Når alle unge doper seg

I forhold til unge mennesker er sperrene mot å komme med krenkende gruppekarakteristikker og systematisk feilinformasjon åpenbart svake. Noen av de grelleste eksemplene i så henseende handler om rus.

Både alkoholkonsumet og bruken av illegale rusmidler blant norsk ungdom økte markant på slutten av 1990-tallet. Når det gjaldt narkotika, ble utviklingen ledsaget av massiv medieomtale. Store presseoppslag kunne fortelle at det hadde funnet sted en "narkoeksplosjon" i den yngre generasjon og at hasjen var i ferd med å utkonkurrere alkoholen blant de unge. Sensasjonelle påstander om at "nå er de som IKKE røyker hasj avvikende" ble framsatt med krigstyper i landets største abonnementsavis. Videre ble det tatt til orde for at såkalt motedop hadde slått an blant ressurssterk ungdom, og at mange hoppet over alkoholen og opplevde rusdebuten ved å gå rett på ecstasy eller amfetamin. Det hører med til historien at de senere årenes nedgang i tenåringers bruk av illegale rusmidler, knapt er blitt viet oppmerksomhet i avisspaltene. Positive utviklingstrekk er øyensynlig ikke godt nyhetsstoff, i hvert fall ikke når temaet er ”ungdom og rus”.

La oss først slå fast at såkalt motedop aldri har vært på moten i de brede lag av ungdomsbefolkningen – hverken i Norge eller i noe annet vestlig land. Stoffer som ecstasy og amfetamin har hele tiden vært forbeholdt de få, og flere studier har vist at brukerne er kjennetegnet ved en overhyppighet av problemer og belastninger på ulike livsområder. Hasj har gjennomgående vært det mest populære illegale rusmiddelet, og i følge tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning hadde hasjen sitt ”popularitetshøydepunkt” i 2000. Da oppga snaut to av ti norske 15-20 åringer at de hadde erfaring med stoffet. I de aller fleste tilfellene dreide det seg om utprøving, og ikke om vanepreget bruk.

Men hva er konsekvensene av medienes overdrivelser, systematiske feilinformasjon og selektive blikk på dette feltet? Hvilke følger har det, at illegale rusmiddelbruk påstås å være et normalfenomen blant unge mennesker, mens ungdom som ikke eksperimenter stoff nærmest framstilles som outsidere? Vår vurdering er at medieomtalen av de unges narkotikabruk, særlig i årene rundt årtusenskiftet, har vært til forveksling lik en godt planlagt reklamekampanje. Det som i andre sammenhenger går for å være viktige markedsføringsstrategier, er blitt benyttet i stor skala. Budskapet om at produktet (dvs. de illegale rusmidlene) allerede er populært blant vanlige, velfungerende ungdommer, har blitt gjentatt om og om igjen. Videre har enkelte fagfolk gitt budskapet tyngde ved å stille opp som ”sannhetsvitner” for denne versjonen av virkeligheten. Mens media tidligere fokuserte på hvor farlig det er å bruke dop, har fokuset i nyere tid vært rettet mot hvor vanlig stoffbruk er. Alt i alt har dette trolig skapt grobunn for en rekke vrangforstillinger om ungdom og rus.

Unge menneskers subjektive oppfatninger av jevnaldrendes rusmiddelbruk har vært tema for en rekke studier, både norske og utenlandske. Resultatene av denne forskningen peker entydig i retning av at ungdom har en tendens til å overvurdere andres bruk av alkohol. Allerede tidlig på 1960- tallet ble det avdekket at den enkelte var tilbøyelig til å tro at ungdom flest drakk mer enn dem selv. Overraskende nok har forskningen på dette feltet nesten utelukkende fokusert på subjektive forestillinger knyttet til bruk av alkohol, mens de unges oppfatninger om andres illegale rusmiddelbruk har gått temmelig upåaktet hen. Faktisk er vår egen undersøkelse, som ble gjennomført for et par år siden, en av de få som har adressert temaet.

Vi kartla både faktisk og antatt bruk av illegale i en studie av vanlig skoleungdom i Porsgrunn. Over 1300 unge i alderen 14 – 18 år fylte ut spørreskjemaer, og oppslutningen om undersøkelsen var høy (responsrate: 89 %). Et tydelig mønster avtegnet seg i analysene av dette materialet. Om lag en av seks (17 prosent) svarte at hadde selv brukt hasj, men de unge antok at forekomsten av slik stoffbruk blant jevnaldrende var nesten dobbelt så høy (31 prosent). Spriket mellom faktisk og antatt bruk var enda større når det gjaldt ecstasy- og amfetamin. Begge disse stoffene var det 5 prosent som oppga å ha brukt selv, mens de unge trodde at omfanget var drøyt tre ganger høyere. At tendensen til å "ta for hardt i" var spesielt uttalt når det gjaldt ecstasy og amfetamin, kan sees i sammenheng med at nettopp disse stoffene er blitt løftet fram som populære rusmidler blant vanlig, velfungerende ungdom – i enda større grad enn hasj.

Undersøkelsen viste ellers at tendensen til å overestimere var mye sterkere blant ungdom som hadde brukt narkotika selv enn blant dem ikke hadde gjort det. Dette handler muligens om at overdrevne forestillinger om rusmidlenes popularitet er med på å senke de unges terskel for selv å prøve. På den annen side er det nok ganske vanlig å trekke forhastede slutninger om folk flest på bakgrunn av egne livserfaringer (”både jeg og vennene mine har prøvd stoff, og det har sikkert veldig mange andre ungdommer også gjort”). Det å innbille seg at egne normbrudd egentlig er utbredt normalatferd, kan også være motivert ut fra et ønske om å bevare et positivt farget selvbilde. Refleksjonene rundt dette temaet leder tankene hen mot en episode som en av oss nylig opplevde i privatlivet. En 15-årig jente med et trøblete liv forsøkte å berolige sin bekymrede støttekontakt med følgende replikk: ”Alle røyker jo hasj sammen med foreldrene sine nå!”

Pionerene på dette forskningsfeltet, Nils Christie og Ragnar Hauge, kalte ungdoms overdrevne oppfatninger av andres rusbruk for ”den store flertallsmisforståelsen”. Slike misforståelser kan skape et fiktivt sosialt press, mente de: ”Alle tror at de andre gjør det som nesten ingen gjør – og så strever trolig svært mange for å leve opp til myten.” Samtidig er det grunn til å tro at ønsket om å være som ”de andre” er ekstra sterkt i ungdomstiden.

Foreliggende forskning gir imidlertid ikke noe entydig svar på om flertallsmisforståelser knyttet til rus forårsaker økt rusmiddelbruk. Men enkelte evalueringsstudier av forebyggende tiltak indikerer at det å realitetsorientere ungdom på dette området, i kombinasjon med andre virkemidler, kan være en farbar vei å gå. Slik forskningsbasert kunnskap ble tatt i bruk da skolene hadde aksjonsuke mot narkotika sist høst. Fokus var rettet mot de unges massive motstand mot narkotika, med informasjon om at "bare" om lag en av ti norske tenåringer har erfaring med illegale rusmidler. Selv om effekten på de unges atferd er usikker, er slike framstøt klart å foretrekke framfor de "opplysnings"-kampanjene som vi kan huske fra vår egen ungdomstid. Da ble skrekkbilder av utslåtte heroinmisbrukere brukt som blikkfang, med budskap om at hasjrøyking var en sikker vei til helvete på jord. Ikke nok med det - en slik skjebne kunne ramme hvem som helst, så sant man ikke holdt seg helt unna all narkotika.

Ungdom flest har verken brukt stoff eller vanket i miljøer der narkotika har et fotfeste. For den store majoritet er det følgelig grunn til å tro at media er den viktigste kilden til "informasjon" på dette området. Forskningsrapporter med nøkterne beskrivelser av tenåringers begrensede erfaring med stoff, er det neppe særlig mange som leser. På denne bakgrunn er det heller ikke særlig overraskende at ”narkotikaondet” har vist seg å være det som bekymrer norske tenåringsforeldre aller mest når det gjelder de unges oppvekstvilkår. Dette kom fram i en spørreundersøkelse som ble gjennomført for noen få år siden og det er liten grunn til å tro at foreldres uro har avtatt – selv om enda færre ungdommer prøver illegale rusmidler nå. Narkotikamisbruk er et alvorlig problem med lav forekomst, og i strid med påstander som ofte framsettes, rammer det ikke blindt. Ungdom flest har et godt forhold til foreldrene sine og en oppvekst uten store prøvelser og belastninger, og er følgelig godt beskyttet mot å bli misbrukere. De aller fleste tenåringsforeldre har med andre ord liten grunn til å frykte at barna deres skal havne i "narkotikaens klør". Derimot burde de i større grad uroe seg for ungdomsfylla, men det er en annen historie….

Vår konklusjon er medias overdrivelser og sensasjonspregede oppslag om unge menneskers narkotikabruk ikke bare skremmer foreldre og sverter de unges omdømme – konsekvensene kan være mer alvorlige enn som så. I verste fall kan slike framstillinger gi en utilsiktet reklameeffekt som bidrar til å dempe de unges barrierer mot å prøve stoff. Ungdom som allerede er å finne i brukernes rekker, får for sin del gode argumenter for å fortsette å ruse seg – for det gjør jo "alle andre". Samtidig savnes høyrøstede korrektiver fra forskere og fagfolk på rusfeltet. Alt for mange hårreisende påstander blir stående uimotsagt. Det koster så lite å være kritisk til framstillingene i media, men slik kritikk bør i større grad følges opp med aktive innspill i samfunnsdebatten. Dessuten bør fagfolk prøve å vende offentlighetens blikk mer mot alkoholens mange farer, som jo representerer en langt større trussel mot de unges liv og helse. Herved er i alle fall oppfordringene til kollegaer i fagfeltet formidlet!