet og begeistring om denne praksisen skal endres. Endring i skolen med sikte på å bidra til et bedre læringsutbytte for elevene, krever et systematisk arbeid over tid der skoleledere og lærere selv må delta. Hvis ikke det skjer, vil den daglige virksomheten i skolen ikke påvirkes i nevneverdig grad. Det kan se ut til at dette ikke i tilstrekklig grad er forstått av de som kritiserer rapporten. Ut fra de programmene vi har vurdert, kan det også se ut til at det rusforebyggende feltet i for liten grad har tatt hensyn til denne kunnskapen i utviklingene av programmene.

I rapporten argumenteres det for at det fortsatt må drives utviklings- og evalueringsarbeid innenfor forebyggingsfeltet. Denne rapporten representerer ikke på noen måte det vi trenger av kunnskap om forebyggende arbeid. Det er selvsagt heller ikke slik at vi som har vært med i dette arbeidet, tror at vi gjennom rapporten formidler rent objektiv og sann kunnskap. De fleste som driver med samfunnsvitenskapelig forskning vet at det ikke er slik. Poenget er å være klar over dette og ta hensyn til det i arbeidet som forsker. Åpenheten omkring kriteriene og vurderingsgrunnlaget viser at vi har lagt vekt på det.

Denne kronikken er et svar til kronikken "Innestengt kunnskap"